National Medal of Arts (1989)[7] Presidentens frihetsmedalje (1986) (deles ut av:Ronald Reagan)[8] Stort fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Grammy Lifetime Achievement Award (1990) Royal Philharmonic Societys gullmedalje (1974) Ridder av Æreslegionen Storkors av Republikken Italias fortjenstorden[9] Stjerne på Hollywood Walk of Fame Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1993)[10][11] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1991)[11][10] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1989)[11][10] Grammy (1988)[11][10] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1987)[11][10] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1982)[11][10] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1980)[11][10] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1979)[11][10] Grammy (1978)[11][10] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1977)[11][10] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1974)[11][10] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1973)[11][10] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1972)[11][10] Grammy Award for Album of the Year (1966)[11][10] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1965)[11][10] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1964)[11][10] Grammy Award for Album of the Year (1963)[11][10] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1988)[11][10] Grammy (1987)[11][10] Grammy Award for Album of the Year (1972)[11][10] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1966)[11][10] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1963)[11][10] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1968)[11] Grammy Award for Best Classical Performance – Instrumental Soloist or Soloists (With or Without Orchestra) (1969)[11]
Vladimir og søsteren Regina (1900–1984) fikk fra tidlig alder pianoundervisning av sin mor. I1912 ble de begge tatt opp ved Kyivs konservatorium. Blant Vladimirs lærere var Felix Blumenfeld, som i sin tid studerte med legendariskeAnton Rubinstein. Vladimir spilteRakhmaninovs tredjeklaverkonsert under avgangsprøven i1919, etterfulgt av sin første solorecital i Kyiv30. mai1920. Deretter slo Horowitz seg sammen med fiolinisten Nathan Milstein, og de to spilte flere vellykkede konserter sammen iRussland.
Horowitz gjorde sin første opptreden utenfor hjemlandet2. januar1926, da han ga en solorecital iBerlin. Flere suksesser over heleEuropa fulgte, og han fikk sin USA-debut iNew York12. januar1928, da han sammen med New York-filharmonien (under ledelse av Sir Thomas Beecham) framførte Tsjaikovskijs første klaverkonsert. Horowitz – som syntes Beechams tempo var for sakte – tok sitt eget tempo i tredje sats, og blendet publikum med sine halsbrekkende oktav-ritt. Internasjonalt ble han snart ansett som den mest interessante pianisten i sin generasjon.
I1932 spilte han for første gang meddirigentenArturo Toscanini i en framføring avBeethovens femte pianokonsert (kjent somKeiser-konserten). De to skulle ende opp med å gjøre mye sammen, både med konserter og innspillinger.21. desember1933 giftet Horowitz seg dessuten med Toscaninis datter Wanda iMilano. I1940 slår Horowitz seg ned i USA for godt, og blir i1944 amerikansk statsborger.
Til tross for overveldende mottakelser på sine opptredener, ble Horowitz mer og mer usikker på sine evner som pianist. Flere ganger trakk han seg fra offentlige opptredener, og det sies at ofte var det bare hans kones overtalelsesevne som stoppet ham fra å avlyse konserter i siste øyeblikk. Etter1970 ga han sjelden soloopptredener.
Horowitz døde iNew York etter et plutselighjerteinfarkt. Han ble gravlagt i Toscanini-familiens gravkammer på Cimitero Monumentale iMilano iItalia.
Horowitz var sterkt nevrotisk, og følte seg ofte utilstrekkelig. Dette førte til at han årene 1975–1985 var under sterk medisinering – etter anbefaling av sin psykolog. Dette gikk naturlig nok utover spillingen; feilslagene kom oftere, partier ble glemt og verkene ble usammenhengende framført. Men mot slutten av livet klarte han å gjenvinne sin helse og mentale stabilitet.
Horowitz ble kalt «den siste romantiker». Hans død markerer etter manges mening slutten på en lang og stolt tradisjon. En Horowitz-konsert var alltid en begivenhet. Blant publikum fant man som regel mange anerkjente pianist-kolleger. Han ble av enkelte kritikere beskyldt for å være overdådig, men hans ekstravaganser ble alltid godt mottatt hos såvel publikum som andre pianister. Han brukte en uvanlig teknikk, med svært flate fingre. Han gjorde mye for å yte sin samtidige russiske musikk rettferdighet, og ga amerikanerne premierene påSergej Prokofjevs sjette, sjuende og åttendepianosonater. Han er også kjent for sin forkjærlighet forDomenico Scarlattis musikk. Han har fått en stjerne påHollywood Walk of Fame.
Horowitz regnes av mange som en av de største pianister som har levd. Mange mener sågar han var den aller største, og peker på hans enorme uttrykksregister, hans teknikk, fargelegging, rubatospill m.m. Hans fremføringer av verk av bl.a. Chopin, Liszt, Rachmaninov, Skrjabin og Scarlatti er tilsvarende legendariske.
Horowitz gjorde mange innspillinger fra1928 og helt fram til like før sin død i1989. Hans tidligste innspillinger ble gjort forEMI, hvor den mest notable er innspillingen av Rachmaninovs andrepianokonsert med Albert Coates ogLondon symfoniorkester fra1930, historiens første innspilling av dette verket. I1940- og1950-årene gjorde Horowitz innspillinger forRCA Victor. I denne perioden gjorde han sitt første opptak av Tsjajkovskijs første pianokonsert. Etter1953 gjorde han en rekke anerkjente innspillinger hjemme hos seg selv, av blant annetSkrjabin ogClementi.
I1962 begynte Horowitz å gjøre opptak forColumbia Records, og det er disse innspillingene som har blitt de mest kjente. Den mest berømte av disse er gjenkomstskonserten iCarnegie Hall i1965 og hans egen spesiellefjernsynssending fra1968 –Horowitz on TV – med blant annet Skrjabins diss-moll-etyde (op. 8, nr. 12) og Horowitz' egne variasjoner over tema fraBizetsCarmen, den mest kjente av hans pianotranskripsjoner ved siden avStars and Stripes Forever. Fra1965 til1982 gjorde Horowitz alle sine innspillinger live.
Etter nok et avbrekk fra1982 til1985 returnerte Horowitz enda en gang til innspillinger og sporadiske konserter. I1986 dro Horowitz tilbake tilSovjetunionen for å gi en serie konserter iMoskva ogLeningrad. Sett i sammenheng med den nye kommunikasjonen og forståelsen mellom Sovjet og USA ble disse konsertene sett på som begivenheter med politisk så vel som musikalsk interesse. Konserten ble senere utgitt både på VHS og CD under tittelenHorowitz in Moscow.
^WorldCat Entities, WorldCat Entities-IDE39PBJptYQTrWfRBTRXT7JTfv3, besøkt 21. januar 2025[Hentet fra Wikidata]
^Encyclopædia Britannica Online, oppført somVladimir Horowitz, Encyclopædia Britannica Online-IDbiography/Vladimir-Horowitz, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]