| Ukraina i Eurovision Song Contest | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Kringkaster | Suspilne (2017–) medSTB (2016, 2018–2020) NTU (2003–2016) | ||
| Nasjonal finale | Vidbir | ||
| Deltakelse | |||
| Deltatt | 20 ganger (20 finaler) per 2025 | ||
| Første år | 2003 | ||
| Beste resultat | Førsteplass(2004,2016,2022) | ||
| Dårligste resultat | 24.(2017) | ||
Ukraina debuterte i Eurovision Song Contest i2003 og har deltatt 20 ganger. Til tross for sine relativt få deltakelser harUkraina vunnet konkurransen tre ganger, i2004, i2016 og i2022. Landets dårligste resultat kom på hjemmebane i 2017, da det ukrainske bidraget ble nummer 24 av 26.
Ukraina har etablert seg som et avEurovision Song Contests mest suksessrike land etter årtusenskiftet.[1] I tillegg til de tre seirene har Ukraina kvalifisert seg til finalen på samtlige forsøk, det eneste landet som har klart dette. Landet har også bidratt med en rekke minneverdige bidrag til konkurransen, blant andreVjerka Serdjutsjkas «Dancing Lasha Tumbai» i 2007 ogGo_As «Sjum» i 2021. Ukrainas Eurovision-suksess har blitt trukket frem som en av årsakene til landets forbedrede internasjonale omdømme og økende kulturelle innflytelse.[2]
Parallelt med suksessen har Ukrainas deltakelse flere ganger blitt påvirket av landets konfliktfylte forhold med Russland. To ganger, i2015 og i2019, har Ukraina trukket seg fra konkurransen.[3] Begge fraværene var relatert tillandets konflikt med Russland. I februar 2022 gikk Russland tilangrep på Ukraina, noe som førte til en europeisk flom av sympati og støtte mot Ukraina. MensRussland ble ekskludert fra 2022-konkurransen, ble Ukraina storfavoritt til å vinne, og vant senere konkurransen takket være en rekordstor poengsum fra TV-seerne.[4][5][6] På grunn av krigen i landet besluttetEBU at 2022-andreplassenStorbritannia skulle arrangere konkurransen i 2023 på vegne av Ukraina.
Da landet debuterte i 2003, var det allmennkringkasteren NTU som valgte landets deltaker, og som overførte konkurransen i Ukraina. I 2017 ble NTU omorganisert og erstattet avUA:PBC, senere omdøpt til Suspilne.
Ukrainas deltaker har stort sett blitt valgt gjennom en nasjonal finale, men fire ganger (2003, 2004, 2008 og 2021) har TV-selskapet valgt artist og sang internt. I 2016 inngikk Suspilne et samarbeid med den kommersielle kanalenSTB om å arrangere den nasjonale finalen og sende Eurovision Song Contest i Ukraina.[7] Samarbeidet ble gjenopptatt i 2018, men avsluttet igjen i 2021.[8][9]
Ukraina debuterte i konkurransen iRiga i2003 med Oleksandr Ponomarjov og sangen «Hasta la Vista». Ukraina ble nummer 14 av 26, landets femte svakeste plassering til nå. På sitt andre forsøk året etter lyktes det Ukraina å gå helt til topps, daRuslana fremførte sangen «Wild Dances». Som følge av seieren bleEurovision Song Contest 2005 arrangert i Ukrainas hovedstad,Kyiv, med Marija Jefrosynina og Pavlo Sjylko som programledere.[10]
De neste årene fortsatte Ukraina å gjøre det bra, blant annet med to andreplasser på rad i2007 og2008. I2011 fulgte en fjerdeplass og i2013 kom Ukraina på tredjeplass i finalen. Etter å ha stått over konkurransen i2015, kom Ukraina tilbake i2016 og gikk helt til topps medJamala og sangen «1944». Vinnerbidraget fikk 534 poeng. I likhet med seieren i 2004 var det den høyeste poengsummen i konkurransens historie til da, etter regelendringer som førte til vesentlig økning av antall poeng utdelt totalt.[11] Seieren ble etterfulgt av to svake plasseringer, nummer 24 i 2017 og nummer 17 i 2018. Etter pandemien kom Ukraina sterkt tilbake med en femteplass i 2021, etter å ha blitt nummer to itelefonavstemningen.
Den politiske situasjonen i Ukraina har lenge vært preget av ustabilitet og rivalisering mellom den pro-vestlige og den pro-russiske delen av befolkningen, og Ukrainas Eurovision-deltakelse har flere ganger fått et politisk slør over seg. Ved to anledninger, i 2015 og 2019, har landet trukket seg fra konkurransen av årsaker relatert tillandets konflikt med Russland. I 2022 ble vinneren av Ukrainas nasjonale finale byttet ut med andreplassen, på grunn av strid rundt en reise tilrussisk-okkuperte Krym noen år tidligere. I 2022gikk Russland til angrep på Ukraina, og det førte til at Russland ble utestengt fra konkurransen, mens Ukraina ble storfavoritt og senere vant konkurransen samme år.
I2004 vant Ukraina konkurransen, og samme høst brøt det ut store demonstrasjoner i landet etter beskyldninger om valgfuskunder presidentvalget. Opptøyene fikk navnetOransjerevolusjonen og endte med at det ble holdt en ny valgomgang, der den pro-vestligeViktor Jusjtsjenko vant valget. Den uoversiktlige situasjonen sådde tvil om Ukraina var i stand til å arrangere konkurransen i2005. Tvilen ble imidlertid feid til side, og Ukraina arrangerte to prikkfrie sendinger fraKyiv i mai 2005.[12] Konkurransen fikk likevel et politisk bakteppe, sidenOransjerevolusjonens uoffisielle hymne, «Razom nas bahato», representerte Ukraina.Den europeiske kringkastingsunion mente imidlertid at sangen var politisk, og dermed måtte teksten gjøres om.[13][14] PresidentJusjtsjenko var også til stede under sendingen og delte ut seierstrofeet til dengreske vinneren,Elena Paparizou.
Vinteren 2014 brøt det for alvor ut nye politiske uroligheter i landet. I februar ble den russiskvennlige presidentenViktor Janukovytsj avsatt etter demonstrasjoner og blodige opprør iKyiv.[15]Russland svarte med å trappe opp sitt militære nærvær mot grensa til Ukraina, og imars annekterte Russland Krymhalvøya som tilhørte Ukraina.[16][17] I tillegg brøt det utborgerkrig i Øst-Ukraina mellom staten og pro-russiske opprørere. Urolighetene gjorde at Ukraina trakk seg frakonkurransen i 2015, men kom tilbake igjen i2016. Da medkrimtatarenJamala som sang «1944», en sang som omhandlet den sovjetiskedeportasjonen av tartarer fra Krym i 1944.
I et intervju med radiokanalenRadio Free Europe i februar 2016 uttalte Jamala at sangen minnet henne om hennes egen familie som fremdeles lever påKrym. Hun sa videre at etter denrussiske annekteringen av Krym i 2014, bor «krimtatarene nå i et okkupert område».[18][19] Sangens tekst omhandler imidlertid ikke 2014-anneksjonen.[20] Enkelte russiske politikere og de russiske myndighetene på Krym anklaget likevel ukrainske myndigheter for å bruke sangen til «å fornærme Russland».[21][22] I mars 2016 uttalteDen europeiske kringkastingsunion påTwitter at hverken sangens tittel eller tekst var å anse som politisk – og dermed i overenstemmelse med konkurransereglene.[23]
I avstemningen i finalen i 2016 sto det til slutt mellom Ukraina ogRussland. I den nervepirrende avslutningen tok Ukraina seieren, selv om Russland hadde fått flest poeng fra TV-seerne i Europa.[24] Russiske medier mente seieren var både «provoserende og politisk», og også utenlandske og norske medier mente konkurransen hadde mistet uskylden da «1944» vant.[25][26][27]
Seieren gjorde at Ukraina fikk arrangereEurovision Song Contest 2017. Høsten 2016 ble det igjen krangel mellom de to nabolandene da ukrainske myndigheter uttalte at de ville forby innreise til russiske artister som offentlig hadde støttet de pro-russiske separatisteneøst i Ukraina. Russisk musikkbransje kalte uttalelsen fra Ukraina for «uholdbar».[28] Tross det anspente forholdet landene mellom, besluttet Russland å delta i Eurovision Song Contest 2017 i Ukraina.[29]
12. mars 2017 offentliggjorde den russiske kringkasterenPervyj kanal at artistenJulija Samojlova skulle representereRussland i Eurovision Song Contest 2017 med sangen «Flame Is Burning». Kort tid etter kunngjøringen ila den ukrainske sikkerhetstjenesten SBU Julija Samojlova et tre års innreiseforbud til Ukraina. Årsaken var at hun hadde holdt konsert påKrym i 2015, og SBU mente at Samojlova hadde tatt seg ulovlig inn på ukrainsk territorium.
EBU mente Ukraina prøvde å slå politisk mynt på konkurransen, og unionens sjef, Ingrid Deltenre brukte sterke ord i et brev til Ukrainas statsminister: «Vi er både sinte og frustrerte over at årets konkurranse blir brukt som et verktøy i den pågående konflikten mellom Russland og Ukraina», skrev Deltenre i brevet og varslet samtidig at det kunne bli aktuelt med reaksjoner overfor Ukraina.[30]
Ukrainske myndigheter sto imidlertid fast på beslutningen om innreiseforbudet, ogukrainsk tv ba i stedet EBU å respektere Ukrainas suverenitet.[31] EBU tilbød Russland å delta via satellitt direkte fra Russland, eller å bytte ut Julija Samojlova med en annen artist. Russisk fjernsyn avviste imidlertid de alternative løsningene, og 13. april 2017 kunngjorde Russland at de trakk seg fra konkurransen i Kyiv.[32] Avgjørelsen ble sterkt beklaget av EBU, som fordømte det ukrainske innreiseforbudet og mente det «undergraver integriteten og den ikke-politiske naturen» til konkurransen.[33]
Ukraina var påmeldt tilEurovision Song Contest 2019 iTel Aviv og arrangerte sitt nasjonale uttakVidbir i februar 2019. ArtistenMaruv vant finalen 23. februar 2019 med sangen «Siren Song», og hun fikk dermed muligheten til å representere Ukraina i Eurovision Song Contest. Like etter seieren sådde imidlertid kringkasterenSuspilne tvil om Maruv skulle få representere landet. Dette skyldtes at hun hadde hatt en rekke konserter og opptredener iRussland.[34][35] Kringkasteren krevde at artisten skrev under en kontrakt som blant annet forbød henne å opptre i Russland, overdra sangrettighetene til et annet plateselskap og dekke alle deltakerkostnadene selv. Maruv nektet å underskrive avtalen, og to dager etter finalen kunngjordeSuspilne at Maruv ikke skulle få representere Ukraina i Eurovision Song Contest.[36][37][38][39] Artistene som kom på andre- og tredjeplass iVidbir ønsket heller ikke å stille opp, og 27. februar trakk Ukraina seg fra konkurransen.[3] Dette var Ukrainas andre fravær siden debuten i 2003.
I 2022 skjedde en lignende hendelse i etterdønningene avVidbir 2022. Konkurransen ble vunnet av folk-rap-sangerenAlina Pasj, men få dager etter seieren ble det strid rundt et besøk hun hadde hatt pårussisk-annekterte Krym i 2015. I Ukraina er det strenge regler for innreise til Krym, blant annet må ukrainere søke om innreise, og innreisen må skje via Ukraina.[40] Pasj leverte inn dokumentasjon på at hun hadde reist inn via Ukraina, men kringkasteren Suspilne mente dokumentasjonen var fabrikert.[41][42] Til slutt valgte Pasj å trekke seg fra oppdraget og kommenterte at hun «ikke ville ha denne virtuelle krigen og hatet. Den viktigste krigen nå er den ytre, den som kom til landet mitt i 2014» – med henvisning tilkrigen i Øst-Ukraina.[40][43][44] Hendelsen skjedde også midt under den spentekrisen mellom Russland og Ukraina, der Russland haddedeployert store styrker langs grensen til Ukraina. Suspilne kunngjorde 22. februar at andreplassenKalush Orchestra hadde takket ja til oppdraget med å representere landet.[45] Bare to dager senere gikkRussland til angrep på Ukraina, noe som førte til at EBUutestengte Russland fra 2022-konkurransen.[46]
I begynnelsen av april bekreftet den ukrainske kringkasterenSuspilne at Ukraina ville delta, og den ukrainske regjeringen ga deltakerneKalush Orchestra tillatelse til å forlate landet.[47] I utgangspunktet må alle stridsdyktige, voksne ukrainske menn forbli i Ukraina.[48][49] Bandet dro på promoteringsturné og opptrådte live i Torino under konkurransen i mai.[47] Etter krigsutbruddet gikk det ukrainske bidraget til topps på bettinglistene og ble storfavoritt til å vinne konkurransen.[50][51] På grunn av den pågående krigen fikk Ukraina imidlertid dispensasjon fra kravet om å spille inn et reseveropptak, men valgte likevel å spille inn et opptak iLviv.[52] Slike opptak skal brukes i tilfelle dersom en artist av ulike grunner skulle bli forhindret fra å reise til konkurransen.[53] Konkurransen ble sendt direkte i Ukraina, og kommentator og 2017-programlederTimur Mirosjnytsjenko kommenterte sendingen fra et bomberom iKyiv.[54] Ukraina vant også finalen, takket være en rekordhøy poengsum fra tv-seerne.[55]
Som vinner av 2022-konkurransen hadde Ukraina førsteretten på å arrangere konkurransen i 2023.[56][57] Dette ville ha vært tredje gang landet sto vertskap for Eurovision Song Contest, etter å ha arrangert utgavene i2005 og2017.
Denpågående krigen i landet og medhørende sikkerhetssituasjon gjorde at EBU besluttet at 2023-konkurransen ikke skulle finne sted i Ukraina. I stedet tilbød EBU arrangementet til sølvvinneren fra 2022,Storbritannia, som takket ja til oppdraget.[58] Britiske BBC la konkurransen til Liverpool og arrangerte på vegne av Ukraina og den ukrainske kringkasterenSuspilne. Dette var første gang siden1980 at konkurransen ble arrangert i et annet land enn landet som vant forrige konkurranse.[59] Det var også femte gang BBC trådte inn som reserve-vert, og niende gang totalt at Storbritannia sto vertskap for konkurransen.[60][61]
Under er en liste over Ukrainas deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 2003.[1]
| År | Artist | Tittel | Norsk oversettelse | Finale | Poeng | Semi | Poeng |
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| 2003 | Oleksandr Ponomarjov | «Hasta la Vista» | På gjensyn | 14 | 30 | Ingen semifinale | |
| 2004 | Ruslana | «Wild Dances» | Ville danser | 1 | 280 | 2 | 256 |
| 2005 | GreenJolly | «Razom nas bahato»(Разом нас багато) | Sammen er vi mange | 19 | 30 | Vertsland | |
| 2006 | Tina Karol | «Show Me Your Love» | Vis meg din kjærlighet | 7 | 145 | 7 | 146 |
| 2007 | Vjerka Serdjutsjka | «Dancing Lasha Tumbai» | Danser lasha tumbai | 2 | 235 | Direktekvalifisert | |
| 2008 | Ani Lorak | «Shady Lady» | Tvilsom dame | 2 | 230 | 1 | 152 |
| 2009 | Svetlana Loboda | «Be My Valentine! (Anti-Crisis Girl)» | Bli min valentin! (Antikrise-jente) | 12 | 76 | 6 | 80 |
| 2010 | Aljosja | «Sweet People» | Hyggelige mennesker | 10 | 108 | 7 | 77 |
| 2011 | Mika Newton | «Angel» | Engel | 4 | 159 | 6 | 81 |
| 2012 | Gajtana | «Be My Guest» | Vær min gjest | 15 | 65 | 8 | 64 |
| 2013 | Zlata Ohnjevitsj | «Gravity» | Tyngdekraft | 3 | 214 | 3 | 140 |
| 2014 | Marija Jaremtsjuk | «Tick-Tock» | Tikk-takk | 6 | 113 | 5 | 118 |
| 2015 | Deltok ikke | ||||||
| 2016 | Jamala | «1944» | – | 1 | 534 | 2 | 287 |
| 2017 | O.Torvald | «Time» | Tiden | 24 | 36 | Vertsland | |
| 2018 | Mélovin | «Under the Ladder» | Under stigen | 17 | 130 | 6 | 179 |
| 2019 | Maruv | «Siren Song» | Sirenesang | Trukket | |||
| 2020 | Go_A | «Solovej»(Соловей) | Nattergal | Konkurransen avlyst | |||
| 2021 | «Sjum»(Шум) | Støy | 5 | 364 | 2 | 267 | |
| 2022 | Kalush Orchestra | «Stefania»(Стефанія) | Stefania | 1 | 631 | 1 | 337 |
| 2023 | Tvorchi | «Heart of Steel» | Hjerte av stål | 6 | 243 | Direktekvalifisert | |
| 2024 | Alyona Alyona ogJerry Heil | «Teresa & Maria» | – | 3 | 453 | 2 | 173 |
| 2025 | Ziferblat | «Bird of Pray» | Bønnefugl | 9 | 218 | 1 | 137 |
Merk at navn, artistnavn og titler ertranskribert fra ukrainsk-kyrillisk i henhold tilSpråkrådets og Wikipedias anbefalinger. Navnene vil derfor være stavet annerledes enn på engelsk.
Siden debuten i 2003 har Ukraina gitt følgende poeng i finaler. Poeng som Ukraina har gitt og fått i semifinaler, er ikke inkludert i tabellene. Tallene er hentet fra nettstedet ESC Database. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore.[62]
| Poeng fra Ukraina i finaler 2003–2025 | ||
|---|---|---|
| Rang | Land | Poeng |
| 1 |  Russland | 120 |
| 2 |  Aserbajdsjan | 99 |
| 3 |  Moldova | 83 |
 Sverige | ||
| 5 |  Litauen | 81 |
| Poeng til Ukraina i finaler 2003–2025 | ||
|---|---|---|
| Rang | Land | Poeng |
| 1 |  Polen | 202 |
| 2 | Moldova | 193 |
| 3 |  Israel | 183 |
| 4 | Aserbajdsjan | 170 |
| 5 |  Latvia | 168 |
_ESC_2017.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
| År | Sted | Arena | Programledere |
|---|---|---|---|
| 2005 | Kyiv | Sportspalasset | Marija Jefrosynina og Pavlo Sjylko |
| 2017 | International Exhibition Centre | Oleksandr Skitsjko, Volodymyr Ostaptsjuk ogTimur Mirosjnytsjenko |
| År | Tv-kommentator | Sidekommentator, tv | Radiokommentator | Poengutdeler |
|---|---|---|---|---|
| 1970 | Sendt i Sovjetunionen | Ikke sendt | Ukraina deltok ikke | |
| 1971–1977 | Ikke sendt | |||
| 1978 | Sendt i opptak i Sovjetunionen | |||
| 1979–1989 | Ikke sendt | |||
| 1990 | sendt i Sovjetunionen | |||
| 1991–2001 | Ikke sendt | |||
| 2002 | Pavlo Sjylko[63] | Маrija Orlova | ||
| 2003 | Ingen sidekommentator | Ljudmila Khariv | ||
| 2004 | Rodion Pryntsevskyj[64] | Pavlo Sjylko | ||
| 2005 | Jaroslav Tsjornenkyj[65][66] | Halyna Babij[67] | Marija Orlova | |
| 2006 | Pavlo Sjylko | Ikke sendt | Ihor Posypajko | |
| 2007 | Timur Mirosjnytsjenko | Kateryna Osadtsja | ||
| 2008 | Marysja Horobets | |||
| 2009 | ||||
| 2010 | Iryna Zjuravska | |||
| 2011 | Tetjana Terekhova | Olena Zelintsjenko | Ruslana | |
| 2012 | Oleksij Matias | |||
| 2013 | ||||
| 2014 | Zlata Ohnjevitsj | |||
| 2015 | Ikke sendt | Ukraina deltok ikke | ||
| 2016 | Olena Zelintsjenko | Vjerka Serdjutsjka | ||
| 2017 | Andrij Horodyskyj | Zlata Ohnjevitsj | ||
| 2018 | Timur Mirosjnytsjenko (UA:Persjyj) Serhij Prytula (STB)[68] | Nata Zjyzjtsjenko | ||
| Ingen sidekommentator | ||||
| 2019 | Ikke sendt | Ukraina deltok ikke | ||
| 2021 | Anna Zakletska og Dmytro Zakhartsjenko | Tayanna | ||
| 2022 | Timur Mirosjnytsjenko (UA:Kultura) | Anna Zakletska, Dmytro Zakhartsjenko, Sasja Franko og Jevhen Pavljukovsjkyj | Kateryna Pavlenko | |
| 2023 | Oleksandra Franko og Oleksandr Barbelen | Zlata Ohnjevitsj[69] | ||
|tittel= (hjelp)|arkiv_url= krever at|arkivdato= også er angitt (hjelp). Besøkt 24. mai 2013. |tittel= (hjelp)