Vulgærlatin, her i form av politiskgraffiti iPompeii, var en folkelig talt form av latin.
Vulgærlatin (fra latinsermo vulgaris, «alminnelig språk») ellerlavlatin er en fellesbetegnelse for de dialekter avlatin som ble talt først og fremst i de vestre provinsene avRomerriket inntil disse dialektene utviklet seg til de enkelteromanske språkene omkring800-tallet.
Noen forskere[hvem?] beskriver vulgærlatin ogklassisk latin som to uavhengige språknormer. Det urromanske, som man rekonstruerer ved å sammenligne de senere romanske språk, settes da lik med vulgærlatin. Vulgærlatin og klassisk latin skal ha en forskjelligfonologi,morfologi ogsyntaks. Forskerne[hvem?] støtter seg spesielt til stavefeil og grammatikalske feil i innskriftene, ikke minst igraffiti fraPompeii. En annen kilde til vulgærlatin er de frigitte slavenes replikker iPetronius'Satyricon (100-tallet e.Kr.).
Andre forskere[hvem?] fremhever at det latinske språket tross alt er enhetlig fram til oldtidens slutt og stykkes opp imiddelalderen. Vulgærlatin og klassisk latin er for dem ikke to språk, men kun to ytterpunkter i en sosiolingvistisk kontinuitet. Noen ord og former var mer høytidelige og andre mer hverdagslige, men overgangen var glidende.Cicero skrev et utpreget klassisk latin, men i brev, som ligger nærmere dagligspråket, har han ofte ord som man ellers ikke vil forvente å finne i litteraturen, f.eks.bucca, «munn» ogauricula, «øre».[trenger referanse] Det avgjørende skille mellom klassisk latin og romanske språk skjer først i begynnelsen av middelalderen (den første tekst på et romansk språk erStrasbourg-edene fra842).[trenger referanse]
Norberg, Dag; Johnson, R.H., overs. (2009) [1980]: «Latin at the End of the Imperial Age».Manuel pratique de latin médiéval. New York: Columbia University Press, Orbis Latinus.
