Det tyske landskapet deler seg i tre områder. Den nordlige delen er et flatt sletteland som sjelden stiger til over 150 moh. Fra en linje mellomDresden ogHannover går slettelandet over iMittelgebirge med større høyder. I Bayern og til en viss grad i Baden-Württemberg går landskapet over i det mer fjellrike Alpeforlandet og lengst i sør i selveAlpene.
Tyskland er geologisk svært sammensatt. Det nordtyske slettelandet er dekket av mektigeløssavsetninger frakvartær. De eldste bergartene finnes i Mittelgebirge. Her finnes for eksempel iSchwarzwald metamorfe bergarter fra jordas urtid. I Rheinland-Pfalz finnesskiferbergarter frasilur ogdevon. Nord for disse finnes formasjoner frakarbon med blant annet lag avsteinkull som har gitt opphav til tungindustrien iRuhr-området.
Tyskland ligger godt inne på den eurasiskelitosfæreplata, og har ikke aktive vulkaner. Imidlertid finnes vulkanske bergarter av eldre dato, for eksempel iEifel ogVogelsberg i Hessen. En karakteristisk landformasjon er den mektigeRheingraben, som ble dannet under tektonisk aktivitet iperm.
Nesten hele Tyskland ligger innenfornedbørfeltet til en av de seks store elveneRhinen,Donau,Elben,Oder,Weser ogEms. Donau er med sine 2845 km fra kilden iDonaueschingen til utløpet iSvartehavet Europas nest lengste elv (etterVolga). De fem andre renner ut enten i Nordsjøen eller i Østersjøen; altså går hovedvannskillet i Europa gjennom Tyskland. Dette vannskillet går fra øst for Oberrheingraben over Schwarzwald og de schwabiske og frankiske alpene.
Av de nordlige elvene er Rhinen den lengste med sine 1320 km, hvorav 865 km gjennom Tyskland. Rhinen har spilt en stor rolle for dannelsen av tysk identitet, og det knytter seg en lang rekke myter og sagn til denne elven. Elbens kilder ligger iRiesengebirge på grensa mot Tsjekkia og Polen, og munner ut vedCuxhaven på nordsjøkysten etter et løp på 1165 km, hvorav 725 km i Tyskland. Oder kommer fra de tsjekkiskeBeskidene, og renner først gjennom Polen. Nedre del av Oder danner grense mellom Tyskland og Polen, mens utløpet ligger vedSzczecin på den polske østersjøkysten. Weser dannes ved at elveneWerra ogFulda løper sammen vedHann. Münden, og drenerer de sentrale delene av landet. Weser renner ut iTyskebukta vedBremerhaven. Ems renner gjennom det flate slettelandet i nordvestlige Tyskland, og renner ut i Nordsjøen vedEmden.
Starnberger See sørvest forMünchen er en av de smale, dype sjøene i Sør-Tyskland som er et resultat av erosjon under istidene. Her sett mot sør.
De sørtyske innsjøene er et resultat av erosjon under istidene. De er smale og dype, og ligger i iseroderte dalbekkener. Den største og dypeste av dem erBodensjøen (som delvis ligger iSveits ogØsterrike). På slettelandet i Nord-Tyskland finnes et nett av grunne sjøer, blant annetDet mecklenburgske sjøplatået. Den største av disse innsjøene – og den største som helt ligger i Tyskland – erMüritz iMecklenburg-Vorpommern.
Zugspitze er med sine 2962 meter Tysklands høyeste fjell.
I den tyske delen av Alpene ligger Tysklands høyeste fjell,Zugspitze, med sine 2962 moh. Den høyeste toppen i Mittelgebirge erFeldberg i Schwarzwald som rager 1493 moh. Også iBayerischer Wald, iErzgebirge,Fichtelgebirge, Schwabiske alper og iHarz finnes topper på over 1000 m. Det høyeste punktet på den nordtyske sletta er Hagelberg iFläming med 200 m.
Klimaet ertemperert, bortsett fra at de høyeste fjellene haralpint klima. Tyskland ligger (som Norge) ivestavindsbeltet, slik at været domineres av vandrendelavtrykk fra hovedsakelig vestlig kant, medhøytrykk eller høytrykksrygger mellom. Av og til kan imidlertid et høytrykk forsterke seg, bli liggende og gi tørt, rolig og ofte pent vær i mange dager.
Forskjellen nord–sør er mindre enn breddegradene skulle tilsi fordi landet gjennomgående hever seg mot sør. De varmeste områdene finner vi i sørvest. Nord-Tyskland, særlig nordsjøkysten, har et utpreget kystklima, dog ikke så utpreget som for eksempel på ytre strøk avVestlandet. Østover blir klimaet mer kontinentalt, men temperaturforskjellene mellom lavlandsstrøkene i øst og vest er like fullt moderate.
Hamburg har en middeltemperatur i den kaldeste måneden (januar) på 0,4 °C og i den varmeste (juli) på 16,6 °C. De tilsvarende temperaturer i München er henholdsvis -1,7 °C og 17,3 °C,Görlitz helt i sørøst har -1,5 °C og 17,3 °C[6], og Geisenheim vedFrankfurt am Main +1,2 og 18,6 oC.[7] Som i mye av Europa for øvrig kan fremstøt av meget kald luft fra øst, særligRussland, gi kuldebølger i hele Tyskland.
Gjennomsnittlig årsnedbør i Hamburg er 744 mm, i München 948 mm, og i de tyske Alpene betydelig mer. Men ingen steder i lavlandet har tilnærmet slike nedbørmengder som visse steder påVestlandet kan oppvise. Om sommeren kommer mye av nedbøren, særlig i innlandet, som kraftige byger, ofte med torden, av og til også medtornadoer. De siste er gjerne svært lokale, og generelt er klimaet mest vindfullt om vinteren fordi lavtrykkene gjerne blir sterkere da. Den tyske nordsjøkysten er nesten like forblåst som kysten på Vestlandet.[8]
Bygenedbør gir store lokale variasjoner, avhengig av blant annet vindretning i forhold til åser og fjell. Bygene kommer ofte med kjølig og ustabil luft fra nord eller nordvest på baksiden av etlavtrykk (baksidevær), dvs. etterkaldfrontpassasjen – og når denne luften presses opp mot Alpene, forsterkes bygetendensen, så nordsiden av Alpene kan få flere dager med kraftig nedbør. Til gjengjeld gir sønnavind på de kanter tørt og varmt vær, ofte medføn. Tyskland får nedbør hele året, mest om sommeren de fleste steder. München får således ca. 140 mm nedbør i juli, og 50-60 mm månedlig i desember–mars. Berlin får ca. 70 mm i juli og ca. 30 mm i mars.[9] Global oppvarming har bidratt til at middeltemperaturene også i Tyskland har steget de siste tiårene.
Språklig og kulturelt stammer tyskerne fra de gamle germanske stammer. Friserne er i nordvest, nedersakserne sørvest for Elben og frankerne, alemannerne og bayerne i sørlige deler av Tyskland, men også ikke-germanske folk har blitt assimilert i den tyske kulturen. Allerede tidlig kom gallere inn i de vestlige og sørlige deler av dagens Tyskland, og gjennom østekspansjonen fra middelalderen ble stadig flere slavere assimilert. I nyere tid har det kommet mange innvandrere fra Øst-Europa, særlig det tidligere Jugoslavia, fra Russland, og fra Tyrkia. Det bor mer 3 millioner tyrkere i Tyskland, men ikke alle har statsborgerskap. I 2012 var Tyskland den nasjonen i verden etter USA som mottok flest innvandrere, med ca. 400 000 som bosatte seg fast i landet.[10]
I1990 bodde omtrent 62 millioner i de elleve gamle delstatene i den vestlige del av Tyskland, og omtrent 18 millioner i de fem nye i den delen som tidligere utgjorde DDR. Der er dog betydelige regionale forskjeller i befolkningstettheten. Større befolkningskonsentrasjoner finnes i Nordrhein-Westfalen, Rhein-Main-området omkringFrankfurt, i den nordlige og sentrale del av Baden-Württemberg og i Sachsen.
Det offisielle språket ertysk. Minoritetsspråk somnedertysk (plattysk),frisisk,dansk ogsorbisk er offisielt anerkjent, men ikke sidestilt med det nasjonale språket.
Dette konfesjonskartet viser fordelingen mellom katolikker og protestanter i Tyskland. Mørkt blått viser et klart katolsk flertall, lyst blått og lys oransje viser en relativt jevn fordeling, mens mørk oransje viser et klart protestantisk flertall.Den tyske teologenMartin Luther gav støtet tilreformasjonen, noe som førte til grunnleggelsen av deevangelisk-lutherske kirker.
Før andre verdenskrig var ca. to tredjedeler av den tyske befolkningenprotestanter og den siste tredjedelenkatolikker. Ser man til en viss grad bort fra storbyene kan man si at befolkningens konfesjonelle tilhørighet har fulgt de politiske grenser, fordi det var de lokale fyrster som fastslo hvilken religion befolkningen skulle ha. Det store flertall føyet seg etter hva som ble bestemt, bare i liten grad førte den politiske overstyring til folkeforflytninger. I dag er ca. 27,2 % av befolkningen medlemmer i den romersk-katolske kirke, ca. 24,9 % medlemmer av en protestantisk kirke og ca. 38,8 % ikke medlemmer i noe religiøst samfunn.[11] Protestanter dominerer i nord, mens katolikkene har sitt tyngdepunkt i de sørlige statene og i de vestligste områdene.
Et stort antall tyskere forlater sine trossamfunn fordi de dermed kan spare den såkalte kirkeskatten. I mange tilfeller vil disse utmeldte fremdeles betrakte seg selv som kristne. Ettersom religionsstatistikkene forholder seg til formelt medlemstall, er dermed statistikkene ikke av samme presisjonsgrad som før folk ble seg bevisst denne skattegevinsten. De tradisjonelt protestantiske områdene er mer sekularisert enn de katolske, dermed må man regne med at andelen personer med protestantisk opphav reelt sett er høyere.
Ortodokse kristne i Tyskland utgjør ca. 1,4 millioner og omtrent like mange er medlemmer i andre kristne samfunn utenfor hovedretningene.
Det bor ca. fire millionermuslimer i Tyskland,[12] hovedsakelig avtyrkisk opprinnelse. I noen byer somOffenbach i Hessen, eller bydeler somKreuzberg i Berlin, er den tyrkiske konsentrasjonen meget sterk.
Jødiske forsamlinger har rundt 110 000 medlemmer. Antallet jøder totalt er anslått til å være rundt 200 000 personer. Jødene kommer hovedsakelig fra det tidligereSovjetunionen.
I løpet av det første århundre etter Kristus begyntegermanerne å trekke vest- og sørover fra det sørligeSkandinavia og det nordlige Tyskland. Man vet relativt lite om germanernes tidlige historie, og kunnskapen man har stammer i hovedsak fra romerske kilder og arkeologiske utgravninger.
I keiserAugustus regjeringstid gikk romerne under ledelse avPublius Quinctilius Varus til angrep på Germania. I år 9 etter Kristus ble romerne slått tilbake islaget ved Teutoburgerskogen, dacheruskere underArminius tilintetgjorde tre romerske legioner. Dette gjorde at romerne måtte gi opp å utvide riket øst forRhinen, slik at mesteparten av det moderne Tyskland falt utenfor Romerriket. Rundt år 100 e.Kr. bleTacitus' verkGermania nedtegnet. På denne tiden var germanerne nådd helt bort til Rhinen og tilDonau, slik at de bebodde mesteparten av det moderne Tyskland. I løpet av det tredje århundre ble de store vestgermanske stammene (slik somalemannerne,frankerne,chatterne,sakserne,friserne,sugambrerne ogthüringerne) stadig sterkere, og fra ca. 260 trakk germanerne over de romerske grensene og inn i selve Romerriket.
Den 25. desember 800 grunnlaKarl den storeFrankerriket, men allerede vedTraktaten i Verdun i 843 ble riket delt. Den østlige delen av Frankerriket utviklet seg til å bliDet tysk-romerske rike, et rike som kom til å eksistere i forskjellige former frem til 1806. Riket strakte seg opprinnelig fraEider i nord tilMiddelhavet i sør, men fikk fra høymiddelalderen grenser som i større grad sammenfalt med det moderne Tyskland,Østerrike ogTsjekkia.
UnderHohenstaufen-keiserne (1138–1254) ekspanderte de tyske fyrstene østover, og i prosessen kjent somOstsiedlung koloniserte tyske nybyggere store deler av dagensPolen ogBaltikum. I Nord-Tyskland oppstod det mektigeHansaforbundet omtrent på samme tid. Det gikk imidlertid nedover med riket underDen store hungersnøden 1315–1317 og senereSvartedøden 1348–1350, da folketallet i Tyskland gikk drastisk ned.
MedDen gyldne bulle i 1356 ble den grunnleggende statsstrukturen i riket fastlagt. Keiserverdigheten skulle heretter ikke gå i arv, men skulle derimot utpekes av et valgkollegium av syvkurfyrster fra de mektigste fyrstedømmene og erkebispedømmene. Fra og med 1400-tallet og frem til rikets oppløsning kom praktisk talt alle keisere fra de østerrikskehabsburgerne.
Martin Luthers95 teser i 1517 skulle bli startskuddet til den lutherskereformasjonen. Fra 1530 gikk mange tyske fyrster over til protestantismen, og religiøse spørsmål ble årsaken til mange kriger i tiden som fulgte. Den største av disse vartredveårskrigen (1618–1648), da store deler av Tyskland ble lagt i ruiner. Medfreden i Westfalen i 1648 tok urolighetene slutt, samtidig som riket i praksis ble splittet opp i en mengde mer eller mindre uavhengige fyrstedømmer. Fra inngangen til 1700-tallet begynte det nyekongedømmet Preussen å utfordre Østerrikes tradisjonelt dominerende stilling i Tyskland, og tiden frem til oppløsningen av Det tysk-romerske rike i 1806 var preget av rivaliseringen mellom prøysserne og østerrikerne.
EtterNapoléon Bonapartes fall i 1814 komWienerkongressen sammen for å gjenopprettestatus quo. Napoleon hadde oppløst Det tysk-romerske rike, og i dets sted opprettet kongressenDet tyske forbund, en løs konføderasjon av 39 uavhengige stater. I årene som fulgte oppstod den politiske liberalismen i Tyskland, en bevegelse som arbeidet for frihet og nasjonal samling. De nasjonale og liberale bevegelsene ble imidlertid hardt bekjempet av den svært konservativefyrst Metternich. Trenden gikk imidlertid mot et tettere tysk samarbeid, blant annet gjennom en tollunion. Mange tyskere var også blitt inspirert avden franske revolusjon, og det var på denne tiden rødt, svart og gull blede tyske nasjonale fargene.
Tysklands samling ble et faktum etterden tysk-franske krig i 1870-71. Det nye tyske keiserriket ble ledet av de prøyssiskeHohenzollern-keiserne, medBerlin som hovedstad. Perioden som fulgte ble kjent somGründerzeit, og var preget av en kraftig industrialisering av Tyskland. UnderVilhelm I ble Tyskland en av Europas sterkeste stormakter, og skaffet seg også flere kolonier andre steder i verden. GjennomBerlinkonferansen i 1884 delte de europeiske maktene Afrika seg imellom, og Tyskland fikk her kontrollen overTysk Østafrika,Tysk Sydvest-Afrika,Kamerun ogTogo. Internt ble Tyskland preget av den såkalteKulturkampf, der de protestantiske prøysserne aktivt bekjempetden katolske kirkes innflytelse på samfunnsutviklingen.
Adolf Hitler ble Tysklands leder i 1933, og var ansvarlig forandre verdenskrig. Hitler-regimet stod også bakHolocaust og en rekke andre krigsforbrytelser i løpet av krigen 1939–1945.
Foto: Deutsches Bundesarchiv
Skuddene i Sarajevo i 1914 utløsteførste verdenskrig. Krigen endte i tysk nederlag, og høsten 1918 måtte keiserWilhelm II gå av.Versaillestraktaten i 1919 påførte Tyskland store økonomiske problemer, og den nye, demokratiskeWeimarrepublikken (etablert august 1919) fikk en vanskelig start. Tyskland ble i mellomkrigstiden preget avhyperinflasjon, ustabile regjeringer og et høyt politisk konfliktnivå. Mange tyskere trodde på den såkaltedolkestøtlegenden, der «forrædere» som kapitalister og jøder skal ha «dolket» Tyskland i ryggen.
Hitler hadde allerede iølkjellerkuppet i 1923 forsøkt å gripe makten, men etter det mislykkede kuppforsøket varnazistene blitt marginalisert i slutten av 1920-årene.Den store depresjonen ved inngangen til 1930-tallet gjorde imidlertid at det politiske landskapet snudde, og i 1930 var det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti blitt landets nest største. I løpet av årene som fulgte var det svært problematisk å danne en handlekraftig tysk regjering, og i januar 1933 valgte presidentPaul von Hindenburg å utpekte Hitler til rikskansler.
Kort tid etter Hitlers maktovertagelse gikkRiksdagen opp i flammer. Gjennomriksdagsbrannforordningen satte nazistene sentrale borgerrettigheter til side, og Hitler greide på kort tid å omdanne Tyskland fra en demokratisk republikk til en totalitær stat med ettpartistyre. I årene som fulgte rustet Hitler opp det tyske forsvaret, og i 1936 gjenokkuperte tyskerneRhinland. Våren 1938 bleØsterrike annektert og innlemmet i Tyskland, og medMünchenavtalen i september tvang Hitler til seg viktige deler avTsjekkoslovakia.
Sensommeren 1939 kom Hitler med lignende krav overforPolen, men denne gangen gikk ikke de vestallierte med på de tyske kravene.Andre verdenskrig begynte medinvasjonen av Polen den 1. september, og i løpet av de første par krigsårene opplevde Tyskland en enorm suksess.Frankrike ble nedkjempet i løpet av seks uker våren 1940, og sommeren 1941 var praktisk talt hele kontinentaleuropa på tyske eller tyskallierte hender.Angrepet på Sovjetunionen i 1941 førte også med seg stor tysk fremgang de første par årene, men fra og med 1943 ble Tyskland gradvis slått tilbake på alle fronter.Sovjetunionen i øst ogUSA ogStorbritannia i vest ble til slutt for sterke, og våren 1945 begikk Hitler selvmord da krigen var tapt.
Gjennom det som senere ble kjent somHolocaust satte Hitler og nazistene i gang en industriell utrydding avjøder,sigøynere,homofile og andre «uønskede». Omtrent seks millioner jøder fra hele Europa døde i nazistenes dødsleirer, og alt i alt gikkflere titalls millioner menneskeliv tapt under andre verdenskrig.
Tyskland lå i ruiner etter krigens slutt, samtidig som ti millioner tyske soldater og sivile var blitt drept. Samtidig mistet landetstore landområder i øst, med det resultat at 15 millioner tyskere ble fordrevet. De resterende tyske områdene ble delt i fire allierte okkupasjonssoner.
Den nye tyske grunnloven, kaltGrundgesetz ble vedtatt avDet parlamentariske råd og kunngjort 23. mai 1949. Den nye staten kalt Forbundsrepublikken Tyskland, omfattet de franske, amerikanske og britiske okkupasjonssonene, i dagligtale gjerne kaltVest-Tyskland. Landets handlingsrom var fortsatt sterkt begrenset avokkupasjonsstatuttet, vedtatt av de allierte. Landets første kanslerKonrad Adenauer, arbeidet for lemping av vilkårene i statuttet, og den første oppmykningen kom allerede medPetersbergavtalen i november 1949.[14] I oktober samme år fulgteden sovjetiske sonen etter, og ble basisen forDen tyske demokratiske republikk (DDR, Øst-Tyskland). Den tidligere tyske hovedstaden Berlin ble delt, mensØst-Berlin ble gjort til hovedstad i DDR bleVest-Berlin liggende som eneksklave langt fra resten av Forbundsrepublikken. Ny hovedstad i vest bleBonn.[trenger referanse] Okkupasjonsmaktene godtok ikke at Berlin fullt ut ble gjort til en del av Vest-Tyskland. Mens lover vedtatt av Forbundsdagen i Bonn automatisk ble bindende for delstatene, måtte Berlins parlament gjøre egne vedtak for at disse lovene skulle bli gjeldende i Berlin. Bonn ble i Vest-Tyskland bare ansett som en provisorisk hovedstad inntil Berlin igjen kunne bli landets hovedstad. DaForbundsforsamlingen i 1969 avholdt sitt møte i Vest-Berlin i stedet for i Bonn protesterte DDR og Sovjetunionen.[15][16][17] Myndighetene i Bonn forsøkte flere ganger på 1950-tallet å plassere føderale institusjoner i Vest-Berlin, blant annet ble Forbundsforsamlingens møte (valg av forbundspresident) avholdt i Berlin fra 1954.[18]
Vest-Tyskland ble en demokratisk, vestorientert stat med sterke bånd tilUSA,Storbritannia ogFrankrike.
Tysklandsavtalen ble undertegnet 25. mai 1952 av Forbundsrepublikken Tyskland (som da omfattet området forVest-Tyskland) og de tre okkupasjonsmaktene USA, Frankrike og Storbritannia.
Landet fikk enblandingsøkonomi, og så sterk økonomisk vekst i etterkrigstiden at denne veksten fikk et eget navn, nemligWirtschaftswunder. I 1955 ble okkupasjonsstatuttet opphevet og Forbundsrepublikken Tyskland gjenvant dermed det vesentlige av sin selvstendighet.[14] Landet ble med iNATO, og i 1957 var det en av grunnleggerne av det som senere bleDen europeiske union.
Øst-Tyskland ble i praksis en sovjetisk satellittstat, der sovjet-russerne gjennomWarszawapakten hadde full politisk og militær kontroll over landet og de andre østeuropeiske kommuniststatene. På papiret var DDR en demokratisk stat, men i praksis ble alle avgjørelser tatt i lukkede rom idet sosialistiske enhetspartiet. Samtidig hadde regimet gjennom det hemmelige politietStasi full kontroll over landets innbyggere. Et problem i DDR var «republikkflukt», altså at velutdannede innbyggere flyktet til vest. I 1961 satte regimet oppBerlinmuren for å få slutt på problemet.
Forholdet mellom de to tyske statene ble noe bedret i 1970-årene gjennomWilly BrandtsOstpolitik. Utover i 1980-årene begynte problemene å tårne seg opp i Øst-Tyskland, og daUngarn sommeren 1989 valgte å åpne grensene mot vest dro østtyskere i store mengder over grensen. Massedemonstrasjoner fulgte i flere byer i DDR, og den 9. november valgte regimet å åpne grensene. Store menneskemengder begav seg over den forhatte Berlinmuren, og i løpet av kort tid kollapset DDR-regimet. Den 3. oktober 1990 bleTyskland igjen samlet, da de østtyske områdene ble tatt opp i Forbundsrepublikken.
I 1991 ble Berlin gjort til hovedstad i det forente Tyskland.[19][a] De nye forbundsstatene i øst slet imidlertid med store problemer etter gjenforeningen, med blant annet massearbeidsledighet, industridød og en bølge av fremmedhat.
Helmut Kohl (CDU) ble den første felles forbundskansleren i Tyskland. I 1998 overtok imidlertid sosialdemokratenGerhard Schröder makten, før høyresiden igjen tok over medAngela Merkel fra 2005. Tyskland har etter gjenforeningen også begynt å spille en mer aktiv rolle i internasjonal politikk, blant annet med militær deltagelse iKosovokrigen og ikrigen i Afghanistan.
Per 2019 hadde USA 35 000 soldater og 17 000 amerikanske sivilt ansatte på sine militærbaser i Tyskland.[20]
Det er også åpninger for at det kan avholdes nyvalg før en fire års-periode er utløpt.[21]
Det er en sperregrense på fem prosent for å få sete i forbundsdagen.[22]
Landets statsoverhode erforbundspresidenten, som velges avForbundsforsamlingen for en periode på 5 år. Den tyske presidentens rolle er hovedsakelig av ikke-politisk og seremoniell art. Det er forbundskansleren som er sjef for regjeringen, og som har den viktigste politiske posisjonen. Presidenten har makt til å oppløse parlamentet før utløpet av valgperioden. For å felle en tysk regjering kreves det «konstruktiv mistillit», det vil si at en ny kandidat må foreslås før regjeringen kan gå av.
Bundesverfassungsgericht, forfatningsdomstolen i Karlsruhe, skal ivareta individets rettigheter etter grunnloven, den megler mellom statsorganene og mellom delstats- og forbundsnivået, den vurderer om et partis politikk er forenlig med demokratiske prinsipper og om den kontrollerer den føderale lovgivningen.[23]
Tyskland er enføderasjon av 16 delstater («Bundesländer») med utstrakt selvstyre; dette innebærer en tilsiktet maktfordeling mellom sentralmakten og delstatene. Denne maktfordelingen kommer i tillegg til maktfordelingen mellom politiske myndigheter og rettsvesen som begrenser vilkårlig maktutøvelse. Hver delstat fungerer som en selvstendig enhet innenfor sitt territorium med den samme delingen av makten som på føderalt nivå: delstatsparlament, delstatsregjering og delstatsforfatning. Delstatsforfatningene er underlagt prinsippene i Forbundsrepublikkens grunnlov av 1949. Delstatenes parlamenter har ett kammer som velges hvert fjerde år. Delstatsregjeringen utpeker utsendinger til Forbundsrådet; antallet av slike utsendinger avhenger av folketallet i delstaten.[23]
Forbundslandene er inndelt i kommuneforbund («Landkreise») og selvstendige byer («Kreisfreie Städte»). Enkelte delstater haramt som regional enhet mellom landkrets og kommune. Berlin og Hamburg er spesielle ved at de kun består av én kommune («Stadtstaaten»); Bremen regnes i samme kategori, men er formelt delt i to kommuner.
Norge hadde et spent forhold til Tyskland i en årrekke etterandre verdenskrig, men i norgesvennenWilly Brandts periode som forbundskansler 1969–1974 ble forholdet endelig normalisert.
Den tyske interessen og sympatien forNorge går langt tilbake i tid, og Tyskland og de nordiske landene har alltid (med unntak avandre verdenskrig og et par kriger underBismarck) hatt nære og tette bånd. Allerede imiddelalderen var det stor handel mellom Tyskland og Norge, blant annet med det mektigeHansaforbundet.Reformasjonen spilte også en viktig rolle i den tysk-norske kulturutvekslingen, da tyske salmer og religiøst litteratur kom til Norge via oversettelse tildansk. Tyskere var også viktige som offiserer i den dansk-norske hæren og som spesialister innenfor bergverk og byggekunst. På 1700-tallet gikk det norske fokuset noe bort fra Tyskland og i retningStorbritannia på grunn av felles sjøfartsinteresser, men fra andre halvdel av 1800-tallet fikk igjen Tyskland stor prestisje etterden tyske samlingen. Både den voksendearbeiderklassen og den borgerlige siden så til Tyskland for inspirasjon, og mot slutten av århundret var spesielt akademiske miljøer i Norge svært rettet mot Tyskland.[26]
Norske forfattere og komponister somIbsen,Bjørnson,Kielland,Garborg ogGrieg fikk alle et stort publikum i Tyskland ved inngangen til 1900-tallet. Den tyske kulturen var samtidig svært rettet mot Tyskland, og den norske utenriksministerenJørgen Løvland skrev i 1906 at «våre jurister, filosofer, teologer og teknikere er nesten alle tysk oppdragne. […] Den tyske innflytelse er videre forgrenet og dypere i vårt land enn noen annen». Den norske høyere skolen la samtidig stor vekt på undervisning i det tyske språket.Første verdenskrig førte Norge mer i retning avStorbritannia, men på 1930-tallet ble Tyskland igjen forbildet for mange norskereaksjonære. Andre verdenskrig ble likevel et definitivt vendepunkt for Norges utenrikspolitiske og kulturelle tilknytning, og etter 1945 overtokengelsk som det ledende fremmedspråket i skolen.[27]
Etter krigen deltok Norge i den allierte okkupasjonen av Tyskland medTysklandsbrigaden, og det var ikke før 12. januar 1952 atKong Haakon erklærte at krigstilstanden mellom Norge og Tyskland var opphevet. Året før hadde Norge opprettet diplomatiske forbindelser medVest-Tyskland. På denne tiden var imidlertid holdningene til Tyskland fortsatt svært lunkne i Norge, og underOL i Oslo i 1952 var det uaktuelt for de norske arrangørene å spilleDeutschlandlied for de tyske medaljevinnerne. I 1957 demonstrerte 1500 personer mot den tyske NATO-generalenHans Speidel under et besøk i Oslo, og i mange bedrifter ble det gjennomført 15 minutters politisk streik. StatsministerEinar Gerhardsen hadde sitt første offisielle besøk i Tyskland i 1965, og medWilly Brandts besøk i Norge i 1970 ble det tysk-norske forholdet endelig normalisert. Senere har Forbundsrepublikken og Norge vært viktige samarbeidspartnere, noe som blant annet kom til uttrykk i atKong Harald ogDronning Sonja la sitt første offisielle utenlandsbesøk utenfor Norden til Tyskland.[28]
Tyskland er en av Norges viktigste handelspartnere, og samhandelen mellom Norge og Tyskland var i 2006 på omtrent 150 milliarder norske kroner. Norge eksporterte det året varer og tjenester til Tyskland for 94 milliarder kroner, mens importen til samme tid var på 55 milliarder kroner. Olje og gass utgjør 69 % av den totale norske eksporten til Tyskland, mens Norge i hovedsak importerer kjøretøy, maskiner og utstyr, metaller og kjemiske produkter fra Tyskland.[29]
Tyskland utgjør sammen medUSA,Kina ogJapan de fire størsteindustriland i verden.Den sosiale markedsøkonomien er grunnlaget for den økonomiske politikken. Tyskland er en av de viktigste handelspartnere for de fleste europeiske land, herunder Norge.Norsk-Tysk Handelskammer i Oslo hjelper norske bedrifter som vil inn på det tyske markedet.
Blant de mest fremtredende industrigrenene er elektroteknisk industri, våpenindustri, bilindustri, maskinindustri og kjemisk industri. Bokindustrien er den største i verden.
Sysselsettingen i 2011 var rekordhøy med 41,6 millioner mennesker i arbeid.[30] Arbeidsledigheten var ved årsskiftet 2011/2012 2,976 millioner, det laveste på 20 år.
Den såkalteMittelstand som er familieeide, små og mellomstore bedrifter, sto i 2015 for ca. 60 % av sysselsettingen, mer enn halvparten av verdiskapningen, og bidro til at nesten halvparten av markedsledende bedrifter i verden var tyske. Mittelstand-bedrifter sto i 2015 for 17,1 % av landets eksport.[31][32]
Viktige eksportvarer er biler, maskiner, transportutstyr, elektrisk utstyr,metaller og tekstiler. Viktige importvarer er brenselstoffer, maskiner, matvarer og drikkevarer. Viktige handelspartnere erFrankrike,Storbritannia,USA,Nederland,Italia ogBelgia. Landet var lenge verdens største eksportnasjon, men ble i 2009 forbigått avKina.[33]
Med 37,5 millioner utenlandske besøkende i 2017 var Tyskland det niende største turistmålet i verden.[34]
Det store folketallet og den høye befolkningstettheten stiller store krav til samferdselen, både organiseringen av de store trafikkmengdene og hensyn til helse og miljø. Periodevis har Tyskland vært pionerer innen deler av samferdselssektoren.
Tysklands jernbaner (inkl.S-baner, men ikketunnelbaner) utfører årlig ettransportarbeid på ca. 75 milliarder passasjerkilometer, dvs. at hver tysker gjennomsnittlig kjører ca. 900 km årlig med tog. Markedsandelen var 7,7 % i 2006. Det er i overkant av gjennomsnittet i Vest-Europa, men lavere enn i blant annet Sveits, Frankrike, Danmark og Sverige.
Lokaltrafikken med tog (S-baner, av tysk S-Bahn, Stadtschnellbahn) er stort sett godt utbygd rundt de største byene. Dette gjelder særlig forbindelsene til og fra sentrum, mens tverrforbindelser ofte mangler selv i de største byene. S-togene fungerer i praksis mest sompendlertog og utgjør en viktig del av det tyskerne kaller Öffentlich Personennahverkehr (ÖPNV), dvs. kollektiv nærtrafikk.
Tidlig på 1900-tallet var tyskerne pionerer innen datidenshøyhastighetstog, både med verdensrekorder for forsøkstog og raske tog i vanlig trafikk (for eksempelFliegender Hamburger). Slik er det ikke i dag, hvor blant annet Frankrike, Japan og Kina ligger foran i sporet. Disse landene har lange høyhastighetsbaner med hastigheter på 300-350 km/t, mens de tilsvarende i Tyskland foreløpig er korte og fåtallige. Tysklands jernbanene ble forsømt i nazitiden (1933–1945) og i øst også iDDR-tiden (1945–1990) – i tillegg til at de viktigste trafikkstrømmene i Vest-Tyskland etter delingen i 1945 ble omstilt fra øst–vest (for eksempel Hamburg–Berlin) til nord–sør; etter Tyskland samling fikk så igjen øst–vest-forbindelse stor betydning. Mye av jernbaneinvesteringene måtte derfor brukes på gjenoppbygging og elektrifisering; for eksempel tok det over 60 år å få kjøretiden Hamburg–Berlin under detFliegender Hamburger presterte tidlig i 1930-årene.
Siemens' høyhastighetstogICE 3 er mye brukt på tyske hovedlinjer og internasjonale forbindelser, i tillegg til at varianter av dette toget brukes blant annet i Spania, Russland og Kina.
I tiårene etter 1945 beholdt tyske byer (både i Øst- og Vest-) sporveissystemene i større grad enn i for eksempel Frankrike og Storbritannia. Det var tyskerne som i 1970-årene lanserte den forbedrede trikk, den modernebybane (ordet ’’bybane’’ er et lån fra tysk ’’Stadtbahn’’). Tyskerne har også eksportert bybanevogner, bybaneteknologi og –ideologi. De eldre leddtrikkene i Oslo (SL-79) er således produsert av Siemens/Düwag, likeså trikkene i for eksempelSan Diego. OgsåTram-Train-konseptet, dvs. trikker som har flere strømsystemer så de også kan gå på ordinære jernbaner, stammer fra Tyskland og finnes blant annet iKarlsruhe ogKassel. Det var også tyskerne som gjenopptok utviklingen avlavgulv (tysk Niederflur) i 1980-årene (jf.universell utforming).
Tunnelbaner (tysk U-Bahn) finnes bare i de største byene, da de er temmelig kostbare å bygge; de har til gjengjeld høy kapasitet. De har gjerne kortere stasjonsavstander og lavere fart enn S-banene, og de går i mindre grad ut i forstedene slik at S-baner og tunnelbaner utfyller hverandre. Berlin og München har de mest trafikkerte S-bane og tunnelbanesystemene.
Bussen er et viktig transportmiddel i alle europeiske land, og Tyskland er intet unntak. Medlemmene av Verband Deutsche Verkehrsunternehmen (VDV), som står for 95 % av landets kollektive nærtrafikk, transporterer på en vanlig arbeidsdag 28 mill. passasjerer i busser og 9,8 mill. i skinnegående transportmidler; i 2009 disponerte selskapene 37 000 busser, 7300 sporvogner og T-banevogner, og 19 000 jernbanevogner.[45]
Karl Benz fremstilte den første (motor)bussen i1895, og hans selskap gikk senere inn i det som etter ytterligere oppkjøp og fusjoner er blitt tilMAN SE. En annen betydelig bussprodusent erDaimler AG. I bytrafikken brukes busser særlig til de mindre trafikkstrømmene, for eksempel i de mindre byene, og tverrforbindelser mellom S-banelinjene i større byer. I tillegg er mange av jernbanens sidelinjer erstattet med busser. Bussene brukes også på en del lengre strekninger.
De fleste bussene erdieseldrevne, men noen få byer har ogsåtrolleybusser, batteridrevne busser og/eller gassdrevne busser.
Mer enn andre europeiske land omtales Tyskland som «billandet». Biltettheten i Tyskland er da også høy (556 biler pr. 1 000 innbyggere i 2006, 450 i Norge[46]), noe som sammen med den store befolkningstettheten gjør trafikkavviklingen ytterst krevende. Tyskland var tidlig ute med å produsere biler, og folk somGottlieb Daimler,Karl Benz ogRudolf Diesel hører med blant bilismens pionerer. Tyskland begynte også tidlig å produseremotorveier. Den første parsellen ble åpnet avKonrad Adenauer i1932 (også oppgitt til1929[47]), menAdolf Hitler var den første som (i1933–1941) lot bygge motorveier i stor stil, nemlig 2 128 km. I1992 var en oppe i nesten 11 000 km motorvei, men deretter har utbyggingen pga. voksende miljøinteresse[48]gått langsommere, til 12 532 km i 2007.[47] Det var også Hitler som grunnlaVolkswagenwerke og byenWolfsburg. Da byen ble grunnlagt, understreket arbeidsministerRobert Ley at byen skulle oppkalles etter ham.
Tyskland er blant de få europeiske land som fortsatt har motorveier utenfartsgrenser. Dette gjelder ca. 2/3 av motorveinettet (også oppgitt til 53 %[49]), som i stedet har en anbefalt fartsgrense (vanligvis 130 km/t), og enkelte har fartsgrenser under visse forhold som våt veibane. Miljøvernere og andre har gått inn for fartsgrenser. 120 km/t på motorveiene er beregnet å redusere biltrafikkens CO2-utslipp med 9–30 %[49].[50] En slik fartsgrense vil også gi mindre lokaleluftforurensninger, og betydelig mindrestøy (når hastigheten øker fra for eksempel 100 til 200, firedobles bilstøyen[51]). Men dette oppfattes sompolitisk ukorrekt (PUK) i Tyskland, hvor fri fart-lobbyen er meget sterk. Et utvalg i regi av regjeringen beregnet i 2005 dessuten at det ikke skjedde flere ulykker på motorveiene uten fartsgrenser enn på motorveier med fartsgrenser. Det kan skyldes blant annet at fartsgrensen for tunge kjøretøy og kjøretøy med tilhenger er 80 km/t, at det i rettssaker og forsikringsoppgjør etter ulykker regnes som skjerpende om en har overskredet den anbefalte fartsgrensen – og at stadige bilkøer reduserer hastighetene. For øvrig er de generelle fartsgrensene henholdsvis 100 km/t og 50 km/t på landeveier og i byer.[52]
I 2006 omkom 5 094 mennesker i trafikken, mot 11 300 i 1991. Nedgangen i denne perioden, da det ble åpnet få nye motorveier, var sterkere enn i de fleste vesteuropeiske land, og i forhold til folketallet hadde Tyskland i 2006 færre trafikkdrepte enn gjennomsnittet i EU.[53]
Enkelte byer, for eksempel München og Berlin, har innførtlavutslippssoner, hvor bare biler med lave eller ingen utslipp slipper inn. Freiburgs bydelVauban er tilnærmet bilfri.
Tyskland har en betydelig kystlinje, selv om østersjøkysten ble forkortet etter nederlagene i verdenskrigene. Alle tyske storbyer unntatt München ligger ved sjøen eller ved seilbare elver. Hamburg ligger ca. 100 km fra sjøen, men er like fullt Europas største havn etter Rotterdam.[54] Containerhavnen kan håndtere mer enn 25 000TEU'er pr. døgn, og havnen håndterer 36 mill. tonn gods pr. år og er verdens største importhavn for blant annet kaffe.[55]
Vannveiene spiller en viktig rolle for godstransporten – unntatt i sørøst, hvor vassdragene egner seg bedre til vannkraftproduksjon enn til transport.Rhinen er seilbar for mindre skip gjennom hele Tyskland til Basel.Donau har offentlig skipstrafikk med større fartøyer opp tilKelheim (like ovenforRegensburg). Fra Kelheim gårMain-Donau-kanalen viaMain til Rhinen, så kanalen muliggjør en gjennomgående vannvei fraNordsjøen tilSvartehavet (og, viaKalatsj-na-Donu–Volgograd-kanalen, tilKaspihavet). Svært viktig erKielkanalen, som forbinder Nordsjøen og Østersjøen.
Tyskland har et til dels godt utbygd sykkelveinett, også i storbyene, hvorav for eksempel München har 1200 km sykkelveier. I delstaten Nordrhein-Westfalen alene ble det i 2000-2004 bygget 801 km sykkelveier, og i 2005-2009 ytterligere 944 km sykkelveier.[56] Sykkelandelene i for eksempel Münster og Freiburg, målt i antall reiser, er henholdsvis 35 % og 26 % (sammenlignet med 9 % i Trondheim, 6 % i Stavanger og 3 % i Bergen).[57][58]Det finnes også et stort nett av langdistansesykkelveier (Radfernwege) mellom ulike landsdeler og disse er stort sett godt skiltet med spesielle sykkelskilt.
De andre tyske helligdagene avgjøres i hovedsak av delstatenes tradisjonelle, religiøse tilknytning. For eksempel feiresreformasjonsdagen (31. oktober) i de protestantiske delstatene i nord, mensallehelgensdag (1. november) er helligdag i det katolske Sør-Tyskland.
Skoleplikten i Tyskland begynner det året barnet fyller seks år, og varer fra ni til tolv år. De første fire eller seks årene (avhengig av delstaten) går eleven i grunnskolen (tysk:Grundschule). Dette nivået kallesPrimarstufe. Etter grunnskolen er det tre hovedløp eleven kan ta:Hauptschule,Realschule ogGymnasium.Hauptschule er et yrkesfaglig løp, ofte i kombinasjon med praksis i en bedrift.Gymnasium er et teoretisk løp der man ved fullførtAbitur kan søke opptak ved universiteter.Realschule er et sted i mellomHauptschule ogGymnasium, og brukes ofte som utgangspunkt for en teknisk utdannelse.
Tilsammen hadde Tyskland i studieåret 2008/09 394 offentlig godkjente universiteter og høyskoler. Av disse hadde 104 status somuniversiteter, 6 varlærerhøyskoler, 14 teologiske høyskoler, 51 kunsthøyskoler, 189 faghøyskoler og 30 såkalte faghøyskoler for offentlig forvaltning.[59]
Tysk avisleser – i dette tilfellet avDie Welt. De tyske dagsavisene når 75 % av befolkningen, og har et totalt daglig opplagstall på 20,2 millioner.
Mediene i Vest-Tyskland utviklet seg etter den andre verdenskrigen i et tosporet system, bestående av en privatfinansiert presse og en lisensfinansiert allmennkringkasting.[60] Da konsesjonslovene for pressen ble opphevet i 1949, ble det etablert et stort antall aviser.[60] Antallet er siden (per 2008) omtrent halvert til 135 aviser med fullskala dagsaviser.[61] Inkludert spesialredaksjonene utkommer daglig 354 forskjellige aviser i landet.[61] Disse når omtrent 75 % av befolkningen. Etter Tysklands gjenforening ble kampen om avismarkedet i det tidligere DDR, i det vesentlige vunnet av vesttyske forleggere.[60]
I mer enn halvparten avlandkretsene og de kretsfrie byene utkommer kun en avis med lokalt stoff.[60]
Bundespressekonferenz er de politiske journalistenes egen institusjon. BPK arrangerer pressekonferansene i eget hus med regelmessig deltakelse fra regjeringen og andre institusjoner, som gjester. Den normale ordning i resten av verden er at journalistene møter hos intervjuobjektene eller deres institusjoner. BPK ble etablert i 1949 for å sikre demokrati og åpenhet, for øvrig etter mønster fra en tilsvarende institusjon underWeimarrepublikken.[62]
Det finnes ingen klart dominerende by i Tyskland, og landet har en polysentrisk urban struktur. Enkelte tyske byer har de seneste årene gjennomgått stor vekst, mens andre igjen har gått mye tilbake. Dette skyldes en svært ujevn økonomisk utvikling i landet, der enkelte regioner har slitt med store økonomiske problemer.
Fraflytting har gjort at mange av byene i det tidligereDDR har fått store demografiske problemer, med en aldrende befolkning og en stor del av bygningsmassen ubebodd. Dette har igjen ført til økonomiske problemer for disse byene, da skattegrunnlaget forsvinner.[63]
75 % av den tyske befolkningen var i 2007 bosatt i mer urbane strøk, og i årene fra 1990 til 2007 hadde denne andelen en årlig vekstrate på 0,4 %.[64]
HovedstadenBerlin er Tysklands største by med 3 416 255 innbyggere (2007), og ligger øst i landet. Det vestlige delen av Tyskland har langt flere større byer enn den østlige delen, og av landets ti største byer ligger fire i delstatenNordrhein-Westfalen i vest.
I mellomkrigstiden blekabareten den første tyske formen for populærmusikk, blant annet med sangerinner somMarlene Dietrich ogMargo Lion. I etterkrigstiden har mye av den tyske rock- og popmusikken vært engelskspråklig (slik somScorpions), men tyskspråklige band somRammstein,Die Toten Hosen ogTokio Hotel har også opplevd internasjonal suksess.Neue Deutsche Welle er en annen sjanger som har satt sitt preg på det tyske musikklivet, med artister somNena ogKraftwerk. SjangerenSchlager er også populær blant mange tyskere.
Tysklands mest populære lagidrett erfotball, og mer enn seks millioner tyskere deltar i organisert fotball fordelt på 170 000 idrettslag. Herrefotballens øverste divisjon kallesBundesliga, og har blant verdens høyeste tilskuertall. Tysklands største fotballklubb erBayern München med 20 nasjonale mesterskap og fire europacuptitler.Det tyske herrelandslaget er helt i verdenstoppen, og vantverdensmesterskapet i 2014. Ogsådet tyske kvinnelandslaget har opplevd stor suksess, og tok samtlige EM- og VM-titler fra 2001 til 2009. Mesterskapet påhjemmebane i 2011 ble et tilbakeslag, men laget vant senereEM i 2013.
Men den største og mest populære vinteridretten, som også er landets nasjonalidrett på lik linje med langrenn i Norge, eraking. Aking er en svært liten sport i Norge, men den største i Tyskland. I mange år har tyskerne regjert topplista i kunstbaneaking med utøvere som Natalie Geisenberger, Felix Loch, Tatjana Hüfner, Tobias Arlt og Tobias Wendl. Under OL i Sotchi vant Tyskland alt som var, både lagstafetten, dame-, herre-, og doubleklassen.
Tyskland har vært vertskap for tre olympiske leker –Garmisch-Partenkirchen ogBerlin i 1936, ogMünchen i 1972. Til og med 2014 har tyske olympiadeltagere vunnet totalt 824 medaljer, hvorav 269 gull. Samlet sett ville dette ha gitt en andreplass påden totale medaljestatistikken, men siden de tyske medaljene på denne statistikken er fordelt mellom Vest-Tyskland, Øst-Tyskland, Tyskland og Det fellestyske laget fra 1950- og 60-tallet er Forbundsrepublikken Tyskland «bare» på femteplass på medaljestatistikken.
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern avimmateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
^Det finnes ulike årstall for når Berlin ble hovedstad. Berlin ble hovedstad i et gjenforent Tyskland ved Gjenforeningsavtalen i 1990. Og i 1991 ble det formelt besluttet å flytte statsadministrasjonen til Berlin.
^«I boken refererer Jørgensen til en undersøkelse utført av den kjente tyske økonomiprofessoren og næringslivslederen Hermann Simon. Han satte opp en liste over alle selskaper i verden som var markedsledende i sine produktkategorier, og kom til 2734 selskaper. Til sin forbløffelse kom han til at nesten halvparten av disse, 1307 selskaper, var tyske.» Fra artikkelen «Mener Europa kan stole på Tyskland», fraDagens Næringsliv, s. 28, 2. september 2014
^«Hochschulen». Statistisches Bundesamt Deutschland. 2008. Besøkt 26. september 2009.
^abcdIsmayr, Wolfgang (1999). «Massenmedien».Die politischen Systeme Westeuropas. Wiesbaden: Springer Fachmedien Wiesbaden. s. 441.ISBN9783322993090.
^abcdHans J. Kleinsteuber, Barbara Thomass (2008).«Media Landscape - Germany». European Journalism Centre. Arkivert fraoriginalen 24. september 2015. Besøkt 9. oktober 2015.
^«§ 19 StGB - Einzelnorm».www.gesetze-im-internet.de. Besøkt 23. august 2020. «Schuldunfähig ist, wer bei Begehung der Tat noch nicht vierzehn Jahre alt ist. (Gjerningsperson som ikke har fylt fjorten år, har ikke skyldevne).»
.jpg)
.svg)
