Vaktel (Coturnix coturnix) er enhønsefugl ifasanfamilien og inngår i slektenvaktler (Coturnix), som ellers teller fem nålevende arter. Arten er utbredt i store deler avAfrika og det vestlige og sentraleEurasia. Denhekker også såvidt iNorge, men her regnes den som sjelden. Arten regnes hovedsakelig for å væretrekkfugl, men trekket er komplekst og noen plasser er den også en regulærstandfugl.
Artens kryptiskefjærdrakt gir den godkamuflasje i gresset.Vaktelegg regnes mange steder som endelikatesse. Skallet kan variere ganske mye i fargen.
Det har vært uklart om arten skal betraktes sommonotypisk ellerpolytypisk.[4]IOC World Bird List anerkjenner fem underarter,[5] noe vi følger her.Birds of the World anerkjenner fire, men hevder samtidig at en full revidering avtaxonet er nødvendig og behandler den enn så lenge som monotypisk.[6]
Vaktel blir 16–20cm lang og har etvingespenn på 32–35 cm.[6] Hannen veier 70–140 g, hunnen 70–155 g.[6] I felt er den tilnærmet umulig å skille fra engvaktel, men den vokaliserer annerledes. Arten har ei gulbrun lengdestripet kryptiskfjærdrakt og er vanskelig å få øye på i naturen, fordi den ofte gjemmer seg i høyt gress. Arten har langevinger sammenlignet med andre hønsefugler, og den regnes som en trekkfugl.
Arten foretrekker åpnehabitater, inkludertdyrket mark, helst i jevnt eller svakt bølgendelandskap, og den unngår genereltskogkledde områder ogvåtmarker, selv om den ser ut til å krevevannkilder i svært varme områder. Opptrer normalt opptil1 000moh, men mye høyere enkelte steder. ILadakh er den registrert til3 600 moh, og den har hekket i over3 000 moh iBhutan og opp i2 300 moh iTyrkia. IAfrika er arten registrert opp til3 000 moh i høylandet iKenya,2 400 moh påRéunion,2 300 moh påKomorene (hvor den opptrer i åpen trehei, opp til cirka2 000 moh påMadagaskar, og iSentral-Asia opp til2 990 moh iTadsjikistan. Foretrekker tetturtedekke som er mindre enn1 m høyt. INordøst-Tanzania hekker arten sammen medharlekinvaktel (C. delegorguei) og forekommer på høyere bevokste og mindre nedbruttegressletter. Arten unngår bar jord, men under trekk forekommer den på nesten alt avugressdekke, inkludert langs kysten.[6]
Vaktel hekker bare i begrenset antall i Norge. Arten ble oppskalert franær truet i 2015 tilsårbar påNorsk rødliste for arter 2021.[3] Den er sporadisk utbredt påØst- ogSørlandet, samt iMøre ogTrøndelag, og det har vært enkelte observasjoner så langt nord som iTroms. Her trives arten best i nærheten av dyrket mark og ienger ilavlandet. I 2018 ble det bare observert cirka 179 individer i Norge.[3]
Vaktelen legger normalt 8–13 egg i Europa og 5–7 i Afrika, med et snitt på ett egg i døgnet.[6] Eggene er omtrent en femtedel av ethønseegg og kan benyttes på samme måte.Redet er 11–12,5 cm i diameter og plasseres rett på bakken, ofte godt skjult i bunnvegetasjon eller høytgress.[6]Inkubasjonen tar til når siste egget er lagt, og det tar 17–20 døgn og utføres av hunnen alene. Avkommet får flygedyktig fjærdrakt etter 16–19 og blir uavhengige etter 50–70 dager.[6]
Vaktelegg har fyldig, rund smak og regnes som endelikatesse i mange deler av verden, inkludert iAsia,Europa ogNord-Amerika. I motsetning til hønseegg har vaktelegg ganske skjørt og seigt skall, som lett går i småbiter under avskalling. Idet japanske kjøkken blir vaktelegg noen ganger brukt rå eller tilberedt somtamago (også kalttamagoyaki, japansk brettet omelett) tilsushi, og vaktelegg inkluderes også ofte i såkaltebentolunsjer. I Norge er det mest vanlig å spise vaktelegg som en ingrediens i en annen matrett.
Prisen på vaktelegg er svært varierende, så det kan lønne seg å sjekke på forhånd. Vaktelegg selges ofte i forpakninger på 12 egg, men både 6, 10, 18, 20, 24, 30 og 60-pakninger finnes. Likeledes selges det vaktelegg i større kvanta, som bulk. Ett vaktelegg veier gjerne rundt12–15 g, iberegnet skallet, noe som tilsvarer rundt 1/5 av vekten til et normalt hønseegg. For bløtkokt vaktelegg er koketiden cirka 2 minutter. For smileegg er den cirka 2 minutter og 30 sekunder. Eggene må i begge tilfeller umiddelbart over i kaldt vann, så kokeprosessen stopper. Gjør man ikke det blir eggene hardkokte.
^Puigcerver, M., Rodriguez-Teijeiro, J.D. and Gallego, S. (2001). The problem of the subspecies in Coturnix coturnix quail. Proceedings of the Perdix VII International Symposium on Partridges, Quails and Pheasants, Dourdan, France, 9–13 Oct. 1995.Game Wildl. Sci.18(3&4): 561–572.
^abcdefghijklMcGowan, P. J. K., G. M. Kirwan, E. de Juana, and P. F. D. Boesman (2020). Common Quail (Coturnix coturnix), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA.https://doi.org/10.2173/bow.comqua1.01
^Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Pheasants, Grouse, and Allies (Phasianidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA.https://doi.org/10.2173/bow.phasia1.01
^Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008.Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening.www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
^Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider:http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
^Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL:https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
