Utedass,utedo ellerprivét er endo som er plassert i en egen bygning eller i et uthus. Oftest er utedoen i et separatskur i nærheten avbolig,skole eller arbeidsplass. Utedasser er, i motsetning til etvannklosett, ikke tilkobletvann ogkloakk. Avfallet samles opp i en kum, kammer, binge eller bøtte, som vanligvis avgir sjenerende lukt.
I Norge er utedoen stort sett avskaffet i vanlige boliger, og erstattet av vannklosett tilknyttetet system for «brunvann» med tilhørende renseanlegg (offentlig krav om tilknytning de fleste steder). Utedo benyttes fortsatt en del ved hytter og områder langt fra offentlig vann og avløpssystem og som mobile «festivaldoer» etc. Men også ved hytter etc erstattes utedoen mer og mer av innedo basert på moderne tørrklosett, derbioteknologi sørger for at avfallet ikke avgir sjenerende lukt.
Utedoer kan deles i fem hovedtyper:
Det sentrale element i utedoen er en benk med hull passende til størrelsen på brukernes bakender. Benkehøyde og hullstørrelse kunne variere i størrelse slik at barna kunne bruke doen uten å falle i. Hullene ble gjerne profilert etter hovedbrukeren og det ble snekret lokk med knott. Herav uttrykket «knuppen på dolokket». Antallet seter kunne variere. På en større gård med mange beboere kunne der være både 4 og 5 huller i varierende størrelse og benkehøyde ved siden av hverandre. Tildopapir ble gjerne brukt gammelt papir (innpakning,aviser ogukeblader) Dette måtte myknes ved å krølle og gnikke det før bruk. Det ga brukeren noe å gjøre mens vedkommende ventet på å bli ferdig med sitt ærend. Mange utedoer var rikt utsmykket med veggene fulle av gamle utklipp.
Utklipte bilder av kongefamilien ble som regel hengt opp i stedet for å bli brukt som dopapir, da en slik bruk ble betraktet som respektløst. Underandre verdenskrig var dette det eneste stedet der man nokså trygt kunne henge opp bilder av kongefamilien, ettersom tyskesoldater ble sagt å unngå utedoene pga antattsmittefare.[1]
På eiendommer medhusdyr var det vanlig at utedoen var et rom i tilknytning tilfjøset, gjerne med nedløp tilmøkkakjelleren som vanligvis lå under fjøset. Der man ikke hadde mulighet for noe annet, ble utedoen frittstående. Det gjorde det nødvendig med fjerning av møkk. Mange satte under en gammel tomtønne.
 En enkel og gammel type avtrede var en stang som man satt på, ute mellom to trær, eller inne fra vegg til vegg. «Stang i vegg» var en mye brukt betegnelse, «sitte på tre» er en annen variant. Om stedet var utendørs, kunne man «gå i gården». Fraarkeologiskeutgravninger imiddelalderbyene kjenner man til mange funn av utedoer. Rester av selve deponiet i bakken er mest vanlig å finne, men også benker med hull er funnet. Utedo var i utgangspunktet en byggeskikk fra byene. På landsbygda klarte man seg lenge uten en særskilt utedo. 1800-tallet er tidsperioden da utedoen ble innført i store deler av landet. Fiskeværene iNord-Norge var steder der utedoen lengst ble sett på som unødvendigluksus. Ennå omkring 1900 klagetdistriktslegene over hygienestandarden i nordnorske fiskevær. Et viktig anklagepunkt var at det ikke var utedoer til alle tilreisende fiskere. En primitiv type vannklosett kunne man skaffe seg, om doen kunne bygges over en bekk eller i sjøkanten. Norges første vannklosett ble angivelig bygd iArendal gamle rådhus, Kalleviggården påTyholmen iArendal, der bekvemmeligheten var bygd over bekken som rant fra fjellet bak bygningen, under huset og ut i sjøen. Det sies at besøk på dette primitive vannklosettet inspirerteConrad Schwach til den uoffisiellenasjonalsangenMens Nordhavet bruser[2] da han somsorenskriver på 1820-tallet var fast gjest i huset.[3] |
I bymessig bebyggelse var dotømming en oppgave for offentlig renovasjon. Dette foregikk gjerne på natten eller tidlig på morgenen, slik at dette arbeidet ikke skulle forstyrre innbyggerne, og av den grunn ble den som utførte slikt arbeid kaltnattmann. Selve arbeidet sto ikke høyt i kurs. Nattmannen hadde gjerne avtale med en gårdbruker om deponering av avfallet.
Fra de store byene ble doavfallet transportert til nærliggende jordbruksbygder for å brukes som gjødsel. FraBergen ble kloakken fraktet tilLindås iNordhordland med store lektere. Omkring hovedstaden var det bønder iAkershus med lett adgang til jernbane som var kunder.
Det ble på 1800-tallet arbeidet for å forbedre utedo-teknologien i de store byene.[4]Pudrett var folkemøkk forvandlet til en tørr, luktsvak og transportabel handelsgjødsel. Et pudrettsystem ble utviklet til bruk i byene. Avfallet ble tilsatttorvstrø som skulle suge opp væske og gjøre avfallet mer verdifullt som gjødsel. Det ble etablert spesielle torvstrøfabrikker som leverte sammenpresset torvstrø i store kvanta til renholdsverkene i byene. En av dem varMyhre torvstrøfabrik iBirkenes, som i dag er museum.
I 1900 var utedassen praktisk talt enerådende i Oslo, og det fantes kun 18 vannklosetter («wc») i hele byen. De første wc'ene kom rundt 1860.[5]. Men fremdeles i 2003 tømteOslos renholdsetat årlig ca. 50 tonn såkalt «privétavfall», mens mengden som ble hentet fra hovedstadens bøtter og binger rundt 1950 var ca. 6.000 tonn.[6]
Ordet «utedo» er første gang registrert i en avisartikkel i1936, og da i tilknytning tilhytteliv.[7] Før vannklosett eller innedo ble vanlig, var det en selvfølge at doen var utendørs. «Utedass» og «utedo» er relativt nye ord som forutsetter at det også finnes en «innedo».
Ordet «dass» kommer fra en tyskeufemisme,das kleine Häuschen, det vil si «lillehuset», der kun det første ordet, den bestemte artikkelendas, «det», ble beholdt pånorsk ogsvensk. «Do» er på samme måte avledet av det nedertyskeDonhaus, et hus for å «gjøre» noe. IYnglingesagaen måtteFjolne ut «et visst sted». Middelalderkilder bruker betegnelsen «heimlihus», i nyere litteratur «hemmeligheten» eller «løyndarhus».
Utedasser/utedoer er fortsatt vanlige i landlige strøk, spesielt på hytter som ikke er en del av moderne feltutbygging. Og selv om bruken kun er meget sporadisk i urbane strøk, så finnes det fortsatt noen også der. De medfører imidlertid hygieniske problemer, og bruken i urbane strøk blir mer og mer uvanlig. Der man har tilgang til rennende vann, brukes istedenseptiktank (slamavskiller) i kombinasjon med f.eks biologiske renseprosesser. I tillegg finnes det ogsåforbrenningstoalett basert påpropan. Disse løsningene har blitt bedre og mer teknisk avanserte de seneste tiår. Regelmessig service og tømming er nødvendig. Vanligvis blir da utedassen nedlagt, og huset får etvåtromstilbygg i stedet.
Hvor sofistikert dette byggverket er, varierer med byggerens smak eller forutsetninger. Generelt er standarden enkel. Hytteeiere utover landet har visst å ta vare på tradisjonen med hjerteformet vindusglugge i døra («hjerterommet») og godt vedlikehold. Oppsamling av avfall er blitt endret. Der er også flere typer tørrklosetter ogkjemikaliedoer på markedet, samt løsninger for bruk i felt, produsert i papp og plast.
En utedo med riktig konstruksjon og romslig oppsamlingsrom trenger sjelden eller aldri tømming. Ved kompostering og selvsterilisering av innholdet blir det minimale masser igjen.
Avføring inneholder nesten barebakterier, spesielte-coli. En godt konstruert utedo med stort rom for avføringen, sikret mot adkomst for dyr, og en tørr beliggenhet som hindrer spredning med vann, reduserersmittefare.
Kompostmassen fra utedo har stor næringsverdi som gjødsel. Dette illustreres med ønsket fra gamle tiders minnebøker: «Gid lykken for deg vil gro som gresset bak do».Brennesle er en næringskrevende plante og var ofte å finne bak utedoer.
_(3619165108).jpg)
_(3618346323).jpg)