Tyrkia er en av de seks uavhengigetyrkiske stater. Landets offisielle språk ertyrkisk, som er morsmål for omtrent 85 prosent av landets befolkning.[5] Landets største etniske gruppe ertyrkere, som ifølgeThe World Factbook utgjør mellom 70 og 75 prosent av befolkningen.[4] Et stort flertall av Tyrkias innbyggere ermuslimer.[4] En pågående konflikt mellom Tyrkia ogPKK har resultert i betydelige tap av menneskeliv.[6]
Staten Tyrkia ble opprettet etter første verdenskrig, da detosmanske imperiet ble stykket opp. LandsfaderenMustafa Kemal Atatürk la vekt på å modernisere landet og redusere religionens rolle. Han mente også det var viktig å forene befolkningen ved å styrke dens tyrkiske identitet.
Flertallet av den tyrkiske befolkningen består av etnisketyrkere ogkurdere.Kurdere har sin tradisjonelle bosetning i Øst- og Sørøst-Tyrkia, men de er også spredt over andre deler av landet på grunn av intern migrasjon fra øst til vest.[7]
Tyrkia har rundt 83,5 millioner innbyggere og en befolkningsvekst på 1,5 % per år. Tyrkias befolkning er relativt ung. 25,5 % er i alderen 0–15 år. Ifølge statistikk som ble offentliggjort av regjeringen i 2005 er den forventede levealderen 68,9 år for menn og 73,8 år for kvinner, og gjennomsnittlig 71,3 for befolkningen som helhet. Skolegang er obligatorisk og gratis for barn i alderen 6-15. Andelen lese- og skrivekyndige er 95,3 % for menn og 79,6 % for kvinner, i gjennomsnitt 87,4 %.
Det er tre anerkjente minoriteter, (i henhold til Lausanneavtalen) grekere, armenere og jøder. Det finns også små grupper av levantinere, som for det meste er av italiensk og fransk opprinnelse, i Istanbul og Izmir.
Etter dannelsen av Tyrkia hovedsakelig i Anatolia, fordrivelse av etniske armenere og folkeutveksling med Hellas, ble landet etnisk relativt homogent[8] med unntak av den største minoriteten i Tyrkia erkurderne, som utgjør 15-20 % av befolkningen.[4] Etter den russiske tvangsflytting avtsjerkessere fra Kaukasus til Anatolia i 1864 har Tyrkia hatt en tsjerkessisk-talende minoritet i 1955 anslått til 90.000,[9] i 1934 omkring 45.000[10] og i 1996 ble anslått å være 65.000.[11] Tyrkia har anslagsvis 50.000 innbyggere av etniske armensk bakgrunn (per 2015).[12] Andre minoriteter er abkhasere,assyrere, bosnjaker, georgiere, romere, lazer, arabere og albanere.
Det bor anslagsvis 3 millioner tyrkere i Europa, først og fremst i Tyskland dit de første tyrkerne kom som arbeidsinnvandrere etter andre verdenskrig. Etterkommerne til de arbeidsinnvandrerne bor nå spredt rundt i Europa, spesielt Tyskland, Østerrike, Danmark, Sverige, Nederland og Norge.I Norge bor det rundt 15 000 tyrkere i hovedsak det sentrale østlandsområdet med Oslo og Drammen i første rekke.[13]
Landets offisielle språk ertyrkisk, og er førstespråk til omtrent 85 % av befolkningen. Det største minoritetsspråket erkurdisk, som snakkes av omtrent 12 % av befolkningen, men er helt uten offisiell status.Arabisk brukes av 1,2 % av befolkningen, men flesteparten av disse er tospråklige og behersker også tyrkisk. Andre minoritetsspråk ertsjerkessisk,gresk,armensk,lazisk,tatarisk ogjødespansk.[14]
IDet osmanske rike (forløperen til Republikken Tyrkia) varosmantyrkisk administrasjonsspråk. Dette var først en blanding avpersisk, arabisk og tyrkisk, men med tiden vokste formen «basistyrkisk» (turki-i basit) frem, med et vokabular der de fleste ordene var tyrkiske.[15] DaMustafa Kemal Atatürk kom til makten etter Det osmanske rikets fall sørget han for massive språkreformer. Osmantyrkisk ble sett på som umoderne, og arabisk- og persiskinspirerte ord ble fjernet fra språket. Siden 1928 hartyrkisk blitt skrevet med et modifisertlatinsk alfabet, noe som hadde en både praktisk og ideologisk bakgrunn. Det tidligere persisk-arabiske alfabetet ble ansett som for vanskelig og dermed en årsak tilanalfabetisme, samtidig som overgangen til det latinske alfabetet bidro til å markere statens sekulære grunnprinsipper.[16]
I Tyrkia er ca. 95 % av befolkningenmuslimer, hovedsakeligsunni, men også med et betydelig innslag avalevier som er en retning innensjiaislam. Andre religiøse minoriteter er armenske og greske kristne,yezidier samt jøder. Tyrkia har vært et sekulært land helt sidenMustafa Kemal grunnlarepublikken Tyrkia. Men regjeringspartiet AKP (Adalet ve Kalkınma Partisi) som vant valgene i2002 og2007 har et religiøst grunnlag og utfordrer sekularismen, blant annet ved å tillate kvinner å bære skaut på universitetene og i offentlige sammenhenger. Dette vedtaket er senere omgjort av forfatningsdomstolen med den begrunnelse at det strider med grunnloven. Et forslag om å forby regjeringspartiet, for brudd på sekularismeprinsippet, ble derimot avvist av forfatningsdomstolen i juli 2008. I september 2014 opphevet regjeringen forbudet mot å gå med sjal på videregående skoler, et forbud som har vært regnet som et symbol på det sekulære Tyrkia.
Anatolia har vært bebodd sidenneolittisk tid (omtrent10 000 f.Kr), da mennesket begynte med jordbruk og dyrehold. Arkeologer har funnet en rekke bosetninger fra denne tiden, derÇatal Höyük kanskje er den best bevarte. Frabronsealderen er blant annetAlaca Höyük ogTroja gravd ut. Fra ca. 1700 til1200 f.Kr var området dominert avhettittene.[19]
Inn ijernalderen varFrygia den dominerende statsdannelsen i området, før den ble erstattet avLydia ca.650 f.Kr.. Lilleasia var deretter underPerserrikets kontroll, førAleksander den store erobret hele riket på 330-tallet f.Kr. Med Aleksander komhellenismen til området, og lokale guddommer og skikker ble assimilert inn i gresk kultur.Romerne tok kontroll over Lilleasia i det andre århundre f.Kr., daPergamon ble en romersk provins.[20]
I senantikken ble rikets maktsentrum flyttet østover, ogKonstantinopel (dagensIstanbul) ble gjort til hovedstad. Selv omVestromerriket gikk i oppløsning på 300- og 400-tallet e.Kr bestodØstromerriket (også kjent som detbysantinske riket) i tusen år til, og bysantinerne var på høydepunktet av sin makt underBasileios II (r. 976-1025).[22]
På andre halvdel av 1200-tallet tokmuslimsketyrkiske folkegrupper kontroll over de østlige og sentrale deler av Lilleasia, og i årene som fulgte presset de vestover. I 1453 erobret deKonstantinopel, og gjorde slutt på tusen år med bysantinsk styre. Tyrkernes imperium, kaltDet osmanske rike, kom til å vokse til et av verdenshistoriens største og lengstlevende riker.[23]
Riket hadde sin storhetstid underSuleiman den store (r. 1520–1566) og etterfølgerne. Hele det østlige middelhavsområdet ogBalkan var på denne tiden under osmansk kontroll, og rikets strategiske plassering mellom Europa og Asia gjorde at all handel kunne kontrolleres av osmanene. Det osmanske rike var en sterk sentralisert stat under ledelse av ensultan, og gjennom syv hundre år haddedet osmanske dynastiet makten i riket.[23]
På tross av islamsk dominans (der sultanen blant annet var regnet som «islams beskytter») hadde riket store ikke-muslimske befolkningsgrupper, spesieltkristne. De religiøse minoritetene fikk i hovedsak beholde troen sin i fred, og gjennommillet-systemet hadde minoritetene et utstrakt indre selvstyre. UnderMehmet II ble også europeiskejøder invitert til å bosette seg iIstanbul.[23]
Det gikk nedover med riket fra 1700-tallet. I historiefaglige miljøer er det ingen bred konsensus om årsakene til forfallet, men faktorer som trekkes frem er at de tidligere så militært overlegne osmanene nå var underlegne de europeiske stormaktene, at handelen med Asia nå gikk sjøveien rundt Afrika, store problemer medinflasjon og liten teknologisk utvikling i transportsektoren, jordbruket og industrien.[24]
Tyrkerne var påsentralmaktenes side underførste verdenskrig, og nederlaget i krigen kom til å bli slutten på Det osmanske rike. Under de nasjonalistiskeungtyrkernes styre ble situasjonen kritisk for rikets etniske minoriteter, og det gikk spesielt hardt ut overarmenerne. Fra 1915 utviklet undertrykkelsen seg tilet rent folkemord, og i årene frem til 1923 døde omtrent tre fjerdedeler av landets to millioner armenere av drap, sult, tvangsarbeid og tvungne deportasjoner.[25]
Atatürk besøker İzmir Kız Lisesi. (1. februar 1931)
Etter at Det osmanske rike gikk i oppløsning etter første verdenskrig var deler av landet underalliert okkupasjon. I 1919 blusset urolighetene opp igjen i det som blir kaltden tyrkiske frigjøringskrigen,[26] og i årene som fulgte kjempetMustafa Kemal – i ettertiden kaltAtatürk, «tyrkernes far» – for å få opphevetfreden i Sèvres. Etter at de utenlandske styrkene var nedkjempet ble Republikken Tyrkia etablert i 1923, medAnkara som hovedstad.Lausannetraktaten erstattet Sèvres-avtalen, og som en del av avtalen fulgte store befolkningsutveklsinger. Omtrent 1,3 millioner grekere måtte forlate den nye republikken, mens en halv million tyrkere dro motsatt vei. Republikken Tyrkia ble således langt mer etnisk homogen enn før.[27]
Etter utryddelsen av armenerne, var den kurdiske befolkningen landets største minoritet, og utgjorde et flertall i store områder i øst og sør. Ulike grupper i den kurdiske befolkningen gikk til opprør mot tyrkisk herredømme flere ganger, men ble hver gang slått ned med stor brutalitet. Under ledelse av den sunnimuslimske lederenSjeik Said, ble det organisert et omfattende kurdisk opprør i 1924. Etter Sjeik Said-bevegelsens nederlag organiserte kurdiske intellektuelleKhoybun-forbundet som i 1930-32 etablerte militær kontroll i et større område rundtArarat-fjellet ved grensa til Iran. I 1937/38 gjennomførte den tyrkiske hæren omfattende massakrer mot kurdere iDersim-området. Daværende statsminister Erdoğan ba i 2011 den kurdiske befolkningen om unnskyldning for massakrene i Dersim.[28]
Mellom 1924 og 1935 gjennomførte Atatürk omfattende reformer i en skala aldri tidligere sett i den muslimske verden. Han opphevetkalifatet ogislamsk lovgiving, og erstattet dem medprivatrettslig lovgivning etter mønster avSveits enstrafferett importert fraItalia. Det arabiske alfabetet ble erstattet av det latinske, kalenderen ble gjort om til å følge vestlig standard med søndag som hviledag,tyrkerluen ble forbudt, bruken avdet metriske målesystemet ble gjort obligatorisk, og kvinners stilling ble betydelig forbedret.[29][30]
Tyrkia holdt seg nøytrale under størstedelen avandre verdenskrig. I perioden 1941–1943 var regjeringen tyskvennlig, men Tyrkia gikk stadig mer ialliert retning fra 1943. I februar 1945 erklærte landet krig motTyskland, et trekk som kun var motivert av ønsket om å bli med ide forente nasjoner etter krigens slutt.[31] Etter krigen ble Tyrkia knyttet tilUSA i forbindelse med den såkalteTruman-doktrinen, og landet mottok omfattende økonomisk og militær hjelp av amerikanerne.[32]
Tyrkia var i praksis en autoritær ettpartistat frem til 1946. Det var først medAdnan Menderes i 1950 at landet fikk en statsminister som ikke kom fra Atatürksrepublikanske folkeparti, og Tyrkia har i prinsippet vært et demokratisk land siden. Likevel har landets militære ledelse grepet inn i politikken ved en rekke anledninger, og både i 1960, 1971 og 1980 ble de folkevalgte kastet av de militære og erstattet med regjeringer utpekt av generalene.[33]
Helt siden 1920-tallet har det vært uroligheter i de kurdisk-dominerte områdene sørøst i landet, og fra slutten av 1970-tallet tiltok urolighetene da den militante organisasjonenKurdistans arbeiderparti (PKK) underAbdullah Öcalan begynte å kjempe for et uavhengigKurdistan. En væpnet konflikt brøt ut i 1984, og siden den gang har titusenvis av menneskeliv gått tapt. Tyrkiske myndigheter har forsøkt å forbydet kurdiske språket og kurdiske folkedrakter, og anerkjenner ikke kurderne som en nasjonal minoritetsgruppe.[6]
Den 15. juli 2016 ble etmilitærkupp forsøkt.Unntakstilstand ogportforbud ble erklært av kuppmakerne, en gruppe som kalte segYurtta Sulh Konseyi.[34][35] Kuppforsøket var over neste dag, seint på formiddagen. The Economist meldte at 230 ble drept, blant dem 145 sivile som konfronterte soldater på kuppmakernes side. General Hulusi Akar skal ha blitt presset til å signere en erklæring om unntaktstilstand. Akar nektet og kuppmakerne strammet da et belte rundt halsen på ham, men Akar ga seg ikke og han overlevde. Erdoğan erklærte tre måneder unntakstilstand og arresterte flere tusen soldater blant dem over 100 generaler. Få dager etter kuppforsøket ble 8000 politimenn og 3000 dommere avskjediget eller internert.[36]
Tyrkia har en tredeling av makta mellom en lovgivendenasjonalforsamling (Türkiye Büyük Millet Meclisi), en dømmende makt og en utøvende makt ved regjering og president. Grunnloven av 1982 ga presidenten større reell makt enn tidligere.Recep Tayyip Erdoğan (AK Parti) har vært Tyrkias president siden 2014.
Tyrkia er delt i 81provinser som ledes av en guvernør, utnevnt av presidenten. Provinsene er igjen inndelt i distrikter. På det lokale nivået er landet organisert i kommuner (belediye). Det holdes alminnelige valg til kommunestyrene, men stort sett er Tyrkia mer sentralstyrt og det kommunale selvstyret er mindre utviklet.
Tyrkia har vært med iNATO siden 1952.[37] Med en styrke på nesten800 000 soldater og110 000 offiserer erTyrkias forsvar alliansens nest største. Forsvarsbudsjettet er på omtrent 15 milliarder lira (2011), omtrent 46 milliarder norske kroner
Frem til 2019 var det 12 måneders obligatorisk førstegangstjeneste for menn.[38]
Fra 2019 er tjenestetiden Obligatorisk vernepliktstjeneste for menn over 20 år i seks måneder.
Landet har også frivillig vernepliktstjeneste for kvinner.[39]
Tyrkia har samarbeidet medEU i en årrekke, og fikk sin første avtale med det daværendeEF i 1963.
I 1995 inngikk Tyrkia og EU en tollunion, og i 1999 åpnet EU for at Tyrkia kunne bli kandidatmedlem. Formelle forhandlinger om et eventuelt medlemskap startet i 2005, men disse har senere stagnert slik at Tyrkia pr. 2013 er et godt stykke unna kravene for et EU-medlemskap.[41][42]
Etter flere tiårs forsøk på bli EU-medlem – uten at det ser ut til å lykkes – velger Tyrkia å sende en søknad om å bli medlem i BRICS i september 2024[43].
Den tyrkiske økonomien er en av de 20 største økonomiene i verden, og landet har en dynamisk og stor arbeidsstyrke. Landet er medlem i G20 der de 20 største økonomiene i verden samles. Videre er landet medlem i OECD og har medlemskapsforhandlinger med EU, noe som vil åpne nye muligheter for landet. Forhandlingene har pågått siden 2005. Tyrkia har vært assosiert medlem i EU siden 1967. Tyrkia er økonomisk og kulturelt tett knyttet til både Europa ogMidtøsten. Landet har hatt en stor økonomisk vekst de siste årene. Per 2008 har BNP pr. innbygger passert $ 12 000, men forskjellene mellom rike og fattige er fortsatt store. Det er også geografiske forskjeller i inntektsfordelingen og graden av økonomisk utvikling.
Med 37,6 millioner utenlandske besøkende i 2017 var Tyrkia det åttende største turistmålet i verden.[44]
Den tyrkiskeallmennkringkasteren heterTürkiye Radyo Televizyon Kurumu (TRT), og driver en rekke TV- og radiokanaler. Det redaksjonelle innholdet er underlagt kontroll av myndighetene, og kontroversielle temaer tas sjelden opp. Siden 1993 har landet også hatt uavhengige, kommersielle TV-kanaler.[45]
Tyrkias trykte medier domineres avDoğan-gruppen, som eier over halvparten av landets aviser. De viktigste dagsavisene erZaman,Posta,Hürriyet,Milliyet,Sabah ogYeni Asir, med de to førstnevnte som de største.[45]
OrganisasjonenReportere uten grenser peker på en rekke problematiske sider ved ytringsfriheten i Tyrkia, og mange journalister har blitt arrestert for kritikk av myndighetene. Spesielt er temaer rundtKurdistans arbeiderparti (PKK) sensitive, og landet driver en utstrakt sensur avInternett, der blant annet videodelingstjenestenYouTube har vært blokkert i lange perioder.[46][47]
Tyrkias største by erIstanbul, som også er landets finansielle, økonomiske og kulturelle sentrum.
Den største byenIstanbul er landets finansielle, økonomiske og kulturelle sentrum, og har over 13 million innbyggere (2013).[48] Andre viktige byer erİzmir,Bursa,Adana og hovedstadenAnkara.
Anslagsvis 70 prosent av Tyrkias befolkning bor i byer.[4] Syv av Tyrkias byer har mer enn én million innbyggere.[48]
Det tyrkiske kjøkken har blitt insipirert av det arabiske kjøkken, og har inspirert både Europa (spesielt det greske kjøkken og kjøkkenene i de tidligere jugoslaviske landene) og Midtøsten.Pita (på tyrkisk kaltpide) er mye brukt, og det samme erbörek.Jogurt (yoğurt) er en tyrkisk oppfinnelse, og andre kjente tyrkiske matretter erkebab,çorba (en tynn suppe),dolma (fyltegrønnsaker) ogmantı.[49]
De fleste tyrkere er muslimer og mange er derforavholds, men store deler av befolkningen har også et mer avslappet forhold til alkoholforbudet i Islam. Nasjonalbrennevinet er detanis-baserterakı, som gjerne nytes sammen medmeze.[50] Tyrkia har ogsånoe vinproduksjon og hasselnøttproduksjon.
Det ble drukket180 000 tonnsvart te (çay) i Tyrkia i 2004, noe som gjorde landet til verdens nest største temarked (etterIndia). Hver tyrker bruker i gjennomsnitt 2,5 kg te i året, noe som gir Tyrkia verdens høyeste teforbruk per capita.[51]
Tyrkia deltok for første gang isommer-OL siden 1908, og har siden den gang vært med i alle sommerleker unntatt tre. Siden 1936 har også Tyrkia deltatt i de flestevinter-OL. Pr. 2013 har landettilsammen 39 gullmedaljer (alle i sommer-OL), og idrettsgrenen der landet har tatt flest OL-medaljer erbryting.[53]
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern avimmateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
^National Geographic Atlas of the World (7th utg.). Washington, D.C.:National Geographic. 1999.ISBN0-7922-7528-4. "Europe" (pp. 68–69); "Asia" (pp. 90–91): «A commonly accepted division between Asia and Europe ... is formed by the Ural Mountains, Ural River, Caspian Sea, Caucasus Mountains, and the Black Sea with its outlets, the Bosporus and Dardanelles.»(en)
^Stanford Jay Shaw og Ezel Kural Shaw (1977).History of the Ottoman Empire and Modern Turkey. Bind 2. Cambridge University Press. Side 341.ISBN 9780521291668
^James A. Huston (1988).Outposts and Allies : U.S. Army Logistics in the Cold War 1945–1953. Associated University Presses. Side 134-136.ISBN 0941664848
^Ergun Özbudun (2000).Contemporary Turkish Politics: Challenges to Democratic Consolidation. Lynne Rienner Publishers. Side 6-8.ISBN 9781555877354
.svg)
.svg)
