Vandrefalken ble tidligere regnet til sin egen slekt,Rhynchodon, men genetiske data indikerer svært nære slektsbånd medpræriefalk (F. mexicanus)[1] ogsvalefalk (F. fasciinucha)[2] Arten er derfor plassert i samme slekt,Falco. Artenskosmopolitiske utbredelse har ført til at omkring 75 underarter har blitt beskrevet, hvorav mange på svært sviktende grunnlag. Majoriteten av disse blir ikke lenger akseptert, men arten står allikevel tilbake med hele 19 underarter som aksepteres.[3]
De ulike underartene er varierende mørk grå i utfargingen på oversiden avfjærdrakten, men bortsett frassp.peregrinator er alle spraglet hvite eller lys gråhvite fra strupen og framsiden av halsen, nedover på brystet og i buken og mot haleroten. Ssp.peregrinator blir lysebrun på brystet og i buken mot haleroten. Blant det som visuelt skiller mest mellom underartene er den mørke hodehetten. Arten har naken gul øyering.Ekstremitetene er gule og føttene har kraftige tær med sorte klør. Vandrefalken har svartgrå rygg mens undersiden er lys og spettet med mørk grå farge. Nebbet er relativt krummet, kort og kraftig og er mørkegrått med gul nebbrot. Fuglensiris er svartbrun, mens føttene er gule hos voksne individer og blågrå hos yngre individer.
Vandrefalken blir omkring35–51 cm lang og har et vingespenn på cirka79–114 cm, avhengig av underart og kjønn. Som hos alle falkefugler blir hunnen større enn hannen. Hannene veier cirka425–1 060 g, mens hunnen veier omkring595–1 600 g. I snitt blir hunnene 12–20 prosent større og 40–70 prosent tyngre enn hannene.[3]
Vandrefalken har en kosmopolitisk utbredelse, med unntak av iAntarktis og i de mest ekstremeørkenområdene i verden. Fuglene er normalt heller ikke å finne i tetttropisk regnskog. Den habiterer imidlertid i nesten alle andre typerhabitat. Vandrefalken har størst tetthet langs kysten av Norge, men den finnes også (mer spredt) i innlandet.
F. p. japonensisJ. F. Gmelin, 1788 –Nordøst Sibir sør til Kamtsjatkahalvøya ogJapan (kan hende ikke samme underart som den langs kysten av Kamtsjatkahalvøya)
F. p. calidusLatham, 1790 – den eurasiske tundraen, fra det nordligeFinnmark iNorge og østover til det nordøstre Sibir (grovt regnet til elveneJana ogIndigirka i Sibir)
Vandrefalkens hekkeområder varierer med utbredelsen. I Norge hekker nominatformen (F. p. peregrinus) langs kysten, fra sør iØstfold, rundtOslofjordområdet og videre rundt kysten avSørlandet ogVestlandet og videre nordover tilFinnmarkskysten. I det ekstreme nord hekker også såvidt underartenF. p. calidus.
Vandrefalken har svært godt utviklet syn, som den utnytter når den jakter. Fuglene flyr høyt eller sitter høyt og speider etter byttedyr. Når den oppdager et bytte innleder den siste akt i angrepet med et stup, der toppfarten kan nå opp i mer enn 350 km/t. I en video fraNational Geographic blir farten målt til hele 389 km/t (242 mph).[5] Den blir derfor av noen regnet som klodens raskeste dyr. Andre fugler fanges ofte under flukt. Jakten foregår helst om dagen, men det er også registrert (i urbane strøk) at vandrefalken kan jakte om natten. I hekketiden er det observert at hanner har suksess i cirka 20 prosent av tilfellene når den jakter.[3]
Vandrefalken eter i hovedsak andre fugler som den fanger i luften eller på bakken, av og til også på grunner i vann. Av og til fanger og eter den også mindrepattedyr, inkludertflaggermus,mus,rotter,vånd,kanin og lignende. Arten fanger og eter dessuteninsekter ogreptiler og av og til ogsåfisk. Påden nordlige halvkule er det kjent at arten jakter på mer enn 300 ulike arter. I hovedsak jakter hunner på større bytter (fugler på typisk10–2 000 g) enn hanner (fugler på typisk20–300 g).[3] En vandrefalk av ukjent kjønn ble observert da den drepte ei (hunnkjønn)kanadagås (Branta canadensis) på cirka2 000 g.[6]
^Nittinger, F., Haring, E., Pinsker, W., Wink, M. & Gamauf, A. (2005). Out of Africa? Phylogenetic relationships between Falco biarmicus and the other hierofalcons (Aves: Falconidae).Journal of Zoological Systematics and Evolutionary Research43(4): 321–331.
^White, C. M., Sonsthagen, S. A., Sage, G. K., Anderson, C. & Talbot, S. L. (2013). Genetic relationships among some subspecies of the Peregrine Falcon (Falco peregrinus L.), inferred from mitochondrial DNA control-region sequences.Auk130(1): 78−87
