Trekkfugler er en ikke-systematisk gruppe medfugler som årligfugletrekk mellomhekkeplassene på høyebreddegrader og overvintringsplassene på lavere breddegrader. Noenarter krysser ogsåekvator under trekket. Med trekkfuglene følger det også bådeutøy ogsmitte, som for eksempelflåtter ogvirus. Motsatsen til en trekkfugl er enstandfugl.
Noen trekkfugler, for eksempelgjess, kan også tilrettelegge seg som standfugl. Gåsetrekket er allikevel kanskje det mest spektakulære man kan oppleve iNorge.Svalbardbestanden avkortnebbgås består nemlig av 80 000 fugler, og hele skaren raster iTrøndelag under trekket. Et annet spektakulært skue ertranenes (Grus grus) årlige mellomlanding vedHornborgasjön iVästergötland iSverige, før fuglene forsvinner videre til hekkeplassene rundt om ellers iFennoskandia. Opp mot 25 000 traner kan samle seg til tranedans og etegilde, og svenskene fôrer dem med inntil70–100 tonn korn årlig.[1]
Når fugler skal fly langt, som under vår- og høsttrekkene, samler de seg ofte i små og store flokker for å fly i formasjon. Slik formasjonsflyging sparer individene forenergi under flukten og gjør dem tryggere mot angrep frapredatorer.
En klassisk formasjon er såkaltV-formasjon ellerplogformasjon, der fuglene sprer seg ut i en V-form i luften, for å spare energi gjennom å surfe på trykkbølgen etter fuglen foran seg. En slik plogformasjon kan, om den består av mange nok individer, bestå som én primærformasjon med flere mindre sekundærformasjoner i. Prinsippet med formasjonsflukten er det samme sombrettsurfere bruker, når de «rir»bølgene i vannet på etsurfebrett. Fuglen som fly først i formasjonen får den største fysiske belastningen. Derfor bytter fuglene på om å fly først. Ungfugler (førstereis trekkfugler) og eldre individer ligger som regel lengre bak i formasjonen. Fuglene søker dessuten oppdrift og gunstige vinder under flukten. Underveis foretar fuglene gjerne flere mellomlandinger, typisk på strategiske steder der de vet de finner mat. Hvor ofte de mellomlander varierer imidlertid mye, både med arten, været og måten de migrerer på. Fugler som trekker i ustrukturerte større og mindre grupper, parvis eller enkeltvis, trenger oftere hvile.
.jpg)
Norges trekkfugler deles gjerne ikortdistansetrekkere (fugler som normalt overvintrer i vestre del avden palearktiske sone) oglangdistansetrekkere (fugler som normalt overvintrer utenfor Vest-Palearktis, ofte såkaltetropikflyttere som overvintrer i tropiske strøk, men også andre).
Listene under (som nødvendigvis ikke er komplette) følger stort sett Miljølare.no og inkluderer kun fastlandspopulasjonene.[2]
Tidvis kan også andre trekkfugler besøke Norge, men det er uvisst om eller i hvilken grad de hekker her. Et eksempel erdobbeltbekkasin (Gallinago media), som ikke lenger hekker i det skandinaviske lavlandet, men er registrert med en begrenset hekkende bestand i fjellene, både i Norge og Sverige.
| Kortdistansetrekkere | Langdistansetrekkere |
|---|---|
|
|