Ultramontanismen (fralatinultra montes, hinsides fjellene, det som menes erAlpene) er navnet på en retning som satte preg på denromersk-katolske kirke på1800-tallet og det begynnende1900-tall. Uttrykket tilhører ikke minst den politiske sfære, da som betegnelse for den romtro politiske katolisisme.
Begrepet kommer opprinnelig fra middelalderen da paver som ikke kom fra Italia ble kaltpapa ultramontano, det vil si «pave fra den andre sioden av fjellene». Etter den protestantiske reformasjonen iFrankrike vendte begrepet tilbake, men med omvendt betydning idet det ble benyttet i Frankrike og Tyskland for å betegne paven som en mann på den andre siden av fjellene, i Italia.[1]
Med tiden kom begrepet til å benyttes som et skjellsord om de som ble ansett å være upatriotiske ved å fremheve den pavelige rett til å blande seg i Frankrikes indre anliggender.
EtterNapoleonskrigene gjenvant paven makten iKirkestaten og pavedømmet gikk en ny blomstringstid i møte.Pavestolen etterstrebet full kontroll over det romersk-katolske hierarki overalt i Europa og i den øvrige verden.
Ultramontanismen ville bekjempe enhver bestrebelse innenfor katolisismen på å skaffe de enkelte landskirker så stor selvstendighegt at det truet den kirkelige enhet, åpnet for læremessige avvik og gav grobunn for utilbørlig nasjonalisme eller usunne avhengighetsbånd til statsmakten.Gammelkatolisismen,gallikanismen,febronianismen og så videre var ille ansett av ultramontanistene.
Bestrebelserne gikk derimot ut på at hevde pavens stilling og makt, og som et utslag av dette stårufeilbarhetsdogmet fra1870—71. Ikke minstjesuittene var tilhengere av ultramontanismen, men den hadde også politisk betydning, blant annet var det tyskeSentrumsparti påvirket i ultramontan retning.