Navnet Warszawa kommer fra eiendomsformen til navnetWarsz (kortformen til navnetWarcisław), altsåWarszowa ellerWarszewa. Folkeetymologi avleder derimot navnet fra en populær legende om fiskerenWars og [[[sirene (mytologi)|sirenen]]Sawa i elvaWisła.
Warszawa gjør seg gjeldende blant Europas hovedsteder ikke for sin størrelse, alder eller skjønnhet, men snarere for sin uforgjengelighet. Byen sammenlignes ofte med enFugl Føniks som gang på gang har gjenoppstått fra askene. Etter å ha lidd enorm skade under krigene med Sverige ogPreussen 1655–1656, ble den igjen overfalt i 1794, da den russiske armeen massakrerte bydelen Pragas befolkning. Warszawas mest bemerkelsesverdige overlevelse var allikevel gjenoppstandelsen etter nærmest fullstendig ødeleggelse underandre verdenskrig.
Byen fikk byrettigheter (Magdeburg-rettigheter) i 1334. Den ble sete for hertugen avMasovia, og i 1596 ble den hovedstad for det svenskeVasa-dynastiet som hersket overPolen-Litauen. Byen har gjennom historien vært okkupert av mange naboland, deriblant Sverige, Tyskland og Russland.
Andre verdenskrig begynte da tyske styrkerinvaderte Polen 1. september 1939. Tyske panserstyrker nådde av Warszawa 9. september og byen ble også angrepet avLuftwaffe inntil kapitulasjon 27. september. Sovjetiske styrker invaderte Polen fra øst slik at landet ble delt. Sovjetiske styrker besatte det som da var det østlige Polen, kaltKresy på polsk; sovjetiske myndigheter kalte området for Vest-Hviterussland og Vest-Ukraina. Omkring 1 million polske borgere ble fordrevet fra Kresy. Warszawa havnet i området som den tyske okkupasjonsmakten administrerte somGeneralguvernementet.[4][5]
Okkupasjonsmakten planla at Warszawa skulle ha en liten rolle innenfor Generalguvernementet, ogKraków ble gjort til hovedstad for okkupanten. En tysk arkitekt skisserte en ny byplan for Warszawa, med mindre bebygd område.[6] Til forskjell fraLublin og Krakow ble det ikke anlagt konsentrasjonsleir ved byen, men i 1942 ble det etablert en liten leir, KZ Warschau, i et avstengt kvartal i byen.[7] Byens store jødiske befolkning ble stuet sammen igettoen opprettet i 1940[8] (ifølgeNorman Davies ble gettoen påbegynt sent i 1939). To store områder i sentrum ble skiltet med «Nur für Deutsche» (bare for tyske) hvor blant annet Gestapo og den sivile administrasjonen holdt til.[9]
Det var opp mot 20 militære baser og 100 politistasjoner inne i byen. Den militære forlegningen var dimensjonert for 36 000 soldater; sommeren 1944 var antallet soldater halvert. Da innbyggerne i 1943 i økende grad trosset okkupasjonsmakten, svarte denne med kollektive avstraffelser med flere arrestasjoner og massehenrettelser på gatene.[9] Øverste leder forSchutzstaffel (SS),Heinrich Himmler, forfremmet i mars 1944 Paul Otto Geibel, og gjorde han til SS- og politisjef (SSPF) for Warszawa-distriktet til erstatning forFranz Kutschera som ble drept i et attentat. I 1943 ble Generalguvernementet erklært for partisanpreget område noe som innebar at det kom under SS' jurisdiksjon.[10]
Warszawagettoen ble opprettet 16. oktober 1940. På det meste bodde rundt 400 000 mennesker der, rundt 30 % av Warszawas befolkning. Gettoen utgjorde 3 % av byens areal.[11] Det var overvekt av kvinner, barn og eldre menn i gettoen.[12] I januar 1943 gjorde jødene i Warszawagettoen motstand, og gjemte seg da okkupasjonsmakten begynte å deportere de gjenværende jødene. Det ble fullt opprør i gettoen fra 19. april 1943 da okkupasjonsmakten sendte inn styrker for å gjennomføre deportasjoner til drapsleirene.[11][13][14]
Jødene i gettoen hadde fått våpen blant annet fra motstandsbevegelsen. SS-GruppenführerJürgen Stroop ledet den tyske nedkjempelsen av opprøret, med en styrke på over 3 000 mann. Opprøret i gettoen endte 16. mai, da Tlomacki-synagogen ble sprengt. Stroop og hans mannskap satte fyr på kvartal etter kvartal, og de skjøt på alle som beveget seg. Opprøret var godt merkbart i andre deler av byen i form av røyk, flammer, skyting og skrik. Omkring 20 000 av innbyggerne ble drept, og 16 000 overlevende ble sendt til den tyske tilintetgjørelsesleirenTreblinka. En del hundre overlevende fra gettoen deltok i oppstanden året etter.[15][12][16]
Under andre verdenskrig var Warszawa i 1944 skueplass forWarszawaoppstanden, som varte i 63 dager. Under oppstanden kjempet den polske undergrunnshæren for å befri hovedstaden fra de tyske okkupantene. Den første uken gikk det hardest ut over forstedeneWola ogOchota på vestsiden av byen, enda de var uten militær betydning og bestod av boligkvarterer med innslag av fabrikker, offentlige bygg og sykehus. Under fremrykningen tilSS-brigade «Dirlewanger» ogKaminski mot sentrum, gikk disse løs på sivilbefolkningen i stedet for på hjemmestyrkene som faktisk beskjøt dem. I 5–6 dager ble sivile i et antall av minst 40 000 drept – noen slept ut på gaten og stukket i hjel med bajonetter; en stor flokk ble jagd inn på en kirkegård og meid ned med maskingevær; sykehuspasientene ble drept i sengene sine; gravide kvinner buksprettet og partert; barna hakket i småbiter. Husene ble deretter brent ned.[17]
Som følge av massiv gjengjeldelse fra tyskerne og deres allierte tropper, mistet over 250 000 mennesker livet, mer enn ved bombingen av Hiroshima og Nagasaki tilsammen. Byen ble systematisk ødelagt. Den sovjetiskeRøde armé unnlot med hensikt å unnsette byen, historikerenNorman Davies beskriver det som «i bunn og grunn var den et sent eksempel på et de facto samarbeid mellom nazister og sovjetere». Den gjenlevende polske befolkning ble internert i tyske leirer frem til en ny okkupasjon i Den røde armés regi.[18][19] Mange av de historiske gatene, bygningene og kirkene er siden blitt gjenoppbygd.
Etter at de av Warszawas befolkning som hadde overlevd oppstanden var blitt fordrevet, begynte tyske styrker på Hitlers ordre å ødelegge det som var igjen av byen. Egne tyske avdelinger ødela kulturminner, fabrikker, andre bygninger, infrastruktur og boliger.[20][21] Spesielle grupper av ingeniørsoldater ble sendt gjennom hele byen for å brenne og rive ned det som var igjen, bygning for bygning. Av 957 verneverdige bygninger ble 782 helt ødelagt og 141 delvis ødelagt, kun 35 var intakte etter raseringen.[22][23] Materielle ødeleggelser omfattet 25 kirker (deriblantAllehelgenskirken), 14 bibliotek (blant annet Nasjonalbiblioteket), 81 grunnskoler, 64 høyskoler,Universitetet i Warszawa ogDet tekniske universitet i Warszawa. Vannforsyning, strøm, telefonsystem og jernbane var ødelagt; kulturinstitusjoner som museer, teatre og bibliotek ble ødelagt; spesielle ryddenheter (Räumungsstab) tok med seg blant annet malerier, skulpturer, altertavler og historiske våpen.[22][24]
Opprydning etter ødeleggelsene og gjenoppbygging begynte kort tid etter at sovjetiske styrker inntok byen.[25][26] Det ble diskutert å forlate den ødelagte byen og gjenoppbygge den et annet sted. Blant annet i eksilmiljøet i Storbritannia ble det diskutert om Gamlebyen (polsk:Stare Miasto) overhode skulle bygges opp igjen og modernistisk orienterte arkitekter foreslo å benytt anledningen til å reise en moderne by på ruinene. Innbyggerne begynte nokså spontant å rydde gatene og det ble satt i gang innsamling av penger for å betale for gjenreising av Gamlebyen.[27] I forbindelse med gjenreisingen ble det utført arkeologiske undersøkelser på stedet.[28]
Det ble et hardere politiske klima på slutten av 1940-årene, og i 1949 satte presidenten i gang en seks-års-plan for gjenreising av byen; med dette ble gjenreisningsarbeidet lagt inn i kommandostrukturen i landetsplanøkonomi. I Polen blesosialrealisme den offentlige stilretning forarkitektur. Warszawa bød på en god mulighet for det nye regimet til å vise seg frem og skape et samfunn for fremtiden. Gjenreisingen av Warszawa ble feiret med nasjonal stolthet.[27] Spor av oppstanden og raseringen var fortsatt synlig noen steder i byen i 1950-årene.[29]
Gamlebyen ble gjenoppbygget så nøyaktig som mulig med kirker, slott og bymur. Utenfor gamlebyen ble det reist en moderne storby med høyhus og brede avenyer.[30] Planer om å anleggemetro ble sløyfet på grunn av dårlige grunnforhold. Den moderne byen ble utformet etter sosialistiske ideer.[28]
De gjenreiste bygningene og fasadene i Gamlebyen er stort sett ikke slik bygningen var rett før krigen. Istedet ble bygningenes og områdets utseende undersøkt i kildene, og de gjenreiste byggene ble utformet på en representativ måte for byggets og stedets historie. Boligbygg og kontorbygg fikk et moderne interiør, mens kirker og museer fikk et historisk interiør.[28] Ødeleggelsene var så omfattende at man for gjenoppbyggingen av den historiske delen av Warszawa tok blant annet i bruk malerier av byen fra 1700-tallet, av de to italienske kunstnerneMarcello Bacciarelli ogCanaletto den yngre.