Dødsriket er et tilholdssted for de døde. Tanken om et dødsrike finnes i de fleste religioner, blant annet ibabylonsk (Arullu),gresk (Hades) ogafrikanske religioner. Ofte tenkes dødsriket som et homogent, stille og mørkt sted, og døden som en søvn (i motsetning tilhimmelen ogParadis). Også i flere østlige religioner medreinkarnasjonslære finnes idéen om dødsriket, men ikke som et permanent tilholdssted.
Dødsriket er det sted hvor de døde tenkes leve videre i et annet liv enn dette livet. Også andre begreper benyttes om Dødsriket, eksempelvisUnderverden (gresk κάτω κόσμος) ogEtterlivet.
Begrepet står sentralt i mangemytologier ogreligioner. I de fleste kulturer refererer begrepet til et nøytralt ellerdystrofisk rike, en motsetning tilHimmelen og en form for anti-utopia. Dødsriket var opprinnelig tenkt som om engeografisk plassering under den normale verden, basert på ideen om jorden som en plate, deretter i økende grad til et sted utenfor verden av levende. Således blir underverden også identifisert medHelvete ettersom Helvete var tenkt å være under Jorden.
Dødsriket ble tenkt som et mørkt bosted av døde og underverdens guder. Hit kommer den døde, de fleste frasjelen, eller med en fergemann som frakter den døde over en elv som skiller de to verdene fra hverandre. Ferden går vest, over havet der solen går ned, tenkte man at inngangen til underverden var.
Fragresk mytologi kommer den eldste beskrivelsen av en underverden, her også personifisert somErebos (gresk Έρεβος), underverdens mørke. Hos de gamle grekere var det den eldre broren til tordengudenZevs som hadde det motsatte rike og lik Zevs hersket overOlympos hersketHades over Dødsriket. Med seg hadde han sin hustruPersefone som han hadde røvet. Ved hjelp av fergemannen Kharon ble de døde fraktet over elvenStyx som skilte den øvre og nedre del av verden. Et monster, helveteshundenKerberos med tre hoder, voktet inngangen og sikrer at ingen levende kommer inn.
I senere utvidelser blir en sønn av Zevs,Rhadamanthus, en skyggedommer som dømmer de døde, sammen med sine to brødre,Minos ogAiakos. Radamantus dømte sjelene til folket i øst, Aiakos dømte hellenerne og Minos hadde den avgjørende stemmen, forteller en senere versjon avmyten.
Betegnelsen for Dødsriket iDen hebraiske bibelen/Det gamle testamentet erShe'ol (hebraisk:שְׁאוֹל), oversatt som «grav» eller «de dødes bolig». Ikristendommen er det en forestilling om at de døde eksisterer i en passiv ikke-eksistens, adskilt fraGud og mennesker. Denne forestillingen har store likheter med greske forestillinger om Hades. I kristen tro spillerKristi nedstigning til dødsriket en viktig rolle, til tross for dette er sparsomt nevnt iDet nye testamente.
Inorrøn mytologi beskriver stedeneNivlheim ogHelheim (eller Hel) den norrøne forestillingen om underverden og dødsriket. Nivlheim ligger langt mot nord og hvor kun frost og tåke finnes. Her råder gudinnenHel («den skjulte») og hennes rike er omgitt av en elv som en gyllen bro som blir voktet av helhundenGarm. Helheim er ikke et sted for straff, men et sted for de som dør av sykdom eller høy alder («sotteseng»). Geografisk sett ligger Helheim på nordsiden og motsatt side avMuspelheim, hvor det er kun lys, ild og glødende hete. Mellom de to verdener liggerGinnungagap, «det vidåpne gap».
