Urdu er offisielt språk iPakistan, og ett av de 23 nasjonale språkene iIndia.
Urdu hører til blant verdens ti største språk. Navnet har samme opprinnelse som detnorske ordethorde. Begge ordene stammer fratyrkiskordu (= hær, leir).Stormogulene iDelhi var opprinnelig sentralasiatiskenomader, oghoffet deres ble derfor omtalt somurdu-e mu'allâ (= leir keiserens). Dette gikk så over til å betegne språket deres, og ble etter hvert kortet ned tilurdu.[11]
Ordet betyr på urdu «leir», men stammer faktisk fra tyrkisk,ordu, som betyr "hær فوج", en forkortelse avzaban-i-urdu (hærsspråk»).[trenger referanse] Det har likheter med dzongkha, en tibetansk variant og Bhutans offisielle språk, hvor det betyr «fortets språk».[trenger referanse]
I utgangspunktet var urdu oghindi ett og samme språk, kjent somhindustani, men de har utviklet seg i ulik retning underpersisk påvirkning, og senere ved hjelp av offisiell språkpolitikk iIndia ogPakistan.
SetningenZaban-e Urdu-e Mualla («Den opprørte leirens språk») skrevet mednastalīq-skrift.
Urdualfabetet er utviklet avdet persiske alfabetet som igjen kommer fra detarabiske. Urdu og hindi anses av språkvitenskapen som ett språk. Den største forskjellen mellom de to er at mens hindi skrives meddevanagari-alfabetet, skrives urdu, i likhet medpersisk ogarabisk, medarabisk alfabet. Sterkt forenklet kan urdu beskrives som hindi utvidet med tusenvis av persiske lånord, og skrevet med denkalligrafiske stilartennastaliq.[12]
Konsonantenh er svært ustabil, mensn ogm er blant de mest stabile språklydene vi har. Begynner et urdu-ord medn ellerm, er der store sjanser for å finne et beslektetnorsk ord med samme begynnelsesbokstav:Mâ = mor,mausî = moster, mors søster (hvor både urdu-sî og norsk-ster er forkortede former av det indoeuropéiske ordet for «søster», som i urdu ikke har overlevd som selvstendig ord, men er erstattet medbahin),muñh = munn,na = nei,nîcê = ned,nâk = nese,nayâ = ny,nangâ = naken.[13]
Suffikset-ende, som i norsk «sovende», gjenfinnes i urdu-inda. Man har ord somâinda (= fremtid, egentlig «kommende»),parinda (=fugl, egentlig «flygende»),bâshinda (= beboer, egentlig «værende»),sharminda (= skamfull),numâinda (= representant). Og selv om de norske ordene «nevø» og «niese» er innlånt frafransk, er de også indoeuropéiske og beslektet med urdunavâsâ (= dattersønn) ognavâsî (= datterdatter), som urdu på sin side har lånt fra persisk. Flere lånord fra persisk ernâm (= navn),nâf (= navle),murdâbad (= død over, beslektet med «mord») ogmard (= mann - samme roten sommors pålatin, for menneskets tydeligste kjennetegn er at det er dødelig).[13]
Et indoeuropéisk fellesskap forverbet «å bære» gjenkjennes i urdubhârî (= tung).Bhâr betyr «en bør», og inngår som siste ledd i urdudilbar (= en kjæreste, «hjertetyv»), hvor ordstammenbar- viser til «å bære, bortføre».[14]
Analyserer man regelbundne lydforskyvninger, blir enda flere ord gjenkjennelige. Indoeuropéiskp forvandles tilf i germanske språk. I ord somparâyâ (= fremmed),pardês (= utlandet) ogpardêsi (= utlending) er elementetpar- beslektet med norsk «fjern». Andre ord erpar =fjær,pul = bro (jfrfjord),pânv = fot.[14]
^Khan, Sajjad, et al. "Template Based Affix Stemmer for a Morphologically Rich Language." International Arab Journal of Information Technology (IAJIT) 12.2 (2015).
^Finn Thiesen: "Likheter mellom norsk og urdu",Språknytt (s. 34), utgitt av Språkrådet
