Walisisk litteratur refererer til den litteratur som er skrevet påwalisisk, men kan tidvis også referere til nyere litteratur skrevet av forfattere fraWales påengelsk. Av praktiske grunner skillesanglo-walisisk litteratur ut i egen artikkel, selv om dette i emne (litteratur som omhandler Wales og walisiske forhold) eller påvirket av walisisk språk (som anglo-walisisk poesi i særdeleshet) i henhold til syntaks eller mønster, er hovedsakelig overlappende. Det har vært vanlig å gjøre dette skillet siden begynnelsen av1900-tallet, og behovet kom med den parallelle utviklingen av en moderne walisisk litteratur på walisisk språk. En del walisiske forfattere, eksempelvisSaunders Lewis, har skrevet både på walisisk og engelsk.
Walisisk litteratur på walisisk er nest etter de klassiske språkene somgresk ogromersk den eldste bevarte litteratur iEuropa. Den walisisk litterære tradisjon lever fortsatt og strekker seg fra500-tallet e.Kr. og fram til i dag. Dens skjebne har vært bølgende og vekslende gjennom århundrene, på lik linje med walisisk som språk, men selv i dag er språket som ble benyttet itidlig middelalder lesbart for noen av dagens moderne walisere.
Walisisk språk ble utviklet en gang mellom år400 og700 e.Kr., og den tidligste form for bevart litteratur på walisisk erpoesi som er datert fra dette tidsrommet. Den poetiske tradisjonen er representert i verkene tilY Cynfeirdd («De tidlige poeter»), som de er kjente som, deretter videreformidlet i over tusen år i verkene tiladelspoetene på1500-tallet.
Kjernen i tradisjonen var hyllingsdikt og poetenTaliesin ble sett på som den fremste av disse. Et annet aspekt var at poetene var profesjonelle og deres avhengighet av en velynder – fra konger, prinser og adelige. Da kongeriketGwynedd gikk under og siden tapet av enhver form for uavhengighet for Wales i1282 ble det en krise for den litterære tradisjonen, men det var en krise som ble taklet. Det førte til nyvinning – utviklingen av diktformencywydd, en mer løsere form for prisning, og en avhengighet av adelen for støtte.Cywydd og andre former ble skrevet på et innfløktversemål,cynghanedd, som kombinertemetrikk,rim ogalliterasjon.
Profesjonen og stoltheten i den poetiske tradisjonen ble opprettholdt av et laug for dikterne, eller en orden avbarder (skalder) med deres egen «regelbok». Denne framhevet deres profesjonalisme og at diktning var et håndverk. Under dikterkunstens strenge regler tok det ni år for en poet å bli fullstendig kvalifisert. Reglene fastsatte også den betaling som en poet kunne forvente for sitt arbeid – og betalingen var avhengig av hvor lenge poeten hadde vært i trening og etterspørselen etter diktning ved bestemte tider av året.
Y Gododdin er et betydningsfullt gammelwalisisk dikt fra tidlig middelalder som består av en rekkeelegier (klagedikt) til mennene fra detbritonske kongedømmetGododdin og deres allierte som, i henhold til konvensjonell fortolkning, døde i kamp motanglere fra kongedømmeneDeira ogBernicia på et sted kaltCatraeth. Diktet er tradisjonelt tilskrevet skaldenAneirin.
Det er generell enighet blant forskere at det slag som diktet minnes må ha skjedd en gang rundt år600 (skjønt datoen diskuteres fortsatt). Noen forskere har kommet fram til at diktet ble komponert i sørligeSkottland kort tid etter slaget, men andre mener at det har sin opprinnelse i Wales på800- eller900-tallet. Om det er fra 800-tallet er det ett av de tidligste dikt som er skrevet i en form avwalisisk og det eldste bevarte dikt fra Skottland. Diktningen er uansett en fellesspråklige kultur for både nordlige England/sørlige Skottland, det vil siHen Ogledd («Det gamle nord»), som sør i Wales.
Konger, prinser, og adelen hadde ikke bare deres egen hoffpoet, men også deres egen historieforteller –cyfarwydd, «den som vet». Som poetene var også historiefortellerne profesjonelle, men i motsetningen til dikterne har svært lite av deres verker blitt bevart. Hva som har blitt videreført til ettertiden er litterære skaperverk basert på nasjonale walisiskefolkeminner og egne fortellinger som ble fortalt av historiefortellerne. Disse fortellingene er gjerne kjent somMabinogion, og det er bevart en samling på 11prosafortellinger som er samlet fra middelalderske walisiske manuskripter. Fortellingene har røtter i førkristenkeltisk mytologi, internasjonale folkeminner og tidlig middelaldersk historiske tradisjoner. Mens en del detaljer kan strekke seg tilbake til tradisjoner fra tidligjernalder er hver av fortellingene et produkt av høyt utviklet walisisk fortellertradisjon, muntlig som skriftlige. På midten av1800-tallet ble disse oversatt til engelsk avCharlotte Guest som også populariserte betegnelsen «Mabinogion»[1]
Walisisk prosa imiddelalderen var ikke begrenset til fortellertradisjonen, men omfattet en større menge av både religiøse som verdslige verker, og i tillegg flere tekster som var oversatt fra andre språk.
Det tidligste skriftlige walisiske prosateksten som hittil er påvist er et notat på rundt 64 ord i margen påLlyfr Teilo (Boken til Sankt Teilo), en bok med evangeliet som hadde sin opprinnelse iLlandeilo, men som i dag er oppbevart i katedralen St. Chad's iLichfield. Notatet, kjent fra dens innledendelatinske ord og kalles derfor forSurexit memorandum, er datert fra800-tallet, eller kanskje også tidligere. Det er en nedtegnelse over en juridisk sak om landområder.
I henhold til tradisjonen holdt kongHywel den gode i år945 et råd vedWhitland iCarmarthenshire. Her ble walisisk lov kodifisert og skrevet ned, men det tidligste manuskriptene som inneholder disse lovtekstene stammer fra rundt 250 år senere. Faktisk ble nasjonal walisisk lov utvidet og utviklet organisk med årene fram til Wales ble underlagt England og engelske lover i1536. At walisisk ble benyttet for lovtekster viser at språket hadde ord og tekniske begreper med nøyaktig mening som var hensiktsmessig. Det viser også at lesning og skriving på walisisk ikke var begrenset til prester og munker, men også at det var egne personer som var lovkyndige og fungerte som «advokater».
I ettertid er diktningen til Cywydd-dikterne (walisisk:Cywyddwyr) blitt stående som en blomstring i walisisk poesi, med høydepunkt i diktningen tilDafydd ap Gwilym (ca. 1315/20 – ca. 1350/1370).Cywydd var disse dikternes favorittform, og ble fremført til harpemusikk. I begynnelsen var disse diktprysningsdikt til bardenes adelige sponsorer, men særlig med Dafydd fikk de en vri til en mye personlig temaer, og kunne omhandle kjærlighet, konflikter med andre poeter og elskovsrivaler,satirer ogniddikt. Cywydd-diktningen har blitt sammenlignet med den samtidigetrubadur-lyrikken på det kontinentale Europa.
Perioden på 1500- og 1600-tallet i Wales var en tid med store endringer, noe som landet hadde til felles med resten av Europa. Politisk, sosialt, og økonomisk ble fundamentet for det moderne Wales lagt på denne tiden. ILaws in Wales Acts 1535-1542 ble Wales annektert og lagt fullstendig inn under det engelske kongedømmet. Forordningene var en serie lover som ble vedtatt avDet engelske parlamentet mellom1535 og1542/43 for å innlemme walisiske lover i engelske og for å innføre engelsk administrasjon i Wales i den hensikt å skape et enhetlig rike. Det betydde at Wales tapte all politisk og juridisk selvstendighet. Den politiske-religiøse avtalen tilElisabeth I av England gjennomAct of Uniformity(Forordning av ensartethet) i1559 gjorde Wales i navnet til etprotestantisk land, men først tvunget igjennom under og etterden engelske borgerkrigen. Denne perioden så også begynnelsen påindustrialiseringen med utvinning avkull, metaller sombly ogjern for smelting og prosessering fra fjellene i sørlige Wales, noe som førte til en massiv industrialisering og en voldsom befolkningsvekst i de påfølgende årene.
Fra midten av 1500-tallet og framover oppsto det en nedgang i hyllingstradisjonen for adelspoetene,cywyddwyr. Det ble vanskeligere og vanskeligere for poetene å leve av poesi som håndverk. Det skjedde hovedsakelig av sosiale årsaker hinsides deres kontroll.Oppløsningen av Englands klostre, inkludert de i Wales, som kongHenrik VIII satte i gang, eksemplifisert avLaws in Wales Acts, betydde at færre og færre velyndere og patroner var villig til å støtte poetene og dikterne. Det var også indre årsaker for nedgangen; dikterlaugeneskonservatisme gjorde det vanskelig for dem å tilpasse seg den nye verden avrenessanselæringen ogboktrykkerkunsten.
Imidlertid forsvant ikke den walisiske poetiske tradisjonen med tradisjonell versemål ogcynghanedd helt og holdent, men den tapte sin yrkespreg og ble videreformidlet av ordinære poeter som holdt den levende i de neste århundrene. Cynghanedd og tradisjonelt versemål er fortsatt i bruk hos mange av dagens walisiskspråklige poeter.
Uten et eget, nasjonalt universitet eller andre læreinstitusjoner, uten selv et eget kongelig hoff, var Wales ikke i en god posisjon for å delta helt og holdent i revolusjonen av ideer og lærdom som er tilskrevet renessansen. Wales hadde heller ingen by av større betydning som kunne ha fungert som et urbant senter for den type samfunn hvor slike ideer, tanker og bevegelser kunne blomstre. Men renessansen nådde likevel til Wales, slik det skjedde iNorge som et annet land i Europas utkant, ved innsatsviljen til enkeltindivider, både protestanter ogkatolikker, som sikret at walisisk språk ble en del av den nye intellektuelle fornyelsen.
I1546 ble den første boken med walisisk tekst trykket,Yn y llyvyr hwnn (I denne bok...) av sirJohn Price avBrecon (ca. 1502-1555). Bokens innhold var religiøst, og inneholdtFader vår,Trosbekjennelse ogDe ti bud.
Utgiveren var en aristokrat og betydningsfull embetsmann. Han tjenestegjorde som sekretær for rådet i Wales og Marches[2] og han var en av de som var ansvarlig for oppløsningen av klostrene i Wales. Han var også en lærd som omfavnet de siste tanker knyttet til religion og lærdom; reformer oghumanisme. Det er også kjent at han samlet på manuskripter av ulike emner, inkludert walisisk historie og litteratur.
Kort tid etter kom verkene tilWilliam Salesbury. Han var en glødende protestant og koblet sin lære med de nye religiøse tankene fra kontinentet. På den andre siden varGruffudd Robert en lidenskapelig katolikk, men i den samme kunnskapsånd fikk han utgitt en betydningsfull walisiskgrammatikk mens han ble tvunget i landflyktighet tilMilano i1567. Et stort skritt framover for både det walisiske språket som dens litteratur var utgivelsen av fullstendig oversettelsen avBibelen avWilliam Morgan i1588.
Det fleste verker som ble trykket på walisisk det neste århundret var religiøse tekster i sitt vesen.Morgan Llwyd, enpuritaner, skrev både på engelsk som walisisk, gjenfortalte sine åndelige erfaringer. Andre betydningsfulle forfattere i perioden var blant annet kirkelederenVavasor Powell som skrev 11 bøker og en del hymner.
I løpet av denne perioden fikk også poesien en religiøs vending i sitt innhold.William Pugh var rojalist og katolikk. Hans dikt på walisisk var dikt som hovedsakelig forsvarte den katolsk sak, men oversatte også katolske liturgiske tekster fra latin til morsmålet. I1648 komponerte han et walisisk dikt som hyllet lojaliteten til kongen i kombinasjon til den katolske kirke.
Også kvinner markerte seg som skribenter, men få av deres verker kan bli identifisert.Katherine Philips fra Priory vedCardigan iCeredigion, skjønt engelsk av fødsel, levde i Wales det meste av livet, og var et inspirerende samlingspunkt for litterær gruppe som besto av begge kjønn. Hennes dikt feiret som typisk for tidsånden de forfinede gleder av platonisk kjærlighet.
De første frøene til enanglo-walisisk litteratur kan også bli merket, særlig i verkene tilHenry Vaughan og hans samtidigeGeorge Herbert, som begge var rojalister.
På1700-tallet fortsatte tendensen til religiøs litteratur og ble mer markert da «nonkonformismen» fikk sitt grep om Wales. Nonkonformistene var protestanter som nektet «konformere» (bekrefte), eller følge ledelsen og praksisen tilDen engelske kirke, og kan karakteriseres som enfrikirkebevegelse som i Wales ble innledningsvis ledet avHowell Harris ogDaniel Rowland. Bevegelsen produserte ikke bare seremonier og religiøse avhandlinger, men også hymner og poesi, eksempelvis avWilliam Williams Pantycelyn,Ann Griffiths og andre. Brødrene Morris fraAnglesey var ledende figurer i etableringen av walisiske selskap i London, og deres brev til hverandre er viktige vitnesbyrd på tiden. Aktivitetene til Londons walisere (the London Welshmen) bidro til å sikre at Wales beholdt en form for nasjonal profil innenforStorbritannia som en helhet.
Aktivitetene til et antall enkeltpersoner, blant annet Thomas Jones avCorwen og den skriftlærdesteinhoggeren iGlamorgan,Iolo Morganwg (egentlig Edward William), førte til en gjenopplevelse og oppgang avDen nasjonale Eisteddfod i Wales, og oppfinningen av mange av de tradisjoner som er tilstede i dag. Selv om Iolo Morganwg er tidvis karakterisert som sjarlatan ettersom så mange av hans oppdagelser bar basert på renemyter, var han også en innbitt samler av gamle manuskripter og uten hans iherdig arbeid ville den walisiske litteraturen i dag ha vært fattigere. En del walisisk lavadel fortsatte å gi sin støtte til poeter, men denne praksisen var døende.
Hovedsakelig som et resultat avden industrielle revolusjon kom det en tilførsel av mennesker til dalførene iSouth Wales i løpet av 1800-tallet. Mange av disse var engelske, og selv om en del anstrengte seg for å lære seg walisisk for å kunne delta i de lokale samfunnene, og det var en økende etterspørsel etter litteratur, skjedde det i større grad at walisere ble tospråklige. En del av de mer rikere innflyttere, som ladyCharlotte Guest,Augusta Hall, og andre, var aktive i tendens mot et rikere kulturelt liv for landet. Takket være nettverket av eisteddfod ble skriving på walisisk en populær fritidssyssel, og alle former for poesi blomstret.
Poeter benyttetbardiske navn for skille seg ut da mange hadde likelydende navn, som eksempel,John Jones (Talhaiarn) (1810–1869), som tok sitt bardiske navn fra sitt fødested for skille seg fra sine samtidige som også het John Jones;John Jones (Myrddin Fardd) (1836–1921) ogJohn Jones (Tegid) (1792–1852). De fortsatte å bruke disse navnene etter at de var kjent. En del av de mest feirede poetene i århundret var Evan Evans (Ieuan Glan Geirionydd),John Blackwell,William Thomas ogJohn Ceiriog Hughes, som gikk under de bardiske navnene «Ieuan Glan Geirionydd», «Alun», «Islwyn» og «Ceiriog».
Romanen hadde vanskelige kår i Wales. Oversettelser av verker som Onkel Toms hytte eksisterte, men den første anerkjente romanforfatter på walisisk språk varDaniel Owen (1836–1895), som skrevRhys Lewis (1885), kreditert for å være den første roman på walisisk, ogEnoc Huws (1891). Sistnevnte fortalte om den slyngelaktig kaptein Trefor med handling fra den lille byen Treflan som også var emne for to tidligere romaner av forfatteren.
På slutten av 1800-tallet og tidlig inn i det neste begynte walisisk litteratur å reflektere den måten walisisk språk i økende grad ble et politisk symbol. To av de fremste litterære figurene i perioden var den produktiveSaunders Lewis, og forfatteren og utgiverenKate Roberts. Lewis, som hadde vokst opp iLiverpool, ble en leder for den nasjonale bevegelse, fengslet for hans aktivitet i protester, og han valgte drama som sitt middel for å gi oppmerksomhet til sin sak. Romanforfatteren Kate Roberts arbeidet som lærer, og var en av de få forfattere som både levde i og skrev omNorth Wales ogSouth Wales.
Den voldsomme industrialiseringen i deler av Wales ble etterhvert sett på som en blandet velsignelse og den gamle jordbrukskulturen som fortsatt var tilstede utenfor byene ble idealisert av mange forfattere. Et mer realistisk bilde av jordbrukssamfunnene i Gwynedd i mellomkrigstiden ble presentert avJohn Ellis Williams (1924-) både på engelsk og walisisk. Utgivelser av disse minnene ble trykket lokalaviser, tidsskrift somCountryman, og til sist i bøker medmykt omslag på engelsk under titler somClouds of Time and other Stories (1989) ogRare Welsh Bits (2000). Som en fri ånd i den walisiske litteratur, var Williams hverken en akademiker eller politiker, men hadde omfavneteksistensialismen i etterkrigstidensFrankrike, og ble venn og korresponderte medSimone de Beauvoir.
På 1950-tallet og utover gjordeIslwyn Ffowc Elis seg bemerket med romaner som tok opp moderne temaer og brukte populære sjangergrep. Etter en relativ rolig periode kom et større antall walisiske romaner igjen fra 1980-tallet og framover av forfattere somAled Islwyn ogAngharad Tomos. På1990-tallet var det en krystallisert tendens mot postmodernisme i walisisk prosa, særlig åpenbar i verkene til forfattere somRobin Llywelyn,Wiliam Owen Roberts ogMihangel Morgan.
I mellomtiden fikk walisisk poesi, som hadde stagnert, et nytt liv av diktere som søkte å gjenvinne det poetiske håndverket av de tradisjonelle verseformene, delvis av politiske grunner.Alan Llwyd ogDic Jones var de fremst på dette feltet. Kvinnelige poeter somMenna Elfyn begynte gradvis å gjøre sine stemmer hørte, og passerte de gamle hindrene inntil de mannsdominerte bardiske sirklene og dets konvensjoner.
Akademikeren sirIfor Williams gjorde viktig nyskapende vitenskapelige studier av den tidligste skrevne walisiske litteraturen foruten også av walisisk språks historie og utvikling. Han avdekket arbeidene til poeter somTaliesin ogAneirin fra ukritisk beundring fra ulike fortidsminnegranskere, eksempelvis mente pastor Edward Davies feilaktig at temaet til Aneirins Y Gododdin var massakrene av britonere vedStonehenge i472.
De mest kjente walisiske forfattere skrev og formidlet sin diktning på engelsk og fikk således et langt mer omfattende publikum, også utenforStorbritannia. Walisiske romanforfattere somGwyn Thomas (1913–1981) ogAlexander Cordell (1914–1997) skrev en rekke populære historiske romaner om walisisk historie. RomanenGrønn var min barndoms dal avRichard Llewellyn (1906–1983) kom ut i1939. Den ble internasjonalt kjent, og ble dramatisert til en populær film i 1941. Selv om Llewellyn kom fra en walisisk familie var han født iLondon og tilbrakte liten tid i Wales.
Den best kjente anglo-walisiske poeten erDylan Thomas (1914–1953) i en slik grad at han er blitt denarketypiske walisiske dikter ved hans opplesning på engelsk med myk walisisk aksent og etalkoholkonsum som forkortet livet hans. Hans oppvekst og ungdom iSwansea ogCarmarthenshire hadde en betydelig innflytelse på hans forfatterskap. Hans mest kjente verk,Under Milk Wood, ble framført på BBCs radio i1954. Andre betydningsfulle poeter som skrev på engelsk erIdris Davies (1905–1953);Vernon Watkins (1906–1967);R. S. Thomas (1913–2000); ogAlun Lewis (1915–1944).