Torvmoser (Sphagnum) ellerkvitmoser er eiplanteslekt som består av omkring 200[1]arter. INorge finnes det ca. 40-50 arter. Bortsett fra fire arter finnes faktisk alle kjenteeuropeiske torvmosearter i Norge, ogTrøndelag er kjent for å ha den største artsrikdommen av torvmoser i hele verden. Det er også sjeldne arter iReindalen påSvalbard.
Torvmose (Sphagnales) er enorden iklassenbladmoser. I torvmosefamilien (Sphagnaceae) finnes det kun énslekt (Sphagnum).
Torvmoser har ikke røtter som andre planter, men tar opp alt de trenger avvann og næringsstoffer gjennom overflaten. Plantenessvamplignendevev har evne til å absorbere store mengder vann (opptil 20 ganger vekten av den tørre mosen), og om lag 90% av torvmosens vekt er derfor gjerne vann. Torvmosene er røde, brune, grønne eller gulaktige i fargen og vokser i tette tuer eller tepper med 5-30 cm høye skudd. Hver plante består av en stengel med korte sideskudd i fem rekker. De danner stadig nyeceller i toppen og dør nedentil, og derav dannes dettorv.
Torvmoser finnes over store deler av verden, men spesielt rikelig i den tempererte boreale sonen. De tilhører de vanligste moseartene påmyrer og er også vanlige som bunnvegetasjon i fuktige skogstrøk. De vokser helst i områder med lite næring, der de kan konkurrere ut andre planter.
Torv er også kjent for sine konserverende egenskaper. Fra gammelt av har torvmoser vært benyttet mot hevelser, gikt og hudsykdommer med mer. De er også kjent for å ha lindrende effekt på kløe etter insektstikk. Forskjellige typer torvmose brukes i tradisjoneltlafteverk til å tette mellom stokkene og i selve laftehogget. Som den beste mosen til formålet regneshusmose elleretasjemose (Hylocomium splendens), en vanlig moseart over hele landet. I våre dager forskes det også på bruk av torvmoser som naturlige konserveringsmidler for matvarer, for eksempel til å bevare fisk.[2]