Venstreekstremisme (også kaltytre venstre ellerekstrem venstrepolitikk) betegnerideologier og bevegelser ytterst til venstre på denpolitiske skalaen, som går lenger enn den tradisjonellevenstresiden.

Begrepet omfatter ulike former for politiskekstremisme knyttet tilsosialisme,kommunisme,marxisme,anarkisme ogrevolusjonær sosialisme, og kjennetegnes ofte avanti-kapitalisme ogantiglobalisering. I visse tilfeller forbindes venstreekstreme bevegelser med autoritære ellermilitante strategier. Venstreekstrem terrorisme viser til grupper som søker å realisere sine mål gjennom politisk vold snarere enn demokratiske prosesser.^[1]

Venstreekstremisme omfatter de mest radikale ideologiene på venstresiden av det politiske spekteret. Dette inkluderer en rekke ulike retninger innen sosialisme, kommunisme og anarkisme. Det finnes stor variasjon blant ulike venstreekstreme grupper.^[2] Ideologier som sosialisme, kommunisme og anarkisme regnes ofte som del av den ytterste venstresiden.^[3] Venstreekstreme ideologier skiller seg fra sosialdemokrati ved å være mer radikalt mot kapitalisme, nyliberalisme og globalisering.^[4]

Akademisk brukes ofte begrepet «radikal venstreside» som samlebetegnelse, selv om noen grupper selv oppfatter begrepet som nedsettende.^[5] Andre betegnelser er «ekstrem venstre», «antikapitalistisk» eller «hard venstre».^[6] Slike partier kan kalle seg arbeidernes, sosialistiske, kommunistiske, militante eller revolusjonære.^[7]

Mange bevegelser bygger ideologisk på enten marxisme eller anarkisme – eller en kombinasjon av disse.^[8] Målgruppen har tradisjonelt værtarbeiderklassen, men støttespillere omfatter også studenter,intellektuelle og marginaliserte grupper.^[9]

Den venstreekstreme bevegelsen deles ofte inn i «gammel» og «ny» venstreside.^[10] Den nye venstresiden vokste frem som et alternativ til sovjetisk kommunisme og fokuserte på temaer som sivile rettigheter, miljøvern og feminisme.^[11] Den var ofteantimperialistisk, antiamerikansk og anti-NATO.^[12] Ideer som interseksjonalitet og standpunktsfeminisme ble utviklet i disse miljøene og har påvirketakademia.^[13]

Flere former for sosialisme regnes som del av venstreekstremen, spesielt revolusjonær sosialisme.^[14]Økososialisme kombinerer miljø- og kvinneperspektiver med kapitalismekritikk.^[15] Den nordiske alliansenNordic Green Left regnes som en viktig aktør innen øko-sosialisme.^[16]

Demokratisk sosialisme ønsker å erstatte kapitalismen med et velferdssamfunn basert på delt eierskap og deltakende demokrati.^[17] De fleste bevegelser tar avstand fra både autoritær kommunisme og nyliberalisme, og noen kombinerer sosialistisk politikk med populisme.^[18]

Kommunismen søker et klasseløst samfunn der produksjonen skjer etter behov. Moderne kommunisme bygger påKarl Marx ogFriedrich Engels’ skrifter.^[19] EtterSovjetunionens fall har kommunismen blitt mer fragmentert.^[20]

Marxisme er en ideologisk og teoretisk retning som vektleggerklassekamp og planlagt samfunnsendring.^[21] Marx og Engels støttetinternasjonalisme, og menterevolusjon ville skje i de mest utviklede samfunn.^[22] Historisk har kommunistiske revolusjoner ofte ført til autoritært styre.^[23]

Innen marxisme finnes retninger somleninisme,maoisme,stalinisme ogeurokommunisme.^[24] Latinamerikansk frigjøringsteologi kombinerer marxisme medkristendom.^[25]

Anarkismen avviser all autoritet og ser staten som en undertrykkende kraft.^[26] Den søker øyeblikkelig avskaffelse av kapitalismen.^[27] Retninger inkluderer individualistisk anarkisme, insurrekjonær anarkisme og grønn anarkisme.^[28] Sistnevnte hevder at sivilisasjonen må oppløses for å redde planeten, og omfatter blant annet anarko-primitivisme.^[29]

Historisk mente enkelte anarkister at voldelige aksjoner ville avsløre statens svakheter og inspirere til opprør.^[30] Enkelte grupper støtterakselerasjonisme, som søker å fremskynde samfunnets kollaps.^[31] Anarkisme har likevel aldri fått fotfeste som styringsform.^[32]

Målet for venstreekstrem politikk er å skape etklasseløst samfunn.^[33] Det søker en post-kapitalistisk verden uten utbytting, undertrykkelse eller klasseforskjeller.^[34] Her skal alle ha tilgang til nødvendige ressurser, mens kunnskap og velstand skal deles.^[35] Dette omtales ofte som et kommunistisk samfunn, men begreper som «sosialisme» eller «demokratisering» brukes også.^[36] Et slikt samfunn antas å være selvstyrt og globalt.^[37]

Hvordan samfunnet skal realiseres er et skillepunkt innen ytre venstre ideologier, og oppfatninger om hvordan det bør organiseres har endret seg over tid.^[38] Tradisjonelt motsatte ytre venstre seg sosialdemokratiet for dets reformisme, mens det i dag også anklages for å aksepterenyliberalisme.^[39]

Venstreekstreme grupper støtter omfordeling av inntekt og formue,^[40] og foretrekker resultatlikhet fremfor like muligheter.^[41] Kapitalisme og forbrukersamfunn anses som årsaker til sosial ulikhet. Enkelte grupper støtter også avskaffelse av privat eiendom.^[42] De avviser nyliberalisme, sosialdemokrati og keynesiansk økonomi,^[43] og ser sosiale fremskritt under kapitalismen som midlertidige løsninger.^[44] Ytre venstre ideologi opererer ofte med en moralsk hierarkisk forståelse der undertrykkere ses som moralsk forkastelige.^[45]

Venstreekstremen mener ulikhet er et problem som kan og bør løses.^[46] Populistiske bevegelser deler verdier med sentrum-venstre, som kosmopolitisme,altruisme ogegalitarisme.^[47] Ytre venstre engasjerer seg i saker som levekostnader, boligkriser ogidentitetspolitikk.^[48] Marxister støtter nasjonalisering og motarbeider gentrifisering.^[49] Både venstre- og høyreekstreme velgere kommer ofte fra lavere sosiale lag og deler mistillit til eliter ogEU.^[50]

Venstreekstreme partier har ulike syn påmiljøspørsmål.^[51] Miljøbevegelser tilknyttet venstresiden kan enten motivere sitt engasjement ut fra hensyn til alt liv, eller ut fra sosial rettferdighet for de som rammes avmiljøskader.^[52] Tilhengere av radikal økologi støtter ofte tradisjonelle miljøtiltak, men krever at de gjennomføres raskt og ikke gradvis.^[53] Moderne radikale miljøaktivister tror på en kommende klimakatastrofe, en idé som også har fått fotfeste i moderate kretser i enkelte land.^[54] Den ytterste venstresiden motsatte seg kjernekraft på miljøgrunnlag i 1980-årene.^[55] Antiglobaliseringsbevegelsen integrerte miljøsaken som en hovedsak i løpet av 1990- og 2000-tallet.^[56]

Venstreekstremisme er en form for radikal politikk, da den etterlyser grunnleggende endring av det kapitalistiske samfunnssystemet.^[57] Dette skiller den fra sentrum-venstre sin mer reformistiske tilnærming.^[58] Ulike venstreekstreme aktører har forskjellige syn på revolusjon og staten.^[59] Både anarkistiske og statlige venstreideologier kan støtte avvikling av tradisjonelle samfunnsstrukturer.^[60] Venstresiden har ulike syn på demokrati, men motsetter seg liberal demokrati.^[61] Noen grupper støtter direkte eller deltakende demokrati, med vekt på rettigheter for de som ekskluderes fra liberale demokratier.^[62] Den revolusjonære venstresiden støtter fullstendig opprør mot kapitalistiske regjeringer.^[63] Dette har blitt mindre vanlig over tid etter hvert som revolusjoner har uteblitt og venstreekstreme grupper har blitt mer villige til å arbeide innenfor liberale, kapitalistiske samfunn.^[64]

Som en radikal ideologi motsetter den venstreekstreme seg politisk pluralisme.^[65] Akademikere somHans Eysenck og Edward Shils har hevdet at ekstremisme er en bedre måte å klassifisere ideologier på enn høyre–venstre aksen, og at ideologier sombolsjevisme ognazisme har fellestrekk som motstand motpluralisme, liberal demokrati og privat næringsliv.^[66] Kritikere av dette synet hevder at ekstrem ideologi heller bør skilles etter klasse, eller at venstreekstremen bruker udemokratiske midler kun som virkemiddel for demokratiske mål.^[67] Noen på venstresiden hevder at støtte til demokrati i seg selv definerer en som venstreorientert, og at kommuniststater egentlig bør regnes som høyreekstreme.^[68] I industrialiserte samfunn der proletariatet har politisk makt, søker kommunistiske grupper heller kompromisser enn revolusjon.^[69]

Venstreekstreme grupper støtter ofte prinsippet om fortroppspolitikk fra marxismen, hvor en liten gruppe danner et fortroppsparti som leder revolusjonen.^[70] Ifølge denne teorien styres historien av teknologisk utvikling og eierskap til produksjonsmidlene, og samfunnet preges av undertrykkelse som til slutt må overvinnes.^[71] Fortroppspartiet hevder å forstå denne utviklingen vitenskapelig og legitimere sin ledende rolle.^[72] Denne modellen inkluderer demokratisk sentralisme, der avgjørelser fattes kollektivt og deretter håndheves enhetlig.^[73] Alternative syn forkastes ofte som falsk bevissthet.^[74]

Som en del av venstresiden forbindes venstreekstremisme med internasjonalisme, og den avviser lojalitet til én nasjons arbeiderklasse på bekostning av andres.^[75] Underden kalde krigen ble sosialistisk internasjonalisme ofte synonymt med lojalitet tilSovjetunionen.^[76] Marxister motsetter seg økonomiskglobalisering,^[77] og den post-sovjetiske venstresiden er særlig knyttet til antiglobaliseringsbevegelsen.^[78] Den motsetter seg også institusjoner somNATO ogDet internasjonale pengefondet.^[79] Den europeiske venstresiden er ofteeuroskeptisk og kritisk tilEU, enten på grunn av dens liberale orientering eller fra et venstrenasjonalt perspektiv.^[80] Enkelte grupper støtter EU medlemskap, men ønsker omfattende reformer.^[81]

Den ytterste venstresiden er som regel antiimperialistisk, selv om støttespillere under den kalde krigen ofte aksepterte handlingene til sin egen blokk.^[82] Marxister motsetter seg imperialistiske og militære tiltak fra vestlige land, særlig USA.^[83] Venstreekstreme kan støtte militante grupper, men tar avstand fra militarisme.^[84] Under den kalde krigen støttet venstreekstreme grupper iVesten ofte saker knyttet til utviklingsland.^[85] Venstrebevegelser i Europa har også gitt støtte til kurdisk nasjonalisme og militante kurdiske grupper.^[86]

Historisk og klassisk ytre venstre omfatter ulike radikale ideologier som tar til orde for omfattende politisk endring. Mens moderne ytre venstre ofte assosieres med sosialisme, var klassisk ytre venstre preget av ultraradikale strømninger. Eksempler erHébertistene underden franske revolusjon og Estrema Radicale i det tidligerekongedømmet Italia.^[87]

Flere ideologier har historisk blitt klassifisert som del av det ytre venstre, deriblant republikanisme. På et tidspunkt hvormonarki var normen iEuropa, blerepublikanske ideer betraktet som radikale. Andre retninger inkluderte utopisk sosialisme, som var forløper tilKarl Marx' «vitenskapelige sosialisme», samt italiensk futurisme, som i sine tidlige faser var en radikal venstreideologi og fikk innflytelse på framveksten av italiensk fascisme.^[88]

Samfunn som minner om et kommunistisk samfunn har blitt foreslått gjennom store deler av historien, og mange tidlige ideer har blitt tolket som forløpere til sosialisme eller kommunisme.^[89][90]Platon er av noen blitt omtalt som en tidlig sosialistisk tenker.^[91] Imiddelalderens Europa mente enkelte filosofer at Jesu lære fremmet felleseie av eiendom, og at den katolske kirkens hierarki var i strid med dette. Blant disse var taborittene, som forsøkte å etablere en sosial struktur som lignet et kommunistisk samfunn.^[92]

Gjennom historien har det funnet sted en rekke frigjøringsbevegelser, blant annet slaveopprør og bondeopprør.^[93] Tidlige sosialister hevdet at en voldelig revolusjon mot kapitalismen var nærmest uunngåelig, enten fordi den ville bli igangsatt av ytre venstre, eller fordi demokratiske forsøk på å innføre sosialisme ville bli slått tilbake av ytre høyre.^[94]

Tidlige fiktive fremstillinger av kommunistiske samfunn inkludererUtopia avThomas More, som skildret et samfunn uten privat eiendom, ogSolens by avTommaso Campanella, som beskrev et samfunn uten tradisjonell familieenhet.^[95]

Ytre venstre har sitt opphav på venstresiden av det politiske spekteret, som oppsto underden franske revolusjon.^[96] Moderne ytre venstre utviklet seg som en forlengelse av sosialistiske ideer.^[97] Dette kan spores tilbake til slutten av 1700-tallet i Europa ogNord-Amerika, hvor industrialisering og politisk uro førte til misnøye blant arbeiderklassen.^[98] Sosialister opponerte mot de sosiale og økonomiske endringene som fulgte industrialiseringen, spesielt fordi den fremmetindividualisme på bekostning avkollektivisme og førte til økt økonomisk ulikhet.^[99]

Tidlig europeisk sosialisme utviklet seg på 1800-tallet i takt med at begrepet arbeiderklasse ble formet. Den ble påvirket av en rekke filosofer og tenkere, inkludertMikhail Bakunin,Louis Blanc,Louis Auguste Blanqui,Henri de Saint-Simon,Friedrich Engels,Charles Fourier,Ferdinand Lassalle,Karl Marx,Robert Owen ogPierre-Joseph Proudhon. Den moderne ytre venstresiden vokste fram som et svar på kapitalisme og industrialisering under den industrielle revolusjon, og ideene til marxister og anarkister etablerte seg som dominerende innen venstresiden sammen med reformistisk sosialisme.^[100] En gruppe tidlige teknologikritikere var luddittene, som under den britiske industrialiseringen ødela maskiner i frykt for at de ville erstatte arbeidskraft.^[101]

Begrepet «sosialisme» ble tatt i bruk tidlig på 1800-tallet for å beskrive egalitære ideer om omfordeling, slik de ble formulert av blant andre François-Noël Babeuf og John Thelwall. Inspirert av den franske revolusjon tok Babeuf til orde for et diktatur på folkets vegne som skulle eliminere de ansvarlige for ulikhet.^[102][103] Sosialismen fikk økt anerkjennelse som filosofisk retning i 1830-årene, blant annet gjennom publikasjonene til Robert Owen, som selv identifiserte seg som sosialist.^[104] Owen, sammen medSaint-Simon, Fourier og Étienne Cabet, grunnla den utopiske sosialismen, og disse ideene ble forsøkt realisert i flere kommunesamfunn.^[105][106] Cabet utviklet sin romanReisen til Icaria som et svar på Thomas MoresUtopia, og han krediteres med å ha brukt begrepet kommunisme først – selv om betydningen var annerledes enn det som senere ble kjent som kommunistisk ideologi.^[107]

Tidlige anarkister på 1800-tallet inkludertePierre-Joseph Proudhon ogMikhail Bakunin. De støttet mange utopiske ideer, men la sterk vekt på revolusjon og fullstendig avskaffelse av staten for å oppnå et fritt samfunn.^[108] Bakunin mente at bøndene, ikke arbeiderklassen, burde lede revolusjonen, og populariserte vold som virkemiddel innen den anarkistiske bevegelsen.^[109] Anarkismen spredte seg raskt til Amerika etter sitt gjennombrudd i Europa.^[110]

Karl Marx og Friedrich Engels introduserte marxismen på 1840 tallet og fremmet revolusjonær sosialisme.^[111][112] Etter hvert som statsbyråkratier ble utbygget i siste halvdel av århundret og arbeidernes rettigheter ble anerkjent i mange stater, ble sosialistbevegelsen delt i synet på staten. Noen var skeptiske til økt statlig innflytelse, mens andre så på staten som et viktig verktøy for å sikre arbeidernes rettigheter. Førstnevnte søkte seg mot anarkismen, mens sistnevnte utviklet sosialdemokratiet.^[113]

Til tross for at de fleste på 1800-tallet fortsatt levde av subsistensjordbruk eller småhandel, vokste ytre venstre fram særlig blant industriarbeidere.^[114] Arbeiderbevegelser spilte en sentral rolle i revolusjonene i 1848.^[115]

IRussland oppstod gruppen Land og frihet (Земля и воля) på 1860-tallet, og forsøkte å lede bondeopprør mot tsarregimet. Gruppen splittet seg i 1879 i den populistiske retningen Svart omfordeling og den anarkistiske bevegelsen Narodnaja Volja. Sistnevnte tok i bruk politisk vold, kjent som «propaganda gjennom handling», for å utløse revolusjon. Etter attentatet påtsar Aleksander II i 1881 ble gruppene oppløst, men metodene til Narodnaja Volja ble videreført av senere bevegelser og regnes som forløpere til moderne terrorisme.^[116]

Den første internasjonale ble etablert i 1864 og varte til 1872.Pariskommunen ble opprettet i 1871.^[117] På 1880 tallet ble en rekke nasjonalefagforeninger grunnlagt, og disse samlet seg iDen andre internasjonale i 1889. Denne organisasjonen var formelt tilknyttet sosialdemokratiet, men hadde sterk påvirkning fra marxismen.^[118]

Mikhail Bakunin spilte en sentral rolle i utviklingen av anarkistisk teori, og gikk inn for voldsbruk framfor politisk debatt.^[119]Errico Malatesta introduserte begrepet «propaganda gjennom handling» i 1876, da han oppfordret til bruk av vold i Italia for å vinne arbeiderklassens støtte.^[120]

Anarkismen spredte seg iØst-Asia under og etter denrussisk-japanske krigen, med inspirasjon fra den japanske forfatteren Kōtoku Shūsui, som i sin tur var påvirket avPjotr Kropotkin. Bevegelsen nådde særlig utbredelse iKina på 1920 tallet.^[121] Anarko-syndikalisme vokste også fram som en anarkistisk retning omkring århundreskiftet, og holdt seg relevant i ytre venstre politikken fram til 1940 tallet. En kjent bevegelse var «Wobblies» (Industrial Workers of the World).^[122]

Den moderne revolusjonære venstresiden vokste fram etterførste verdenskrig. Fram til 1910 tallet hadde sosialistbevegelser stor politisk innflytelse i Europa, men disse ble splittet under krigen.^[123] Før krigen var sosialisme tett forbundet medarbeiderbevegelsen.^[124] Noen moderate venstre-nasjonalister brøt ut for å støtte nasjoner i krig, mens resten av ytre venstre adoptertekosmopolitiske, revolusjonære idealer.^[125] Blant anarkistene sto italienske grupper bak den første bilbomben brukt iWall Street-attentatet i 1920.^[126]

Opposisjon mot første verdenskrig utløste en rekke revolusjoner i Europa mellom 1917 og 1923, ledet av sosialistiske bevegelser i land somFinland,Tyskland,Ungarn og Russland. Fagforeninger, arbeidersovjeter og ytre venstre partier ble etablert.^[127] Den viktigste ytre venstre bevegelsen varBolsjevikene, som greide å etablere Leninistisk styre i Russland.Lenin introduserte konseptet om parti-kader som skulle sikre revolusjonen og hindre alternative systemer.^[128]

I Latin-Amerika utviklet arbeiderbevegelser sentrert rundtMarxism–Leninismens ideologi seg tidlig i århundret, særlig etter russisk revolusjon, selv om industrialiseringen var svakere.^[129] Kommersielle kommunistpartier forsøkte å etterligne Sovjetunionen med planøkonomier og sovjeter som arbeiderråd, men blant dem myndigheter iBayern, Finland og Ungarn var kortvarige.^[130] Sovjetunionen ga omfattende støtte til kommunistpartier internasjonalt og fungerte lenge som tilfluktssted for partilederes eksil.^[131]

Kommunisme fikk fotfeste i nasjoner med høy politisk og sosial polarisering og der kriger hadde destabilisert samfunnet. I industrialiserte vestlige land beholdt sosialdemokratiet dominansen, og framveksten av kommunistiske partier var mindre fremtredende.^[132][133]Den russiske revolusjonen var det eneste tilfellet av vellykket sosialistisk revolusjon, og etablerteKomintern i 1919 og en internasjonal arbeiderunion i 1921.^[134][135] Etter hvert som levekårene forbedret seg i kapitalistiske land, falt støtten til revolusjonære tilnærminger, og ytre venstre mistet fotfeste utenfor Sovjetunionen innen 1923.^[136][137]

Den kalde krigen begynte med en diplomatisk splittelse mellom liberale vesteuropeiske nasjoner, ledet avUSA, og kommunistiske stater, ledet av Sovjetunionen. Kommunistpartier ble i praksis utstøtt i Vesten, og de få som eksisterte var vanligvis lojale mot Stalin og Sovjetunionen.^[138] USA presset andre land til å fjerne kommunistpartier fra regjeringsposisjoner, og Italia vedtok i 1947conventio ad excludendum, som slo fast at Kommunistpartiet ikke kunne ta makt.^[139] Antallet kommunister i Vest-Europa sank drastisk; bareFrankrike,Italia og Finland hadde fortsatt betydelig kommunistisk tilstedeværelse ietterkrigstiden. Under sovjetisk press beholdt kommunistiske partier iØst-Europa makten og ble gradvis staliniserte.^[140] Innen midten av 1950 årene haddedet italienske sosialistpartiet utviklet seg til å bli det fremste antikommunistiske ytre venstre‑partiet i Europa.^[141] Voldelig revolusjon ble generelt frarådet, særlig av frykt for vestlig militær intervensjon.^[142]

Sovjetunionens påvirkning under og etterandre verdenskrig bidro til at kommunismen spredte seg til Øst- ogSørøst-Europa.^[143] Flere av disse statene ble til sosialistiske folkedemokratier, med blandingsøkonomi før de tilpasset seg stalinistisk styreform.^[144] Nye kommunistregimer ble etablert iAlbania,Bulgaria,Tsjekkoslovakia,Øst-Tyskland,Ungarn,Romania ogJugoslavia.^[145] De fleste ytre venstre‑regjeringer implementerte Lenins ide om vanguardparti, og Kina ogNord-Korea utviklet varianter av marxist-leninismen inspirert av Sovjetunionen.^[146] Utviklingen av et postindustrielt samfunn i Vest-Europa reduserte den tradisjonelle tilknytningen til kommunistiske krefter.^[147] Komintern ble oppløst i 1943 og erstattet avKominform i 1947, som eksisterte til 1956.^[148]

Selv om autoritære regjeringer iMellom-Amerika undertrykte kommunistbevegelser på 1940‑ og 1950 tallet, opplevde enkelte grupper vekst før Marxism–Leninismens gjennomslagskraft avtok.^[149] Folkets fremadskuende parti i Costa Rica støttet den vinnende koalisjonen i valget i 1944.^[150]

Etter Stalins død i 1953 reiste arbeidere i flere østeuropeiske land seg mot kommunistregimene, men disse opprørene ble slått ned av sovjetiske styrker.^[151] Flere av disse landene ble styrt av Stalinistiske ledere som senere ble avløst. Jugoslavia distanserte seg og utviklet en nøytral kommunistisk politikk, fri fra både øst og vestlig dominans.^[152]

Arabiske sosialistgrupper kom til makten i noen land på 1950‑ og 1960 tallet, og fortrengte tidligere kommunistiske partier som dominerende ytre venstre bevegelse.^[153]Det japanske kommunistpartiet representerte sosialistisk opposisjon på 1950 tallet, men ble aldri regjeringsbærende.^[154] IIndonesia ble venstresiden utslettet under massedrap i 1965–1966, og kommunistpartiet ble oppløst.^[155]

Det kinesiske kommunistpartiet, etablert i 1921, tok makten i 1949 etterborgerkrigen, og opprettet Folkerepublikken Kina.^[156] Landet gjennomførte omfattende utrenskninger av politiske motstandere, inkludert millioner av jordeiere, mens bøndene ble benyttet som basis for støtte.^[157] I slutten av 1950‑ og tidlig 1960 tallet brøt Kina løs fra Sovjet, ogMaoismen vokste frem som en ny variant av marxismen-leninismen – med begrenset global gjennomslagskraft utenfor Kina.^[158] Nord-Korea ogNord-Vietnam ble kommunistiske stater, og konflikt med to allierte –Korea- ogVietnamkrigene – fulgte.^[159] I slutten av 1970 årene erstattet Deng Xiaopings politikk maoismen ved å gjeninnføre markedsmekanismer og privat sektor innenfor sosialisme.^[160]

I Europa ble kommunistpartier splittet i ulike marxistiske fraksjoner fra 1950 tallet – særlig mellom maoisme,trotskisme og tradisjonell sosialisme.^[161] I enkelte land ble maoismen oppfattet som internasjonalistisk og radikal, men europeisk maoisme fikk varig fotfeste i hovedsak i Albania.^[162] Trotskisme fikk innflytelse blant ytre venstre i Europa på slutten av 1960‑ og tidlig 1970 tallet, særlig i Frankrike ogStorbritannia, men ble svekket av interne konflikter og manglende politisk gjennomslag.^[163] I Finland led kommunistpartiet tilbakegang på 1960‑tallet da splittelser mellom pro‑sovjetiske og moderniseringsorienterte fløyer oppstod.^[164]

To venstreekstreme ideologier fikk særlig betydning iLatin-Amerika på 1960 tallet: Guevarisme og frigjøringsteologi. Guevarismen vokste fram underden cubanske revolusjon, og stilte seg i opposisjon til forestillingen om at sosialistisk revolusjon kun kunne følge demokratiske eller anti-imperialistiske bevegelser.^[165] En rekke geriljagrupper vokste fram i regionen, noe som utløste bådeborgerkrigene i Guatemala og iEl Salvador.^[166]Sandinistene tok makten iNicaragua i 1979 og styrte til valgnederlag i 1990.^[167] Frigjøringsteologi bidro til at venstreideer ble integrert i deler avden katolske kirken i Latin-Amerika.^[168]

I koloniale områder vokste venstreorienterte nasjonalistbevegelser fram på 1960-tallet, som førte til avkolonisering. Tradisjonelle ytre venstre ideer spilte imidlertid en begrenset rolle i disse prosessene.^[169] By- og høyt utdannede ble etter hvert den største velgergruppen for ytre venstre i Vest-Europa, og erstattet industriarbeiderne innen 1960 tallet.^[170]

I løpet av 1950‑tallet vokste New Left fram som et alternativ til tradisjonell kommunisme i Vest-Europa. Bevegelsen tok opp sosiale spørsmål og identitetspolitikk.^[171] I Skandinavia hadde kommunistene allerede begynt å bevege seg mot humanistisk og eurokommunistisk tenkning. Aksel Larsen dannet i Danmark Sosialistisk Folkeparti etter uenighet med Kommunistpartiet omkring 1956‑invasjonen av Ungarn.^[172] New Left-bevegelsen vokste i takt med kontrakultur og sosiale bevegelser i 1960‑årene, og anarkismen fikk fornyet oppslutning.^[173] Hele den vestlige ytre venstre‑bevegelsen opplevde en oppblomstring i 1960‑ og 1970‑årene i kjølvannet av amerikansk dominans og kapitalismekritikk.^[174] Vietnamkrigen var viktig drivkraft for New Left-aktivitet.^[175] Grønn politisk bevegelse oppsto som avlegger av New Left og ble senere avradikalisert, og utviklet seg til en sentrum-venstre-bevegelse.^[176]

Nye ytre venstre sosialistiske partier ble etablert i Vest-Europa på sent 1900 tallet. Mange tidligere kommunistpartier brøt med Sovjetunionen, og ideologier som maoisme, trotskisme og arbeiderisme fikk fotfeste i europeisk politikk.^[177] Maoismen spredte seg globalt i 1970‑ og 1980 årene.^[178] I respons til Sovjet­unionen utvikleteurokommunismen seg på 1960‑ og 1970‑tallet som et demokratisk alternativ til Stalinistisk kommunisme. Den fremmet utbygging av velferdsstater og blandede økonomier innmot kommunistiske idealer.^[179]Folkefronten på Island tok politisk relevans ved å unngå sovjetisk påvirkning og implementere eurokommunisme.^[180] Fremveksten av eurokommunisme førte til tilbakegang for Sovjet-lojale kommunistpartier i Vest-Europa, men bevegelsen klarte ikke å opprettholde sin innflytelse utover 1980-tallet, særlig på grunn av motsetninger til politisk pluralisme.^[181]

Mindre ytre venstre grupper revitaliserte interessen for revolusjonær kommunisme i Vest-Europa. Derimot svekket støtte for ytre venstre-bevegelsene på 1970 tallet dempet denne effekten – og politisk vold fikk større innflytelse innen bevegelsen.^[182] I Italia i perioden kjent somAnni di Piombo («Ledernes år») brukte grupper somDe Røde Brigader vold for å fremme revolusjon og motstå neo-fascistisk terror.^[183] I USA oppsto Earth First! på 1980 tallet som en radikal miljøvernbevegelse med ytre venstre-ideer.^[184]

Kommunistiske stater i Europa slet økonomisk gjennom 1980 årene, og flere opplevde folkelige opprør.^[185] Sovjetunionen beveget seg bort fra ideen om internasjonal kommunisme, ettersom slike ambisjoner ble sett på som upraktiske.^[186] SovjetlederenMikhail Gorbatsjov gikk i praksis bort fra kommunismen og beveget landet mot en mer liberal retning i sine siste år.^[187] Det siste sovjetledede internasjonale kommunistmøtet ble holdt i november 1987 i anledning 70-årsjubileet forOktoberrevolusjonen. Møtet inkluderte også andre venstrepartier, da Sovjetunionen gradvis forlot sin politikk om internasjonal sosialisme.^[188]

EtterSovjetunionens fall gikk mange kommunistiske og sosialistiske partier kraftig tilbake i Vest-Europa.^[189][190] Mange partier var økonomisk avhengige av støtte fra Sovjetunionen og klarte ikke å overleve uten denne støtten.^[191] Samtidig ble ytre venstre utfordret av det fremvoksende nyliberale konsensuset, forankret i mellomstatlige institusjoner og globalisering.^[192]PolitologenFrancis Fukuyama hevdet i teorien om «historiens slutt» at nyliberalismen i praksis hadde avsluttet ytre venstres rolle i moderne politikk.^[193]

Gjennom 1990 tallet ble mange kommunistpartier marginalisert, oppløst eller omprofilert i en mer moderat eller reformvennlig retning.^[194][195] Den transnasjonale grupperingen Communist and Allies Group i Europaparlamentet ble splittet i 1989 til Left Unity og European United Left, hvor sistnevnte senere slo seg sammen med Nordic Green Left Alliance og dannet GUE/NGL i 1994.^[196] Party of the European Left ble stiftet i 2004.^[197]

I mange østeuropeiske land ble kommunistpartier forbudt etter kommunismens fall.^[198] De fleste gjenværende partiene beveget seg i retning sentrum-venstre.^[199] Det ukrainske sosialistpartiet var den eneste demokratiske sosialistbevegelsen med betydelig velgeroppslutning, men også dette partiet beveget seg gradvis bort fra sosialismen.^[200] Enkelte kommunistpartier, særlig iMoldova og Russland, beholdt en viss innflytelse.^[201]

I Vest-Europa førte konkurransen om venstrevelgere – mellom sosialdemokrater, grønne og partier på ytre venstre – til at mange tidligere kommunistpartier dreide i retning demokratisk sosialisme.^[202] Noen få, somdet greske kommunistpartiet, holdt fast ved klassisk kommunisme, mens andre, som ItaliasRifondazione Comunista, forsøkte å fornye kommunismen.^[203] I Sentral-Europa fikk det tsjekkiskeKommunistpartiet i Böhmen og Mähren størst oppslutning.^[204]

Mot slutten av 1990-tallet opplevde ytre venstre i Europa en viss gjenoppblomstring.^[205][206] Partiene fikk i større grad støtte fra studenter, arbeidsledige og høyt utdannede, mens andelen arbeidere gikk ned.^[207] Fokus ble rettet mot anti-nyliberalisme og forsøk på å gjenopprette bånd til arbeiderklassen.^[208] I stedet for detaljerte samfunnsprogrammer, prioriterte partiene en bred venstredreining, delvis for å distansere seg fra stalinistisk planlegging.^[209]

Ytre venstre uttrykte seg ofte gjennom fagforeninger, pasifistbevegelser og alter-globaliseringsaktivisme snarere enn partipolitikk.^[210] Over tid ble fagforeningenes rolle svekket til fordel for annen sosial aktivisme.^[211] SelvTed Kaczynski, som tok avstand fra tradisjonell venstrepolitikk, fikk innflytelse i miljøradikale kretser gjennom sitt essay Industrial Society and Its Future, som ble kjent i kjølvannet av hans voldelige kampanje.^[212][213]

Etter Sovjetunionens fall dukket ytre venstre partier opp på nytt i enkelte tidligereøstblokkland, som følge av misnøye med de nye regimene. I Russland og påBalkan ble marxismen-leninismen delvis byttet ut med venstrenasjonalisme.^[214] I Indonesia førte regimets fall i 1998 til uro i partisystemet, og tradisjonelle velgergrupper for venstresiden – fagforeninger og bondebevegelser – fikk aldri politisk representasjon.^[215]

I Norge brukteOvervåkningspolitiet (tidligere POT, senere PST) denne betegnelsen på personer og grupper som ble overvåket eller registrert på bakgrunn av politisk aktivitet. Dette gjaldt særlig medlemmene avNorges Kommunistiske Parti ogArbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) (AKP(m‑l)). Registreringen omfattet ofte både nasjonale ledere og lokale tillitsvalgte, selv når det ikke forelå konkrete mistanker om ulovlige handlinger.^[216][217]

IfølgeLund-kommisjonens rapport foregikk registrering i hovedsak innenfor det rettslige rammeverket frem til midten av 1980‑tallet, men det ble iverksatt kritikkverdig praksis ved at også lokale tillitsvalgte ble registrert uten individuell mistanke. Dette ble vurdert som grenseoverskridende i forhold til retningslinjer fastsatt i overvåkingsinstruksen.^[218]

Av de fem kommuniststatene som overlevde inn i det 21. århundret, hadde tre –Kina,Vietnam ogLaos – gjeninnført privat eierskap og integrert seg i den globale kapitalistiske økonomien, samtidig som statlig og kollektiv kontroll fortsatte å eksistere.^[219] Ifølge Peter Nolan ble landbruket i Kina avkollektivisert, men ikke privatisert – eiendomsretten ble beholdt i landsbyfellesskapets hender, og jord ble fordelt lokalt på likt grunnlag.^[220]

Ved inngangen til det nye årtusenet var ytre venstre tett knyttet til global rettferdighetsbevegelse og støttet populistiske ledere.^[221] Protestene motVerdens handelsorganisasjon iSeattle i 1999 markerte begynnelsen på en bredere motstand mot nyliberalismen.^[222] Vold fra ytterliggående venstre ble betydelig redusert i løpet av 2000 tallet, med unntak av enkelte isolerte hendelser iutviklingsland.^[223]

I Europa ble Party of the European Left etablert i 2004 som et transnasjonalt parti for ytre venstre.^[224] De fleste partiene på ytre venstre på dette tidspunktet var videreføringer av eldre kommunistpartier snarere enn nyetableringer.^[225] I Tyskland oppnådde ytre venstre betydelig fremgang, særlig med sammenslåingen avPDS ogWASG til partietDie Linke i 2007.^[226] I kontrast ble ytre venstre i Italia oppløst inn i sentrum-venstre, mens utviklingen i Frankrike var mer stabil.^[227]

I Latin-Amerika vokste venstrepopulismen frem med ledere somHugo Chávez ogEvo Morales.^[228] I USA ble miljøaktivister og den radikale venstresiden mål for etterforskning under Operation Backfire og den såkalte Green Scare på 2000-tallet.^[229] I Frankrike utga Det usynlige komité anonyme skrifter med radikal systemkritikk, og i Mexico oppstod Individualister som vender tilbake til naturen, en gruppe som identifiserte seg med øko-terrorisme.^[230]

I den arabiske verden ble venstresiden svekket i takt med autoritære regimers dominans. Venstreorienterte representanter ble ofte brukt som symbolske opposisjonsfigurer i nasjonalforsamlinger.^[231] Underden arabiske våren i 2011 hadde revolusjonære sosialister begrenset innflytelse, men spilte en viss rolle iEgypt ogSyria.

Venstreekstreme partier ble mer fremtredende i demokratiske systemer etterfinanskrisen i 2008.^[232] Det er uenighet om dette også innebærer en generell økning i oppslutning.^[233] Enkelte av disse partiene, som La France Insoumise i Frankrike,Podemos i Spania ogSyriza i Hellas, valgte bevisst å inkludere populisme som en del av sin identitet.^[234]

Etter finanskrisen i 2008 fikk ytre venstre-partier økt synlighet i flere demokratiske systemer.^[235] ISpania, Frankrike ogHellas ble nye partier etablert som kombinerte venstresosialistiske og populistiske elementer – blant demPodemos, La France Insoumise ogSyriza.^[236] I Storbritannia og USA oppstod lignende bevegelser rundtJeremy Corbyn ogBernie Sanders.^[237][238] Sanders fikk særlig støtte fra den amerikanske ytre venstresiden underpresidentvalget i 2016.^[239]

Når disse partiene fikk regjeringsmakt, måtte de operere innenfor rammer som gjorde det vanskelig å gjennomføre radikale økonomiske reformer.^[240] Mange beveget seg derfor vekk fra en direkte sosialistisk målsetning, og fokuserte i stedet på sosial rettferdighet og keynesiansk velferdspolitikk som midlertidige strategier.^[241] PåKypros satt Progressive Party of Working People med regjeringsmakt fra 2008 til 2013.^[242] I Hellas, Portugal og Spania fikk ytre venstre-partier betydelig fremgang i 2015 – Syriza dannet da regjering i Hellas.^[243] Andre steder i Europa var fremgangen begrenset, og høyrepopulismen ble i stedet styrket.^[244]

Ytre venstre ekstremisme er sjelden i Europa på 2000-tallet.^[245] I USA ogCanada er fenomenet enda mer marginalt, og ytre venstre er oftest assosiert med bevegelser som Antifa,Black Lives Matter, samt miljø- og sosialrettferdighetsgrupper.^[246] Etter Unite the Right-samlingen iCharlottesville i 2017 ogDonald Trumps presidentskap fikk venstresiden økt mobilisering, spesielt gjennom antirasistiske bevegelser etterdrapet på George Floyd i 2020, , som ble et samlingspunkt for antirasistisk mobilisering.^[247]

Underkoronapandemien var ytre venstre splittet i synet på nedstengningstiltak. Enkelte betraktet tiltakene som autoritære, mens andre protesterte mothøyreekstreme motstandere av tiltakene.^[248]

Historisk har vold i stor grad vært akseptert av ytre venstre som et middel for å fremtvinge samfunnsendring.^[249] Den anti-autoritære delen av ytre venstre kan anse vold som legitim i møte med undertrykkende makter.^[250] Revolusjonære grupper på ytre venstrefløy kan organisere seg som undergrunnsbevegelser eller drive væpnet opprør. Slike opprør har kun vært levedyktige i utviklingsland hvor staten ikke er i stand til å slå dem ned.^[251] Når oppslutningen om ytre venstre synker, skifter voldelige grupper ofte fokus fra angrep mot staten til handlinger rettet mot egen overlevelse, som å frigjøre fengslede medlemmer.^[252]Lev Trotskij tok avstand fra voldsbruk og mente det ikke gavnet arbeiderklassen på samme måte som for eksempel streik.^[253]

Flere voldelige revolusjonære grupper vokste frem fra studentbevegelser knyttet til den nye venstresiden mellom 1960- og 1980-tallet. Blant disse varNational Liberation Army iColombia,Action Directe i Frankrike,Rote Armee Fraktion i Tyskland, Røde Brigader i Italia,Den japanske røde armé,Lysende sti iPeru, Revolutionary Youth Federation of Turkey, og Weather Underground i USA.^[254] Andre grupper oppstod som reaksjon på demokratiseringsprosesser i sine respektive land, inkludert17N i Hellas, FP-25 iPortugal og GRAPO i Spania.^[255] De fleste militante grupper på ytre venstrefløy ble eliminert i løpet av 1980 årene, og fokuset på terrorisme i offentligheten ble i større grad knyttet tiljihadisme enn til venstreekstreme ideologier.^[256]

Andre samtidige væpnede grupper inkluderte CPI (Maoist), Montoneros,New People's Army, Prima Linea ogTupamaros.^[257] Per 2021 vurderte EU Conspiracy of Fire Nuclei i Hellas og Informal Anarchist Federation i Italia som de mest alvorlige venstreekstreme terrortruslene i Europa.^[258]

Ifølge statsviteren Ignacio Sánchez-Cuenca ble 194 mennesker drept i anarkistiske angrep i den utviklede verden mellom 1875 og 1925.^[259] Enkelte angrep var rettet mot politiske ledere, mens andre, som Liceu-bomben, rammet sivile.^[260] De fleste angrep utført av radikale miljøaktivister har vært rettet mot eiendom, og vold mot personer er sjelden.^[261]

Ingen venstreekstrem terrorgruppe eller undergrunnsbevegelse har lykkes med å starte en revolusjon. Alle vellykkede væpnede revolusjoner fra ytre venstre har vært drevet av geriljagrupper som har kontrollert territorium og dermed hatt en befolkningsbase å trekke støtte fra.^[262] Eksempler finnes iKambodsja,Cuba,Nepal,Nicaragua ogNord-Vietnam.^[263] Anarkistiske ideer om «handlingens propaganda» har historisk vist seg ineffektive, uten å øke støtten til anarkismen eller bevisstheten om saken.^[264]

Forskning på venstreekstremisme inngår i det tverrfaglige fagfeltet ekstremismeforskning, særlig innen statsvitenskap, sosiologi og kriminologi. I Norge har institusjoner somPolitihøgskolen ogNUPI belyst temaet i arbeider om radikalisering og forebygging av voldelig ekstremisme.^[265][266] Internasjonalt har studier undersøkt både historiske og digitale venstreekstreme bevegelser, samt hvordan stater håndterer dem gjennom for eksempel stigmatisering eller overvåking.^[267][268] Nyere analyser av sosiale medier gir innsikt i hvordan venstreekstreme diskurser utvikles digitalt.^[269]

• Álvarez, Alberto Martín. «The Revolutionary Left in Central America». I: Zúquete, José Pedro (red.),The Palgrave Handbook of Left-Wing Extremism, bind 2. Palgrave Macmillan, 2023. s. 85–100.ISBN 978-3-031-30896-3.
• Backes, Uwe. «Left-Wing Extremism: The Conceptual Dimension». I: Zúquete, José Pedro (red.),The Palgrave Handbook of Left-Wing Extremism, bind 1. Palgrave Macmillan, 2023. s. 3–22.ISBN 978-3-031-30896-3.
• Breslauer, George W.The Rise and Demise of World Communism. Oxford University Press, 2021.ISBN 978-0-19-757969-5.
• Brown, Archie. «Communism». I: Freeden, Michael; Sargent, Lyman Tower; Stears, Marc (red.),The Oxford Handbook of Political Ideologies. OUP Oxford, 2013.ISBN 978-0-19-166371-0.
• Carter, Neil m.fl. (red.)The Routledge Handbook of Political Parties. Routledge, 2023.ISBN 978-0-429-55441-4.
• Chiocchetti, Paolo.The Radical Left Party Family in Western Europe, 1989–2015. Routledge, 2016.ISBN 978-1-317-22186-9.
• Davies, Garth og Zdjelar, Vanja. «Left-Wing Extremism: The Conceptual Dimension». I: Zúquete, José Pedro (red.),The Palgrave Handbook of Left-Wing Extremism, bind 1. Palgrave Macmillan, 2023. s. 23–54.ISBN 978-3-031-30896-3.
• Gray, Phillip W. «Vanguardism and Leftwing Extremism». I: Zúquete, José Pedro (red.),The Palgrave Handbook of Left-Wing Extremism, bind 1. Palgrave Macmillan, 2023. s. 91–104.
• Jebari, Idriss. «The Rise and Fall of the Arab Left». I: Cavatorta, Francesco; Storm, Lise; Resta, Valeria (red.),Routledge Handbook on Political Parties in the Middle East and North Africa. Routledge, 2021. s. 17–32.
• Jungkunz, Sebastian. «The Measurement of Left-Wing Extremist Attitudes». I: Zúquete, José Pedro (red.),The Palgrave Handbook of Left-Wing Extremism, bind 1. Palgrave Macmillan, 2023. s. 141–156.
• Keith, Daniel og March, Luke. «Radical left parties». I: Carter, Neil m.fl. (red.),The Routledge Handbook of Political Parties. Routledge, 2023. s. 173–184.
• Kraetzschmar, Hendrik og Resta, Valeria. «Political parties in the Arab Middle East». I: Carter, Neil m.fl. (red.),The Routledge Handbook of Political Parties. Routledge, 2023. s. 414–425.
• March, Luke.Radical Left Parties in Europe. Routledge, 2011.ISBN 978-0-203-15487-8.
• Mareš, Miroslav. «Environmental Apocalypticism, Other Forms of Eco-Extremism, and Their Links to the Left-Wing Extremist Scene». I: Zúquete, José Pedro (red.),The Palgrave Handbook of Left-Wing Extremism, bind 2. Palgrave Macmillan, 2023. s. 277–291.
• Mazzoleni, Oscar og Heinisch, Reinhard. «Party change beyond the 'classical models?'». I: Carter, Neil m.fl. (red.),The Routledge Handbook of Political Parties. Routledge, 2023. s. 9–19.
• Newman, Michael.Socialism: A Very Short Introduction. OUP Oxford, 2005.ISBN 978-0-19-157789-5.
• Rooduijn, Matthijs m.fl. «Radical distinction: Support for radical left and radical right parties in Europe».European Union Politics, vol. 18, nr. 4, 2017, s. 536–559. doi:10.1177/1465116517718091.
• Rossi, Federica. «The failed amnesty of the 'years of lead' in Italy: Continuity and transformations between (de)politicization and punitiveness».European Journal of Criminology, vol. 20, nr. 2, 2021, s. 381–400. doi:10.1177/14773708211008441.
• Sánchez-Cuenca, Ignacio. «Left-Wing Extremism and Violence». I: Zúquete, José Pedro (red.),The Palgrave Handbook of Left-Wing Extremism, bind 1. Palgrave Macmillan, 2023. s. 105–119.
• van der Linden, Marcel.The Cambridge History of Socialism, bind 1. Cambridge University Press, 2022.ISBN 978-1-108-48134-2.
• Zenn, Jacob. «Examining Equity, Extremism, and Left–Right Reciprocal Radicalization». I: Zúquete, José Pedro (red.),The Palgrave Handbook of Left-Wing Extremism, bind 2. Palgrave Macmillan, 2023. s. 53–84.
• Zúquete, José Pedro. «Left-Wing Extremism and the War on Civilization». I: Zúquete, José Pedro (red.),The Palgrave Handbook of Left-Wing Extremism, bind 2. Palgrave Macmillan, 2023. s. 257–276.

• Venstresiden
• Kommunisme
• Marxisme
• Sosialisme
• Anarkisme
• Høyreekstremisme
• Høyre og venstre
• Radikalisme
• Aksjonisme

Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTECarter2023190» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEMareš2023b283» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEMareš2023b279» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEMareš2023b283–284» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEMareš2023b282» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEMarch20118–9» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEKeithMarch2023174» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEChiocchetti201611» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEvan der Linden202224» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEMarch201110–11» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEMarch201116» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEKeithMarch2023175» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEChiocchetti201651» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEKeithMarch2023176» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEBackes2023a10» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEBackes2023a5» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEBackes2023a6–7» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEBackes2023a4–5» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTESánchez-Cuenca2023a112» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEGray2023a91–92, 94» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEGray2023a93–94» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEGray2023a92–93» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEMarch201143» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEGray2023a95–96» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEChiocchetti201650» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEJungkunz2023a142» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEKeithMarch2023179» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEMarch201110» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEVasilopoulou2023302–303» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEMarch2011172–173» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEDaviesZdjelar2023a38» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEKeithMarch2023173» definert i<references> brukes ikke i teksten.
Siteringsfeil:<ref>-taggen med navnet «FOOTNOTEKeithMarch2023181» definert i<references> brukes ikke i teksten.

• Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata

• Venstreekstremisme
• Politisk terminologi

• CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste
• Sider med kildemaler som bruker ugyldige parametre
• Sider med kildemaler som inneholder datofeil
• Sider med kildemaler som mangler tittel
• Sider med feil i referanser
• Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata
• Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata
• Sider som bruker magiske ISBN-lenker