Envokal ellerselvlyd er enfon (en lyd) som produseres med en ubrutt luftstrøm gjennommunnen. Tungas posisjon i munnen (høyt eller lavt og foran eller bak) bestemmer hvilken kvalitet en vokal får.
En vokallyd kan defineres slik:
- Luftstrømmen slipper ut av munnen langs midten av tunga.
- Luftstrømmen hindres verken av et fullstendig lukke i munnen eller av ei innsnevring som er så sterk at det oppstår hørbar friksjon.
- Den sterkeste innsnevringa er mellom tungeryggen (dorsum) og munntaket.
Med andre ord er en vokal en språklyd som ersonant, sentral og oral.
Også enkeltbokstavene som representerer slike lyder, kalles vokaler, mens resten av bokstavene i alfabetet kalleskonsonanter. Det norske alfabetet har følgende ni bokstaver som vanligvis representerer vokallyder: a, e, i, o, u, y, æ, ø, å. Den norske lyden «j» kalles i noen tilfeller forhalvvokal.
Hvis man skiller mellom lange og korte vokaler, har norsk 18 (eller muligens 16; [æː] og [æ] kan regnes somallofoner av /eː/ og /e/) vokalfonemer:[1]
- Lange: iː, yː, ʉː, uː, eː, øː, oː, æː, ɑː
- Korte: i, y, ʉ, u, ɛ, œ, ɔ, æ, ɑ
De tre viktigste parameterne i uttalen av vokaler er høyde (tungas vertikale posisjon), bakhet (tungas horisontale posisjon) og rundahet (leppenes form). Idet internasjonale fonetiske alfabetet representeres vokallydene i henhold til disse parameterne som i skjemaet til høyre.
Vokaler kan også ha andre egenskaper, slik somnasalitet ogknirkestemme.
- ^Kristoffersen (2000), s. 13.
- Kristoffersen, Gjert (2000).The phonology of Norwegian. Oxford: Oxford University Press.
