I enteologisk sammenheng, referererverden alminneligvis til det materielle eller denblasfemiske sfære, i motsetning til den himmelske, spirituelle, transcendente eller hellige. "Verdens undergang" refererer til scenarier av avslutningen på menneskets historie, ofte ireligiøse sammenhenger.
I begreper somverdensreligion,verdensspråk ogverdenskrig forståsverden som det internasjonale eller det interkontinentale virkefelt, hvilket ikke nødvendigvis innebærer deltagelse av hele verden.
Detdanske ordverden kommer fragammeldanskwerdhen, wæræld, wærild, wærælde,oldnordisk verǫldoldengelsk weorold,gammelsaksisk werold, er en sammensetning afwær, som betyr "mand/ægtefælle" – ogold "(tids)alder" – som derfor omtrent betyr "menneskealder" eller "menneskets tidsalder".[3]
Det korresponderende ordet ilatin ermundus, bokstavelig "rent, elegant", i seg selv et lånord oversatt fra greskcosmos "ordentlig arrangert". Mens det germanske ord avspeiler enmytologisk tanke av "menneskets domene" (sammenlign medMidgard), formentlig som motsetning til den guddommelige sfære på den ene side – og på den annen side underverdenensKtoniske gudesfære, avspeiler den gresk-latinske term enskapelsestanke som en handling, som etablerer orden ut afkaos.
'Verden' skjelner heleplaneten ellerpopulasjonen fra hvert enkeltland ellerregion:Verdens anliggender vedrører ikke kun et sted, men til hele verden – ogverdenshistorien er innenforhistorie det som undersøker hendelser ut fra en global (i motsetning til en nasjonal eller regional)synsvinkel. På den annen side referererjorden til planeten som et fysisk hele – og skjelner jorden fra andre planeter og fysiske objekter.
^Jean Chevalier and Alain Gheerbrandt. The Penguin Dictionary of Symbols. Editions Robert Lafont S. A. et Editions Jupiter: Paris, 1982. Penguin Books: London, 1996. pp.142-145
_(10E).svg)
