Publius Vergilius Maro, alminnelig kjent somVergil (født15. oktober70 f.Kr., død21. september19 f.Kr.),[8] var en romersk poet iantikken underAugustus’ periode. Han skrev tre av de mest kjente diktene ilatinsk litteratur, alle på heksameter:Bucolica (også kjent under navnetEclogæ);Georgica; og det storeepiske verketÆneiden. Et antall mindre dikt, samlet iAppendix Vergiliana, er tidvis tilskrevet ham.[9][10]
Bondesønnen Vergil ble født i Andes nærMantova iGallia Cisalpina, som tilsvarer dagens Nord-Italia, og døde i havnebyen Brundisium (i dagBrindisi). Han er tradisjonelt rangert som Romas største poet og en av den latinske litteraturens aller viktigste forfattere. HansÆneiden har blitt betraktet som antikkens Romasnasjonalepos siden den ble skrevet ved at det forteller om byens mytiske opprinnelse. Den er modellert etterHomersIliaden ogOdysseen, og følger dentrojanske flyktningenAineias på hans strevsomme reise til han fullfører sin skjebne og når fram til Italia, hvor hans etterkommereRomulus og Remus grunnlegger byen Roma. Vergils verk fikk omfattende og dyp innflytelse påvestens litteratur, mest kjent erDantesDen guddommelige komedie (tidlig på1300-tallet) hvor Vergil opptrer som Dantes veileder gjennomhelvete ogskjærsilden.[11]
Hans fjerde eklog, den såkalte «Messias-eklogen», er ett av verdenslitteraturens mest omdiskuterte verk. Diktet forutsier at i år 40 skal det bli født et guttebarn, og med ham skal en ny gullalder komme på Jorden. Den kristne kirke tolket dette som en forutsigelse avKristi fødsel, og regnet ham som en tidlig kristen, og slik opptrer han hos Dante. Vergil uttrykte seg bevisst vagt, men mest sannsynlig var forhåpningene knyttet til et jordisk barn og en kommende keiser.[12]
Vergils berømmelse skyldes tre verker: Den tidlige diktsamlingenBucolica, lærediktetGeorgica og eposetÆneiden. De er alle skrevet på versemåletheksameter. I tillegg har han en sentral rolle iDen guddommelige komedie som Dantes veiviser gjennom helvete og skjærsild.
Vergil startet sin utdannelse allerede som 5-åring. Han dro senere til Roma for å studereretorikk,medisin ogastronomi, men viet snart all sin tid tilfilosofi. I denne perioden begynte Vergil å skrive dikt.
Det finnes ingen dikt som vi i dag med sikkerhet kan si stammer fra Vergils tidlige litterære produksjon. En del dikt, som gjerne går under betegnelsenAppendix Vergiliana, er tradisjonelt holdt for å være skrevet av Vergil i denne perioden. I dag anses det imidlertid som sannsynlig at mange av disse har annet opphav.
Mosaikk av Vergil avdekket i en romersk villa iTunis fra 200-tallet e.Kr.
Bucolica er en samling på ti dikt, utgitt rundt 40 f.Kr. Diktene er delvis skrevet som dialoger, og flere av dem handler om gjetere, derav tittelen:Boukolos er gresk og betyr «gjeter» eller «hyrde». Disse «hyrdediktene» er inspirert av den greske dikterenTheokritos, og som hos ham er ikke diktene ment å være realistiske, de er kun delvis knyttet til tid og sted. Sidenmiddelalderen erBucolica også kjent under navnetEclogæ («Ekloger», engelskEclogues), det vil si «utvalgte dikt». Frarenessansen av er diktene blitt etterlignet både på latin og på en rekke europeiske språk, av blant andreJohn Milton.Sjangeren kalles «hyrdediktning» eller «pastoral», fra det latinskepastor som betyr «hyrde»/«gjeter».
Diktene vakte interesse hos den romerske rikmannenMaecenas. Han var en venn av Octavianus, som senere skulle bli romersk enehersker under navnetAugustus (men aldri tok tittelen «keiser», selv om han styrte som en). Gjennom dette vennskapet sikret Vergil seg både økonomisk og politisk trygghet.
I årene37 f.Kr. til30 f.Kr. skrev VergilGeorgica, et læredikt omjordbruk, til ære for Maecenas. Dette diktverket i fire bind kan ikke bare sees på som en instruksjon i dyrking av jord, produksjon av vin og biavl. IGeorgica finnes også politiske undertoner til støtte for Augustus' politikk.
Kort tid etter at han var ferdig medGeorgica, begynte Vergil å skrive på sitt viktigste verk, et mystisk-heroisk epos som skulle konkurrere medIliaden ogOdysseen og som skulle være en hyllest til det romerske folk og dets hersker Augustus. Verket strekker seg over tolv bøker, og forteller om hvordan den trojanske heltenAineias klarer å flykte fra det falneTroja, om hans begivenhetsrike reiser på havet, og hvordan han ledes av gudene til Italia hvor han etter hvert slår seg til sammen med sine trojanske landsmenn. Romerne likte å tro at de var disse trojanernes etterkommere.
Vergil døde før han fikk fullførtÆneiden, og ba derfor på sitt dødsleie sine venner Varius Rufus og Plotius Tucca om å brenne verket, slik senereGogol,Kafka ogEmily Dickinson skulle gjøre.[13] Vergil hadde planlagt å bruke tre år på å redigere diktet, men ble syk på hjemvei fra Hellas. Keiser Augustus sørget for at verket ikke ble brent, men offentliggjort.[14] Flere av verselinjene iÆneiden er ikke ferdige. At ingen falt for fristelsen til å fullføre disse linjene, viser hvor stor autoritet Vergil hadde allerede i sin samtid.
Omnia vincit Amor et nos cedamus Amori; «Kjærlighet beseirer alt, la oss overgi oss til kjærligheten» (Ekloger 10, 69).
Una salus victis nullam sperare salutem; «Bare en redning for de overvundne: Å ikke håpe på redning» (Æneiden 2, 354).
Timeo Danaos et dona ferentes. (Æneiden 2, 49) «Jeg frykter grekerne, også når de kommer med gaver». Sagt av den trojanske prestenLaokoon, grekernes gave var den trojanske hesten.
Arma virumque cano; «Våpen og en mann synger jeg om». Æneidens åpningsord (Æneiden 1,1).
Vergil er skyggen som lederDante gjennom de første to dødsrikene iDen Guddommelige Komedien på hans reise mot Empyrium. På Dantes tid var Vergil et forbilde fremfor noen, og i fjerde sang avHelvete fremviser han hjemmet sitt i den første kretsen,Limbo, hvor udøpte barn og edlehedninger oppholder seg etter døden. I sangen hedresHomer som «den ypperste blantskalder, den neste erHorats,satirens dikter, og den tredje erOvid, og sistLucanus». En fjerde dikter,Statius, hviseposThebaiden var like populært somÆneiden og Lucanus'Pharsalia, møter vi i 21. og 22. sang avSkjærsilden, noe Dante forklarer med at Statius hemmelig var blitt kristen på keiserDomitians tid, og nå lutres for sin feighet ettersom han fortiet sin omvendelse. Da Dante-figuren spør Statius hva som fikk ham til å omvende seg, røper Statius overraskende at det var Vergil selv. Først inspirerte han Statius til å bli dikter; siden ledet hansFjerde ekloge om et nytt sekel Statius til å erkjennekristendommens sannhet. Nåtidens lesere kan forbauses over at Dante satte Vergil så høyt, mens Dantes samtidige ble forbauset over hvor ubeskjedent Dante lot seg kanonisere av Vergil-figuren i diktet sitt.[15]
Også tidligere hadde det vært en kult rundt Vergil. Ca1190 skrevcisterciensermunken Joannes de Alta Silva enroman på latin kaltDolopathos[16] etter ensagnkonge, som skulle ha styrt påSicilia som keiserAugustus' forbundsfelle. Han var den perfekte konge, og fred hersket på Jorden. Dolopathos var gift med Augustus' svigerinne, men de fikk ingen barn, selv om de hedenskeastrologeneprofeterte at paret en dag ville få en sønn som ville komme til å dyrke den sannegud. Endelig kom så sønnen til verden, og fikk navnet Lucinius (= den lysende). Som syvåring ble han sendt tilRoma for å få tidens beste utdannelse, nemlig som elev av Vergil. Som fjortenåring dro han tilbake til Sicilia ettersom moren var død. Vergil tvang ham før avreisen til å avlegge et taushetsløfte, begrunnet med at båndet til den åndelige faren, Vergil, burde være sterkere enn båndet til den biologiske faren. Lucinius skulle derfor spille stum til han så igjen Vergil, også overfor sin far og dennes nye dronning iPalermo. Som i historiene om Potifars hustru og omFædra, prøver dronningen å lokke stesønnen sin. Hun blir avvist og anklager ham deretter overfor mannen sin. Kongen tolker sin sønns taushet som innrømmelse av skyld, og dømmer ham til døden. Etter en del kvinnefiendtlige utsagn når forfatteren frem til dagen forhenrettelsen da en gammel mann dukker opp og forlanger å høre nærmere om dommen. Han er en av Romas syv vise, og får henrettelsen utsatt. De andre vismennene kommer også og forteller sine historier. På den åttende dagen kommer Vergil, flygende på ryggen av en fugl. Dermed har Lucinius lov å snakke igjen, og den onde stemoren får sin straff. Som forutsagt blir Lucinius også kristen, men etter sin fars og Vergils død. Liksom senere hos Dante er Vergil her en brobygger mellom hedensk og kristen visdom.Dolopathos avspeiler også den tiltrekningen som Augustus' epoke utøvde på 1100- og 1200-talletshumanister, somRomerrikets glanstid og som skjæringspunktet mellom hedenskap og kristendom, som hadde frembrakt verdens største dikter.[17]
Castel dell'ovo (Eggslottet) ved Napoli, der Vergils knokler skal være.[18]
Gervasius av Tilbury[19] utga i1215 enencyklopedi kaltOtia imperialia[20] (=Keiserlig tidsfordriv), og den var da også tilegnet keiserOtto IV av Det tysk-romerske rike, en personlig venn av ham. 1100-tallets encyklopedier hadde vært kommentarer tilBibelen, og den oppskriften fulgte også Gervasius, men i tredje bok viet han seg til verdens forunderlige, og dermed underholdende, aspekt. Her eranekdoter og øyenvitneskildringer av merkelige hendelser, som i kapittel 112 fra kong Roberts dager. Han regjerte Sicilia fra1130 til1154, og en dag kom enengelsk lærd til ham og bad om å få utlevert Vergils knokler. Kong Robert gav sitt samtykke, og den lærde dro tilNapoli, medbringende et kongelig brev om saken, men i Napoli visste ingen hvor Vergil lå gravlagt. Den lærde påviste like fullt knoklene midt inne i et fjell. Med stort besvær ble graven åpnet. Ved Vergils hode lå en bok, dermagiens kunst stod nedskrevet, og den lærde tok med seg boken. Byens befolkning samlet derimot knoklene opp og førte dem til en borg i havet ved Napolis utkant, der besøkende, ifølge Gervasius, kan få se dem bak et jerngitter. Den lærde ville prøve ved hjelp av besvergelser å få Vergils knokler til å avsløre hele hans visdom i løpet av førti dager. Det fikk han ikke innvilget, men Gervasius hevdet at han selv, takket værekardinal Johannes av Napoli, hadde fått se utdrag av boken, og underkastet den «den mest ufeilbarlige prøve». Han nevner ikke hva den prøven bestod i, men interessen for Vergils knokler får den romerske dikteren til å fremstå nærmest som enhelgen for ettertiden.[21]
^DGRBM-1870 / P. Virgilius, «... was bom on the 15th of October, B. C. 70 in the first consulship of Cn. Pompeius Magnus and M. Licinius Crassus, at Andes, a small village near Mantua in Cisalpine Gaul.»[Hentet fra Wikidata]
^Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID12749, besøkt 19. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
^abLexikó Neoellīnīkís Logotechnías, side(r)303[Hentet fra Wikidata]
.jpg)
