Villkatt (Felis silvestris) er enart som tilhører slektensmåkatter (Felis). Arten er utbredt over store deler avAfrika ogEurasia. Arten har 19kromosompar.[2]
Villkatten kan minne om en litt storhuskatt. Den har en typiskkamuflasjefarget grå/gråbrun (Europa) eller grå/rødgul (Asia, lysere i Afrika) stripet (tabby) eller prikket (Asia) kort og mykpels, som kan variere i både fargenyansene og tykkelsen. Generelt kan man hevde at katter i tempererte strøk har kraftigere pels enn katter i varmere strøk.Europeisk villkatt har dessuten en noe bredereskalle enn de andre underartene. Kroppen er langstrakt oganatomien smidig.
Som art regner man at villkatten måler omkring45–80 cm og veier cirka3–8 kg, avhengig av kjønn. Hannene blir normalt betydelig større enn hunnene (kjønnsdimorfisme). Hunnkattene veier normalt cirka2,7–4 kg. Den afrikanskehunnen veier cirka4 kg i snitt, mens den europeiske i snitt veier cirka3,5 kg og den asiatiske cirka2,7 kg.Hannen veier cirka5 kg i snitt (den asiatiske cirka4 kg). Hodet er rundt i formen og snutepartiet relativt kort (butt). Halen utgjør cirka21–35 cm lang. De har fem tær på frambeina og fire på bakbeina, alle med inntrekkbareklør.
Villkattens tenner er spesialiserte på å fange og drepe byttedyr.Hoggtennene i overkjeven henger ned og er nesten rette og ideelle til å penetrere med, mens hoggtennene i underkjeven står opp og er svakt buede og ideelle til å holde fast med. Molarene er formet for å kutte. Siden kattene mangler tenner til å knuse/mose føden med, svelger de byttet i biter.
Villkatten lever solitært utenomparingstiden og er normalt nattaktiv, selv om den kan være aktiv på dagtid i områder der det normalt ikke ferdes mennesker. Dette gjelder spesielt for den asiatiske populasjonen. Hannenesterritorium er større og overlapper gjerne flere hunners. Afrikanske hanner kan ha et territorium som strekker seg opp mot 4,3 km², mens den europeiskes normalt er mindre enn 3 km². Begge kjønn forsvarer territoriet mot artfrender av samme kjønn.
Villkatten kommuniserer med lyd,kroppsspråk,urinering og duft, som avsettes fra duftkjertler dyret har på framhodet, munnvikene og ved haleroten. Slikatferd er årsaken til at tamkatter gjerne «stanger» (gnir hodet sitt) mot møbler og folk den kjenner godt, for slik å markere at «dette er mitt». Kroppsspråket er utviklet med ulike kroppslige positurer, der ører og haleføring gir viktige signaler sammen med ulike lyder.
Villkatten jakter mest smågnagere, somrotter ogmus, men den europeiske underarten ser ut til å foretrekkekaniner. I tillegg spiser defugl, egg, småreptiler,amfibier og størreinsekter. Den europeiske villkatten spiser sogar kadaver. Selv er de utsatt for å bli spist avrødrev,ulv, større katter og storerovfugler.
Hannkattenes territorium overlapper gjerne flere hunners. I Afrika har det blitt observert hannterritorium på opptil 4,3 km², men dette varierer i henhold til habitatet.
Villkatten parer seg til forskjellige tider på året, avhengig av lokasjon. Når en hunnkatt erbrunstig vil flere hanner konkurrere om retten til å pare seg. Et kull kan ha ulike fedre. Det skyldes at katten har såkaltindusert ovulasjon, som betyr at eggløsningen kommer som en følge av paringsakten (den utløses av hannenssædvæske). Hunnkatter som parer seg gjentatte ganger kan altså få flere eggløsninger og således unger (som altså er halvsøsken) med flere fedre. Ofte parer imidlertid hunnkatter seg flere ganger med samme hann. Ungene i kullet kan derfor også stamme fra ulike paringer med samme hann. Hunnen går drektig i 56-68 dager og føder typisk 1-8 unger (3-4 i snitt). Ungene er blinde ved fødselen. Øynene åpner seg etter cirka 10 dager. Ungene får melk i omkring 10-12 uker, og blir hos moren til de er omkring 5 måneder gamle. Hunnene blir forplantningsdyktige da de er omkring 10-11 måneder gamle, hannene når de er 9-22 måneder.
Det er kjent at europeisk villkatt kan leve til den blir omkring 15 år gammel (11 år i Skottland) i vill tilstand, og opp mot 20-30 år i fangenskap.
Villkatten er utbredt i helesavannebeltet i Afrika, deler av de eviggrønne skogene i Europa (inkludert det nordligeSkottland),Midtøsten,Kaukasus, og i de sørveste delene av Asia til sentrale strøk iKina og deler avMongolia. I tidligere tider hadde arten en betydelig større utbredelse. Det er blant annet gjortarkeologiske funn av villkatt iNorge, iVistehola, men arten regnes som utdødd iSkandinavia.
Villkatten trives i en rekke ulikehabitater, inkludert i tempererte soner med snødybder på inntil 20 cm. I Afrika finnes den nærmest alle steder, unntatt i full ørken, tettregnskog og langs kysten avNamibia. Iørkenstrøk finnes den bare med nærhet til vann og fjell, opp til høyder nærmere 5 000moh (Asia). I Asia trives den i krattkledte ørkenstrøk og savanner, men ikke på gresskledtestepper og i alpine strøk. I Europa trives den i de evigrønne skogene.
Klassifiseringen av villkatten er kompleks og omdiskutert. Femunderarter aksepteres nå internasjonalt, mot tre tidligere. Det er imidlertid fortsatt uklart omF. s. lybica,F. s. silvestris ogF. s. bieti bør klassifiseres som selvstendige arter.[4] Dette støttes nå midlertidig av IUCN/SSC Cat Specialist Group.Tamkatt (F. s. catus) har normalt blitt regnet som en variant av afrikansk villkatt, men det er også reist spørsmål ved om tamkatten bør betraktes som en selvstendig art (F. catus), noe IUCN/SSC Cat Specialist Group nå også støtter midlertidig.
Forskning antyder at villkatten ogsandkatten har en fellesaner. Europeisk villkatt (F. s. silvestris) oppsto ifølge studier medmtDNA for omkring230 000 år siden, trolig i området mellomSvartehavet,Kaspihavet,Middelhavet ogEgypt.
I overgangssonene mellom underartene erhybridisering vanlig. Trolig er også hybridisering med huskatt ganske utstrakt i mange områder, noe som kan bety at variantene er hybrider.
^Driscoll, C. & Nowell, K. 2010.Felis silvestris. In: IUCN 2011. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2011.2. Besøkt26. november2011.
^Stephen J. O'Brien, Joan C. Menninger, William G. Nash. 2006-04-14.Atlas of Mammalian Chromosomes. John Wiley & Sons, 14. apr. 2006 - 544 sider. Besøkt 2015-12-21
^Breitenmoser, U., Breitenmoser-Wursten, C., Sanderson, J., Mallon, D.P. & Driscoll, C. 2008.Felis silvestris ssp.bieti. In: IUCN 2009. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2009.1. Besøkt 24. juni 2009
_in_XiNing_Wild_Zoo.jpg)
