Envulkan er engeologisk formasjon, som dannes nårmagma (flytende masse på 700–1350 °C[1] fra en planets indre) nærmer seg overflaten, danner etmagmakammer, og til slutt bryter gjennom overflaten. Magmaen kan så flyte nedover fjellsiden somlava – eller sendes ut somaske, faste eller delvis smeltede steinblokker («bomber»), og/ellerpyroklastiske strømmer («glødende skyer»).
Ordetvulkan er avledet fra navnet på den italienske øyaVulcano. Ifølge denromerske mytologi er øyasmien til ildgudenVulcanus. Læren om vulkaner kallesvulkanologi.
På midthavsrygger driver totektoniske plater fra hverandre. Nyhavbunnsskorpe dannes av varm, smeltet stein som sakte avkjøles og størkner. Skorpen er svært tynn på midthavsrygger siden platene drar i hver sin retning. Trykket frigjøres på grunn av den tynne skorpen og fører tiladiabatisk utvidelse og delvis smelting avmantelen. Denne smeltingen fører til vulkanisme og danner ny havbunnsskorpe. De fleste divergente plategrensene fins på havbunnen, og derfor skjer mesteparten av vulkanaktiviteten under sjøen.Black smoker eller svartrøykarer er eksempel på denne typen vulkansk aktivitet. Der midthavsryggen kommer over havnivå blir det dannet vulkanske øyer, somIsland.
Subduksjonssoner er steder der to plater, vanligvis en havplate og en kontinentalplate, kolliderer. I dette tilfellet forsvinner havplaten under kontinentalplaten og danner en dyp havgrøft like utenfor kysten. Skorpen vil da smelte på grunn av varmen fra mantelen og bli tilmagma. Dette kommer av at vanninnholdet fører til lavere smeltepunkt. Magmaen som dannes her er ofte veldigviskøs (tyktflytende) på grunn av det store innholdet avsilikater og kommer sjelden til overflaten, men kjøles ned i dypet. Hvis den kommer til overflaten dannes det en vulkan. Typiske eksempler på denne typen vulkaner erEtna og vulkanene iIldringen i Stillehavet.
Varmepunkter ligger vanligvis ikke på ryggene til jordskorpeplatene, men overmantelplummer, derkonveksjon i jordas mantel danner søyler med varmt stoff som stiger til de møter jordskorpen, som har en tendens til å være tynnere enn andre steder på Jorda. Temperaturen i plummen får skorpen til å smelte og danne kanaler der magmaen kan trenge gjennom. Siden jordskorpeplatene flytter seg mens mantelplummane er stasjonære, vil hver vulkan etter hvert bli inaktiv og en ny vulkan dannes der jordskorpen flytter seg over søylestrømmen. Det foreligger teorier om at øyeneHawaii har blitt dannet på denne måten.
Innsiden avPuʻu ʻŌʻō-krateret til vulkanenKīlauea på øyaHawaii, sett fra luften. Vulkanen har vært i kontinuerlig utbrudd siden 1983
Den vanligste oppfatningen av en vulkan er et kjegleformet fjell som spyr utlava og giftigegasser fra etkrater på toppen.Kjeglevulkaner ervulkaner med bratte skråninger, 33 graders helning eller mer. De blir maks 300 meter høye og er den minste av de tre vulkantypene. De andre typene erskjoldvulkan ogsammensatt vulkan.[trenger referanse]
Dette beskriver bare en av mange typer vulkaner, og egenskapene til vulkaner er langt mer kompliserte. Oppbyggingen og atferden til vulkaner er avhengig av mange faktorer. Noen vulkaner har kuperte topper formet avlavadomer i stedet for et krater på toppen, mens andre vulkaner har landskap som massiveplatåer. Ventiler som støter ut vulkansk materiale (lava, som er navnet til magma som har kommet opp på overflaten, ogaske) og gasser (hovedsakelig damp og magmatiske gasser) fins hvor som helst på vulkanen. Mange av disse ventilene danner mindre kjegler som den iPu'u 'Ō'ō på den ene siden avKīlauea påHawaii.
Type vulkan avhenger blant annet av magmaens sammensetning og vulkanens plassering i forhold tilkontinentalplatene. Der hvor kontinentalplatene glir fra hverandre, dannes gjerne vulkaner med lettflytende lava. Disse har gjerne relativt rolige utbrudd, men lavaen renner fort og kan derfor være farlig. Eksempler kan være vulkanene iRiftdalen i Øst-Afrika ellerBeerenberg påJan Mayen. En annen type forekommer der hvor kontinentalplater kolliderer. Disse har gjerne tyktflytende lava som danner propper i krateret som sperrer trykket inne. Resultatet er eksplosjonsartede utbrudd, som iMount St. Helens iUSA, vulkanene iKaribia,Vesuv iItalia ogKrakatau iIndonesia.Muddervulkaner, som er formasjoner som ofte ikke er assosiert med magmatisk aktivitet, har ofte lavere temperaturer enn ildvulkaner, bortsett fra når de egentlig er ventiler på en ildvulkan.
Verdens høyeste aktive vulkan i dag er sannsynligvisOjos del Salado som ligger på grensen mellomChile ogArgentina og har en høyde på 6 891 moh. Den har riktignok bare vist mindre tegn til aktivitet i den senere tid. Andre meget høye aktive vulkaner erLlullaillaco (også på grensen mellom Chile og Argentina) ogCotopaxi (Ecuador).
Eksplosiviteten eller energiutfoldelsen i et utbrudd varierer innen vide grenser. De voldsomste utbruddene er hundrevis av millioner ganger så energirike som de «svakeste». Som mål på energimengden i et utbrudd brukes vanligvis mengden utstøtt materiale (ejekta), hvor 10-logaritmen av dette volumet uttrykkes på VEI-skalaen (vulkaneksposivitetsindeksen). En økning på én VEI-enhet tilsvarer altså en tidobling av utstøtte masse. De «svakeste» utbruddene har en VEI på 0. Ved det eksplosive utbruddet i1980 utstøtteMount St. Helens ca. 1 km³ masse og hadde VEI 5,Pinatubo i1991 hadde VEI 6; en supervulkan slipper ut minst 1000 km³ masse og har en VEI på minst 8.
Av slike vulkaner kan nevnes de fire store vulkanene påMars, hvoravOlympus Mons er den største, som med sin over 20 000 meters høyde er solsystemets høyeste kjente fjell. På overflaten tilVenus finner man også flere formasjoner av vulkansk opprinnelse. Man har imidlertid ikke påvist noen vulkansk aktivitet på Venus og Mars i vår tid. Området med flest vulkaner i hele solsystemet erJupiters måneIo med kontinuerlig og voldsom vulkansk aktivitet.Kryovulkaner (eller isvulkaner) er særlig vanlig på noen måner avJupiter,Saturn ogNeptun
Hawaii ogIsland er eksempler på steder der vulkaner støter ut store mengderbasaltisklava i ikke-eksplosive utbrudd som gradvis bygger opp vide fjell med en skjoldlignende profil. Lavaen deres er generelt svært varm og flytende og kan derfor strømme over lange avstander. Den største skjoldvulkanen på Jorda,Mauna Loa, stiger over 9 000 m opp fra havbunnen, er 120 km i diameter og danner en del av selve øyaHawaii, sammen med andre skjoldvulkaner somMauna Kea ogKīlauea.Olympus Mons påMars er den største skjoldvulkanen isolsystemet. Mindre utgaver av skjoldvulkaner erlavakjegler oglavahauger.
Vulkankjegler ellersinderkjegler oppstår i forbindelse med utbrudd som stort sett kaster ut små biter avslagg ellerpyroklastisk stein (begge ser ut som slagg ellersinder, derav navnet på vulkantypen), som bygger seg opp rundt åpningen. Disse utbruddene kan være forholdsvis kortvarige og produsere kjegleformede åser med høyder på 30 til 400 meter. De fleste sinderkjeglene har bare ett utbrudd. Sinderkjegler kan dannes som sideventiler til større vulkaner eller oppstå på egen hånd.Paricutín iMexico ogSunset Crater iArizona er eksempler på sinderkjegler.
Stratovulkaner er høye, kjegleformede fjell som består av lavastrømmer og annet som er kastet ut av vulkanen i forskjellige lag. Det er de forskjellige lagene (stratum) som har gitt navn til denne typen vulkaner. Stratovulkaner blir også kalt komposittvulkaner. Klassiske eksempler erFuji-fjellet iJapan,Mayon påFilippinene ogVesuv ogStromboli iItalia.
Supervulkan er et populært uttrykk for en vulkan som har hatt minst ett ekstremt voldsomt utbrudd (superutbrudd). Den har vanligvis en størrekaldera. Et superutbrudd kan skape katastrofer på enorm, av og til kontinental eller global, skala. Slike utbrudd kan føre til lavere global temperatur i mange år etter utbruddet på grunn av de store mengdene medsvovel ogaske som kastes ut. Dette er den farligste av alle vulkantyper. Eksempler på denne typen vulkaner erYellowstone-vulkanen iYellowstone nasjonalpark vest iUSA,Lake Taupo iNew Zealand ogTobasjøen påSumatra iIndonesia. Det sier noe om voldsomheten at Tobasjøen (kalderaen etter superutbruddet for ca. 74 000 år siden) måler ca. 95x28 km, mens krateret etter Mount St. Helens-utbruddet måler ca. 2x3 km.
Supervulkaner er vanskelige å identifisere på grunn av de store områdene de dekker, og fordi superutbrudd er svært sjeldne. Det hittil siste var Taupo for ca. 26 000 år siden.Store vulkanområder blir også regnet som supervulkaner på grunn av de store mengdenebasaltisk lava som blir kastet ut.
Undersjøiske vulkaner er vanlige på havbunnen. Noen er aktive og i grunt vann kan de kaste ut damp og stein høyt over havoverflaten. Mange andre ligger på så store dyp at den enorme vekten av alt vannet over dem hindrer eksplosive utbrudd av damp og gasser, men de kan oppdages medhydrofoner og ved misfarging av vannet på grunn avvulkanske gasser. Selv store undersjøiske utbrudd kan oppstå uten at det merkes på overflaten. Som følge av rask avkjøling i vann sammenlignet med luft og økt oppdrift danner undersjøiske utbrudd ofte bratte søyler over vulkanventilene sine sammenlignet med vulkaner på landoverflaten. De kan bli så høye at de bryter havoverflaten og danner nye øyer.Putelava er vanlig i forbindelse med undersjøiske vulkaner.
Subglasiale vulkaner oppstår under eniskalott. De består av flat lavautstrømning på toppen av utstrakt putelava ogpalagonitt. Når iskalotten smelter kollapser lavaen på toppen og danner fjell med flate topper. Så kollapser putelavaen og gir en fjellside med helling på 37,5°. Disse vulkanene blir også kaltplatåfjell,tuya eller (mer sjelden) moberg. Gode eksempler på denne typen vulkaner finnes på Island og iBritisk Columbia. Opphavet til uttrykket kommer fraTuya Butte, som er en av flere tuyaer i området vedTuyaelva ogTuyafjellene nord i British Columbia. Tuya Butte var den første av denne typen vulkaner som ble analysert og navnet har derfor siden blitt brukt om alle vulkanformasjoner av denne typen.
En måte å klassifisere vulkaner er hyppigheten av vulkanutbrudd. Jevnlige utbrudd forekommer fra enaktiv vulkan, ensovende vulkan har sjeldne utbrudd, mens enutslukket vulkan ikke har hatt historisk kjente utbrudd. Slik klassifikasjon brukes forturister, men siden vulkaner har flere millioner års levetid blir enkeltstående hendelser som disse av liten betydning for vulkanologisk klassifisering.
Det fins egentlig ikke en konsensus hos vulkanologer om hvordan man skal definere en «aktiv» vulkan. Levetiden til en vulkan kan variere fra måneder til flere millioner år og slike karakteristikker kan oppfattes som meningsløse sammenlignet med levetiden til menneske eller til og med sivilisasjoner. For eksempel har mange av Jordas vulkaner hatt mange utbrudd de siste par tusen årene, men mange viser ikke for tiden tegn på utbrudd. Med tanke på den lange levetiden til slike vulkaner er de svært aktive. I løpet av et menneskeliv er de derimot ikke særlig aktive.
Forskere regner vanligvis en vulkan som aktiv om den er i utbrudd eller viser tegn på uro, som uvanligjordskjelvaktivitet eller vesentlige gassutslipp. Mange forskere regner også en vulkan som aktiv om den har hatt utbrudd i historisk tid. Det er viktig å merke seg at lengden på historisk tid varierer fra region til region, i middelhavsområdet mer enn 3000 år bakover i tid, men på Hawaii bare litt mer enn 200 år. Smithsonian Global Volcanism Programs definisjon for en aktiv vulkan er at den har hatt utbrudd i løpet av de siste 10 000 år.
Sovende vulkaner er de som ikke er aktive nå for tiden (som definert over), men kan bli aktive eller få nye utbrudd igjen. Det hender likevel ofte at vulkaner som forskere regner som aktive blir omtalt som sovende av ikke-fagpersoner eller i media.
Utdødde vulkaner er de som forskerne ikke regner med vil få utbrudd igjen. Om en vulkan virkelig er utdødd eller ikke er ofte vanskelig å avgjøre. Siden kalderaen til «supervulkaner» kan ha en utbruddssyklus på millioner av år kan en kaldera som ikke har hatt utbrudd på titusenvis av år regnes som sovende og ikke utdødd. Yellowstone Caldera i Yellowstone nasjonalpark er minst to millioner år gammel, men har ikke hatt kraftige utbrudd på rundt 640 000 år, selv om det har vært noe aktivitet i nyere tid. Det har vært hydrotermale utbrudd for mindre enn 10 000 år siden og lavastrømmer for om lag 70 000 år siden. På grunn av dette regnes ikke Yellowstone Caldera som utdødd. Faktisk produserer kalderaen ofte jordskjelv, har et særs aktivt geotermisk system og fører til at jordoverflaten hever seg.
Pāhoehoelavastrøm påHawaii. Bildet viser noen få overløp av hovedkanalen til lavaen.
En annen måte å klassifisere vulkaner på er etter hva slags sammensetninglavaen som velter ut har, siden dette påvirker formen til vulkanen. Lava kan generelt klassifiseres i fire forskjellige grupper (Cas & Wright, 1987):
Felsisk lava (ellerrhyolitter) er ofte sværtviskøs (renner sakte) og blir kastet ut som kupler eller eller korte, avgrensede strømmer. Viskøs lava danner som regelstratovulkaner ellerlavadomer.Lassen Peak iCalifornia er et eksempel på en vulkan dannet av felsisk lava og er egentlig en stor lavadom.
Siden silikatmagma er så viskøs fanger den ofte flyktige gasser, som kan føre til katastrofale utbrudd og etter hvert danne stratovulkaner.Pyroklastiske strømmer (ignimbritter) er særs farlige produkter av slike vulkaner, siden de består av smeltet vulkansk aske som er for tung til å gå opp i atmosfæren slik at de i stedet raser ned fjellsiden og kan fare langt unna ventilene under store utbrudd. Det er registrert temperaturer opp til 1 200 °C i pyroklastiske strømmer, noe som vil sette fyr på alt som kommer i veien og ofte kan dekke et område med flere meter med aske. IAlaska liggerValley of Ten Thousand Smokes, som ble skapt av utbruddet tilNovarupta nærKatmai i 1912 og er et eksempel på avleiring etter en tykk pyroklastisk strøm eller ignimbrittavleiringer. Vulkansk aske som er lett nok til å kastes opp i atmosfæren kan fare mange kilometer før den faller til bakken somtuff.
Om magmaen inneholder 52–63 % silikat, har lavaen enintermediær sammensetning.
Om magmaen inneholder mellom 52 % og 45 % silikat kalles denmafisk (fordi den inneholder større mengdermagnesium (Mg) ogjern (Fe) ellerbasalter. Denne typen lava er vanligvis mye mindre viskøs enn rhyolittisk lava etter hvilken temperatur de har under utbruddet. De er også som regel varmere enn felsisk lava. Mafisk lava oppstår mange steder:
Midthavsrygger, der to havplater drar fra hverandre og basaltisk lava presser seg opp som lavaputer mellom dem for å fylle gapet.
Magma med mindre enn 45 % silikat produsererultramafisk lava. Ultramafiske strømmer, også kaltkomatiitter, er svært sjeldne, og svært få har faktisk hatt utbrudd på jordoverflaten sidenproterozoikum da varmen fra jorda var kraftigere. De er (eller var) den varmeste typen lava og trolig mer flytende enn vanlig mafisk lava.
To typer lava har fått navn etter overflatestrukturen deres: ʻAʻa (uttale[ʔaʔa]) ogpāhoehoe (uttalt[paːho͡eːho͡eː]). Begge ordene har opphav fraHawaii. ʻAʻa har en ru og klinkeaktig overflate, og de fleste typer viskøs og varm lava ser slik ut. Selv basaltisk eller mafisk strøm kan ha lavastruktur som ʻAʻa, særlig i utbrudd der mye masse blir kastet ut på en gang og fjellsiden er bratt. Pāhoehoe er lava med glatt og ofte trådaktig eller rynktete overflate og oppstår vanligvis fra mer flytende lava. Vanligvis er det bare mafiske strømmer som danner pāhoehoe siden de ofte har utbrudd med høyere temperaturer eller har den rette kjemiske blandingen som gjør at de er tynnere.
Vulkansk «innsprøyting»Solstrålingsreduksjon på grunn av vulkanutbrudd.Svoveldioksidutslipp fra vulkaner.Gjennomsnittlig svoveldioksidkonsentrasjon ved Sierra Negra-vulkanen påGálapagos fra 23. oktober til 1. november 2005
Det er fem forskjellige vulkanske utslipp som er veldig skadelige og som gjør mest skade påmennesker,dyr oglandskap. Disse er:
Global nedkjøling, vesentlig etter de voldsomte utbruddene, særlig fra supervulkaner.
Det er mange forskjellige former for vulkansk aktivitet og utbrudd, somfreatisk utbrudd (dampgenererete utbrudd), eksplosive utbrudd med høysilikatlava (for eksempelrhyolitt), utstrømmende og rolige utbrudd av lavsikilatlava (for eksempelbasalt),pyroklastisk strøm,lahar (gravitasjonsstrøm) ogkarbondioksidutslipp. Alle disse aktivitetene kan utgjøre fare for mennesker.Jordskjelv,varme kilder,fumaroler, gjørmehull oggeysirer er ofte tilknyttet vulkansk aktivitet.
Konsentrasjonen av forskjellige vulkanske gasser kan varierer stort fra en vulkan til en annen.Vanndamp utgjør vanligvis den største delen av vulkanske gasser, etterfulgt avkarbondioksid ogsvoveldioksid. Andre viktige vulkanske gasser erhydrogensulfid,hydrogenklorid ogflussyre. Mange andre mindre spor av andre gasser er også en del av vulkanutbrudd, somhydrogen,karbonmonoksid,halokarboner, organiske stoff og flyktig metallklorid.
Store, eksplosive vulkanske utbrudd sprøyter vanndamp, karbondioksid, svoveldioksid, hydrogenklorid, flussyre og aske (pulverisert stein ogpimpstein) inn istratosfæren til høyder omkring 16-32 km over jordoverflaten. Den viktigste innvirkningen av disse injeksjonene er omdanningen av svoveldioksid tilsvovelsyre, som raskt kondenserer i stratosfæren til ørsmåsulfataerosoler.Aerosolene økeralbedoen til Jorda, altså refleksjonen av solstrålene tilbake til verdsrommet, og på den måten blir den nedre delen avjordatmosfæren ellertroposfæren nedkjølt. På den andre siden absorberer de også varmestråling fra jordoverflata slik at stratosfæren varmes opp. Flere utbrudd de siste hundreårene har ført til et fall i den gjennomsnittlige temperaturen på jordoverflata i perioder på ett til tre år. Sulfataerosolene skaper også kompliserte kjemiske forhold på overflaten sin som endrer de kjemiske klor- og nitogenstoffene i stratosfæren. Denne effekten, sammen med økt stratosfærisk klornivå fraKFK-forurensning, skaper klormonoksid som ødeleggerozon. Når aerosolene vokser og koagulerer faller de ned i den øvre troposfæren der de fungerer somkondensasjonskjerner forcirrusskyer og slik påvirker strålingsbalansen til Jorda. Det meste av hydrogenkloriden og flussyren blir løst opp i vanndråpene og faller ned til overflaten somsur nedbør. Den injiserte asken faller også gradvis fra stratosfæren og det meste av denne er borte i løpet av noen dager eller et par uker. I tillegg til alt dette sprøyter vulkaner utdrivhusgassen karbondioksid og er slik en kilde tilkarbon i biogeokjemiske sykluser.
Gassutslipp fra vulkaner er en naturlig medvirkning tilsur nedbør. Vulkaner slipper ut om lag 130 til 230 teragram karbondioksid hvert år.[2] Vulkanutbrudd kan sprøyte ut store mengder aerosoler i jordatmosfæren. Store utslipp kan skape visuelle effekter som uvanlig fargerike solnedganger og påvirke det globale klimaet ved nedkjøling. Vulkanutbrudd kan også være nyttige ved at de tilfører næringsstoffer til jordsmonnet via forvitring av vulkansk stein. Dette frodige jordsmonnet gir gode vekstvilkår for planter og forskjellige avlinger. Vulkanutbrudd kan også skape nye øyer da magmaen blir avkjølt når det kommer i kontakt med vann.
For 27,8 mill. år siden skjedde det antakelig største vulkanutbrudd i jordens historie. I «Fish-Canyon-Tuff»-hendelsen iColorado ble 5 000 km³ lava kastet ut av en supervulkan.
74 000 f. Kr. brøt supervulkanenToba påSumatra ut og kastet 3 000 km³ materiale opp iatmosfæren. Den vulkanske vinteren senket jordens gjennomsnittstemperatur med rundt 5 °C, noe som førte til atHomo sapiens nesten døde ut.
1883 brøtKrakatau iIndonesia ut, 35 000 mennesker omkom. For første gang ble en katastrofe en mediehendelse. Undersjøisketelegrafkabler hadde blitt lagt, nyhetene kunne bre seg raskt rundt i hele verden.
8. mai1902, etter flere uker med mindre utbrudd, fikkMontagne Pelée et VEI 4-utbrudd. En pyroklastisk strøm traff byenSaint-Pierre. Bare to av 30 000 innbyggere overlevde i den mest dødbringende vulkankatastrofe på 1900-tallet.
Månen til Jorda har ingen store vulkaner og ingen nåværende vulkansk aktivitet, men det er spor her som tyder på at den fremdeles har en delvis smeltet kjerne.[8] Månen har derimot mange vulkanske kjennetegn sommånehav (de mørkere feltene som kan ses på overflaten),kanaler og noe som kan være skjoldvulkaner.
Venus har en overflate som består av 90 %basalt, noe som indikerer at vulkanisme spilte en stor rolle i utformingen av overflaten. Planeten kan ha hatt store vulkanske utbrudd for om lag 500 millioner år siden[9] ut fra det forskerne kan si om tettheten av nedslagskrater på overflata. Lavastrømmene er omfattende og former for vulkanisme som en ikke ser på Jorda kan også oppstå. Endringer i planetens atmosfære og observasjoner av lynnedslag kan tyde på vulkansk aktivitet, men det er ikke stadfestet at Venus er vulkansk aktiv. Radarbilder avMagellansonden viste at det nylig hadde vært vulkansk aktivitet fra den høyeste vulkanen på Venus,Maat Mons, i form av askestrømmer nær toppen og på nordsiden.
Det er flere utdødde vulkaner påMars. Fire av disse er enorme skjoldvulkaner som er langt større enn de man finner på Jorda. Disse erArsia Mons,Ascraeus Mons,Hecates Tholus,Olympus Mons ogPavonis Mons. Disse vulkanene har vært utdødde i mange millioner år,[10] men den europeiskeMars Express har funnet spor etter mulig vulkansk aktivitet på Mars i nyere tid.[10]
JupitersmåneIo er det mest vulkansk aktive legemet i solsystemet på grunn av tidevannskreftene fra Jupiter. Den er dekket med vulkaner som spyr utsvovel,svoveldioksid ogsilikatsteiner og som følge av dette endrer Io overflate konstant. Lavaen her er den varmaste man kjenner til i hele solsystemet med temperaturer over 1500 °C. I februar 2001 oppstod det største vulkanske utbruddet i solsystemet på Io.[11]Europa, den minste av de fire store Jupitermånene ser også ut til å ha et aktivt vulkansystem, bortsett fra at vulkanaktiviteten bare består av vann, som fryser til is på den iskalde overflaten. Denne prosessen kalleskryovulkanisme og er tilsynelatende mest vanlig på de ytre planetene isolsystemet.
^M. A. Wieczorek, B. L. Jolliff, A. Khan, M. E. Pritchard, B. P. Weiss, J. G. Williams, L. L. Hood, K. Righter, C. R. Neal, C. K. Shearer, I. S. McCallum, S. Tompkins, B. R. Hawke, C. Peterson, J, J. Gillis, B. Bussey (2006).«The Constitution and Structure of the Lunar Interior».Reviews in Mineralogy and Geochemistry. 60 (1): 221–364. Besøkt 5. september 2006.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
