Folketallet er beregnet til 45,7 millioner (2020).[2]
Befolkningen er delt inn i en rekke etniske grupper med til dels store forskjeller i kultur og språk. Cirka 70 prosent av befolkningen snakkerbantuspråk. I 1960-årene var det cirka 80 000 asiater i Uganda, de var hovedsakelig av indisk og pakistansk herkomst. Disse ble utvist av president Idi Amin i 1972, bare omkring 1000 ble igjen. De utviste fikk 90 dager på å forlate landet og fikk bare med seg et minimum av bagasje og femti pund sterling. Til forskjell fra Kenya og Tanzania har Uganda aldri hatt noen stor befolkning av europeiske kolonister.
Størstedelen av befolkningen bor på landsbygda, kun 31 prosent bor i byene.[trenger referanse] Folketettheten er størst langs nordkysten av Victoriasjøen, hvor flere av de største byene ligger. Landets nordlige områder er tynt befolket. De største byene er hovedstadenKampala med 773 500 innbyggere i 1991. På andreplass kommerJinja med 61 000 innbyggere.
Mange antropologer liker å kalle området i Afrika der Uganda ligger formenneskets vugge. Det er sannsynlig at Uganda tidligere var dekket av tett tropiskregnskog, som var bebodd avpygmestammer som var jegere og samlere. For omtrent 2000 år siden ble disse stammene presset vekk av landbruksdyrkendebantufolk. Omkring det 18. århundre dominerte to etniske grupper det nåværende Uganda: bantustammer i sør som levde av jordbruk, og nomadiske stammer i nord,niloterne. Fra det 15. århundre eksisterte det i den sørlige delen av det nåværende Uganda etaristokrati som delvis eksisterer den dag i dag. Blant disse hadde kongerikeneBuganda ogBunyoro ledende roller.
Allerede før europeernes inntog på 1800-tallet var detarabiske kjøpmenn i området nord forVictoriasjøen. Det eksisterte dengang tre kongeriker:Bugunda,Bunyoro-Kitara ogAnkole. Arabernes handelsmotiv varelfenben ogslaver. I noen områder etablerteislamsk tro seg. I mange andre deler av landet opprettholdtnaturreligionene sin stilling.
Omkring 1860 gjennomdaget de britiske forskereJames Augustus Grant ogJohn Hanning Speke kilden tilNilen. På samme tid begynte den europeiske kolonialisering av Øst-Afrika.Samuel Baker avviste de tidligere legender om at det indre Afrika var et sted med utbredtkannibalisme. De første europeerne som slo seg ned i området, varkatolske ogprotestantiske misjonærer. De håpet på å omvende/døpe store befolkningsgrupper til kristendom på kort tid, mens islam fortsatt ikke hadde ordentlig fotfeste.
I årene 1884–1885 ble de to kolonimaktene i området, Tyskland og Storbritannia enige om Storbritannias krav på det østafrikanske høylands- og sjøområde. I andre kontrakter i 1886 og 1890 ble områdene videre oppdelt. Det såkalteDeutsch-Ostafrika ble opprettet på området der Tanzania, Rwanda ogBurundi ligger i dag. Det som i dag er Uganda og Kenya ble samlet iBritish East Afrika.
I 1888 ble området underlagtDet britiske ostindiske kompani. Herfra ble Storbritannias økonomiske og politiske interesser styrt. De forhandlet også frem flerebeskyttelseskontrakter med kongeriket Buganda. I året 1893 krevde sir Gerald Portal iEntebbe, hvor landets nåværende internasjonale flyplass ligger, Uganda tilden engelske krone. I 1894 ble Uganda en del av et britiskprotektorat. Man måtte deretter føre noen mindre kriger for å stoppe motstanden blant de originale befolkningsgruppene mot et kolonialt statssystem. I 1902 ble områdetBritish East Afrikas oppdelt i to forvaltningsenheter som svarer til nåværende områder fra Uganda og Kenya.
Økonomien i kolonitiden begrenset seg til eksport av jordbruksvarer sombomull ogkaffe. I motsetning til Kenya forble antallet europeiske innflyttere lite, så landbruksmetodene ble preget av den lokale kunnskap. Etter byggingen av jernbanen gjennom de britiske koloniene, flyttet mange asiater til Uganda. De har i etterkant stått for en stor del av handelen og industrialiseringen i Uganda.
På 1950-tallet startet en viss demokratiseringsprosess, det oppstod partier og en såkaltkongres. I 1962 bleApolo Milton Obote landets første statsminister, samtidig med at landet ble uavhengig.Idet Obote forsøkte å oppløse det gamle kongeriket, noe som delvis medførtemassakre, fjernet han seg fra befolkningen. Dette ble utnyttet avIdi Amin. I januar 1971, mens Obote var i utlandet overtok Amin kontrollen. Dette ble i visse kretser i inn- og utland hilst velkommen, men Amins omdømme endret seg i etterkant.
De åtte år Amin regjerte var preget av massive menneskerettighetsbrudd og økonomisk nedgang. Forfølgelse og massakre av etniske grupper (særlig acholi og lango) som tidligere støttet Obote, førte til 100 000-300 000 drepte. Han førte en svært mislykket økonomisk politikk særlig etter at han utviste landets asiatiske befolkningen i 1972. Disse stod for en betydelig del av håndverk og handel. Interne stridigheter i militærregimet var betydelig og førte til at de fleste militærledere ble drept.
I april 1979 ble byen Kampala «befridd» av ugandiske frigjøringsstyrker og tropper fra Tanzania, og Idi Amin ble fordrevet fra Uganda. Etter noen overgangspresidenter vant Obote valget i desember 1980. Yoweri Museveni, på den tiden en høyere offiser i hæren, anklaget Obote for valgfusk og gikk «ut i bushen», det vil si startet engeriljakrig. De nærmeste årene var preget av en brutal borgerkrig som etterhvert førte til en sammenbrudd av regjeringen slik at Museveni kunne overta makten i januar 1986.
Museveni har vært landets president siden. Han var ansett som en ny type afrikansk leder, mer åpen og interessert i landets utvikling, særlig på 1990-tallet. Dette har blitt noe revidert i de senere år. I Uganda har totalt sett hatt en positiv utvikling under hans regjering hans presidentperiode ble landet involvert i flere kriger somborgerkrigen i Kongo 1998–2003 og intern i landet mot opprørsgruppenHerrens motstandsarmé.
Museveni har prøvd å skaffe seg legetimitet gjennom omdiskuterte valg for eksempel i 2001, 2006 og sist i februar 2011. Siden 2005 er flere partier tillatt, men valgfusk fra regjeringens side er vanlig. Likevel må en regne med at presidenten har betydelig støtte i landet. Etter valget i februar 2011 har protester mot regjeringen blitt slått ned på med overraskende brutalitet[3]
Landets nåværende president,Yoweri Museveni, har vært ved makten siden 1986.
Landets president er både statsoverhode og regjeringssjef. Presidenten utnevner en statsminister som hjelper ham i arbeidet. Parlamentet dannes fra etNational Assembly, som består av 300 medlemmer. 81 av dem nomineres av ulike interessegrupper, som kvinner og Ugandas forsvar. De andre medlemmene velges for en periode på fem år.
Museveni har maktet å stabilisere store deler av Uganda, men LRA (Herrens motstandsarme) og regjeringsstyrkene kriger i nord. Denne krigen har pågått siden Museveni overtok, og brer seg nå (2006) også over i nabolandene Sudan og Kongo. Norske Redd Barna har karakterisert situasjonen i Nord-Uganda som «verdens verste systematiserte overgrep mot barn», og FN karakteriserer Nord-Uganda som en av verdens oversette humanitære katastrofer. 1,6 millioner mennesker er drevet på flukt men LRA og regjeringsstyrkene fortsetter kampene.Halvparten av Uganda sitt statsbudsjett kommer fra utenlandsk bistand. Direkte budsjettstøtte over flere år har ikke maktet å forhindre at over 10 millioner ugandere lever i absolutt fattigdom. Direkte statsstøtte benyttes i Uganda, et land som herjes av borgerkrig, og som i tillegg er gjennomsyret av korrupsjon.
Menneskerettighetssituasjonen i Uganda var svært dårlig under Idi Amins diktatur. Landet har fortsatt store problemer med å gjennomføre allmennemenneskerettigheter og i 2008 er det så mange som tretten sikkerhetsorganisasjoner tilknyttet Musevani sitt styre. Noen av disse er kun ansvarlige overfor presidenten, og er ikke ansvarlige overfor parlamentet. Organisasjonene fører saker mot motstandere av regimet, gjennomfører bortførelser, forsvinninger, drap, og opptrer både uavhengig og i samarbeid med andre organisasjoner, og i samarbeid med politiet i Uganda. De er også involvert i brudd på menneskerettighetene er også involvert i forfølgelse av media og den politiske opposisjonen.
Homofiles rettigheter har stadig blitt dårligere i Uganda de siste årene. I begynnelsen av 2014 skrev president Museveni under på en lov som åpnet for å straffe «gjengangshomofile» med livstid i fengsel. Dette førte til en debatt i Norge om bistandsmidler burde stanses, eller om man burde åpne for dialog.[4][5]
I 2015 var forventet levetid ved fødsel 60 år for menn og 64 år for kvinner.[6]Barnedødeligheten viser at 46 barn under fem år dør per 1000 fødte (2019).[2]
Majoriteten av dødsfallene skyldes[trenger referanse] smittsomme sykdommer somHIV/AIDS,malaria, luftveisinfeksjoner og diare. Høye risikofaktorer for dødelighet omfatter feilernæring hos mor og barn, ubeskyttet sex, kontaminert drikkevann, dårlige sanitærforhold og luftforurensning. I 2015 var det 1, 5 mill. HIV smittede i Uganda.
Uganda har både offentlige og private helseaktører. Det offentlige tilbudet er fordelt mellom nasjonalt, regionalt og lokalt nivå, der de lokale tjenestene baserer seg på frivillighet fra helsearbeidere i desentraliserte landsbyer på nivå 1 (Village Health Teams). Neste nivå er Helsesenter 2, som er enpoliklinisk tjeneste operert av en sykepleier. Videre er det Helsesenter 3, som har sengeplasser, enkel diagnose og mor/barn tjenester. Helsesenter 4 rangerer øverst med tjenester somblodtransfusjoner og akutte barseltjenester. I tillegg fins det private sykehus og helsestasjoner styrt av religiøse og frivillige organisasjoner.[trenger referanse]
Verdens helseorganisasjon sitt millenniumsmål nr. 4 om å redusere barnedødeligheten med 2/3 fra 1990 til 2015 ville tilsi en reduksjon på 4,4 % per år. Uganda er mellom de landene iAfrika sør for Sahara som har redusert barnedødeligheten for barn under 5 år med mer enn 6 % per år.[7]
Barnedødelighetsrate per 1000 levendefødte (2004–2015)
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern avimmateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2005 – Det tradisjonelle håndverket i klesproduksjonen
.svg)
