Varme (med standardsymbolQ) er, etter en streng definisjon,termisk energi overført fra et sted med høyeretemperatur til et sted med lavere temperatur.SI-enheten for varme erJoule (J). Som folkelig begrep blir ordet som regel brukt om temperatur; en sier gjerne at en gjenstand med høy temperatur er varm. SI-enheten for temperatur erKelvin (K).
Varme strømmer mellom områder som ikke er i termisk likevekt med hverandre. Varme strømmer fra områder med høy temperatur til områder med lav temperatur. Alle fysiske objekter har en gitt mengdeindre energi som er knyttet til den tilfeldige bevegelse av deresmolekyler (elleratomer for monoatomære substanser). Denne indre energien er positivtkorrelert med objektets temperatur. Hvis to objekter med ulik temperatur er i termisk kontakt, vil de utveksle energi helt til temperaturene er utjevnet. Mengden energi utvekslet er den samme som overført varme.
Studier av varme kom skikkelig i gang etter atFahrenheit oppfant et nøyaktigtermometer i1714. På den tiden trodde man at varme var en substanskalorikk som det fantes mer av i et materiale ved høy temperatur enn ved lavere temperatur. Denne substansen ble fjernet ved avkjøling og tilført ved oppvarming. Men i1798 kunneBenjamin Thompson (Grev Rumford) vise at varme kunne oppstå ved mekanisk arbeid. Dette var i motstrid med antagelsen av en egen varmesubstans.
Mer enn førti år senere ble det gjennom arbeidene til legenJ. R. Mayer og fysikerenJ. P. Joule klart at varme ikke var noe annet enn en form for energi. De beviste dette ved å finne en kvantitativ sammenheng mellom en varmemengde og det ekvivalente, mekaniske arbeidet. Idag er dette formulert ved relasjonen 1 cal = 4,18J mellom den gamle enhetenkalori for varme ogSI-enhetenJoule for arbeid. Dette ble så formulert som et generelt prinsipp omenergiens bevarelse av den tyske fysiker og fysiologHermann von Helmholtz i1847. Her tok han med alle former avenergi. I dag omtales denne naturloven somtermodynamikkens første hovedsetning.[1]
Varmemengden som kreves for å endre temperaturen for et materiale fra en start-temperaturT0 til en slutt-temperaturTf avhenger avvarmekapasiteten til materialet etter relasjonen:
Varmekapasiteten avhenger både av mengden materiale som utveksler varme og materialets egenskaper, samt temperatur. Varmekapasiteten kan faktoriseres på ulike måter. Først og fremst kan den representeres som produktet av masse ogspesifikk varmekapasitet (ofte forenklet kalt spesifikk varme):
eller produktet av antallmol og molar varmekapasitet:
Både molar og spesifikk varmekapasitet avhenger kun av de fysikalske egenskaper for materialet som varmes opp, ikke av særskilte egenskaper ved materialprøven som sådan. Den varmekapasitet kan uttrykkes på to måter, avhengig av om temperaturendringen foregår ved konstantvolum eller konstanttrykk.[2]
En kokende kjele medvann ved normaltatmosfæretrykk ved havoverflaten vil ha en temperatur på 100 °C uansett hvor mye varme som tilføres(fram til alt vannet er fordampet). I stedet vil varmen bidra til å endre vannets fase eller aggregattilstand fravæske tilvanndamp. Varmen som endrer vannets fase kan sies å være skjult, da den ikke bidrar til å endre den målbare temperaturen, og betegnes derfor latent varme (fra detlatinske ordet for skjult). Latent varme er varme per enhet som er nødvendig for å endre aggregattilstanden for en gitt enhet av et stoff. Dvs.:
og
hvorM0 ermassen som i utgangspunktet er i den nye tilstanden, ogM er massen som til slutt er i den nye fasen.[3]
Den latente varmenL er normalt uavhengig av massen som endrer fase. Noen ganger kan den være tidsavhengig hvis trykk og volum varierer med tiden, slik at integralen kan skrives:
Som nevnt ovenfor vil varme søke å flytte seg fra et område med en gitt temperatur til et område med lavere temperatur. Denne varmetransporten foregår via en eller flere av mekanismenevarmeledning,konveksjon ogstråling, men aldri med mer enn to på en gang.[trenger referanse]
Varmeledning ellertermisk konduksjon er den vanligste måten varme transporteres i etfaststoff. I en mikroskopisk skala foregår varmeledningen ved at varme, hurtigbevegende eller vibrerendeatomer ellermolekyler vekselvirker med naboatomer og/eller -molekyler og derigjennom overfører noe av sin energi til disse naboene.
Metaller i fast form har storvarmeledningsevne, grunnet at gitterstrukturen til atomene i metallet gjør overføringen av energi ved konduksjon svært effektivt.
Konveksjon er normalt den dominerendevarmetransport-mekanismen ivæsker oggasser. Konveksjon er strømning i etfluid. For eksempel når vann varmes i en kjele på en komfyrplate, vil varmt vann fra bunnen av kjelen stige opp slik at det blander seg med det kaldere vannet i overflaten eller tvinger dette ned mot bunnen. Det er vanlig å skille mellom to typerkonveksjon, fri eller naturlig konveksjon drevet avoppdrifts-krefter, og tvungen konveksjon som krever envifte,pumpe eller liknende.
Stråling er også en varmeutvekslingsmekanisme. Det er den eneste varmeutveksling som foregår i fravær av et transportmedium, og derfor eneste måten varme kan transporteres gjennom vakuum.Varmestråling er et direkte resultat avatom/molekyl-bevegelser i materialet. Siden disse atomene og molekylene inneholder ladete partikler (protoner ogelektroner), vil deres bevegelser gi en utsendelse avelektromagnetisk stråling som frakter energi vekk fra overflaten. Samtidig vil den samme overflaten bestråles fra omgivelsene. Mengden utsendt stråling øker med temperaturen. Netto strålingsutveksling vil gå i pluss eller minus avhengig av hvor stor miksen av temperaturer på overflatene som deltar er i forhold til egen overflatetemperatur.
For objekter ved romtemperatur (~300 K) vil de fleste fotonene som sendes ut fra overflaten være i deninfrarøde delen av spekteret. Det betyr ikke at dette er det eneste frekvensområdet som bidrar til strålingen. Frekvensene som sendes ut avhenger i stor grad av overflatens struktur og stoffet den består av. For varme objekter som et bål med temperaturer rundt 700 K vil de mest intense frekvensene ligge i den synlige del av spekteret. Hver gang elektromagnetisk stråling sendes ut og deretter absorberes blir varme overført. Dette prinsippet brukes f.eks. imikrobølgeovner og vedlaserskjæring.[4]
Ved bruk avlatent varme kan varme overføres ved endring av aggregattilstand slik som vann-til-is og vann-til-damp. Dette innebærer en energiomvandling og utnyttes på forskjellige vis idampmaskiner ogkjøleskap. Latent varme og kapillæreffekt kan også utnyttes somheat pipe for å fjerne varme, for eksempel i bærbarePC-er.
I kalde klimaer representerer varmetap fra oppvarmede hus et betydelig energisluk selv om de stadig blir bedre isolert. Dette skyldes økende krav til komfort og derigjennom høyning av temperaturnivå. I slike hus vil bruk av termostater satt til kritisk komfort-temperatur bidra til å begrense oppvarmingsbehovet. Temperatursenking på natten og når ingen er til stede i huset, bidrar også. Som mål på en bygnings varmetap brukesvarmetapstallet, som er varmetapet i W/(m²K), det vil si W per m² oppvarmetbruksareal (BRA) per K (°C) temperaturforskjell. Varmetapstallet viser det samla varmetapet pga. varmetransmisjon gjennom yttervegg, ventilasjon og infiltrasjon i undergrunnen.
.jpg)