Trebukker (Cerambycidae) er en artsrik familie avbiller der de aller fleste kan kjennes på at det har uvanlig lange, kraftige antenner. De fleste av artene har larver som lever i levende eller død ved, noen minerer også i urtestengler. En del arter regnes som skadedyr på skogstrær, og noen kan også ødelegge bygningstømmer eller møbler. Mange av artene er store og spektakulære, og er ettertraktede blant samlere. Det er beskrevet omtrent 30 000 arter, 93 er funnet i Norge (i tillegg til en del arter som er tilfeldig innført medtreverk).
Små til meget store (2–170 mm), som oftest slankebiller. Oversiden er som oftest fint, neppe synlig hårete. De har ofte påfallende fargemønstre, eller er metallisk farget, mange har også grå og brunekamuflasjefarger. Det mest påfallende trekket er de lange og kraftigeantennene, som vanligvis er mer enn halvparten så lange som resten av kroppen, ofte betydelig lengre enn kroppslengden. Det er ofte markert forskjell på kjønnene, hannene er generelt mindre, slankere, med lengre antenner og ofte lengre bein enn hunnene. Det kan også være forskjell i fargen.Hodet er mer eller mindre firkantet, fasettøynene er nyreformede med en innskjæring i fremkanten der antennene sitter festet. Kjevene (mandiblene) er kraftige, hos noen arter sterkt forstørrede. De kan peke fremover eller nedover.Antennene er 11-leddete, de enkelte leddene er oftest noe klubbeformede (tykkest ytterst).Brystskjoldet (pronotum) er vanligvis bredere enn langt og sterkt hvelvet. Sidekantene er ofte sagtakkede eller med en eller flere kraftige pigger.Dekkvingene er vanligvis avlange, men hos noen grupper der de forkortede slik at de ikke helt dekker flygevingene og hele bakkroppen er synlig ovenfra.Beina er lange og temmelig kraftige. Lårene er ofte kølleformede eller fortykkede. Føttene er fire-leddete, i alle fall det tredje leddet er tolappet og hjerteformet, ofte også det andre.Larvene er tykke, hvite og tynnhudete, med kraftige kjever, men sterkt reduserte bein.
De fleste artene har larver som utvikler seg i død ved, enten fersk eller ganske tørr. Siden ved er ganske næringsfattig vokser de sent og utviklingen kan ta mange år. Noen arter, for eksempelstor ospebukk (Saperda carcharias), angriper levende trær, og kan i verste fall drepe vertstreet. Noen arter lever i storvokste urter, for eksempel den smale artentistelbukk (Agapanthia villosoviridens) som lever i tørre stengler av tistler. Voksne trebukker kan ofte finnes på blomster der de drikkernektar, særlig gjelder dette artene i gruppen blomsterbukker (Lepturinae). Mange av disse artene er farget i gult og svart og etterlignerveps, noe som gir dem en viss beskyttelse mot fugler – dette kallesmimikry.
Mange arter kan gjøre skade på skogs- og frukttrær ved at de med sine tunneler skader eller dreper treet – særlig dersom disse blir infisert av sopp. Kjente skadegjørere erstor ospebukk (Saperda carcharias) på osp og artene i slektenMonochamus på bartrær. Ofte gjør de mest skade i områder der de ikke hører hjemme, men er blitt innført for eksempel ved import av tømmer. I Norge spiller trebukkene en ubetydelig rolle som skadedgjørere i skog, de fleste artene er helt harmløse i så måte.En annen problematisk gruppe er de artene som lever i tørr, død ved og kan angripe bygningstømmer og møbler. I Norge er det først og fremsthusbukken (Hylotrupes bajulus) som er fryktet for dette. Den er ikke vanlig i dag og finnes stort sett bare på Sør-Østlandet og enkelte steder i indre fjordstrøk på Vestlandet, men den kan gjøre svært stor skade med å gjennomhulle tømmeret med sine ganger. I verste fall kan stokkene være helt oppgnagd inni, mens overflaten ser tilsynelatende uskadet ut. På den andre siden er trebukkenes store og fete larver viktige matkilder for blant annethakkespetter. De har også blitt spist avjeger- og samlerfolk.
I likhet med andre insekter som er avhengige av død ved er mange arter av trebukker i dag utryddingstruet på grunn av moderne skogbruk. Særlig store arter med lang utviklingstid er utsatte.Garver (Prionus coriarius) er en stor og kraftig art som lever i gammel skog og utvikler seg på underjordisk død ved (røtter, stubber etc.). Den har gått sterkt tilbake over hele Europa og er svært sjelden i Norge. Europas største trebukk,stor eikebukk (Cerambyx cerdo), som kan bli mer enn 5 cm lang, utvikler seg i gamle eiketrær. Denne billen er i dag meget sjelden og finnes i Norden først og fremst på den berømte insektlokalitetenHalltorps Hage påÖland. En annen, sterkt truet art er den oppsiktsvekkendealpebukken (Rosalia alpina). Denne store arten er gråblå med mørke flekker, finnes over mye av Europa, men er utdødd iSkandinavia. En tilleggstrussel mot noen av de sjeldneste artene er at de er svært ettertraktet mellom samlere, og kan omsettes for temmelig høye priser. En del arter er derfor i dag fredet i mange land.
Noen av de største billene er trebukker. Størst av alle er den sjeldne artenTitanus giganteus fraBrasil, som blir over 15 centimeter lang, flere andre tropiske arter i underfamilienPrioninae blir også godt over 10 centimeter. En annen kjempe erharlekinbukken (Acrocinus longimanus) som er relativt vanlig iregnskogsområder i Mellom- og Sør-Amerika. Denne svært broket fargede billen er 7–8 cm lang, og hannene er særlig oppsiktsvekkende siden frambeina og antennene er svært forlenget. UnderfamilienLamiinae har mange store arter, blant annet i den artsrike, tropiske slektenBatocera.
Garver (Prionus coriarius) er en stor (opptil 45 mm) og kraftig, svart art som er lett å kjenne på at antennene er meget kraftige og på at brystskjoldet har pigger på siden. Denne gammelskogsarten er funnet på Østlandet og Sørlandet, men den er meget sjelden og muligens alt utdødd i Norge.[1]
Trebiter (Spondylis buprestoides) er svart, middelsstor (12–24 mm) og kraftig bygd med uvanlig korte antenner for en trebukk. Den ligner kanskje mest på enkelte arter i familiengnagbiller (Trogossitidae). Kjevene er kraftige og fremoverrettede. Finnes i Sør-Norge, helst i furuskog. Larvene utvikler seg i underjordiske deler av furu, av og til andre bartrær, og larveutviklingen tar 2–3 år.
Barkløpere (slektenRhagium) har også forholdsvis korte antenner. De kan ellers kjenner på det framstrakte hodet som er minst så langt som bredt (hos de fleste andre trebukker er det mye bredere enn langt). På farge er de vanligvis mer eller mindre gråspraglete, ofte med skrå, lyse tverrbånd på dekkvingene. De voksne billene kryper som navnet sier rundt på trestammer og tømmerstokker. Larvene lever under barken på nylig døde trestammer, og puppen kan finnes i et karakteristisk «reir» under barken.BartreløperenRhagium inquisitor er svært vanlig i barskog, ogløvtreløperen (Rhagium mordax) i løvskog. Begge kan ofte finnes tallrikt der nyfelt tømmer blir lagret. Den større, mer fargerike kysttreløper(Rhagium bifasciatum) lever i morken ved av ulike slags trær, men er temmelig sjelden i Norge.
En meget spesiell art er den store (opptil 30 mm)kortvingebukkenNecydalis major. Dekkvingene er sterkt forkortet og flygevingene er frie, noe som er ganske uvanlig hos biller. Ved første øyekast kan billen minne om en storplanteveps (Symphyta). Larvene borer dypt i veden på syke, skadedede eller døde trær av ulike slag. Arten er funnet overe store deler av Norge, men er ingen steder vanlig.
Kortvinget granbukk (Molorchus minor) ligner den førnevnte i og med at den har sterkt forkortede dekkvinger, men de er ikke nært beslektet. Kortvinget granbukk er snaut centimeterlang og ganske slank, med antenner som er omtrent så lange som kroppen. Et annet påfallende trekk er at lårene er sterkt oppsvulmet ytterst, kølleformet. Larvene lever i stubber avbartrær, de voksne finner man ofte på blomster. Vanlig på Østlandet.Molorchus umbellatarum ligner sterkt, men den er bare funnet iVestfold i Norge. Larvene lever i frukttrær.
Vepsebukk (Clytus arietis) er gul- og svartstripete og en ganske god vepseetterligning (mye bedre enn de vepselignende blomsterbukkene). Antennene er forholdsvis korte. Finnes ofte på blomster, larvene i død ved av løvtrær. Flere andre arter, blant andreeikebarkbukk (Plagionotus arcuatus), ligner.
Moskusbukk (Aromia moschata) er en stor, slank, metallgrønn art som også gjerne besøker blomster. Den har en karakteristisk, moskus-aktig lukt. Larvene i løvtrær, særligselje.
Tømmermann (Acanthocinus aedilis) er meget karakteristisk med at antennene er sterkt forlenget, særlig hos hannene der spennet mellom antennespissene gjerne er fem ganger kroppslengden. Den er dermed trolig den letteste arten å kjenne igjen av alle. Den er middelsstor (12–20 mm), gråbrunt spraglete på farge. Hunnene har et langt eggleggingsrør som stikker ut bak dekkvingene. De voksne billene er aktive om våren og kan særlig treffes på nyfelt tømmer avfuru, der hunnene legger egg under barken. Hannen vokter på hunnen og bruker de lange antennene til å holde andre hanner borte.
Husbukken (Hylotrupes bajulus) er den eneste arten i Norge som i dag er et alvorlig skadedyr, selv om den er blitt ganske sjelden. Denne middelsstore arten lever i tørt tømmer og er så varmekjær at den neppe kan overleve utendørs i Norge, men den kan gjøre stor skade i hus. I hus gjør den særlig skade på taktømmer og loft.
Furubukk (Monochamus sutor) er en ganske stor, slank art med lange antenner. Den legger egg på levende furutrær og kan av og til gjøre en del skade, men er ikke regnet som noe alvorlig problem i dag. Andre arter av slektenMonochamus kan gjøre stor skade ellers i verden.
Stor ospebukk (Saperda carcharias), også kalt ospedreper, er en stor, gulgrå art med små mørke punktgroper. Den angriper ungeospetrær og kan ta livet av dem. Den er vidt utbredt i Norge, men ikke tallrik. Den noe mindre, nærtbeslektede artenbjørkebukk (Saperda scalaris) angriperbjørk.
Sammenlignet med mange andre billegrupper er trebukkene en forholdsvis ny gruppe. Den eldste kjente trebukken erCretoprionus liutiaogoensis (underfamilienPrioninae) franedre kritt, ca. 125-122 millioner år før nåtid[2], dette er den eneste fossile trebukken som er kjent førtertiær. Utviklingen av denne familien er trolig knyttet til framveksten av en "moderne" flora avdekkfrøede planter.
^Bo Wang, Ma Junye, D.D. McKenna, E.V. Yan, Haichung Zhang og E.A. Jarzembowski (2014) The earliest known longhorn beetle (Cerambycidae: Prioninae) and implications for the early evolution of Chrysomeloidea.Journal of Systematic Palaeontology 12(5): 565-574.[1]
_(3638232771).jpg)
.jpg)
_female_(3397921681).jpg)
.jpg)
.jpg)
_(3420835537).jpg)
_(3989861203).jpg)
_female_(4403819247).jpg)
.jpg)
