Maleriet «Tornerose» (Sleeping Beauty) av Edward Frederick Brewtnall (1846-1902).Tornerose omgitt av sitt sovende hoff.
Tornerose er eteventyr som ble nedskrevet påkatalansk iFrayre de Joy e Sor de Placer på 1300-tallet,[1] og somTroylus og Zellandine[2] på fransk på 1500-tallet.
Fortellingen er kjent somfolkeeventyr i store deler avEuropa, og handler om den vakreprinsessen Tornerose som stikker seg på en forgiftettein og faller i en hundre år langsøvn, inntil enprins, lik ham i eventyretSnøhvit, vekker henne med etkyss. Han bryter dermed fortryllelsen som hviler overslottet, der prinsessen og helehoffet og tjenestefolket ligger i dypsøvn, mens slottet gror til av en tornefullrosenhekk. I den internasjonale typekatalogen for folkeeventyr,Aarne–Thompson-Uther, ATU er eventyret type nr. 410 («den sovende skjønnheten»).
Et barnløst kongepar ønsker seg et barn, og en dag røper enfrosk at dronningen skal få en datter. Det skjer, og kongen inviterer hele riket til dåpsfest, inkludert tolvfeer. Riktignok er det tretten feer i riket, men kongsgården har bare tolv gulltallerkener.
Dåpsfesten blir storslått, og hver fe gir den nyfødte sin spesielle gave: dyd, skjønnhet, ynde, rikdom, visdom og så videre. Da den ellevte feen har gitt sin gave, ankommer plutselig den trettende feen. Hun vilhevne seg for at hun ikke ble bedt, og hennes gave er enforbannelse: I sitt femtende år skal prinsessen stikke seg på en spinnetein og dø. Alle fortviler, men den tolvte feen har ikke gitt sin gave ennå, som hun gjør til en endring av forbannelsen; prinsessen skal ikke dø, men sove i hundre år.
Kongeparet gjør sitt beste for å beskytte datteren, og beordrer alle spinneteiner i kongeriket til å brennes. Prinsessen vokser opp, og den dagen hun fyller femten, vandrer hun alene rundt i slottet. I et avsidesliggendetårn møter hun en gammel kone som spinner på en rokk. Prinsessen stikker seg ved et uhell på teinen, og faller i dyp søvn sammen med resten av slottets beboere.
Årene går, og tornebusker vokser over murene og skjuler slottet, mens folk i riket fortellersagn om den vakre, sovende kongsdatteren som kalles Tornerose. Nå og da kommer prinser og prøver å kjempe seg gjennom tornekrattet uten hell, og med døden til følge.
Mange år senere kommer det på ny en kongesønn til landet. Han får også høre Tornerose, og til tross for advarsler vil han prøve lykken. Ved slottet åpner tornehekken seg for ham, og han finner til slutttårnet der Tornerose sover. Betatt av hennes skjønnhet kysser han henne, og hun slår opp øynene. De går sammen ned i slottssalen, der resten av hoffet også er i ferd med å våkne. Tornerose gifter seg med prinsen.
De tyskebrødrene Grimm skrev ned en versjon iKassel i1812. Enda en versjon avCharles Perrault,La Belle au Bois Dormant, ble trykt i1697. Perraults versjon skiller seg frabrødrene Grimms, særlig i form av hva som vekker Tornerose. Her er det ikke kysset som vekker henne, men ni måneder etter at prinsen har besøkt henne, føder hun to tvillinger, og vekkes når de kravler rundt henne. Prinsen er også redd for å bringe sin brud hjem, ettersom moren hans er ettroll. Først da faren hans dør, og han selv blir konge, tør han å ta med seg kone og barn hjem. Men så kalles han ut ikrigen, og hans mor prøver straks å få slaktet og servert de to barnebarna sine og Tornerose. Kokken lykkes i å hindre dette, slik at den gamle dronningen i stedet ramler i et kar fullt avslanger ogpadder. Denne slutten er utelatt hos brødrene Grimm.[3]
INorge kjennes kun en eneste variant av denne eventyrtypen:Jenta som sov so lengje (ATU 410), skrevet ned avRikard Berge etter Hæge Berge iFyresdal. Den onde stemoren påfører sin stedatter enmagisk søvn. Hun loves til den som kan vekke henne igjen, og det skjer da prinsen kommer og kutter henne i lillefingeren.
Tornerose er blitt tolket som et minne om en hedenskgudinne; eller som etsymbol pånaturen som sover seg gjennomvinteren og vekkes av vårsolens kyss; eller et minne omovergangsritualer til markering av overgangen fra barn til voksen.[5]
Temaet at ingen kan flykte fraskjebnen, er velkjent iØstens litteratur. På tross av alle kongens forholdsregler og forbud, stikker prinsessen seg likevel på en tein, som oppbevares av en gammel kone i et bortgjemt tårnrom påslottet. Alle slottets beboere faller i dyp søvn. Perraults gode fe sørger for at prinsessen vender tilbake til en uendret verden, i kontrast tilmunken Felix[6] i et annet eventyr. Han fulgte etter en fugl i 300 år. Motsatt Tornerose kom han tilbake til en verden som var helt fremmed for ham.[7]
Illustrasjon avGustave Doré tilCharles PerraultsLa Belle au Bois Dormant i eventyrsamlingaLes Contes de Perrault utgitt1867. Perraults eventyr ble opprinnelig publisert iHistoires ou Contes du Temps passé: Les Contes de ma Mère l'Oye1697. Motivet viser Tornerose og den gamle konen som har en forgiftettein prinsessen kommer til å stikke seg på.
Tegning avWalter Crane (1845–1915) som viser Tornerose som har falt i søvn mens kongen og hoffdamene forsøker å hjelpe. Legg merke til at Crane gir eventyret en klassisk ramme gjennom kostymer inspirert av moter fraantikken. Eventyret fortelles her medenderim.
