Mange valutaer har et eget symbol i tillegg til en trebokstavskode (ISO 4217).
Envaluta er primært en enhet for eller benevning på etbetalingsmiddel for ett eller flere land.En sekundær betydning erpengeverdi, da som regel i ordsammensetninger.Ordet kommer opprinnelig fra det latinske ordetvaleo, som betyr «gjelder» eller «er verdt».
I de tidlige tider vet man at mynter fra fremmede land ble akseptert som gangbar «valuta», mest sannsynlig fordi de bestod avedelt metall.Førandre verdenskrig var det fremdeles landetsgullreserve som stod som garanti for et landsvalutareserve.
De fleste land bruker sin egen valuta, noen land bruker felles valuta (f.eks.euro), mens mange land ikke har egen valuta og bruker fremmed valuta (f.eks.amerikansk dollar).
ISO 4217 er en standard bestemt avden internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO som beskriver trebokstavskodene,valutakodene, som betegner valutaer. For eksempel skrivesnorsk krone NOK,euro EUR ogbritisk pund GBP. I tillegg til trebokstavskodene har en rekke valutaer egne symboler for sin valuta, det mest kjente av disse er kanskje dollartegnet ($) som kan betegne både pengeenhetenedollar ogpeso.
På norsk kan disse spesialtegnene benyttes både før og etter beløpet, men det vanligste er i dag å skrive det før. Forkortelser, som for eksempel kr for kroner, skrives som regel bak beløpet.
Valutakursen (også kjent som vekslingskursen) mellom to valutaer hvor mye en valuta er verdt målt i en annen. For eksempel betyr valutakursen 8 norske kroner (NOK) per euro (EUR, €) at 8 norske kroner er like mye verdt som én euro. En valutakurs uttrykkes ved å oppgi antallet enheter av en «prisvaluta» som kan kjøpes med en «basisvaluta» (også kalt enhetsvaluta). Når man for eksempel oppgir valutakursen på NOK/USD (amerikansk dollar, $) til å være 6,0000 (NOK per USD), så er prisvalutaen NOK og basisvalutaen USD.
Valutakursene er i de fleste tilfeller flytende og bestemt av markedet. En markedsbestemt valutakurs vil endre seg når verdien på en av de to valutaene endres. En valuta vil styrke seg når etterspørselen er større enn tilbudet og svekke seg når etterspørselen er mindre enn tilbudet. Folk vil fremdeles ha penger, men de foretrekker å ha formuen i en annen form, for eksempel en annen valuta.
De fleste av verdens valutaer kan kjøpes på vekslingskontorer i store deler av verden. I noen land, særlig iMidtøsten ogNord-Afrika, er det forbudt å ta med landets valuta ut av landet, men kan kun kjøpes på stedet på grensen.Marokkansk dirham er et eksempel på en valuta som ikke er å få tak i utenfor Marokko, og det er forbudt å ta med disse pengene ut av landet. Det er i de fleste land begrensninger på hvor store beløp man kan ta med seg i kontanter eller verdipapirer over grensen uten å måtte oppgi det i tollen. I Norge ligger denne grensen på 25 000 kroner[3], eventuelt valuta omregnet til tilsvarende beløp i norske kroner. Dette gjelder både reiser inn og ut av landet. Når du reiser mellom land innenfor EU kan du normalt ha med et kontantbeløp som tilsvarer 10 000 euro uten å måtte fortolle det.
I dag overføres valuta som oftest elektronisk via Internett. Dette kan gjøres på flere måter, bankene benytter for eksempel det internasjonaleSWIFT-systemet.Kredittkortselskapene har sine egne systemer, og i tillegg kommer systemer somPayPal. Internett har gjort handel mellom ulike valutaer betydelig lettere.
Valutahandel, såkalt forex trading, er også utsatt for spekulasjon. Handel skjer som regel via meglere på internett.
