Uranos (gresk: Οὐρανός,Ouranos, «himmel»;latin:Uranus) var igresk mytologi guden som personifisertehimmelen. Den tilsvarende guden iromersk mytologi varCaelus. Uranos var sønn og ektefelle avGaia (jorden). I henhold tilHesiodsTheogonien ble Uranos unnfanget alene, men andre kilder sitererAither som hans far.[1] Uranos og Gaia ble foreldre til første generasjon avtitanene, foruten ogsåkyklopene og de hundrearmede kjempenehekatonkheirene. Uranos er således stamfar til de fleste av de greske gudene, men ingen kjentkult er kjent for å ha bli opprettet for ham fram tilklassisk tid,[2] og Uranos synes ikke å opptre blant de vanlige temaene innenforgresk vasemaleri. De primære naturkreftene Jorden, Himmelen ogStyx (som dannet forbindelsen mellom to verdener, denne og den andre), kan ha bli forent i en høytidelig påkalling iHomers epos.[3]
Den mest sannsynligeetymologi er fra den grunnleggende urgreske form*(F)orsanόj (worsanos), avledet frasubstantivet*(F)orsό (worso,sanskrit:varsa «regn»). Den relativeurindoeuropeiske roten er*ers «å fukte, å dryppe» (sanskrit:varsati «å regne»), som er forbundet med greskeourόw (latin: «urina»,norsk: «urin», sammenlign medsanskrit:var «vann»avestiskvar «regn»,litauiskjures «hav»" gammelengelsk (angelsaksisk)wær «hav»,norrøntver «hav»,eldre norrøntur «fuktig regn»)[4] således er Ouranos «regnmakeren» eller «befrukteren» («gjødseleren»).
En annen mulig etymologi er «den ene som står høyt i rang» (sanskrit:vars-man: «høyde»,litauisk:virus: «øvre, høyeste sete»). Identifikasjonen medvedaenesVáruṇa, guden for himmelen og vannene, er usikker.[5] Det er også mulig at navnet er avledet fraurindoeuropeiske roten *wel: «å dekke, omgi» (Váruṇa,Veles).[6] eller*wer: «å dekke, lukke».[7]
De flestegrekere betraktet Uranos som opphavelig, og ga ham intet opphav, således mente de at han var født fraKhaos, universets primære form. Imidlertid hevdet Hesiod iTheogonien at han var avkommet til Gaia, jordgudinnen.[8] PoetenAlkman fraSparta og skribentenKallimakhos fraKyrene har utdypet at Uranos' far varAither, guden for guddommelig lys og den øvre luft.[1] Under påvirkning av de greske filosofer hevdetCicero iDe Natura Deorum («Angående gudenes vesen») at han var avkommet til de gamle gudene Aither ogHemera, guddommer for henholdsvis luft og dag. I henhold tilde orfiske hymner var Uranos sønn avNyx, den feminine personifikasjonen av natten.
Uranos holdt Gaias yngste barn fanget iTartaros, dypt nede i jorden, noe som gjorde Gaia svært ondt. Hun formet en storsigd eller krumkniv avflint og ba sine sønner om åkastrere Uranos. KunKronos, den yngste og mest ambisiøse av titanene, var villig: han overfalt sin far, kastrerte ham, og kastet testiklene i havet. Etter denne ugjerningen kalte Uranos sine sønner fortitanes theoi, eller «besværlige» eller «plagsomme guder».[10] Fra blodet som strømmet ut av Uranos og ned på jorden vokste det fram nytt avkom,gigantene,rinnyerne,meliaierne (asketrenymfene) og, i henhold til noen kilder,telkinerne, de antatt opphavelige innbyggerne påRhodos.
Fra testiklene som ble kastet i havet, bleAfrodite født. Den lærdepoetenKallimakhos fraAlexandria[11] rapporterte at den blodflekkede sigden hadde blitt gravd ned i jorden vedZankle påSicilia, men den greske reisendePausanias ble fortalt at sigden hadde vært kastet i havet fra en odde i nærheten av byen Bolina iAkhaia, hvor historikerenTimaios fra Tauromenion lokaliserte den ved Korkyra (dagensKorfu);[12] folket på Korkyra hevdet å være etterkommere fra det homerske stedet Skeria som ble besøkt avOdyssevs, og denne legenden ble videreutviklet til at den greske mytografenAkusilaos fra Argos hevdet at alle fra Skeria var skapt av blodet etter Uranos' kastrasjon.[13]
Etter at Uranos var avsatt av sine sønner, fengslet Kronos hekatoncheirerne og klyklopene i Tartaros på nytt. Uranos og Gaia kom deretter med denspådommen at også Kronos var forutbestemt til å bli avsatt av sin sønn, og han forsøkte da å unngå sinskjebne ved å fortære sine barn, inkludert Zevs, som han fikk med Rhea.
Disse gamle mytene av fjern opprinnelse kom ikke til uttrykk i gresk kultus.[14] Uranos' funksjon var å være den guden som ble overvunnet i oldtiden, før den virkelige tidsalderen begynte. Etter at Uranos ble kastrert, kom himmelen ikke lenger for å dekke over jorden om natten, men holdt seg på sitt sted, og «det opprinnelige opphav kom til en slutt» (Kerényi).
Uranos ble knapt ansett somantropomorfisk, bortsettkjønnsorganene i kastrasjonsmyten. Han var for grekerne ganske enkelt himmelen som ble sett på som en stor kuppel eller tak avbronse, holdt på plass av titanenAtlas. I de formalistiske uttrykkene i dehomeriske diktene erouranos tidvis benyttet som et alternativ til Olympos som gudenes felles hjem; en opplagt opptreden ville bli et øyeblikk i første sang iIliaden daThetis stiger opp fra havet for å bønnfalleZevs i «Ouranos-og-Olympos».[15]
William Merritt Sale har bemerket at «... 'Olympos' er bortimot alltid benyttet [som hjemstedet til de olympiske gudene], menouranos refererer ofte til den naturlige himmelen over oss uten noen antydning om at gudene kollektivt bor der.»[16] Sale konkluderer med at gudene tidligere hørte hjemme på det virkelige fjelletOlympos, mens den episke tradisjonen på Homers tid hadde overført dem til himmelen,ouranos. Ved 500-tallet f.Kr. da en «himmelsk Afrodite» (Urania) adskilte seg fra den «folkelige Afrodite», betegnetouranos bare himmelhvelvingen i seg selv.
Den gresk skapelsesmyten er lik skapelsesmyten tilhurritterne. Ihurrittisk religion erAnu himmelguden. Hans sønn Kumarbis beit av farens genitaler og spyttet ut tre guddommer, en av dem varTeshub som senere avsatte Kumarbis.[17] Isumerisk mytologi og senereassyrisk ogbabylonsk er Anu himmelguden og representerte lov og orden.
Det er mulig at Uranos var opprinnelig enindoeuropeisk guddom som ble identifisert med denvediskeVáruṇa, den øverste opprettholder av orden som senere utviklet seg til bli en gud for hav og elver, slik som det er foreslått av religionsforskerenGeorges Dumézil,[18] etter å ha fulgt ledetråder fraÉmile DurkheimsThe Elementary Forms of Religious Life (1912).[19] En annen mulighet er at den iranske øverste gudenAhura Mazda er en utvikling av denindoiranske*vouruna-*mitra. Derfor har denne guddommen også kvalitetene tilMithra som var en gud for det fallende regnet.[20]
Uranos er forbundet med natthimmelen, og Váruṇa er guden for himmelen og stjernehimmelen som igjen er knyttet tilspiralgalaksenMelkeveien. Hans datterLakshmi hevdes å ha oppstått fra et hav avmelk, en myte som er tilsvarende til myten omAfrodite som er født av havets skum. Både Lakshmi og Afrodite er assosiert med planetenVenus.
Georges Dumézil fremmet en forsiktig sak for identiteten til Uranos og vediske Váruṇa på tidligste indoeuropeiske kulturelle nivå.[21] Dumézils identifikasjon av de mytiske elementer er delt av to figurer, og støtter seg i stor grad pålingvistisk fortolkning, men posisjonerer ikke en felles opprinnelse, noe som ble gjenopptatt avRobert Graves og andre. Identifikasjonen av navnet Ouranos med hinduistiske Váruṇa, basert delvis på en posisjonerturindoeuropeisk rotord*-ŭer i betydningen av «binding» — oldtidens gudekonge Váruṇa binder den onde, og oldtidens gudekonge Uranos binder kyklopene — er i stor grad avvist av den mer sannsynlige etymologien fra urgresk*(F)orsanόj (worsanos), igjen avledet fra urindoeuropeiske rot*ers, «å fukte, å dryppe», en referanse til regn.
Detaljen at sigden eller krumkniven var gjort avflint framforbronse eller selvjern ble formidlet av gresk mytografer, men oversett av romerske. Steinhugget flintblader festet til håndtak av tre eller bein ble gjort i senneolittisk tid, førbronsealderen. Slike sigder kan ha blitt bevart i senere rituelle sammenhenger hvor redskaper av jern eller metall vartabu. Detaljen som ble videreformidlet av grekerne iklassisk tid antyder i det minste en oldtidsopprinnelse av myten.
Antikkens grekere og romere kjente til kun fem «vandrende stjerner» (gresk: πλανήται,planētai):Merkur,Venus,Mars,Jupiter, ogSaturn. Som følge av oppdagelsen av en sjette planet på 1700-tallet ble navnetUranus valgt som det logiske tillegget til rekken. Mars (Ares på gresk) var sønn av Jupiter (Zevs på gresk), som igjen var sønn av Saturn (Kronos på gresk), som igjen var sønn av Uranus. Hva som er uregelmessig med dette opplegget er at mens de andre planetene har romerske (latinske) navn, er Uranus et navn avledet fra gresk i kontrast til gudens romerske navnCaelus.
Alle avkommet til Uranos er født avGaia, unntattAfrodite ogrinnyerne som ble født ved at Kronos kastrerte ham og kastet hans avkappede genitalier i havet.
^«We did not regard them as being in any way worthy of worship,»Karl Kerényi, i omtale av de antikke grekerne, sagt om titanene (Kerenyi (1951):The Gods of the Greeks, s. 20); «with the single exception, perhaps, of Cronos; and with the exception, also, of Helios.»
^Moderne etymologi antyder heller at denlingvistiske opprinnelsen til Τιτάνες, titaner, har førgresk opphav.
^Kallimakhos:Aitia ("Om opphavet"), fra bok II, fragment 43, diskutert av Fox, Robin Lane (2008):Travelling Heroes In the Epic Age of Homer, s. 270ff; Fox merket seg at Zankle, senere kalt forMessina, ble opprettet på 700-tallet f.Kr.
^Rapporert av enskolia påApollonios Rhodios'Argonautica, 4.984, notert i Fox (2008), s. 274, note 36.
^Akusilaos, iFragmente der griechischen Historiker (FrGH), bind 2, fragment 4, notert av Fox (2008), s. 274, note 37
^Homer:Iliaden 1.495; i engelsk oversettelse: «and early in the morning she rose up to greet Ouranos-and-Olympus and she found the son of Kronos ...» Dette kommer dog ikke fram i P. Østbyes oversettelse (Oslo 1980), s. 14: «Årle ved gry steg hun opp til den skyehøye topp av Olympen. Fant hun da Kronos' sønn...» Dette aspektet er derimot tatt med iEirik Vandviks oversettelse (Oslo 1965), s. 27: «Opp skaut ho or havet årle i otta og nøytte seg av til Olympos og himlen. Der vart ho vár den vidsynte Zevs...»
^Sale, William Merritt (1984): «Homeric Olympus and its formulae» i:American Journal of Philology105 (1): 1–28 [p. 3]. JSTOR294622.
^Guterbock, Hans Gustav (1950): «Hittite Religion» i:Forgotten Religions including some Primitive Religions, red. Vergilius Firm. NY Philadelphia Library, s. 88f, 103f.
^Dumézil, Georges (1934):Ouranós-Váruṇa: étude de mythologie comparée indo-européenne Paris: Maisonneuve
^Durkheim-forbindelsen ble notert av Momigliano, Arnoldo (1984): «Georges Dumezil and the Trifunctional Approach to Roman Civilization» i:History and Theory; en forbindelse mellom Uranos og Váruṇa ble foreslått så tidlig som 1824 av Weber, Albrecht (1857):Modern investigations on ancient India: A lecture delivered in Berlin March 4, 1824.
^I henhold til Georges Dumezil var Váruṇa guden for «vannmassene», mens fallende regn var isteden knyttet til Mithra.
^Dumézil, Georges (1934):Ouranós-Váruna: Étude de mythologie comparée indo-européenne, Paris: Maisonneuve.
Hesiod,Theogonien, iThe Homeric Hymns and Homerica with an English Translation by Hugh G. Evelyn-White, Cambridge, MA.,Harvard University Press; London, William Heinemann Ltd. 1914.
Smith, William (1873):«U'ranus» i:Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, London.
