Logo forUNESCOs verdensarvkomite. FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon har siden 1972 laget en liste over verdens fremstekultur- ognaturarv. Lista omfatter nesten 1100kulturminner og naturområder som det er et felles moralsk og økonomisk ansvar å verne.
«Verdensarven», ellerVerdens kultur- og naturarvsteder,[a] er et program i regi avUNESCO for bevaring av et utvalg natur- og kultursteder påjorden. Stedene, eksempelvis en skog, et fjell, en innsjø, en ørken, et monument, et bygg, et kompleks, eller en by, er utvalgt på grunn av sin spesielle kulturelle eller naturhistoriske betydning for menneskeheten. Stedene utgjørUNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder, en liste som vedlikeholdes av det internasjonale verdensarv programmet (World Heritage Programme) og forvaltes av UNESCOs verdensarvkomité (UNESCO World Heritage Committee), som også stiller krav om at verdensarvområder skal vernes.
For at et område skal regnes som del av verdensarven, må det representere et unikt kultur- eller naturhistorisk miljø som kan fortelle noe om jordens eller menneskenes historie. UNESCOs liste over verdensarv er den mest utbredtemiljøvernavtalen i verden.
Programmet ble startet 16. november 1972, da UNESCO vedtok enkonvensjon om beskyttelse av kultur- og naturarven. 1073 steder er per november 2017 med på listen, hvorav 832 er kulturarvsteder, 206 naturarvsteder og 35 en blanding av de to kategoriene.[1] De er fordelt på 167 medlemsstater.
193 stater har sluttet seg til verdensarvkonvensjonen.[2] Statene som har sluttet seg til FNs konvensjon for verdensarven, og dermed forpliktet seg til å ivareta den kulturelle og naturlige verdensarven, kan nominere kandidater tilverdensarvlisten. Det er altså ikke slik at verdensarvsteder utvelges av utenforstående og objektive eksperter, det er de respektive medlemsland som fremmer kandidatene de selv ønsker utpekt som del av verdensarven. Først etter en slik nominasjon søker UNESCO uttalelser fra uavhengige eksperter om kriteriene for verdensarvstatus er oppfylt, og endelig status avgjøres på en av UNESCOs årlige sesjoner.
Ifølgeverdensarvkonvensjonen er medlemslandene forpliktet til å ivareta og beskytte verdensarvstedene. Det er et paradoks at verdensarvstatus, med den oppmerksomhet og økte turisme som følger, i noen tilfeller har gjort verdensarvstedene mer sårbare. Steder som er med på listen, kan under visse omstendigheter få midler fraVerdensarvfondet.
Verdensarvkonvensjonen (konvensjonen om beskyttelse av verdens kultur- og naturarv) er rammeverket for begrepet verdensarv, og har som formål å få land til å forplikte seg til å ivareta og beskytte steder av særlig stor kultur- eller naturmessig betydning gjennom å undertegnekonvensjonen. Det første utkastet til denne konvensjonen ble presentert påFN-konferansen om menneskelig miljø iStockholm i juni 1972 og ble vedtatt 16. november samme år av UNESCOsgeneralforsamling på organisasjonens 17. kongress iParis.
Verdensarvkomiteen (World Heritage Committee) er sammensatt av representanter fra 21 forskjellige land. Ifølge konvensjonen utnevnes disse for en periode av seks år.[3] Mange medlemsland velger imidlertid frivillig å bare la seg velge for en periode på fire år, slik at rotasjonen kan bli større og flere land kan få mulighet til å delta i komiteen.
Alle medlemsland kan fritt stille kandidater til verdensarvkomiteen, også et land som har sittet i komiteen foregående periode. Vanligvis avstår imidlertid land fra å søke gjenvalg på denne måten. Representasjonen i komiteen skal være jevnt fordelt mellom ulike regioner og kulturer. Valg til komiteen skjer på generalforsamlingen for verdensarvkonvensjonens medlemsnasjoner, som finner sted annethvert år i forbindelse med UNESCOs generalforsamling.
Etter generalforsamlingen 2011 sitter representanter for følgende land i komiteen:[4]Algerie, Kambodsja, Colombia, Estland, Etiopia, Frankrike, Tyskland, India, Irak, Japan, Malaysia, Mali, Mexico, Qatar, Russland, Senegal, Serbia, Sør-Afrika, Sveits, Thailand og De forente arabiske emirater.
Verdensarvkomiteen møtes normalt en gang i året, men dersom minst to tredjedeler av medlemsstatene ber om det kan det holdes ekstraordinære møter. Dette har skjedd syv ganger, første gang i 1981 og foreløpig siste gang i 2004. De regulære komitémøtene finner sted i et av landene som har representant i komiteen, mens de ekstraordinære hittil har vært holdt ved UNESCOs hovedkvarter iParis.
Komiteens oppgave er å implementere verdensarvkonvensjonen, bestemme bruken av verdensarvfondet og bevilge økonomisk støtte etter forespørsler fra medlemslandene. Det er også komiteen som endelig avgjør om et sted kan skrives inn på verdensarvlisten. Komiteen kan utsette slike avgjørelser og be om mer informasjon om stedene fra medlemslandet eller -landene som har fremmet nominasjonen. Komiteen går også gjennom rapporter om tilstanden til steder som allerede er innskrevet på verdensarvlisten, og ber medlemsnasjoner handle dersom steder som tilhører verdensarven ikke blir skikkelig ivaretatt. Komiteen avgjør også hvilke steder som skal innskrives eller fjernes fra listen over truede verdensarvsteder.[5]
I flere tilfeller har verdensarvkomiteen utvidet eksisterende verdensarvsteder, også over landegrenser. Ved flere av disse anledningene har det tidligere verdensarvstedet fått et nytt navn som del av det utvidede. Komiteen kan også fjerne land fra verdensarvlisten, dette skjedde for første gang i 2007.
Komiteen velger hvert år ved slutten av sitt ordinære møte et underutvalg som kallesBureau of the World Heritage Committee. Utvalget består av representanter fra sju av de 21 landene som er representert i komiteen, og konstitueres som en leder, fem nestledere og en sekretær.[6] Underutvalgets oppgave er å følge med på hvordan eksisterende verdensarvsteder blir ivaretatt, godkjenne nye nominasjoner og legge til rette for verdensarvkomiteens møter.
Hvert land som slutter seg til verdensarvkonvensjonen betaler annethvert år inn et bidrag som tilsvarer en viss prosentandel av den medlemsavgiften man betaler til UNESCO. Prosentandelen fastsettes på generalforsamlingen for konvensjonens medlemsland, og er i dag[når?] på 1 %, hvilket er det høyeste nivået som konvensjonen åpner for. Hvert land har anledning til å gi frivillige bidrag ut over dette.
Totalt mottar verdensarvkomiteen omkring fire millionerUSD årlig[når?]. Disse pengene plasseres i de såkalteverdensarvfondet (engelsk:World Heritage Fund). De bevilgede midlene brukes i hovedsak tiltak for å beskytte truede verdensarvsteder (somDresden Elbedalen som trues[når?] av en planlagtmotorvei), men kan også anvendes for årestaurere eller på annen måte bevare steder som helt eller delvis har blitt ødelagt (somde store Buddhastatuene i Bamiyandalen som i stor grad ble sprengt avTaliban).
Det afrikanske verdensarvfondet,African World Heritage Fund, ble opprettet etter et initiativ fraSør-Afrika 5. mai 2006. Det fremste målet for dette fondet er å beskytte truede verdensarvsteder i Afrika, og på sikt fjerne disse fra listen over truede verdensarvsteder. Afrika er i dag denverdensdelen som har klart størst andel av truede verdensarvsteder, 16 av 46. Et annet mål for dette fondet er å øke antallet steder med verdensarvstatus i Afrika, siden kontinentet i dag er klart underrepresentert på verdensarvlisten.
Ettersom antallet verdensarvsteder økte ble det også behov for å skape et ressurssenter som kontinuerlig kunne overvåke og bidra til å bevare verdensarven. Derfor ble verdensarvsenteret,World Heritage Centre etablert i Paris i 1992. I tillegg til å holde rede på verdensarvens status har senteret hovedansvaret for å organisere komiteens møter, bistå medlemslandene i nomineringsprosesser, publisere undervisningsmateriell og mye annet.
Hvert land oppmuntres også gjennom konvensjonen til å overveie å etablere offentlige eller private, nasjonalestiftelser ellerorganisasjoner som kan arbeide for verdensarvkonvensjonens målsetninger og samle inn penger til verdensarvfondet.
I Sverige ble nettverketSvenska världsarvsgruppen etablert i 1995.[7]
I 2007 bleNorges Verdensarv stiftet som et felles nettverk for Norges nominerte og listeførte verdensarvsteder[1]. Nettverket ble etablert som medlemsforening i 2014 og har som formål å fremme stedenes fellesinteresser, i samsvar med UNESCOs verdensarvkonvensjon og beste praksis.
I 1996 bleNordic World Heritage Office (nordisk verdensarvkontor) etablert etter en avtale mellom UNESCO ogregjeringen i Norge. Kontoret skulle hjelpe Verdensarvsenteret i Paris med oppfølging av verdensarvkonvensjonen. I mars 2002 ble kontoret omgjort til en selvstendigstiftelse,Nordic World Heritage Foundation. Stiftelsen var en non-profit institusjon som hadde som formål å støtte verdensarvsenteret og gjennomføringen avverdensarvkonvensjonens mål. Den nordiske verdensarvstiftelsen ble utviklet som et samarbeid mellom UNESCO og de nordiske landene, og ble tidligere finansiert gjennom årlige bevilgninger fra det norskemiljøverndepartementet. Stiftelsen ble oppløst 1. januar 2015 og departementet har startet å utrede et eventuelt nytt UNESCO kategori 2-senter.
Hvert land skal ifølge konvensjonen utarbeide en forhåndsliste (engelsktentative list) over steder som man kan tenke seg å nominere i løpet av de nærmeste fem til ti år. Forslagslisten kan kompletteres når som helst, og ikke alle steder som blir forhåndslistet blir endelig nominert. Forhåndslisten er imidlertid første skritt på veien til nominasjon, og ingen steder kan nomineres dersom de ikke har vært på forhåndslisten.
Pr juli 2007 hadde 158 av de 184 medlemsnasjonene levert inn slike foreløpige lister, på tilsammen 1 393 mulige verdensarvsteder.
Hvert land som har undertegnet verdensarvkonvensjonen oppmuntres til å levere inn nomineringer av nye verdensarvsted. Ut fra forhåndslisten kan en medlemsnasjon gjøre en formell nominasjon ved å levere inn en såkalt «nominasjonsmappe» (Nomination File). Verdensarvsenteret gir hjelp til å lage slike nominasjonsmapper, og det stiller forholdsvis omfattende krav til hvilken dokumentasjon en slik mappe skal inneholde. Nominasjonsmappen oversendes så verdensarvsenteret som kontrollerer at nødvendig dokumentasjon foreligger, før nominasjonen blir videresendt til utredning.
Det er tre organer som har offisiell status som rådgivere for verdensarvkomiteens. Disse organene er:
IUCN – Internatonal Union for the Conservation of Nature (Verdens naturvernunion)
ICOMOS – International Council on Monuments and Sites
ICCROM – International Centre for the Study of the Preservation and Restoration of Cultural Property (Romasenteret)
Et sted som er nominert skal utredes av ICOMOS dersom det er nominert som kulturarv og IUCN dersom der er nominert som naturarv, og det er deres uttalelser som ligger til grunn for den endelige komitebehandlingen.
Ved siden av disse utredningsorganene finnes ICCROM som er et overstatlig internasjonalt forsknings- og utdanningssenter, som blant annet tilbyr ekspertise og rådgivning ombevaring av kulturarv.
Når et sted er nominert og utredet er det opp til den flernasjonale verdensarvkomiteen å ta den endelige beslutningen. Dette skjer på komiteens årlige møte. Komiteen kan velge å utsette en endelig avgjørelse og be om ytterligere dokumentasjon eller videre utredning. Det som er avgjørende for om et sted kan skrives inn på verdensarvlisten er om det oppfyller ett eller flere av de ti fastsattekriteriene
Fram til og med 2004 var kriteriene for utvelgelse av verdensarven delt i to lister – en liste med seks kulturarv-kriterier og en med fire naturarv-kriterier. Fra og med 2005 er disse slått sammen til en felles liste bestående av ti punkter, hvorav de seks første er kulturelle kriterier og de fire siste gjelder naturarv. For at et sted skal listeføres som verdensarv, må det oppfylle minst ett av disse kriteriene, med et unntak for kriterium (vi), som ikke alene kvalifiserer for verdensarvstatus selv om det er oppfylt.
bærer et enestående, eller i det minste sjeldent, vitnesbyrd om en kulturell tradisjon eller om en levende eller utdøddsivilisasjon,
IV
er et fremragende eksempel på en typebyggverk, arkitektonisk eller teknologisk samling som illustrerer et eller flere betydelige trinn i menneskets historie,
berører eller er direkte knyttet til hendelser eller levendetradisjoner, med ideer eller overbevisninger, eller med kunstneriske eller litterære arbeider av universell betydning.
VII
inneholder fantastiske naturfenomener eller områder med sjelden naturskjønnhet og estetisk betydning,
VIII
er et fremragende eksempel på hovedperioder i jordens historie, inkludert bevis for liv, betydningsfulle pågåendegeologiske prosesser i utviklingen avlandformer, eller betydningsfulle geomorfe- eller fysiografiske kjennetegn
IX
er et fremragende eksempel som representerer betydningsfulle pågående økologiske eller biologiske prosesser i framveksten og utviklingen avøkosystem og samfunn av planter og dyr på landjorda, i ferskvann, ved kysten eller i havet,
X
inneholder de viktigste og mest betydningsfulle naturlige leveområdene for stedsegen bevaring avbiologisk mangfold, inkludert områder som inneholder truede arter som har særliguniversell verdi fra et vitenskapelig eller bevaringsmessig ståsted.
Verdensarvkomiteen kan også fjerne steder fra verdensarvlisten; første gang et sted ble fjernet fra listen var i 2007 da det arabiske antilopereservatet iOman mistet sin status som verdensarv. I 2009 mistetDresden Elbedalen statusen som verdensarv. I 2021 ble det britiske verdensarvstedetLiverpool Maritime Mercantile City fjernet fra listen som følge av at de lokale myndighetene hadde vedtatt en omfattende utbygging avLiverpools sjøside.[9]
Årsaken til at stedene ble fjernet, er at komiteen anså at de hadde mistet det særpreget som ga dem status som verdensarv.
Verdensarvkomiteen har inndelt verden i fem geografiske regioner: Afrika, de arabiske statene, Asia og Stillehavet, Europa og Nord-Amerika, og Latin-Amerika og Karibia. Russland og statene i Kaukasus klassifiseres som del av Europa, mens Mexico og statene i Karibia klassifiseres som del av regionen Latin-Amerika og Karibia. UNESCOs geografiske regioninndeling forholder seg dessuten i større grad til administrative forhold enn til geografisk beliggenhet. Følgelig regnesGough Island, som ligger i den sørlige delen av Atlanterhavet, som en del av regionen Europa og Nord-Amerika fordi det var den britiske regjeringen som nominerte stedet til verdensarvlisten. Storbritannia har en verdensarv påHendersonøya vedPitcairn. Denne er her regnet inn underOseania.Danmark har en verdensarv påGrønland, Storbritannia har en verdensarv påBermuda ogNederland har en verdensarv påCuraçao. Disse er her regnet inn underNord-Amerika.
Tabellen nedenfor gir en oversikt over hvordan det totale antallet verdensarvsteder var fordelt per juli 2024[oppdater]:[11][12]
Som en underliste av verdensarvlisten finnes også en egen liste overtruede verdensarvsteder.[13] Truslene kan være mange, fra krig og naturkatastrofer til erosjon, utbyggingsplaner, ren vandalisme eller masseturisme.
^Kulturdepartementet (Sverige) (2001).«Regeringens skrivelse 2001/02:171 Unescos världsarvskonvention och de svenska världsarvsobjekten». Regeringen.se. Besøkt 16. oktober 2024. «9.7 Nätverket svenska världsarvsgruppen | Sedan mitten av 90-talet finns en svensk världsarvsgrupp som är ett nätverk för intressenter som aktivt arbetar med de svenska världsarven. Gruppen är ett forum för erfarenhetsutbyte och möts i anslutning till en svensk världsarvsplats två gånger per år. Huvudsyftet är att genom samverkan lokalt, regionalt, nationellt och internationellt bättre och effektivare leva upp till konventionens mål.»
![Rjukan–Notodden industriarv[14]](/mt/?noimg=&dark=on&url=https%3a%2f%2fno.wikipedia.org%2fwiki%2fFil%3aVemorkHydroelectricPlant.jpg)
_1.jpg)
.JPG)
.JPG)
.jpg)
.jpg)
