Vaner (norrøntvanr,vanir) er inorrøn mytologi en gudeslekt (den andre slekten eræsene). Vanene assosieres med fruktbarhet, kjærlighet og rikdom, men også med døden. En gang i denmytologiske urtiden var det krig mellom gudættene, vanene og æsene, seVanekrigen. Denne første krigen endte med at de sluttet fred og de utvekslet gisler. Vanene ga sine fremst:Njord,Frøy ogFrøya. De levde da sammen med æsene og var deres like, og det synes som om vanene ble en undergruppe av æsene. Med tiden ble også vanene referert til som medlemmer av æsene.
Vanene er attestert iDen eldre Edda, en antologi av flere tekster som ble satt sammen på1200-tallet fra eldre kilder;Den yngre Edda og iHeimskringla (sagaene om de norske kongene), skrevet på 1200-tallet avSnorre Sturlason. Vanene nevnes også iskaldekvad. Det synes som om vanene var helt særegnenordiske guder ettersom de er kun bevitnet i norrøne kilder. Æsene finnes derimot bevitnet i omfattende grad hos allegermanske folk.
Også andre guder, somUll, har blitt foreslått som vaner av forskerne. IDen yngre Edda er et navn «Vanebarn» listet forbjørner. Det har vært foreslått at vaner kan være knyttet til små, tynne folier avgull med avbildninger på, såkaltegullgubber. Disse er funnet over hele Norden under en del bygninger i mer eller mindre antall frafolkevandringstiden og fram tilvikingtiden. Tidvis er de også funnet i graver. Det er foreslått at vanene opprinnelig representerte urgamle guddommer fra førindoeuropeerne, eller om de tilhørte en eldre indoeuropeiskfruktbarhetsreligion. Generelt er det mange spørsmål om vanene som mytologisk fenomen, men få svar.
Mens æsene bodde iÅsgard, bodde vanene iVanaheim (eller Vanaland). Denne verden er aldri gitt noen beskrivelse i de norrøne kildene, men ble betraktet som en av de ni verdener. Alle kilder beskriver guddommene Njord, Frøy og Frøya som medlemmer av vanene. IYnglingesagaen, eneuhemerisert prosatekst iHeimskringla (det vil si en redegjørelse som betraktet gudene som vanlige mennesker som først etter sin død ble dyrket som guder) legger til at Njords søster (som ikke nevnes med navn) ogKvase var vaner. Snorre så for seg at vanene, som mennesker, levde i et område nord for Svartehavet ved en elv som hetTanakvísl eða Vanakvísl. Dette kan bety enten en sideelv eller munningen tilTanais, det antikke navnet for elvenDon. Denne informasjonen må ikke tas bokstavelig da den mer er et uttrykk for enkristen forklaring på vanenes opprinnelse enn en gjenspeiling av dehedenske mytene.
I tillegg forteller den legendariskeYnglingesagaen om en småkonge ved navnVanlande Sveigdesson som døde som en følge av ondseid: eimare tråkket på ham i søvne til han døde (semareritt). Grunnen til hans særegne navn var at faren, Sveigde, hadde bestemt seg for å lete etterOdin og gudeverden og dro vidt av sted iStore Svitjod (områdene i dagensRussland ogUkraina) i fem år og besøkteVanaheim. Her møtte han en kvinne som karakteristisk nok het Vana, og med henne fikk han sønnen Vanlande. For øvrig fikk også Sveigde en forunderlig død: Han kom over en stor stein med ei dør i, han gikk inn og stein lukket seg etter ham og han ble aldri sett igjen.[1]
_from_Die_Helden_und_G%25C3%25B6tter_des_Nordens%2c_oder_Das_Buch_der_sagen.jpg)
Opprinnelsen til ordet vane er usikker, og det er gitt flere forslag. Ordet stammer muligens fra denindoeuropeiske ordroten*wen-, «strebe etter» eller «vinne». En alternativ rot kan være*wenos i betydning «å begjære». Denurgermanske rot er*Wanizaz som er beslektet medangelsaksiskewynn («glede», «lykke»). Vanene er nesten ikke dokumentert i sørgermanske kilder, kun i Norden hvor de blant annet kjennes fra stedsnavn.[2]Forskeren Raymond Ian Page har sagt at det mangler ikke påetymologiske forslag, men det er fristende å forbinde det med norrøne ordetvinr, «venn». I og med at vanene assosieres med fruktbarhet har det også vært foreslått å se en forbindelse medlatinskeVenus, romersk gudinne for fysisk kjærlighet.[3]
De vanegudene som vi kjenner er blitt koblet til fruktbarhet (enten havets, jordens eller den menneskelige) og vanene blir i alminnelighet beskrevet som fruktbarhetsguder i litteraturen. På begynnelsen av1900-tallet ble det framsatt en teori om at vanene representerte en eldre religion i Norden som siden ble erstattet av en ny åsakult. Den opprinnelige lokale religionen representerte en jordbruksreligion mens den nye var en krigerreligion. Denne teorien hadde en viss utbredelse inntil den franske religionsforskerGeorges Dumézil påviste likhetene mellomvanekrigen og andre mytologiske konflikter i ulike indoeuropeiske kulturer.[2] Vanenes opprinnelse er uklar, men det er tydelig at de opprinnelig hverken tilhørte æsenes ellerjotnenes ætter, de to andre mest betydelige gudeslekter eller makter i den norrøne mytologien. I kildene er vanene eller blir de samme gruppe som æsene.[4] Vanene synes å bli likestilte med æsene eller underlagt som en undergruppe. I henhold til Snorres framstilling opptrådte de ikke klokt eller ble lurt av æsene etter fredsavslutningen: vanene ga fra seg sine beste folk som gisler, og fikk dårligere kvalitet tilbake.
Det har også blitt fremmet en teori om at mytene avspeilte et historisk sammenstøt mellom to forskjellige folk og kulturer. En fredelig jordbrukskultur i Norden som dyrket vanene ble invadert av en krigersk kultur med æsene som guddommer. Først nevnte er ment å se i de arkeologiske sporene framegalittkulturen særlig i sørlige Skandinavia. Krigerkulturen menes at man kan se istridsøkskulturen. Myten om krigen og den påfølgende freden har blitt tolket som at de to folkene har etterhvert glid sammen og blitt til ett, tilsvarende med religionene.
Lignende teorier har blitt framført for å forklaretitanene som ble beseiret av de greske gudene i en tilsvarende krig igresk mytologi. Begge de gamle gudeslektene ble erstattet av gudefamilier som hadde bolig i himmelen. Det er blitt sett på som en avspeiling av atktoniske jordguder og fruktbarhetskult har blitt erstattet av krigerske himmelguder. Tilsvarende fortellinger finnes også i andre kulturer, blant annet den babylonske myte om de guder som ble forvist av nye iEnûma Eliš, og kampene mellom Yam og Hadad og Vritra medIndra. Dumezil mener at parallellene i virkeligheten skyldes en felles indoeuropeisk grunnmyte som er blitt utviklet i flere kulturer.
Mange stedsnavn overalt i Norden vitner om en utbredt dyrkelse av vaneguder; deres utbredelse tyder på at hovedområdene har vært iVestfold,Trøndelag iNorge og regionen rundtMälaren iSverige.[5] De skriftlige kildene, som Snorre SturlasonsDen yngre Edda nevner kun i liten grad om vanene, men det framgår likevel at de ble betraktet som mektige vesener.[6]
De guder som vi med sikkerhet vet er vaner er de guder som ble utlevert som gisler ved fredsavslutningen og som siden levde blant æsene. IDen eldre Edda fortelles det at etter vanekrigen ble Njord sammen med hans to barn, Frøy og Frøya, utvekslet medMime ogHøne fra æsene. De tre vanegudene har funksjoner i andre myter og er blitt gitt følgende hovedfunksjoner:
Vanenes samfunnsform var på visse punkter forskjellig fra æsene, eksempelvis var familiestrukturen forskjellig i det var lov for søster og bror å gifte seg, i motsetningen til æsene (og i det norrøne samfunnet). Det er mulig at dette er en antagelse fra Snorre som forsøker å forklare umoralske i gudepar som Frøy og Frøya.
Den romerske skribentTacitus omtalte i sitt etnografiske verkGermania fra100-tallet e.Kr. dyrkelsen av en gudinneNerthus i sørlige Danmark og nordlige Tyskland. Navnet er språklig beslektet med Njord og kan være en hentydning på at vanene var dyrket allerede på denne tiden. Tacitus beskrev kulten rundt Nerthus som en fruktbarhetskult med opptog hvor gudestatuer ble transportert rundt på egne vogner. En lignende skikk ble mer enn tusen år senere beskrevet i figurenGunnar Helming (som er gjengitt isagaen omOlav Tryggvason i Heimskringla[7]) i forbindelse med en Frøykult i Sverige.[8] Nerthus ble av Tacitus framstilt som enTerra Mater,Moder Jord, men hun kan også ha vært en eldre vanegud som på grunn av det språklige slektskap med Njord. Det er mulig at Njord og Nerthus også var opprinnelig et søskenpar. Njords søster omtales av Snorre, men han oppgir ikke noe navn. Med tiden ble Njord og søsteren avløst av Frøy og Frøya med en tilsvarende todelt rolle.
IDen eldre Edda er vanene som en gruppe særlig omtalt i dikteneVoluspå,Vavtrudnesmål,Skirnismål,Trymskvadet,Allvismål, ogSigerdrivemål.
IVoluspå beskriver et vers hendelsene i vanekrigen og nevner at vanene brøt murene på æsenesborg, og at«vanene kjempet / med kampspå på vollen».[9]
IVavtrudnesmål går Gagnråd (Odin i forkledning) i konkurranse om hvem som vet mest med jotnenVavtrudne. Gagnråd spør Vavtrudne om hvor vanegudenNjord kommer fra, selv om han styrer over mangehorger oghov, vokste Njord ikke opp blant æser. Vavtrudne svarer at
Allvismål består på lignende vis av spørsmål og svar, her mellom dvergenAllvis og gudenTor. I diktet forteller Allvis at de ulike gruppene eller maktene, inkludert vanene, har forskjellige begreper for ulike emner: menneskene kaller det en ting, jotnene noe annet, og vanene igjen noe annet, eksempelvis Allvis svar på hvasolen heter i vers 16:
Allvis tilskriver ni termer til vanene; henholdsvismånen («mule»),sol («sunne»),skyer med skur og uvær («vindflot»), stillhet («vind-dóv»), sjøen («våg»), ilden («glovåg»), natten («grimme»), skogen («vond»), frøene («vekster»), ogmjøden («væte»).[12]
ITrymskvadet fortelles det at gudenHeimdall har forhåndskjennskap slik også vanene har det:«kvitaste åsen, / – vidt såg han fram / som vanene ellers – »[13] I diktet girvalkyrienSigerdriva en mystisk lærdom om ulike former forruner til heltenSigurd. Sigerdrivemål forteller at vanene eier en hellig mjød.[14]
ISkirnismål møter den vakre jotnekvinnenGerd guden Frøys budbringerSkirne og spør ham om han er en avalvene, av æsene eller av de «vise vaner». Skirne svarer at han ikke tilhører noen av de tre gruppene.[15] Senere i diktet greier Skirne med hell å true Gerd til å akseptere Frøys voldsomme tilnærelser, og Gerd gir Skirne ei skål med mjød, men legger til at hun aldri hadde trodd at hun ville elske en av vanene:«Men etla eg hadde / at aldri det hende / eg unnte vaningen vel».[16]
Vanene er også nevnt i bøkeneGylvaginning ogSkaldskaparmål som begge finnes iDen yngre Edda. I førstnevnte forteller Den Høye (Odin) atNjord ble oppfostret på Vanheim og at i løpet av vanekrigen sendte vanene Njord som gissel til æsene som på sin side sendte vanene gudenHøne. Etter at Njord ble sendt av sted var fredsavtalen et faktum mellom æsene og vanene.[17]
I kapittelet om Åsynjene blir det gitt kort informasjon om gudinnenFrøya, og det fortelles at et av hennes tilnavn er «Vanadis».[18] Dis er et annet ord for gudinne. På samme sted i teksten hvor det fortelles om gudinnenGnå, som har en hest som kan ri gjennom luft og vann, forteller Den Høye at en gang hun var ute og red var«det nokre vaner som såg henne ri oppe i lufta.» En av vanene sa da:
Det er ikke gitt noen kilde for dette verset eller for det påfølgende svaret til gudinnen, og det er også uklart hvorfor det i det hele tatt var nødvendig nevne at det var vaner som oppdaget Gnå og undrer seg på hvem hun er.
ISkaldskaparmål forklarer gudenBrage til hvordiktningen kom fra. Han forteller at opprinnelsen til diktningen ligger i vanekrigen. I løpet av fredssamtalen som ble holdt ved slutten av krigen dannet både æsene og vanene en våpenhvile ved å spytte i et kar. Etterpå besluttet gudene at karet ikke skulle tømmes, men bli beholdt som et symbol på freden, og fra innholdet lagde de mann som ble hetendeKvase og«er så klok at kvae in så spør han om, veit han å svara på det.»[20] Kvase dro rundt om i verden og lærte folk opp i kunnskap inntil han ble drept av todverger. Kvases blod ble samlet i et kar, blandet medhonning og gjæret. Den som drakk det ble enten klok ellerskald.[21]
IYnglingesagaen iHeimskringla har Snorre gitt eneuhemerisk redegjørelse forvanekrigen. Som fredsavtale utvekslet begge parter gisler. Vanene sendte Njord og Frøy mens æsene sendte Høne og Mime. Ettersom Mime var «en merkelig klok mann» sendte vanene i tillegg «den viseste i sin flokk, han het Kvase».[22]
På samme side beskrives det hvordan Njord levde blant vanene var han gift med sin søster (ikke nevnt med navn), «for det var lov der» mens det hos æsene var «forbudt å gifte seg med nære slektninger».[22] Det var Odin som bestemte at Njord og Frøy til å bliblotsgoder, en form for førkristenprester, og de ble anerkjent som guder (diar) blant æsene. Frøya, Njords datter, varblodgydje (offerprestinne), og «hun var den første som lærte æsene seid, slik som vanene brukte.»[22]
Litt lenger ut i samme saga er en omveisfarende kong Sveigde nedtegnet for å ha giftet seg med en kvinne kalt Vana ute i «Vanaland», og deres sønn ble kalt for Vanlande («fra Vanaland»).[1]
Et lite stykke med gullfolie med en avbildning av to små figurer som omfavner hverandre, kalt forgullgubber, er datert til mellomfolkevandringstiden og tidlig vikingalder. Slike gullgubber har blitt avdekket over hele Norden, i et tilfelle så mange som nesten 2 500 stykker. De er blitt funnet hovedsakelig ved bygninger, sjelden i graver. Figurene er stundom et dyr, tidvis enkeltstående, andre ganger også to figurer som en mann og en kvinne og med et blad eller en kvist mellom dem. De enten ser på hverandre eller omfavner hverandre. Figurene er alltid påkledd og tidvis vist med knærne bøyd. ForskerenHilda Ellis Davidson har foreslått at figurene er avbildet i endans, og at de kan være knyttet tilbryllup og samtidig kultene rundt vanene. Det sistnevnte representerer da forestillingen om dethellig bryllup, slik som i diktetSkirnismål iDen eldre Edda hvor vaneguden Frøy kommer sammen med sin store kjærlighet, jotunkvinnenGerd.[23]
Hellige, hvite steiner, eller fallossteiner, er blitt knyttet til en Njordkult. I Norge er det funnet 56 tilfeller av slike fallossteiner, som regel hvite av hvitmarmor ellergneis. PåDønna iNordland står en slik hvit fallos på en haug i jordbrukslandskap og er en typisk representant for fenomenet som i Norge strekker seg fraRogaland og oppover hele kysten til Nordland. Også iSverige er disse funnet.[24]Gro Steinsland peker på en forbindelse mellom fallosstein og grav; minst en tredjedel er funnet enten på eller i nærheten av en grav. De er også i påfallende grad funnet i nærheten av stedsnavn som kan indikere en Njordkult. Vaneguden Njord er gammel i Norden og det var fruktbarhetsforestillinger knyttet til vanene. Muligens kan skålgroper henspille på feminin seksualsymbolikk. Fallosstein og grav indikerer en sammensmeltning av død og liv, og igjen en indikasjon på forestillingene om vanene.[25]
Vanene er hovedsakelig et nordisk fenomen, og vanegudinnenFrøya og vanene som gruppe er knapt nok attestert utenfor Norden. ForskerenStephan Grundy mener at opprinnelsen til skillet mellom æsene og vanene er usikker, men om de var fruktbarhetsguddommer fraurindoeuropeisk religion og mytologi er stammeskillet antagelig svært gammelt, og det samme er navnet som er vanskelig å analysereetymologisk. Grundy har merket seg at guden Frøy er blitt identifisert (dog ikke ubestridt) med den germanske gudenIng (rekonstruert somurgermanske*Ingwaz), og om det er tilfellet har han vært kjent blantgotere. Grundy sier det er mulig at vanene kan ha vært kollektivt kjent blantgermanske folk rundtNordsjøen, og kanskje også i Nord-Europa, som hos goterne.[26]
I en stor andel av alle førmoderne samfunn harårstidene og deres skiftninger spilt en omfattende rolle i menneskenes liv. Årstidene har således også fått en stor betydning i de religiøse forestillingene. Selv om det er nærliggende, har vi ingen sikre spor, kun indikasjoner, på en sådan årstidskult i Norden.[27] Gro Steinsland har foreslått at historien om Njord ogSkade som vekslet mellom å bo i hverandres boliger, henholdsvis ved havet og på fjellet, kan være en parallell til middelhavskulturenes myter om fruktbarhetsgudene som reiste bort i vinterhalvåret. Forholdet til Njord og Skade kan være en levning av en årstidsmyte.[27]
Hilda Ellis Davidson mente også at dyrkelsen av vanene i likhet med Odin innebar at vanekultens mange elementer hadde paralleller i dencirkumpolaresjamanistiske tradisjon.[28]
Av kildene framgår det at vanene hadde en underlegen posisjon i forhold til æsene.Margaret Clunies Ross forklarer deres drap på gislene sine, Høne og Mime som æsene hadde gitt dem, at vanene ikke forsto deres egentlige verdi. Selv hadde de sendt sine beste menn, Njord og Frøy. Vanene ble derfor opptatt i æsenes fellesskap på deres betingelser med det resultat at de ikke lenger kunne gifte seg innenfor sin egen ætt da ekteskap mellom søsken ikke lenger var tillatt. Clunies Ross mener videre at de mannlige vanene hadde da kun muligheter for å finne hustruer blant jotnene. Vanekvinnene giftet seg ikke med jotnene selv om Frøya var sterkt etterstrebet.[29] Hun mener at deres underlegenhet i forhold til æsene betydde at vanene nødvendigvis måtte alliere seg med dem for å kunne beskytte sin egen posisjon i henhold til jotnene.[29]
Clunies Ross har også hevdet at det mytologiske ekteskapssystemet antagelig avspeilet det faktiske historiske. Derfor blokkerte det for muligheten for likeverdige forhold mellom de ulike slektene da æsene ikke giftet seg med medlemmer av andre grupper. I de nordiske samfunnene giftet medlemmene av høyere sosiale lag seg helst ikke med medlemmer av lavere lag, dog var det en tendens til at kvinner giftet seg «over sin stand», men det skulle helst ikke være for stor avstand mellom dem. Ved å nekte menn fra andre grupper til å gifte seg med deres kvinner markerte æsene en høyere sosial status.[30]
Hilda Ellis Davidson har knyttet vanene til døden (se fallossteiner lengre opp) og især etterlivet i gravhaugen. Frøy ble via offerritualer knyttet til haugen og ved sin tilknytning tilalvene ble han satt i forbindelse med de døde. Ulike kilder har gitt kunnskap om de førkristne forestillingene om at de døde levde videre i gravhaugen.[31]
Alvene er en mystisk maktenhet i den norrøne mytologien. En del forskere, blant annet den danske runologenAnders Bæksted har foreslått at vanene og alvene var ett mytologisk folk, og at de var underjordiske vesener som hadde makt over fruktbarheten. Frøys gård som nevnes i diktetGrimnesmål ble kalt for Alvheim (norrøntÁlfheimr).[5] Her forekommer uttrykket æser og alver som synes å bety «alle gudene». På den bakgrunn er det mulig at alvene også ble oppfattet som medlemmer av vanenes ætt da uttrykket vaner og alver kan tolkes som synonymer. Dog er ikke dette synet allment akseptert. Flertallet av forskerne synes å skille mellom vaner og alver, men at alvene var knyttet til vanene er innenfor hva kildene forteller. Alvene synes å være kollektive makter knyttet til døden og forfedrekulten, noe uttrykketalveblot vitner om, og det er mulig at dette var knyttet til kvinnenes hjemlige sfære.[32]
Identifisering av andre guddommer som vaner er stadig diskutert innenfor studiet av norrøn mytologi; for eksempel om de mytologiske figureneSkade,Lytir,Gerd ogOd kan bedre oppfattes og karakteriseres som vaner. Od blir meget kortfattet nevnt som Frøyas forsvunne ektefelle i Eddadiktene, men ellers er han ukjent. Det er blitt foreslått, grunnet navnlikhet, at han er et aspekt avOdin. Det har også vært foreslått en forbindelse mellomHeimdall og vanene ettersom dennes opphav og funksjon er innhyllet i mytologisk mystikk.[33]
I SnorresYnglingesaga opptrer Njord og Frøy som mytologiske konger av Sverige hvor således deres menneskelige etterkommere kan, rent logisk om enn ikke nødvendigvis, oppfattes som vaner. Disse sagnkongene er:
