Landets historie begynner medøstslaverne. Fra 800-tallet og frem til 1100-tallet utgjorde store deler av dagens UkrainaKievriket, og dermed senter for denmiddelalderske,varjagdominerte østslaviske sivilisasjonen.
Gjennom århundrene har området vært underlagt ulike herskere, inkludert Polen og Russland. Etter første verdenskrig ble det gjort forsøk på å etablere en uavhengig ukrainsk stat. I 1991 fikk Ukraina selvstendighet.
Fra det14. århundre ble det som er Ukraina idag delt mellom flere ulike regionale makter. En stor del av området var de facto under kosakkstyre, en periode som ble kaltHetmansjtsjyna og varte fra 1648 til 1781. Hetmansjtsjyna-styret var underlagtRomanov-imperiet, men med autonome rettigheter for kosakkstyret. Ved slutten av Hetmansjtsjyna ble autonomien avskaffet. Størstedelen av landområdet ble fullt integrert idet russiske imperiet på 1800-tallet.
Etter en kaotisk periode med mye indre stridighet og kamp om selvstendighet etterførste verdenskrig, ble det som er Ukraina idag i1922 en av republikkene som grunnlaSovjetunionen. Sovjetrepublikkens areal ble etter andre verdenskrig betydelig utvidet i vest med områder som tidligere tilhørte Polen, og i 1945 varUkrainske SSR med på å stifteDe forente nasjoner. DaSovjetunionen ble oppløst i 1991, vedtok landets parlament 24. august samme år enuavhengighetserklæring som selvstendig republikk. Datoen erUkrainas uavhengighetsdag. Erklæringen ble bekreftet ved enfolkeavstemning i desember. Landet begynte så på en overgang tilmarkedsøkonomi, hvilket resulterte i åtte år medresesjon – landets økonomi var i 2014 svakere enn i tiden rett etter Sovjetunionens oppløsning i 1992.[3]
Ukrainas historie er preget av forholdet til Polen og Russland, og har til dels overlappende historie med disse statene.[4] På grunn av lang felles historie og språklig/kulturell nærhet har Ukraina – fra et russisk perspektiv – en særstilling blant Russlands naboland.[5] I det nasjonalistiske Vest-Ukraina har det etter oppløsningen av Sovjetunionen vært ønske om samarbeid vestover med EU, mens industriområdene i øst sies å se på samarbeid med Russland som det naturlige.[6]
OrdetUkraina kommer av denslaviske preposisjonenв/у (v/u: «i»/«på») og ordetкраїна (krajina: «land», avкрай, kraj: «grense»), det vil si «innland».[7][trenger bedre kilde] Det finnes også en annen versjon av ordets opprinnelse «hinsides grensen». Navnet kan bety «grenseland».[8] Denne teorien er imidlertid basert på konsonansen med det russiske ordet «utkanter» og gjenspeiler i stor grad det russiske imperiets syn på Ukrainas sted.[trenger referanse] Navnet blir med latinske bokstaver også skrevet Ukraijna.[9]
Navnet forekommer for første gang iNestorkrøniken fra 1189. I middelalderen bleUkraina spesielt brukt om områdene rundtKyiv.
Befolkningen i Kyiv-området fikk etter hvert betegnelsen «lillerussere», for å skjelne dem fra befolkningen i Moskva-området («storrussere»).[8][10] Etter at Ukraina kom under russisk kontroll gikk ordetUkraina ut av bruk, til fordel for betegnelsenLillerussland. Ukraina gjennomgikk en nasjonal oppvåkning i andre halvdel av 1800-tallet, og ved inngangen til 1900-tallet varUkraina igjen den vanlige benevnelsen. Begrepet omfattet da omtrent det som er dagens ukrainske stat, med unntak avKrim.
Disse regionene har svært ulik historisk bakgrunn; for eksempel ble Vest-Ukraina sovjetisk etter andre verdenskrig. Øst- og Sør-Ukraina er mest preget av russisk og sovjetisk fortid og områdene er sterkt industrialisert. Dette er de tettest befolkede områdene.[13]
Ukraina har rundt 420 byer.[14] På 1800-tallet varOdesa en av Russlands viktigste byer, og en viktig havneby med trafikk fra hele verden. Odessa og St. Petersburg var Tsar-Russlands mest internasjonale byer.[8] Odessa er også det selvstendige Ukrainas viktigste havneby.[15]
Det østlige Ukraina har kulturelt og demografisk mye til felles med Russland. Det vestlige Ukraina minner mer om Sentral-Europa. De historiske områdeneVolhynia og Øst-Galicja var i lange perioder innlemmet iLitauen og Polen. Galicja tilhørte senereØsterrike-Ungarn.[8] Hovedstaden Kyiv er landets senter for industri, utdanning og kultur. Kharkov er nest største by, og ligger langt øst nær grensen til Russland.[15]
I sovjettiden ble nesten 50 % av Ukrainas areal brukt tilkorndyrking. Det har vært vanlig at hvert gårdsbruk har drevet med både åkerbruk og husdyrhold. I det relativt kjølige og fuktige nordvestre området er poteter, fôrvekster og meieriprodukter mer utbredt.[16]
Landskapet i Ukraina består hovedsakelig (omkring 75 % av arealet)[17] av fruktbare sletter ellerstepper, samt høysletter. Slettelandet er fruktbart medsvartjord der det dyrkes store mengder hvete og annet korn (og ble derfor kalt Sovjetunionens kornkammer), sukker, grønnsaker og frukt.[9] Gjennom slettene renner elver som blant annetDnipro,Dnestr ogSøndre Buh. Alle disse renner ut iSvartehavet eller det mindreAzovhavet.Dnipro (Dnepr) renner gjennom den sentrale delen av landet. I den nordlige delen av slettelandet er detsumper og skogomkransede innsjøer.[9] Belarus nord for grensen er særlig preget av myrer og innsjøer.[18] I sørvest dannerDonau-deltaet grensen motRomania. Det podolske platå (eller podolske høyland) er et moderat høydedrag (rundt 200–300 meter over havet) som strekker seg fra Lviv sørøstover langs Dnestrs østre bredd; platået er for en stor del flatt og gjennomskåret av noen dype elvedaler knyttet til vassdragene Dnestr ogSøndre Buh. Nord for platået liggerPripjatmyrene (dels i Ukraina og dels i Belarus) som er lite egnet for bosetning og jordbruk; Pripjatmyrene inngår iPolesie-regionen. I sørvest har Ukraina en del avKarpatene (området også kjent somKarpato-Rutenia) som skiller Podolsk-platået fra den ungarske sletten.[10][16]
Mesteparten av landet ligger mindre enn 400 meter over havet, og store deler er under 200 meter høyt.[16] Landets eneste fjellområder erKarpatene i vest, der man finner Ukrainas høyeste fjellHoverla (2061 moh.), ogKrimfjellene påKrim-halvøya helt sør i landet. De høyere delene av Karpatene er dekket av barskog. Ved Svartehavet består landskapet for en stor del av en tørr og treløs slette. Steppen er for en stor del dyrket og brukt som åker, mens noen av de tørreste områdene har forblitt naturlig gressland.[9][16]
Oppdemming av Dnipro har skapt store innsjøer. Halvøya Krim er knyttet til fastlandet med et 8 kilometer bredt eid.Kertsjstredet forbinderAsovhavet med Svartehavet.[8]
Ukraina har hovedsakelig ettemperertkontinentaltklima.[19]. Vintertemperaturene varierer fra kjølig langs kysten av Svartehavet til kaldt i innlandet. Generelt er det høye sommertemperaturer i landet. Middeltemperaturen i januar ligger stort sett under frysepunktet med -2 °C i sørvest og med -8 °C i nordøst, og nord i landet kan snøen ligge i tre måneder. I juli er middeltemperaturen 20 °C til 23 °C. På den sørlige kysten avKrim ved Svartehavet er klimaet mer likt det man finner i kystområdene iMiddelhavet, og dette er et populært feriemål. IJalta er januartemperaturen i gjennomsnitt 4 °C.[15][16]
Det kommer mest nedbør i vest og nord, og mindre i øst og sørøst. På Krim og ved Asovsjøen faller det rundt 400 millimeter nedbør årlig, mens det på Podolsk-høydene faller rundt 600 millimeter. Det er moderat nedbør og stor fordampning på slettelandet slik at næringsstoffene i jordene ikke så lett vaskes ut. Tørke er et problem særlig ved østavind i østlige deler av landet.[16][15][20]
Ukrainas landegrenser følger i liten grad klare naturgitte skillelinjer bortsett fra langs Svartehavskysten. Landets kjerneområde er en steppe, et skogløst sletteland, og det ukrainske flatlandet inngår i en stor steppe som strekker seg fra den ungarskepusztaen tilSibir. NærDnestr grenser Ukraina til den ikke anerkjente republikkenTransnistria (som tilhører Moldova på andre siden av Dnestr).[8] Moldova ligger på samme slette som Ukraina.[17]
Folketallet i Ukraina var i 2021 ca. 41,6 millioner. I 1940 var folketallet i den sovjetiske delrepublikken Ukraina på 41 millioner, i 1970 på 47 millioner, i 1985 50,8 millioner,[21] i 1990 på 51,8 millioner og i 2000 på 49,7 millioner.[9][22]
Av befolkningen bodde 69,3 % i byene og 30,4 % på landsbygda. Områdene i øst og sørøst av Ukraina har omfattendeindustri, og utgjør også de mest befolkede områdene.[19] De sterkt industrialiserte områdene i Donbass er Ukrainas klart mest folkerike med fylkeneDnipropetrovsk,Luhansk ogDonetsk.[26][27]
Ved folketellingen i Ukraina i 2001 oppga 77,8 % av folketallet i Ukraina at de var avukrainsk etnisitet.[28] 14,8 % av de som oppga ukrainsk etnisitet oppga at morsmålet deres varrussisk, resten oppgaukrainsk som morsmål.[29] Etniskeukrainere utgjør 75,8 % mens etniskerussere utgjør 17,3 % av befolkningen ogrutenere ca. 2 %.[30] Rutenere regnes som en egen folkegruppe i statistikkene (under Østerrike-Ungarn ble alle ukrainere kalt rutenere) og de snakker et språk eller en dialekt nært beslektet med ukrainsk. Tall fra 1990-årene oppgir 73 % etniske ukrainere og 22 % etniske russere.[8] Andre befolkningsgrupper erbelarusere (0,6 %),moldovere (0,5 %),krimtatarer (0,5 %),bulgarer (0,4 %),ungarere (0,4 %),polakker (0,4 %),rumenere (0,3 %),jøder (0,3 %),armenere 0.2 %),grekere (0.2 %),tatarer av andre opprinnelser enn Krim (0.2 %),romani,gagauz (i Bucak-området),tsjetsjenere,georgiere og andre folk fraKaukasus, ogetniske tyskere.[31] Rundt 25 % av befolkningen er ikke etnisk ukrainsk, og til sammen er over 90 % av befolkningen av slavisktalende folkegruppe (ukrainsk, russisk, polsk, belarusisk ogbulgarsk).[11] I 1990-årene etter oppløsningen av Sovjetuninen ble andelen jøder anslått til 0,9 % og var da nest størst minoritet etter etniske russere. Etniske ukrainere helt i vest har vært undersåtter av Habsburg og Polen/Litauen, mens etniske ukrainere helt i øst alltid har vært russiske/sovjetiske undersåtter (inntil Ukraina ble egen stat i 1991/1992).[26]
I området rundtTsjernivtsi i Nord-Bukovina er omtrent 20 % av innbyggerne etniske rumenere.[8]
Etter oppløsningen av Sovjetunionen har Ukraina hatt en mer liberal politikk for statsborgerskap for etniske russere enn for eksempelLatvia og Estland. Alle etniske russere som var i Ukraina da statsborgerloven ble vedtatt i 1991, fikk tilbud om statsborgerskap.[11] Motivet var blant annet å unngå at etniske minoriteter skulle ønske å slutte seg til andre stater.[22] Etniske russere i Ukraina opplever i liten grad å befinne seg i et fremmed kulturelt miljø (med delvis unntak for områdene helt vest). I 1989 ble det anslått at en tredjedel av etniske russere i Ukraina snakket ukrainsk flytende.[26]
I Moldova er omkring 14 % av innbyggerne etniske ukrainere og 13 % etniske russere. I utbryterrepublikkenTransnistria er det 26 % etniske ukrainere og 24 % etniske russere.[26]
Under den sovjetiske okkupasjonen av Ukraina endret russifiseringen av etniske ukrainere,[32][33][34] samt masseinnvandringen av etniske russere,[35][36] landets etniske og språklige sammensetning betydelig, slik at ukrainsktalende ble en minoritet i Donbas.Andel av befolkningen med ukrainsk som morsmål ifølge folketellingen i 2001.Ukraina 2001 folketelling andel med russisk som morsmål
Ukrainsk er offisielt språk[8] og er det språket som benyttes til daglig av et flertall av innbyggerne, 11,4 % av Krims innbyggere harkrimtatarisk som morsmål.[trenger referanse] Andre språk er russisk,ungarsk,rumensk, polsk oggagausisk.[9] Ukrainsk har også blitt omtalt som «lillerussisk».[10]
Ukrainsk er nært beslektet med, men skiller seg frarussisk. Den latiniserte formen av stedsnavn på ukrainsk skiller seg fra russisk, for eksempel skrives hovedstadens navn med latinske bokstaver som Kijev eller Kiev etter russisk uttale mens latinisert fra ukrainsk skrives navnet Kyiv eller Kyjiv. Russerne har i varierende grad ansett ukrainere som et eget folk.[8] I sovjettiden sendte mange foreldre barna på russiske skoler fordi den språklige avstanden er liten, og russisk forble et viktig språk i det daglige etter oppløsningen av Sovjetunionen. I 1990-årene ble russiske aviser og TV-programmer foretrukket også av etniske ukrainere. TV-kanalen ORT fungerte som felles kanal for heleSUS.[26]
Da ukrainsk språk og kultur ble undertrykket i Russland, fungerteLviv ogGalicja som sentrum for ukrainsk-språklig litteratur og kulturliv.[10] I tillegg var Lviv og Galicja et senter forjiddisch språk og kultur.[37][38]
Det anslås fra både statlig og uavhengig hold at Ukraina har omtrent 500 000muslimer. Majoriteten av Ukrainas muslimer erkrimtatarer.[41]
I den ortodokse kirke i Ukraina var det på hele 1900-tallet mye motstand mot å anerkjenne Moskvas overhøyhet. Denautokefale kirken ble opprettet (eller gjennopprettet) i 1989 underperestrojka og opprettet forbindelse med ukrainsk kirke i eksil i vesten siden revolusjonen. Moskva-patriarkatet ga straks den russisk-ortodokse kirke i Ukraina nytt navn og status, «Den ukrainske ortodokse kirke» (under Moskva). Det ble etter hvert tre organisasjoner som gjorde krav på å være den ukrainsk-ortodokse kirke. Denne politiseringen av kirkelig liv i Ukraina henger sammen med nasjonalismen. Ukrainsk nasjonalisme har knyttet seg til den unerte kirke som finnes i de vestligste områdene, som aldri har vært en del av det russiske imperiet, og i disse områdene var det bedre grunnlag for å dyrke en egen ukrainsk identitet. I 1946 krevde Stalin at den ukrainsk-katolske kirken ble underordnet Moskva-patriarkatet.[26] I 1990 ga patriarken i Moskva betydelig autonomi og nytt navn til den ortodokse kirken i Ukraina. I juni 2001 besøkte paveJohannes Paul II Ukraina, første gang til et område som den russiske ortodokse kirke regner under sin jurisdiksjon. Patriark Aleksej II av Moskva motsatte seg besøket.[42]
Før andre verdenskrig var det en rekkesynagoger i landet.[43] De ble rasert under andre verdenskrig, og ofte ble også et stort antall jødiske troende drept samtidig.[44]
Kyiv vokste frem rundt år 800[18] og blir regnet som opphavet til russisk kultur i middelalderen og Kyiv oppfattes som «alle russiske byers mor». Fra Kyiv bledet kyriliske alfabetet og den ortodokse tro (med opphav iBysants) spredt i de slaviske områdene. Domkirken i Kyiv ble reist i 1037. Den katolske kirken og den ortodokse skilte lag vedDet store skisma 1054. Kyiv og elva Dnipros midtre del var på den tiden tyngdepunkt i østslavisk bosetning. Kyiv var i stor grad omgitt av skog, mens steppene lenger sør var dominert av tatarisk (tyrkiske) nomader. Angrep fra mongolene og indre splittelse førte til at Kyiv mistet den sentrale stillingen til fordel for Moskva.[5][8][10]Kievriket regnes som den første statsdannelsen blant østslaverne.Adam av Bremen omtalte Kyiv som "det ortodokse Øst-Europas mest strålende smykke". Kievriket var trolig ikke en isolert stat i øst, men forbundet kulturelt og økonomisk også med Vest-Europa.[46]
Fra 1326 haddemetropolitten av Kyiv fast sete i Moskva og i 1458 ble metropolittembetet delt mellom Moskva og Polen/Litauen. Metropolitten iPolen-Litauen fikk tittelen metropolitt av Kyiv, Galicja og hele Rus' med sete i Navahrudak (nå iHrodna voblasts i Belarus). I 1589 fikk metropolitten i Moskva tittel sompatriark og med det frigjorde Moskva seg fra moderkirken i Konstantinopel. I 1596 gikk en del ortodokse biskoper i Polen-Litauen i union med paven (Brest-unionen ellerUnionen iBrest) hvorpåden ukrainske gresk-katolske kirke oppstod. Denne anerkjenner paven, men beholdt ortodoks liturgi og hadde ikkesølibat for prester.[42][47]
Novgorod var en av hovedbyene i Kyiv-riket. Etter den langsomme oppløsningen av Kyiv-riket flyttet det demografiske og politiske tyngdepunktet blant de østslaviske folkene seg nordøstover til skogene vedVolgas øvre løp. Med utgangspunkt iMoskva, en av de mindre byene i området, vokste det frem et nytt østslavisk rike (som ble utgangspunkt for imperiet Russland). I Moskva-riket var skikker og levemåte påvirket av finske stammer i området (trolig skjedde det en viss blanding av slaviske og finske grupper) og det var kulturelle innflytelse fra mongolene. Moskvas hersker gjorde til forskjell fra Kyiv krav på å være eneveldig i sitt territorium. Språket rundt Moskva og rundt Kyiv var omtrent det samme eller nokså likt, og de bekjente seg til ortodoks kristendom. Fyrsten av Moskva var etterkommer av en fyrsteslekt fra Kyiv,Rurik-dynastiet. På bakgrunn av dette har russiske og sovjetiske historikere regnet Kyiv-riket som direkte forløper for Moskva-riket slik at fremstillingen av Russlands historie begynner med Kyiv på 800-tallet og ikke med Moskva på 1100-tallet. I Vesten har de fleste historikerne fulgt den russiske fremstillingen. I Kyiv-rikets tid var det liten etnisk differensiering mellom de østslaviske folkene. Etter oppløsningen av Sovjetunionen har Ukraina fremholdt (blant annet i lærebøker) at Kyiv-riket var ukrainsk og ikke russisk.[26][10]
Fra rundt 1250 ble tyngdepunket i riket flyttet nordover mot Moskva og et russisk rike utviklet seg med Moskva som sentrum. Det russiske riket var mer isolert enn riket med sentrum i Kyiv og hadde lite forbindelse med den utviklingen lenger vest i Europa. Etter osmanenes erobring av Konstantinopel i 1453 ble den russiske kirke isolert og underlagt fyrsten av Moskva.[46] I slutten av middelalderen ble Moskva-hertugene de mektigste og disse ledet fordrivelsen av mongolene. UnderIvan den grusomme vokste Moskva-riket blant annet østover inn i Sibir og Ivan erklærte seg somtsar over alle russere.[9]
Mikhail MikesjinsBohdan Khmelnytskij-monument foranSt. Sofia-katedralen i Kyiv. Khmelnytskij dannet på midten av 1600-tallet ende facto uavhengig ukrainsk stat innenfor tsarens Russland.
Ukrainas historie strekker seg tilbake tilKyivriket (også kalt Kyiv-Rus) som ble dannet ivikingtiden.[9] Her hadde blant annetsvenskevarjager stor innflytelse og det er gjort funn av runesteiner og gjenstander med runeinskrifter.[trenger referanse]
UnderMongolenes invasjon av Kievriket gikk Kievriket i oppløsning rundt 1200.[26] Etterfølgerstatene kom etter hvert under polsk og litauisk innflytelse, og store deler av Ukraina (inkludert Kyiv-området og Volhynia) ble etter hvert en del avDet polsk-litauiske samvelde.[9] Polske godseiere dannet i det nåværende vestlige Ukraina en overklasse.[18] Det polske styret førte til katolsk innflytelse på den ortodokse kirken i området.[11] Den kommersielle og intellektuelle eliten brukte polsk til fortrengsel for det ukrainske folkespråket. På 1600-tallet snakket en stor del av godseierne i Ukraina polsk og var katolske, mens landarbeiderne snakket ukrainsk og var ortodokse.[48] Etter press gikk en del ortodokse prester med på å anerkjenne paven mot å få bevare sittkirkeslaviske ritualet.[10]
På midten av 1600-tallet ledetBohdan Khmelnytskyj ukrainskekosakker i et opprør mot polakkene,[11] og dannetDet kosakkiske hetmanatet. Opprøret var støttet avTsar-Russland, mot en lovnad fra kosakkene om å akseptere russisk overherredømme. Dette var foranledningen tilden polsk-russiske krig (1654–1667). Krigen ble avsluttet ved inngåelsen avAndrusovo-traktaten, der de ukrainske områdene øst for elven Dnipro ble avstått til Russland.[9] Ukrainerne håpet å få bedre kår under russisk styre, men russere overtok for en stor del polakkenes rolle som herskere.[46] Russland var på denne tiden inne en periode med sterk geografisk ekspansjon også østover i det nordlige Asia.[48] Ukraina ble på denne tiden preget av strid mellom Russland og Polen om herredømmet.[10] UnderPolens tre delinger på andre halvdel av 1700-tallet ble resten av Ukraina innlemmet i detrussiske imperiet.[9]Galicja tilfaltØsterrike-Ungarn. Tsaren erobretBessarabia fraDet osmanske rike i 1812.[4]
Perejaslav-traktaten av 1654 anses som grunnlaget for unionen mellom Ukraina og Russland.[49] Perejaslav-avtalen førte østlige og sørlige deler av dagens Ukraina under russisk styre. Den ortodokse kirken i i disse områdene ble da underlagt patriarken i Moskva (fra 1686), mens det vestlige for en stor del forble gresk-katolsk.[42]
Krim har vært hjemsted for mange folkeslag og ble blant annet kolonsert av grekere i antikken. På Krim konverterte tyrkisktalendekhazarer tiljødedommen og det ga opphav til to folkegruppe:krimtsjaker (offer forholocaust) og karaimer. PåKatarina den stores tid ble Krim erobret av Russland i 1783 og området ble russifisert - mange tatarer flyktet da til Tyrkia. Etter den russiske revolusjonen fikk Krim status som autonom republikk knyttet til den russiske delrepublikken. Stalin tvangsflyttet 18. mai 1944 tatarer fra Krim fordi Stalin mente de samarbeidet med den tyske krigsmakten.[8]
Kart fra 1918 som viser området hvor ukrainere bodde.
Den sørlige ukrainskesteppen,Bessarabia,Krimhalvøya og de nordlige breddene tilAzovhavet ogSvartehavet var for en stor del kontrollert av muslimske tyrkisktalende nomader. Få slaviske bønder hadde forsøkt å slå seg ned i området. Etter Russlands militære erobring av området rundt 1790 var det for en stor del folketomt og tsarregimet satten tsaren i gang om omfattende kolonisering av detteNovorossija. Til området flyttet etniske tyskere, serbere, bulgarere, jøder, moldovere, russere og etniske ukrainere; på denne måten fikk området en mangfoldig etnisk sammensetning.[26] På 1700-1800-tallet flyttet et stort antall etniske russere til Novorossija og områdene øst for elva Dnipro.[50]
Katarina den store oppmuntret på slutten av 1700-tallet til kolonialisering av Ukraina for å utvikle jordbruket der. I det østlige Ukraina og områdene ved Svartehavet besto overklassen på landet russisk (eller russifisert ukrainsk) adel og i byene av jøder, grekere og armenere. På landsbygda var etniske ukrainere i flertall.[51]
En egen ukrainsk nasjonalfølelse utviklet seg på 1800-tallet, ble undertrykket avtsar Nikolaj og fikk liten praktisk politisk betydning.[11] Kirker forent med Roma men av søslig liturgisk tradisjon var utbredte i det som nå er Belarus og det vestlige Ukraina, og ble under russisk styre undertrykket og i 1839 forbudt av tsaren. Befolkningen ble tvunget til å slutte seg til den russisk-ortodokse kirke i stedet. Deres religiøse identitet var også blitt en etnisk markør og de tilhørende snakket belarusisk eller ukrainsk språk.[4] Tsaren ville ikke anerkjenne ukrainere som egen nasjonalitet og forbød i 1876 å utgi bøker på ukrainsk. Den ukrainske nasjonalbevegelsen fikk etter hvert sentrum i Lviv (da under Østerrike-Ungarn). Nasjonalistene hevdet at ukrainerne var et eget folk og dyrket minnet om Kyiv-rivet og kosakkene. Nasjonalistene utnyttet bøndenes motvilje mot russisk og polske godseiere.Taras Sjevtsjenko gjorde ukrainsk til litteraturspråk. Da Østerrike innførte allmenn stemmerett i 1907 fikk de ukrainske nasjonalistene politisk betydning i Galicja. I 1906 ble noen nasjonalister valgt inn i den russiske dumaen.[10][52] Ukrainsk nasjonalisme ble fremmet av elitegrupper fra 1880 til første verdenskrig.[22] Etter nederlaget i Krimkrigen (1856) og det polske opprøret i 1863-1864 utdefinerte russiske myndigheter ukrainsk som et påfunn og noe som ikke eksisterte. En del ledende ukrainske intellektuelle flyttet til Galicja der de kunne opptre fritt.[48]
Rekonstruksjon av den ukrainske kosakkborgen Zaporizka Sitsj
Kosakker slo seg på 1400–1500-tallet ned langs midtre deler av elva Dnipro (området var på den tiden den sørligste delen av det polsk-litauiske riket). Kosakkene utviklet der en rekke relativt selvstyrte samfunn. Kosakkene oppsto trolig ved en blanding av livegne bønder (som hadde unnsluppet) og rytterfolk fra steppene. Fra rytterfolkene overtok kosakkene skikker og militære ferdigheter til hest. Kosakkene var bønder (ikkenomader) som de fleste ukrainere. Kosakkene var ortodokse og ikke katolikker som polakkene, mens tatarene litt lenger sør var muslimer. Kosakkene fikk på denne måten en egen identitet og beholdt selvstyre innenfor det polske riket. Kosakkene ble brukt i grensevernet mot tatarene. UnderBohdan Khmelnytskyjs ledelse gjorde kosakkene i 1648 opprør mot den polske kongen og rykket med sine styrker frem helt tilLviv.[26]
Khmelnytskyj gikk i 1654 i forbund medAleksej I av Russland vedPerejaslav-traktaten. I russisk og sovjetisk fremstilling dreide dette seg om «gjenforening» av russere og ukrainere, og ble i 1954 feiret med å overføreKrim til den ukrainske sovjetrepublikken. I 150 år etter Perejaslav-traktaten beholdt kosakkene selvstyre innenfor det russiske riket. UnderIvan Masepas ledelse gjorde kosakkene opprør i 1708 og fikk støtte avKarl den 12. som ble slått av tsarPeter den stores hær vedPoltava (Slaget ved Poltava). I russisk fremstilling er Masepa en forræder, mens i ukrainsk fremstilling er han en frihetskjemper.Katarina den store oppløste de selvstyrte kosakk-samfunnene i 1775 etter kosakkopprør ledet avJemeljan Pugatsjov. Katarina innførtelivegenskap etter russisk mønster i Ukraina i 1773.
Kanoner ved inngangen til Festningen hl. Elizabeth i byenKropyvnytskyj
Troppene som beseiret Sich – hovedkvarteret til de ukrainske kosakkene – la ut på en militærkampanje fraFestningen Hl. Elizabeth, den gang hovedbasen til den russiske keiserhæren i Ukraina, som sammen med andre lignende forsvarspunkter som Kherson, Nikolaev og Odessa ble omgjort til byen Elizavetgrad på slutten av 1700-tallet. Historien om kosakkene ble brukt av ukrainske nasjonalister i Vest-Ukraina underperestrojka.[26][53][51]
På 1800-tallet var Det russiske imperiet en stor korneeksport og Ukraina et viktig jordbruksland der en stor del av kornet ble produsert. Senere ble Ukraina et betydelig industriland blant annet basert på kullforekomster i Donbas. Under Sovjetunionen sto Ukraina for omkring ⅓ av jordbruksproduksjonen i unionen.[46]
Ukraina dannet 30. desember 1922 sammen med Russland, Belarus og denTranskaukasiaUnionen av sosialistiske sovjetrepublikker (Sovjetunionen, en forbundsstat). De sentralasiatiske områdene ble innlemmet senere. I 1920-årene avsto de russiske og ukrainske delrepublikkene områder til den belarusiske republikken slik at denne omtrent fordoblet sitt areal.[54][8] Ukraina var blant de tettest befolkede delen av Sovjetunionen.[18] Ukrainsk ble innført som offisielt språk etter revolusjonen.[11] Omtrent halvparten av de 147 millioner innbyggerne i Sovjetunionen i 1920-årene var etniske russere. Ukrainere var med 31 millioner den nest største etniske gruppen.[55] Ukraina var i areal den tredje største delrepublikken i Sovjetunionen.[16]
Millioner av ukrainere døde i hungersnøden kjent somholodomor (1932–33)
Den russiske revolusjonen førte til store ødeleggelser og utarming av Ukraina. Hundretusener av mennesker ble hjemløse og over 1,5 millioner mennesker omkom. Dette regnes som en årsak til at den sovjetiske regjeringen behandlet den ukrainske sovjetrepublikken med en viss forsiktighet,[56] noe som ga grobunn for en oppblomstring av ukrainsk kultur og språk.[trenger referanse] Fra stiftelsen til 1928 hadde den ukrainske delrepublikken utstrakt selvstendighet innenfor kultur og utdanning. I 1929 begynte sentralregjeringen med tvangskollektivisering og ambisiøse femårsplaner.[22] Denne politikken ble kraftig reversert tidlig i 1930-årene, daJosef Stalin etter hvert overtok makten i det sovjetiske kommunistpartiet og Sovjetunionen.
Fra sent i 1920-årene og utover i 1930-årene gjennomgikk Ukraina en hurtig industrialisering. Parallelt med dette iverksatte Stalin tvungenkollektivisering av landbruket, og i 1932–1933 opplevde landet en sultkatastrofe, kjent somholodomor. Industrialiseringen og kollektiviseringen falt sammen med Stalins gjennomgripende utrenskninger i de politiske og kulturelle elitene. Dette foregikk i to perioder (1929-34 og 1936-38), og førte til utryddelse av store deler av den ukrainske kulturelle eliten.
I 1934 ble landets administrasjon flyttet fraKharkov til Kyiv. Kharkov er sentrum for en betydelig etnisk russisk befolkning. Kharkov var under revolusjonen bolsjekvikenes viktigste base i Ukraina og ble etter revolusjonen hovedstad.[8]
I 1937–1938, under den store terroren organisert av Stalin, ble nesten alle medlemmer av den ukrainske intellektuelle eliten drept.
Tysklands invasjon av Polen vestfra i september 1939, og Sovjetunionens invasjon østfra like etter, førte til en deling av Polen, som avtalt i en hemmelig tilleggsprotokoll i den tysk-sovjetiskeMolotov–Ribbentrop-pakten. Dermed kom Øst-Galicja og Vest-Volynia under sovjetisk herredømme og ble en del av den ukrainske delrepublikken.[8]
Sommeren 1940 ble store rumenske landområder avstått til Sovjetunionen, og av disse ble nordlige og sørligeBessarabia og det nordligeBukovina lagt til den ukrainske sovjetrepublikken, sammen med den sovjetisk okkuperte rumenske Hertsa-regionen. Disse grenseendringene ble internasjonalt anerkjent ved inngåelsen avParis-traktatene i1947 mellom de allierte seierherrene i andre verdenskrig og aksemaktene.[57][58] Mesteparten av Bessarabia ble etter oppløsningen av Sovjetunionen til det selvstendige landet Moldova, mensBudzjak, den sørligste delen av Bessarabia mellomDonau og Dnestr, forble en del av Ukraina.[8] Den sørligste delen av Bessarabia (mot Svartehavet) har en stor slavisktalende (ukrainisk og bulgarsk) befolkning.[26]
Tysklands invasjon av Sovjetunionen 22. juni 1941 markerte starten på fire års intens krigføring i Øst-Europa. I juli/august 1941 innledet tyskerne en beleiring av Kyiv som endte med russisk overgivelse 23. september. Mer enn 600 000 russiske soldater ble drept eller tatt til fange i forbindelse med denne beleiringen. Kyiv ble i1965 tildelt den sovjetiske æresbetegnelsenhelteby for den motstanden som ble ytt mot tyskerne. Kyiv ble gjenerobret med enorme tap, spesielt på russisk side, islaget om Kyiv i perioden oktober – desember 1943.
Den store majoriteten av ukrainere sto på den sovjetiske siden i krigen. Antallet etniske ukrainere iDen røde armé er anslått til mellom 4,5 og 7 millioner, og antallet pro-sovjetiskegeriljasoldater under den tyskeokkupasjonen av Ukraina var oppe i 500 000 i1944, der nær halvparten var etniske ukrainere. Det fantes også anti-sovjetiske grupper som kjempet for ukrainsk selvstendighet, både som allierte og motstandere av tyskerne. Størrelsen på disse gruppene har vært vanskelig å fastslå.
Tyskerne ble i første omgang mottatt av en del vestukrainere som frigjørere, men på grunn av tyskernes svært brutale fremferd snudde stemningen seg fort. Det ble gjort få forsøk på å utnytte ukrainernes misnøye medstalinismens samfunnsordning og økonomiske politikk, i stedet beholdt man kollektivorganiseringen av landbruket, igangsattepogromer og påbegynte en systematisk avbefolkningspolitikk som forberedelse for tysk kolonisering, blant annet ved å hindre tilførselen av matforsyninger til de store byene.Henning von Tresckow overtalteGünther von Kluge til å sende en liten delegasjon av ukrainere tilHitler; dette var folk som stod på tysk side og ønsket å opprette en bufferstat med en egen hær. Hitler kunne ikke tenke seg å møte noen delegasjon av slavisk opprinnelse, og fikk dem skutt på stedet.[59]
I Vest-Ukraina ble det erklært en uavhengig ukrainsk stat. Det ble etablert engeriljahær (UPA) som var den militære grenen avOrganisasjonen av ukrainske nasjonalister. UPA samarbeidet tildels med den tyske krigsmakten i forsøket på å skape en ukrainsk stat. Den tyske okkupanten tok mot militær støtte, men fengslet lederenStepan Bandera. I Sovjetunionen ble Bandera ansett som en stor forræder, mens i den vestlige delen av Ukraina ble Bandera feiret som en helt etter oppløsningen i 1990-årene.[26]
Store deler av landet, inkludert byer, landsbyer og industri, lå i ruiner etter krigen. Det var mangel på mat og maskiner, særlig vinteren 1945–1946 var vanskelig.[54] Det totale antallet ukrainske drepte i andre verdenskrig er anslått til mellom 5 og 8 millioner, og av de om lag 8,7 millioner sovjetiske soldater som ble drept, anslås det at 1,4 millioner var etniske ukrainere. Nazistene utførte systematisk folkemord mot ukrainske jøder. Mellom 500 000 og 600 000 jøder regnes myrdet i Ukraina av nazistene under den andre verdenskrig.
Den tyske okkupasjonen var brutal. Det var omfattende geriljakrig mot okkupasjonsmakten, og deler av geriljaen fortsatte krigen mot den sovjetisk hæren. Ukrainske nasjonalister fortsatte med sabotasje og terror til rundt 1950.[11]
Det historiske områdetKarpato-Rutenia på sørvestsiden avKarpatene tilsvarer omtrent fylketZakarpatska oblast i Ukraina. Over 60 % (445 000 personer) av befolkningen før krigen varrutenere og omkring 115 000 var etniskemadjarer. Jødene var med sine 100 000–110 000 personer den tredje største etniske gruppen og utgjorde 15 % av befolkningen i regionen. I tillegg var det et lite antall etniske tsjekkere, slovaker, rumenere og tyskere samt sigøynere. Karpato-Rutenia var en del av keiserriketØsterrike-Ungarn frem til1. verdenskrig og tilhørte i mellomkrigstidenTsjekkoslovakia. Ungarn invaderte og okkuperte Karpato-Rutenia i 1938.[60] Etter den tyske okkupasjonen av Budapest i mars 1944 var Karpato-Rutenia det første ungarsk-kontrollerte området hvor jødene ble deportert tilAuschwitz fra 15. mai. Innen 7. juni var Karpato-Ruthenia tømt for jøder.[60][61] Sovjetiske styrker drev i løpet av oktober 1944 ut ungarske og tyske styrker fra Karpato-Ruthenia.[62]
I 1945 ble republikkenTsjekkoslovakia gjenopprettet, med unntak av at det ukrainsktalende Rutenia (Karpato-Rutenia) ble avgitt tilSovjetunionen i henhold til den sovjetisk-tsjekkoslovakiske traktaten av juni 1945. Dette området ble frigjort av den røde arme sommeren 1944.[63]
Skisse av det historiske Galicja (gult) fordelt mellom Ukraina (øst) og Polen (vest).
Den østlige delen (innenforDnestrs nedbørsområde) av den historiske regionenGalicja har siden andre verdenskrig ligget innenfor Ukraina.[64] Ved Polens deling på slutten av 1700-tallet tilfalt Øst-Galicja i 1772Habsburgmonarkiet, Galitzien og Lodomerien på tysk, mensVolhynia tilfaltDet russiske keiserdømmet. Galicja og Lodomeria var det største kronlandet i det habsburgeske riket og inkluderte voivodskapene Ruthenia og Belz med overveiende rutensk befolkning. Lviv ble hovedstad. På begynnelsen av 1800-tallet hadde Galicja en stor og voksende jødisk befolkning, og størstedelen av jødene iDet østerrikske keiserrike bodde der (omkring 333 000 av offisielt 467 000 i 1850).Lemberg var på 1800-tallet dominerte av jøder (rundt en tredjedel av innbyggerne) og etniske polakker (i overkant av 50 % av innbyggerne); etniske ukrainere utgjorde 10–20 %. Den jødiske befolkningen i Galicja var ved århundreskiftet på over 800 000, samtidig flyttet mange jøder fra Galicia til Wien. Fra 1857 til 1890 økte tallet på jødiske innbyggere i Wien fra 6 000 til 146 000 slik at hovedstaden i 1890 hadde 12 % jødiske innbyggere noen som hadde stor betydning for Wiens kulturelle og politiske liv. Jødene fra Galicia slo seg stort sett ned iLeopoldstadt. Lemberg var sentrum for den jødiske opplysningsbevegelsen,haskalá. Borgerskapet i Lemberg, både jøder og etnisk polske, brukte stort sett tysk språk til daglig og i skolene, og relaterte seg i stor grad til det kulturelle livet i Wien.Martin Bubers familie bodde for en stor del i Lemberg.[65][66][67][68]
Underførste verdenskrig var det i Galicja kraftige kamper mellomrussiske på den ene siden ogtyske ogøsterrikske styrker på den andre.[64] I1918 ble Vest-Galicja en del av den nyepolske staten, mens den etnisk ukrainske befolkningen i Øst-Galicja erklærte uavhengighet i Lviv i 1918. Etter et kort mellomspill som uavhengig, ble også den østlige delen en del av Polen.[8][69]Hitler og Stalins deling av området førte til at området øst for elvene San,Bug og Neman ble overtatt avSovjetunionen og dette inkluderte en stor del av Galicja. Området hadde ikke tidligere vært omfattet av det russiske imperiet. Den ukrainske opprørsarmeen organisert motstand mot sovjetmakten og samarbeidet til dels med Tyskland om å opprette en ukrainsk stat. Blant vestukrainere ble det rekruttert mannskap tilSS-avdelingen kalt «Galicja».[26]
I 1944 rykket sovjetiske styrker inn i Galicja.[70] Etter andre verdenskrig ble grensene fra 1944 til 1947 godkjent avde allierte, og Polen måtte avstå Øst-Galicja til Sovjetunionen. Grensen mellom Polen og Ukraina følger den tysk-sovjetiske delelinjen fra 1939.[64]
Den nordlige delen avBukovina ble annektert avhabsburgmonarkiet i januar 1775 og lagt inn som en region underKongedømmet Galicia og Lodomeria. I 1849 ble det skilt ut som et egethertugdømme. I 1918, etterførste verdenskrig, ble det innlemmet iRomania. De nordligste distrikter, som er, for det meste, bebodd av etniske ukrainere, ble annektert avSovjetunionen i 28. juni 1940,[71] tapt til Romania igjen i 1941, og gjenannektert i 1945, og er nå del av det uavhengige Ukraina.
Tsjernobylulykken i 1986 rammet Ukraina hardt. Bildet viser byenPripjat, som helt siden ulykken har vært en tom spøkelsesby.
Sovjetunionen utvidet Ukraina vestover i forbindelse med andre verdenskrig og Stalin beordret i 1945 oppløsning av den gresk-katolske kirke. Den russisk-ortodokse kirke støttet Stalins påtrykk for å «gjenforene» den gresk-katolske med den russisk-ortodokse kirke. Brest-unionen av 1596 ble oppløst vedsynoden iLviv i mars 1946. Flere prester og andre troende ble forfulgt og deportert til Sibir. Kirkebyggene ble overlatt til den russisk-ortodokse kirke eller omgjort til annet formål. Gresk-katolikkene fortsatte som undergrunnsbevegelse og i eksil.[42]
I Vest-Ukraina nær grensen mot Polen fantes til 1950-tallet opprørsgrupper som drev geriljakrig mot det sovjetiske styret.[6]
Ukraina fikk store ødeleggelser under andre verdenskrig og gjennomgikk en rask gjenoppbygging til 1950.[16] I 1960-årene opplevde Ukraina velstandsøkning og underPetro Sjelest en tiltagende nasjonalisme. UnderVolodymyr Sjtsjerbytskyj ble nasjonalismen undertrykket.[72][22]Tsjernobylulykken rammet landet og byenTsjernobyl 26. april1986. Dette var den til da alvorligste ulykken på et atomkraftverk. Tsjernobyl ligger ved grensen tilBelarus som på grunn av vindretningen fikk mest av de radioaktive nedfallet.[8][73]
Den ukrainske nasjonalbevegelsen,Narodni Rukh, ble stiftet i 1989. Kommunistenes monopol ble opphevet og det ble gjennomført flerpartivalg til parlamentet i 1990.[22]
Kommunistene beholdt makten etter frie valg i 1990, men[19] kommunistpartiet ble oppløst i 1991.[22] Ukraina ble en uavhengig stat daSovjetunionen ble oppløst i1991 og erklærte seg selvstendig 24. august 1991.[26]Uavhengighetserklæringen ble bekreftet ved enfolkeavstemning om uavhengighet i desember 1991. Russland forsøkte ikke å holde på de andre statene med makt.[74] Sammen med Russland og Belarus stiftet UkrainaSamveldet av uavhengige stater i desember 1991. I 1996 gikk Belarus inn et forbund med Russland, men beholdt suvereniteten.[8]Leonid Kravtsjuk ble det uavhengige Ukrainas første president.[22] Valgene i 1994 viste tydelig skille mellom et nokså russiskvennlig Øst-Ukraina og et mer nasjonalistisk Vest-Ukraina.[8] Etter oppløsningen av Sovjetunionen var det strid med Russland om territorier (Krim og de østlige regionene) samt våpen, krigsskip og baser.[17][19] Ved oppløsingen av Sovjetunionen ble en delatomvåpen stående i Ukraina.[73]
Etter oppløsningen av Sovjetunionen var Ukraina den tredje største atomvåpenmakt i verden. I 1994 ga Ukraina fra seg atomvåpene mot at Russland, USA og Storbritannia garanterte landets grenser (Budapest-memorandumet).[75]
Høsten2004 ble det avholdtpresidentvalg i Ukraina. Beskyldninger om valgfusk førte til en politisk krise i landet, og hendelsene fikk raskt navnetoransjerevolusjonen. De fredelige demonstrasjonene tvang gjennom omvalg.Viktor Janukovytsj tapte presidentvalget etter omvalg, ogViktor Jusjtsjenko ble ny president.[74] Janukovytsj vant det neste presidentvalget, i 2010, og styrte landet frem til februar 2014, da han ble avsatt etter omfattende demonstrasjoner hvor flere titalls mennesker ble drept.
USAs politikk gikk fra midten av 1990-årene ut på å hindre russisk dominans over Ukraina,[11] mens Russlands politikk etterhvert handlet om å hindre at Ukraina nærmet seg de vestlige landene for eksempel gjennom NATO-medlemskap.[79] IfølgeZbigniew Brzezinski gjør Ukrainas beliggenhet landet til et av fem nøkkelområder i verden. Ukrainas selvstendighet gjør ifølge Brzezinski Russland til en overveiende asiatisk stat med få strategiske muligheter i vest og sør.[5][80] For mange russere var Ukrainas selvstendighet det mest problematiske ved oppløsningen av Sovjetunionen blant annet fordi Ukraina ble ansett en naturlig del av Russland.[72]Vladimir Putin, Russlands president, har argumentert med at Ukraina av historiske grunner hører sammen med Russland og at ukrainere er en slags russere og ikke et eget folk. Russlands ledelse frykter at NATO-medlemskap kan føre til at USA bygger opp baser eller annet militært nærvær i Ukraina (raketter nord i Ukraina vil kunne nå Moskva på 10 minutter).[74] Ukrainske myndigheter ønsket i de første årene etter oppløsningen av Sovjetunionen å motstå russisk press og dominans blant annet gjennom samarbeid med Tyrkia og med Moldova om å hindre russisk dominans iTransnistria.[73]
Det russiske perspektivet er preget av fortid som imperium. Belarus, Ukraina og Russland har samme historiske utgangspunkt i Kyiv-riket og russiske historikere på bakgrunn av dette hevdet at Moskva-riket (Russlands forløper) er Kyiv-rikets rettmessige arvtaker. De tre landene har nære språklige, kulturelle og religiøse forbindelser. Belarusisk og ukrainsk språk har blitt betraktet som dialekter av russisk. Fra russisk perspektiv er det vanskelig å akseptere de to andre landene som egne stater, særlig for Ukraina som betraktes som Russlands opphav. Før 1991 hadde Ukraina to korte perioder (1648–1654 og 1918–1922) som selvstendig statsdannelse.[6]
Professor Jo Jakobsen ved NTNU sier russiske myndigheter under Putin har et geopolitisk perspektiv. Putins prioriteringer handler om innflytelse over naboland og overlevelse for hans eget regime. Fra regimets perspektiv kan vellykkede demokratier i naboland som Ukraina smitte over på russerne som kan bli inspirert til å gjør opprør og true regimet. Dette er ifølge Jakobsen bakgrunnen for at Putin finner Ukrainas «vestvending» (for eksempel gjennom EU-medlemskap) uakseptabel. Det russiske regimet ønsker kontroll over sin tradisjonelle innflytelsessfære ved en reversering av utviklingen etter slutten av denkalde krigen.[81]
Ukraina 2001 folketelling andel med russisk som morsmål
Forestillingen om Ukraina som en del av det historiske Russland har historisk bakgrunn. Det russiske imperiet har vært ikke ett Russland, men tre Russland: «Lillerussland» - «malorossy» (Ukraina), Hviterussland - «belorusy» (Belarus) ogStorrussland - «velikorossy» (Russland selv).[82] «Russkie» var en større kategori som omfattet alle tre gruppene. Sammen utgjorde de tre gruppene det som offisielt ble kalt «det treenige russiske folket» (triednyj russkij narod).» «Ukrainskhet ble oppfattet som en krysning mellom russiskhet og polskhet.» – og ukrainere utsatt for en massiv russifisering, ifølgePål Kolstø.[83]
Den russiske statsviteren Andriy Okara (i en bokanmeldelse av to bøker om emnet) har beskrevet graden av russiskhet eller ukrainskhet som avgjørende for (bøkenes) syn på områder i Ukraina. Med enironiskreligiøsretorikk, hvor Ukraina deles i minst fire soner basert på graden av «renhet», og hvorDet Hellige Russland «(i en Moskva-sentrisk betydning)» er idealet, blirKrim satt høyest som «opprinnelig russisk land», sett som et «rent» område uten ukrainsk tilstedeværelse av betydning. Så, i forhold til logikken av denne «hellige geografi», kommer Donbas sammen medLuhansk-regionen. Syd («Novorossiya»),Kharkiv,Sumy,Chernihiv regionene som allerede er litt «forurenset» av «Ukrainskhet», men ikke «dødelig». Så kommer det sentrale Ukraina -(Det Kossakkiske) Hetmanate ellerLillerussland i original smal betydning, som uavklart men ikke åpent fiendlig. Som et bilde på «helvete på jord» kommer detvestlige Ukraina og framfor alleGalicia.[84]
Ved folketellingen i Ukraina i 2001 oppga 77,8 % av folketallet i Ukraina at de var avukrainsk etnisitet.[28] 14,8 % av de som oppga ukrainsk etnisitet oppga at morsmålet deres varrussisk, resten oppgaukrainsk som morsmål.[29] Forståelsen av et etablert russiskhegemoni over Ukraina og områder i Ukraina, er under press av nasjonalistbevegelser, ukrainsk identitet og vestlig innflytelse.[85]
FraEuromajdan,Majdan Nezalezjnosti i Kyiv,Budynok Profspilok (fagforeningsbygget) i brann (foto 19. februar 2014)
«Euromajdan» var en bølge av demonstrasjoner og sivil uro som begynte natt til21. november2013 med offentlige protester iMajdan Nezalezjnosti i Kyiv. Protesten var opprinnelig studentledet og skjedde på bakgrunn avViktor Janukovitsjs og hans regjerings beslutning om å utsette signeringen av en tilknytningsavtale medDen europeiske union og i stedet velge tettere bånd til Russland ogDen eurasiske økonomiske union. Omkring 100 demonstranter og 15–20 politifolk døde i urolighetene.[74]Viktor Janukovitsj forlot presidentpalasset i Kyiv 22. februar 2014.
Janukovitsjs fall var bakgrunn for atVladimir Putin, Russlands president bestemte seg for å annektere Krim.Pervyj kanal fremstilte Janukovitsjs fall som at det hadde bragt Ukraina nær politisk sammenbrudd og at befolkningen på Krim måtte reddes å innlemme halvøya i Russland. Putin fremsto dermed som en redningsmann.[74][86] Ukrainske myndigheter avskaffet etter dette russisk som offisielt språk i Ukraina.[87]
Sovjetunionens ledelse, medNikita Khrusjtsjov i spissen, vedtok i 1954 å overføre halvøyaKrim fra den russiske til den ukrainske republikken. Hovedstaden Simferopol ligger i det berglendte innlandet, mensSevastopol har en stor flåtebase ogJalta var et av sovjetunionens mest populære feriesteder ved Svartehavet. Etniske russere utgjorde flertallet på Krim og ved oppløsningen av Sovjetunionen krevde selvstyre eller forening med Russland. Tatarene på Krim støttet Ukraina i striden om Krims status.[8] Overføringen til den ukrainske delrepublikken hadde på den tiden få praktiske konsekvenser for befolkningen og ble stort sett oppfattet som en symbolsk gest. Khrusjtsjov argumenterte med at transportavstanden var mye kortere til Kyiv enn til Moskva. Etter oppløsningen av Sovjetunionen forble Krim en del av Ukraina og fikk da en særegen status som autonom republikk. Russland og Ukraina anerkjente gjensidig hverandres grenser i 1990-årene, blant annet ved vennskapsavtalen av 1997, inkludert Krim. I Russland pågikk en kampanje, blant annet i parlamentet, for å oppheve overføringen fra 1954.[86][74]
Før Janukovitsjs avgang i forbindelse medEuromajdan innledet den russiske regjeringen kontakt med prorussiske politikere på Krim. Putin kunngjorde den 26. februar 2014 at Russland hadde startet militærøvelser ved grensen til Ukraina, og et par dager senere dukket flere tusen maskerte russiske soldater (uten militæreinsignier) opp på Krim. Russiske spesialstyrker tok den 27. februar kontroll over regjeringsbyggene, og etterhvert også over flyplassene, kringkasting og militære anlegg. De russiske styrkene møtte ikke motstand.[74][88]Føderasjonsrådet, overhuset i Russlands parlament, ga i et ekstraordinært møte 1. mars Putin fullmakt til å sende militære styrker til Ukraina for å normalisere og den sosiale og politiske situasjonen. Innbyggerne på Krim stemte ved folkeavstemningen 16. mars for løsrivelse og overgang til Russland. Putin anerkjente 17. mars Krims suverenitet og signerte senere samme dag et dekret som forberedte innlemmelse i Russland (dekretet ble ratifisert av Føderasjonsrådet 21. mars).[86] Etter annekteringen ble skilt på ukrainsk og krimtatarisk fjernet innen noen uker, og russisk valuta ble innført. Det russisktalende flertallet på halvøya var bekvemme med den nye situasjonen, mens krimtatarene (tyrkisktalende muslimer) har av historiske grunner et vanskelig forhold til Russland.[89]
Fra russisk perspektivet handler det om gjenforening av Krim med Russland, at Krim hadde vært del av Russland i flere hundre år og korreksjon av tabben det var å oveføre Krim til Ukraina i 1954. Fra ukrainsk perspektiv handler det om mangel på respekt for Ukrainas suverenitet og at Russland ikke holdt avtalen fra Budapest i 1994 der Ukraina ga fra seg atomvåpen mot respekt for landets territorielle integritet.[90] Etter demonstrasjoner vinteren 2014 annekterteRussland18. marsKrim-halvøya etter å ha sendt inn militære styrker, til protester fra Ukraina og de vestlige landene.EU-landene, USA og blant annet Norge iverksatte flere sanksjoner rettet mot russiske maktpersoner og økonomi.
Donetsk oblast ogLuhansk oblast har siden 2014 vært delvis kontrollert av pro-russiske separatister. Delelinjen går midt gjennom de to regionene med byeneDonetsk ogLuhansk på opprørernes side av linjen, mens blant annetKramatorsk ogMariupol er kontrollert av ukrainske myndigheter (per februar 2022).Folkerepublikken Donetsk ogFolkerepublikken Lugansk ble erklært i 2014. Utbryteren har vært støttet av Russland og kontakten med øvrige Ukraina er stengt av en frontlinje. Russiske myndigheter anså til februar 2022 disse to områdene som del av Ukraina.Viktor Janukovitsj, som ble avsatt i 2014, er fra Donetsk-området.[88][91][92]Kramatorsk har siden fungert som hovedstad for den delen av Donetsk oblast som er under kontroll av ukrainske sentralmyndigheter.[93] Russiske styrker har uoffisielt vært til stede i området siden 2014.[94][95] Det har vært uklart om striden i Øst-Ukraina skal defineres som borgerkrig eller som krig med Russland.[96]
Bakgrunn for krigen iDonbass var at Russland okkuperte Krim raskt og uten væpnet motstand februar-mars 2014. Den russiske ledelsen bestemte seg da for støtte russisk-talende separatister i området. Da ukrainske styrker fikk overtaket sommeren 2014 satte Russland inn egne styrker.[74]
Den russisk-ukrainske krisen 2022–2023 og Russlands invasjon
Pågående hendelse: Denne artikkelen omhandler en pågående hendelse. Vær ekstra oppmerksom på at innholdet kan være utdatert eller feilaktig, og at det kan komme flere endringer i artikkelteksten på kort tid.
Frankrikes presidentEmmanuel Macron hos Vladimir Putin (Russlands president) 10. februar i et forsøk på å løse krisen.
Russlands president, Vladimir Putin, kunngjorde 21. februar 2022 at Russland ville anerkjenne de to utbryterområdene (som da omfattet deler av Luhansk og Donetsk regioner) som uavhengige og ba om Russlands parlament godkjente beslutningen. Putin inngikk samtidig vennskaps- og bistandsavtale med lederne for de to selverklærte republikkene[97] med rett for Russland til å etablere militærbaser og utplassere raketter.[92] Putin kunngjorde straks at Russland ville sende «fredsbevarende styrker» inn i området.[95] Få timer senere ble russiske stridsvogner observert på vei inn i området.[98][99] Et flertall iFNs sikkerhetsråd inkludert USA fordømte Russlands anerkjennelse og at de sendte styrker inn i Ukraina (Russland har vetorett i sikkerhetsrådet).[100][101] Kina fordømte ikke Russlands anerkjennelse av utbryterne.[102] I ukene før ble det observert (blant annet på satelittfotografi) russisk styrkeoppbygging langs grensen til Ukraina og Russland drev militærøvelse inne i Belarus. Amerikanske og britiske ledere advarte om nært forestående invasjon av Ukraina og antok at Russland ville brukefalsk flagg for å få påskudd til å invadere.[103][104] Den 24. februar 2022gikk Russland til en fullskala invasjon av Ukraina.
Krim-halvøya har imidlertid en spesiell politisk status, og kalles offisielt den (ukrainske)Autonome republikken Krim (engelsk: Autonomous Republic of Crimea – forkortet ARC), og sitt eget parlament. Vedtak fra dette parlamentet kan likevel overstyres av den ukrainske forfatningsdomstolen, dersom de skulle stride mot den ukrainske grunnloven. ByenSevastopol ligger på Krim-halvøya, men er ikke en del av ARC; byen er direkte underlagt myndighetene i Kyiv.
I forskningslitteraturen omtales Ukrainas politiske system som «hybrid» med blanding av demokratiske og autoritære trekk.Hybridregimene har blant annet frie valg, men har ofte lite transparens og uklar maktfordeling. Moldova, Georgia og Bosnia-Herzegovina regnes også som hybridregimer, mens Russland regnes autoritært. PåFreedom Houses indeks for grad av demokratisk utvikling skåret Ukraina (i 2006) 4,2 mot feks Polen på 2,1, Belarus på 6,7 og Russland på 5,7 (indeksen går fra 1 som er mest demokratisk til 7 som er minst).[105] Rundt 2013 hadde demokratiet i Ukraina en negativ trend. I årene 2004–2008 var det tendens til styrking av demokratiske institusjoner, mens det i årene 2010–2014 underViktor Janukovitsj var en trend mot mer autoritære trekk. I årene 2004–2014 bidro ikke utviklingen i mediene og sivilsamfunnet til demokratisk retning for landet.[106]
Demokratiindeksen til EIU (The Economist Intelligence Unit Limited) for 2021 viste at Ukraina hadde falt fra 5,81 i 2020 til 5,57 i 2021. Dermed hadde landet fjernet seg ytterligere fra terskelen på 6,0 som markerer grensen formangelfulle (flawed) demokratier. Land som skårer 8 eller bedre erfulle demokratier. Norge sto øverst på listen og viste en skåre på 9,75, der 10,00 er høyest oppnåelig.[107]
Det ukrainske parlamentetVerkhovna Rada har ett kammer, og består av 450 representanter. Alle representantene har siden 2006 blitt valgt inn i forholdstallsvalg i flermannskretser, før det ble halvparten av representantene valgt inn i enkeltmannskretser. Parlamentet har en lovgivende funksjon, ratifiserer internasjonale avtaler, og godkjenner statsbudsjettet.
Etter russisk press utsatteNATO iapril2008 å innby Ukraina samt Georgia med i forsvarsalliansen.USA presset på for å få de tolandene med i MAP, som erNATOs program for land som ønsker medlemskap, men saken ble utsatt tilNATO-møtet idesember2008.
Den 11. mars 2017 innførteEU visafrihet til ukrainske borgere.[108] Dette gjaldt også innen forSchengen området.
Transparency International rangerte i 2021 Ukraina som nummer 122 av 180 på sin liste over de mest korrupte statene i verden. Landet oppnådde 32 av 100 mulige poeng. Dette var en fremgang fra plassen som nummer 130 av 168 i 2015. Landet oppnådde den gangen 27 av 100 mulige poeng.[109][110]
Etter press fra blant annetDen europeiske union ogVerdensbanken har det blitt opprettet institusjoner for å bekjempe korrupsjon på alle nivå i det ukrainske maktapparatet. Blant disse er det nasjonale Anti-korrupsjonsbyrået NABU og en egen domstol for å håndtere korrupsjons-saker.
I Sovjet-tiden var Ukraina et viktig område iSovjetunionen, både industrielt og landbruksmessig, hvor Ukraina gjerne ble omtalt som «Sovjets kornkammer». I slutten av Sovjet-tiden var Ukraina blant verdens ti viktigste produsenter av stål og jordbruksprodukter.[14]
I dag er Ukraina svært avhengig av Russland når det gjelder energiforsyninger, spesielt gjelder dettenaturgass.Manglende strukturmessige reformer har også gjort den ukrainske økonomien svært sårbar for ytre påvirkninger. Etter løsrivelsen fra Sovjetunionen i1991 ble det innført en markedsstyrt prissetting av de fleste varer, samtidig som regjeringen la frem flere lovforslag for privatisering av statlige bedrifter. Omfattende motstand mot disse endringene blant politikerne hindret imidlertid disse forslagene å bli gjennomført. Dette førte til at industriproduksjonen i1999 var 40 prosent av hva den var i 1991. En slepphendtpengepolitikk førte til atinflasjonen utviklet seg tilhyperinflasjon på slutten av1993. I2004 levde om lag 70 prosent av befolkningen underfattigdomsgrensen.
Regjeringen (fra2005) har forpliktet seg til å redusere antall regjeringskontor, gjøre lovgivningsprosessen mer strømlinjeformet, skape et lovmessig miljø for entreprenører samt vedta en omfattende skatteomlegging. Endringer i mer politisk følsomme områder som strukturendringer og privatisering av landområder mangler fortsatt. Eksterne organisasjoner, medDet internasjonale pengefondet i spissen, har oppfordret Ukraina til å øke tempoet i endringsprosessen. De har også truet med å trekke tilbake økonomisk støtte.
I2000 vistebruttonasjonalprodukt en vekst i eksporten på 6 prosent. Dette var den første registrerte veksten siden uavhengigheten i 1991. Samtidig vokste industriproduksjonen med 13 prosent. Denne veksten fortsatte i 2001, hvorBNP økte med 9 prosent og industriproduksjonen med over 14 prosent. Veksten var underbygget av stor etterspørsel nasjonalt og av økende optimisme hos forbrukere og investorer.
Kharkov er en stor og svært industrialisert by. Kullfeltene ved Kharkov sto en periode for halvparten av Sovjetunionens kullproduksjon.[8] Kull er Ukrainas viktigste mineralforekomst og den mest utnyttede, i tillegg er det vesentlige forekomster avjernmalm,uran,antrasitt, naturgass og olje. Stål, kjemkalier og maskiner er viktige industrigrener.[9][10] Særlig iDonbass (Donetskbekkenet) har store kullreserver[18] og disse regnes som de største i Europa.[17] Utvinning har pågått siden 1820. Donbass er omtrent 310 km langt og 130 km bredt, og strekker seg inn iRostov-området i Russland. Lviv-området har også betydelig kullproduksjon. Olje har blitt utvannet i Karpatene og ved Poltava. Ukraina hadde en fjerdedel av Sovjetunionens produksjon av naturgass som finnes særlig i Dasjava ved Karpatene og i Sjebelinka ved Kharkiv.[16] Ukraina har betydelige forekomster av blant annetfosfat,mangan ogtitan som er lite utnyttet. Landet ble sterkt industrialisert under sovjetisk styre og produserte mye av Sovjetunionens metaller, elektriske maskiner og motorer, turbiner, transformatorer, lokomotiver og gravemaskiner samt våpen- og romfartsteknologi. Etter selvstendigheten har industrien blitt foreldet på grunn av lite investering og lite produktutvikling. I sovjettiden sto Ukraina for 25 % av Sovjetunionens jordbruksproduksjon med omkring halvparten av all mais- og sukkerproduksjon.[11]
Krim har mange turistattraksjoner og historiske steder, dette erSvaleredet i nærheten avJalta
Per 2008 var Ukraina på 8.-plass i Europa i statistikken over antall besøkende turister.[111]
Ukraina er et reisemål på overgangen mellomsentral- ogØst-Europa, mellom nord og sør. Det grenser motRussland og er ikke langt fraTyrkia. Det har fjellkjeder –Karpatene er for eksempel velegnet forski, fotturer,fiske ogjakt. Kystlinjen motSvartehavet er et populært reisemål om sommeren. Ukraina harvingårder der de produserer lokaleviner, ruiner av gamle slott, historiske parker, ortodokse og katolske kirker samt noen moskeer og synagoger. LandetshovedstadKyiv har mange unike byggverk, som for eksempelSt. Sofia-katedralen, og brede boulevarder. Andre populære turistbyer er havnebyenOdessa og den gamle byenLviv i vest.
Krim-halvøya er et lite «kontinent» i seg selv, med sitt varme klima, forrevne fjell, platåer og gamle ruiner. Frem til den russiske invasjonen av halvøya i 2014 var Krim en populær feriedestinasjon for turister som ønsker å bade i eller sole seg ved Svartehavet. Politisk og administrativt tilhører halvøyade jure den ukrainskeAutonome republikken Krim, med byenSevastopol som har spesiell status.De facto har hele Krim, med Sevastopol, vært kontrollert av separatister og russiske militære siden slutten av februar 2014 og har status i Russland som en av landetsrepublikker (Republikken Krim) ogføderal by (Sevastopol). De fleste andre land i verden anerkjenner ikke Russlands okkupasjon, og ser på Krym som en del av Ukraina.[112]
68 % av Ukrainas innbyggere bor i urbane områder. Landet har syv byer med mer enn 750 000 innbyggere, med hovedstadenKyiv som den klart største med mer enn 2,5 millioner. Andre byer med ca. én million innbyggere eller mer erKharkiv,Odessa,Dnipro ogDonetsk.[113]
I sovjettiden var tungindustrien i de ukrainske byene kraftig subsidiert. Etter Sovjets fall har byene hatt store problemer med overgangen til markedsøkonomi, og de sosiale kostnadene i byområdene har lagt en hard bør på statsbudsjettet. Moderniseringen av de ukrainske byene henger etter tilsvarende prosesser iRussland, på tross av at Ukraina ofte har blitt rangert som den av de tidligere sovjetrepublikkene som har størst utviklingspotensial.[113]
Det totaleveinettet i Ukraina omfatter 273 700 kilometer, hvorav 170 000 kilometer klassifiseres som nasjonale veier. Vedlikeholdet på veinettet er mangelfullt, det har ikke vært utført større prosjekter siden Sovjettiden. Biltettheten i Ukraina er ganske lav, men er i ferd med å vokse.
Kollektivtrafikk står fortsatt for det meste av persontransporten i landet.Jernbanenettet har i dag totalt 22 200 kilometer spor. Det er også jernbanen som er den viktigste åren for godstransport. Ukraina har samme sporvidde som Russland og andre tidligere sovjetstater, noe som forenkler internasjonal togtransport.Tunnelbaner fins iKharkiv,Dnipro,Donetsk,Kyiv,Kryvyj Rih og nye er planlagt iLviv ogZaporizjzja.
Rørledninger for olje og gass går fra Russland via Ukraina til det øvrige Europa. Totalt er det i Ukraina cirka 4 400 kilometer med vannveier i form av elver og kanaler. Dnipro er den viktigste vannåren for transport i landet. Det fins flere havner i landet, blant annet iOdessa,Sevastopol,Mykolajiv,Kherson,Kertsj ogMariupol. Det fins også internasjonale flyplasser iKyiv,Simferopol,Odessa ogDonetsk.
Kulturelt sett er Ukraina et sammensatt land. Det skyldes blant annet at ulike deler av landet har vært underlagt ulike imperier opp igjennom historien. De østlige områdene var i lang tid en del av det Det russiske imperiet, mens de vestlige områdene blant annet har tilhørt ulikepolske statsdannelser ogØsterrike-Ungarn.
Brød er en viktigingrediens i kostholdet og er et symbol på gjestfrihet.[53]
FotballspillerenAndrij Sjevtsjenko er blant Ukrainas mest kjente idrettsutøvere.
Ukrainerne har fra gammelt av drevet med ulike typer idrett, blant annetbueskyting ogridning. På slutten av1800-tallet ble europeiske idretter somfotball ogbryting introdusert i landet, og ble raskt svært populære. Idretter og aktiviteter somsvømming,friidrett, ridning,roing ogvektløfting er mye utbredt.
^Uoffisielle tall, fordi ruternene ikke regnes som en separat etnisk gruppe i Ukraina: den ukrainske offisielle befolkningsstatistikken gir kun 77,8 prosent ukrainere.
^Granger, Anthony (8. desember 2020).«Ukraine: Natalie Papazoglu Gives us a Sneak Peak Behind Her Turkvision Performance».Eurovoix World (på engelsk). Besøkt 15. oktober 2024. «Ukraine was one of the twenty-four original nations and regions to compete in the Turkvision Song Contest in 2013. The nations best result came on their debut with Fazile Ibraimova finishing 3rd performing “Elmalim”. Since the 2014 all Ukrainian entries have been performed in the Gagauz language.»
^ab[1] kiis.com.ua Kyiv internasjonalt institutt for sosiologi. Religiøs selvidentifikasjon av befolkningen og holdning til de viktigste kirkene i Ukraina: juni 2021. Telefonintervju med befolkning over 18 år i del av territoriet under Ukrainsk kontroll. oversatt via google translate sitat: Konfesjonell struktur for befolkningen i Ukraina (ved selvidentifikasjon) Det store flertallet av ukrainere (73%) fortsetter å betrakte seg som ortodokse. Ytterligere 9% anser seg selv som greske katolikker og 7% som ateister. Andre svar ble valgt av færre respondenter; Blant dem som anser seg som ortodokse, anser flertallet - 58% - seg selv som medlemmer av den ortodokse kirken i Ukraina. Dette tallet økte sammenlignet med juni 2020 fra 48% til 58%; 25% anser seg selv for å tilhøre den ukrainske ortodokse kirken i Moskva-patriarkatet (mot 21,5% i juni 2020). I tillegg anser 12 % av slike respondenter seg selv som ortodokse, uten å spesifisere patriarkatet (sammenlignet med 23 % i juni 2020).
^Braham, R. L. (2000).The politics of genocide: The Holocaust in Hungary. Wayne State University Press.
^Sulyok, Vince (14. januar 2019).«Miklós Horthy».Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 9. februar 2019.
^Vardy, S. B. (1989). Soviet Nationality Policy in Carpatho-Ukraine since World War II: The Hungarians of Sub-Carpathia.Hungarian Studies Review, 16(1-2), 67-91.
^Stanislawski, M. (2007).A Murder in Lemberg: Politics, Religion, and Violence in Modern Jewish History. Princeton University Press.
^Wróbel, Piotr (1994).«The Jews of Galicia under Austrian-Polish Rule, 1869–1918».Austrian History Yearbook (på engelsk). 25: 97–138.ISSN1558-5255.doi:10.1017/S0067237800006330. Besøkt 19. juni 2020. «Galicia occupied an important place in the history of the Jewish Diaspora. Galician Jews made up a majority of Habsburg subjects of Mosaic faith and formed a cultural bridge between Westjuden and Ostjuden. Numerous outstanding Jewish political figures and scholars, such as Isaac Deutscher, Karl Radek, and Martin Buber, were born or raised in Galicia, where Zionist and Jewish socialist movements flourished at that time. The unique atmosphere of a Galician shtetl was recorded in Hassidic tales, in the books of Emil Franzos, Manes Sperber, Bruno Schulz, Andrzej Kuśniewicz, and others.»
^Tjønn, Halvor: Ein tragedie for Ukraina og for Russland.Dag og Tid, 25. februar 2022, s2-3.
^Ted Carpenter (24. januar 2022).«Did Putin’s 2007 Munich Speech Predict the Ukraine Crisis?».www.cato.org. Besøkt 25. februar 2022. «indications that Russian leaders are alarmed and angry at NATO’s growing encroachment on Russia’s security zone have been building for years. Indeed, Boris Yeltsin complained about the first stage of NATO expansion that brought Poland, the Czech Republic, and Hungary into the alliance in 1998.»
^Todd, Deborah (12. februar 2022).«Fifteen years after Munich, Putin is driven by the same fears».TheHill (på engelsk). Besøkt 25. februar 2022. «One of the most remembered elements of Putin’s 2007 speech is his condemnation of the policy of NATO’s eastward expansion, toward which he and his government had previously oscillated between hostility and tolerance. Putin questioned whether NATO’s expansion was targeted at Russia and if the West sought to box in the nation.»
^David Ignatius (20. februar 2022).«Opinion | Putin warned the West 15 years ago. Now, in Ukraine, he’s poised to wage war.».Washington Post (på engelsk).ISSN0190-8286. Besøkt 25. februar 2022. «“NATO has put its front-line forces on our borders,” Putin complained, bemoaning the alliance’s eastward expansion. Citing what he claimed were Western promises not to move east of Germany, he said, with bitter sarcasm: “We have the right to ask: Against whom is this expansion intended?” I watched Putin’s speech that day and have to admit: It didn’t make much of an impression. Sen. Lindsey O. Graham (R-S.C.) criticized it as a return of Cold War rhetoric, but America was fighting two hot wars then, in Iraq and Afghanistan, and Putin’s Russia seemed too feeble to worry about.»
^How the Ukraine crisis has centuries-old roots in Russian imperialism www.independent.co.uk av David Keys, dato Søndag 20 Februar 2022. Sitat: Russian national and territorial identity - partly originating in the ethos of the Czarist imperial system - has always reflected the old ideology that, at its core, the Russian Empire consisted of not one, but three Russias: Little Russia (Ukraine), White Russia (Belarus) and Great Russia (Russia itself).Indeed, the czars’s title was “Emperor of all the Russias” and the head of the Russian Orthodox Church is still called the “Metropolitan of Moscow and of all Rus” (Rus being the original medieval name for the territories of Russia, Ukraine and Belarus). Those three “Russias” were also the core constituent republics of the Soviet Union, until its collapse 31 years ago.
^Russernes broderkjærlighet til ukrainerne og Putins angrep på Ukraina: Hvor er sammenhengen? forskersonen.no Pål Kolstø kronikk 07. mars 2022.sitat: Før revolusjonen i 1917 fantes det en folketellingskategori som het «russkie». «Russkie» er det dagens russere kalles, men på 1800-tallet ble etniske russere omtalt med et annet navn: «velikorossy», eller «storrussere». «Russkie» derimot var en større kategori mennesker som omfattet ikke bare «russkie», men også «belorusy» (eller hviterussere) og en tredje gruppe kalt «malorossy», eller «lillerussere».Malorossy-ene var identisk med dagens ukrainere. Sammen utgjorde de tre gruppene det som offisielt ble kalt «det treenige russiske folket» (triednyj russkij narod). (...)Ukrainskhet ble oppfattet som en krysning mellom russiskhet og polskhet, og for å forhindre at ukrainsk identitet tippet i retning av det polske, ble det bestemt at ukrainerne måtte gjennomgå massiv russifisering. Et hemmelig dekret fra Innenriksdepartementet i juli 1863 – det såkalte Valuev-sirkulæret etter innenriksminister Pyotr Valuev – erklærte at «et eget lillerussisk språk har aldri eksistert, eksisterer ikke og skal ikke eksistere. Det (lillerussiske) språk som brukes av vanlige mennesker, er kun russisk som er blitt forkvaklet gjennom polsk påvirkning».
^Hvor russisk er Ukraina? forsvaretsforum.no Olivia Durand 27.02.2022 sitat:Kulturelt hegemoni i Ukraina. Fremveksten til den ukrainske nasjonalistbevegelsen i det 19. århundret ble av russiske myndigheter oppfattet som et tegn på forstyrrende innflytelse fra utlandet – kanskje til og med et resultat av et vestlig komplott. Ukrainsk identitet ble omtalt som underlegen en for det meste urban, russisk høykultur, og det ukrainske språket ble forbundet med landsbygda. (...) Da Ukraina ble uavhengig i 1991 besto én tredjedel av befolkningen av disse russofile migrantene og etterfølgerne deres, spesielt i det industrielle øst og på Krim. Inntil denne dag huser Ukraina den største russisktalende befolkningen utenfor Russland.I 1991 stemte 90 prosent av befolkningen for et uavhengig Ukraina. Nå, 30 år senere, betrakter Ukraina seg selv som en postkolonial og multinasjonal stat – hverken som «russisk» eller «liten». Samtidig fortsetter russiske politikere å gi Ukraina en russisk innramming for egen vinnings skyld, ignorer dette synet hvordan Ukraina har holdt stand i møte med tvungen assimilering, kulturell differensiering, imperialistisk krigerskhet og kolonial utnyttelse for å bli sitt eget land.
^Strand, Morten (21. februar 2022).«Hvor er den voksne i rommet?».dagbladet.no (på norsk). Besøkt 22. februar 2022. «.... etter revolusjonen i 2014, da den russisk-vennlige presidenten Viktor Janukovitsj måtte rømme for livet fra demonstrantene som behersket gatene i hovedstaden Kyiv, så var det første de nye makthaverne gjorde å vedta en lov som med et pennestrøk fjernet russisk som offisielt språk.»
^ab«Is Russia invading Ukraine and what will happen next?».the Guardian (på engelsk). 22. februar 2022. Besøkt 22. februar 2022. «Putin has also sent his military on a “peacekeeping mission” to Ukraine, meaning that Russia will formally occupy sovereign Ukrainian territory for a second time following the 2014 annexation of Crimea. But in this case, Russia has not annexed the territories. A document signed by Putin on Monday also allows him to establish military bases or place missiles in the territories.»
^abZondag, Martin H. W. (21. februar 2022).«Putin har beordret soldater inn i Ukraina».NRK. Besøkt 22. februar 2022. «Han påpeker samtidig at Russland siden 2014 har hatt en sterk uoffisiell militær tilstedeværelse i deler av Donetsk og Luhansk. Det betyr at det er noe usikkert hvor store praktiske konsekvenser den siste utviklingen har.»
^Mjaaland, Ola (22. februar 2022).«Forsker: Russland har fått det som de vil».NRK. Besøkt 22. februar 2022. «– Ukraina opplever at dette har blitt fremstilt som en borgerkrig i Ukraina, noe de mener det ikke er. De mener det er Russland som har kontrollert disse væpnede gruppene siden 2014, sier Flikke.»
^Berg (Grafikk), NTB |, Brage Lie Jor, Kaja Storrøsten, Kjell Erik (21. februar 2022).«Anerkjenner områder som uavhengige».dagbladet.no (på norsk). Besøkt 22. februar 2022.
^«Ukraina», FN-Sambandet, sist oppdatert 4. mars 2022
^abStanley D. Brunn, Jack Francis Williams og Donald J. Zeigler (2003).Cities of the world: world regional urban development (3 utg.). Rowman & Littlefield. s. 251.ISBN9780847698981.
.jpg)
