Torild Skard (født 1936) er ennorskembetskvinne, politiker (SV) ogpsykolog. Hun er internasjonalt kjent som forkjemper for kvinners og barns rettigheter og har hatt en rekke verv og stillinger iFN, bl.a. som styreleder forUNICEF.
Skard var en av de mest sentrale politikerne iSosialistisk Folkeparti og det senereSosialistisk Venstreparti fra etableringen i 1961 og gjennom 1960- og 1970-tallet. Hun varstortingsrepresentant for SV iperioden 1973–1977 og var samtidiglagtingspresident og nestleder forJustiskomitéen; hun var første kvinne med presidentverv på Stortinget.[5]
Etter at hun forlot Stortinget arbeidet hun som forsker og embetskvinne. Hun var forsker vedArbeidspsykologisk institutt 1978–1984, direktør for kvinnespørsmål iUNESCO 1984–1986,ekspedisjonssjef for multilateral avdeling iDepartementet for utviklingshjelp og for samme avdeling iUtenriksdepartementet 1986–1991, assisterendeutenriksråd forbistand 1991–1994,UNICEFs regionaldirektør forVest- ogSentral-Afrika 1994–1998 med ansvar for UNICEFs arbeid i 23 land,spesialrådgiver i Utenriksdepartementet 1999–2003 ogseniorforsker vedNorsk utenrikspolitisk institutt 2003–2011.
Skard var leder for UNICEFs internasjonale programkomité 1987–1988 og var styreleder i UNICEF internasjonalt 1988–1989. Hun var leder iNorsk Kvinnesaksforening 2006–2013, nestleder i styret forForum for Kvinner og Utviklingsspørsmål 2005–2008 og en sentral pådriver for etableringen avNorges kvinnelobby. Hun har skrevet flere bøker, blant annetMødrenes kontinent om utvikling i Afrika (2001) ogMaktens kvinner om kvinnelige toppolitikere over hele verden (2012).[6]
Skard er datter av professor i amerikansk litteraturSigmund Skard og barnepsykologenÅse Gruda Skard. Hun er barnebarn av professor og utenriksministerHalvdan Koht ogKaren Grude Koht,Matias Skard og Gyda født Christensen. Hun er tvillingsøster avMålfrid Grude Flekkøy (1936–2013) og søster avHalvdan, Åsmund og Anne Skard. Hun var gift medBerge Furre 1962–1965. I 1977 ble hun samboer med tidligere stortingsrepresentant for SVKåre Øistein Hansen (1927–2012), og de ble gift i 1994.[7]
Torild Skard bodde de første årene av sitt liv i utenriksministerboligen iParkveien 45 (nåStatsministerboligen).[8] Dakrigen kom til Norge i 1940 var Skards morfar Halvdan Koht landets utenriksminister. Foreldrene flyktet først tilSverige og siden tilUSA med sine barn. Den strabasiøse ferden gikk medDen transsibirske jernbane tilVladivostok, med båt og tog tilYokohama og med skip overStillehavet. Familien kom til USA i desember 1940. Torild Skard vokste i perioden 1940–1945 opp iWashington DC.[9]
Etterexamen artium i 1954 ble hun utdannetlærer vedSagene lærerskole i Oslo (1958),cand.mag. med fagenesosiologi,fransk ogpedagogikk vedUniversitetet i Oslo (1962) og cand.paed. ved samme universitet (1965). I 1975 ble hun godkjent sompsykolog avSosialdepartementet. Hun tok også kursetCours de civilisation française de la Sorbonne i Paris 1955–1956.
Skard startet sitt politiske engasjement da hun som student ved UiO i 1956 ble medlem avNorsk Kvinnesaksforening, som da ble ledet avEva Kolstad. Norsk Kvinnesaksforening arbeidet først og fremst for kvinners formelle politiske og juridiske rettigheter, men Kolstad mente det også var viktig at kvinner gikk inn i partipolitikken for å få til praktiske samfunnsendringer, og rådet det unge medlemmet til å bli med i et parti. Skard ble som 19-åring medlem avAUF og avSosialistisk Studentlag, som da var tilsluttetArbeiderpartiet, og ble leder i Sosialistisk Studentlag i 1959. Samme år ble hun ekskludert fra Arbeiderpartiet sammen med de fleste medlemmene i laget i etterkant av det såkaltepåskeopprøret året før. Fra etableringen i 1961 var Skard en sentral figur i det nye partietSosialistisk Folkeparti, og hun var leder forSosialistisk Studentforbund i 1961. Hun kom med i avisenOrientering i 1958 og var medlem av redaksjonskomiteen i periodene 1962–1965 og 1969–1971. Hun var en av avisens få markante kvinnelige skribenter i 1960-årene og arbeidet for å få mer kultur- og sosialstoff i spaltene. Skard var også leder for studenttinget ved Universitetet i Oslo 1961–1962.
Mellom 1954 og 1961 arbeidet hun i flere perioder som lærer i Oslo og Bærum. Hun var sekretær forSosialistisk Folkepartis stortingsgruppe 1962–1963, redaksjonsassistent og redaksjonssekretær iNorsk Pedagogisk Tidsskrift 1964–1972, lektor vedStatens spesiallærerhøyskole 1965–1972, gruppeleder i de kommunale fritidsklubbene for ungdom i Oslo 1965–1967, skolepsykolog ved Oslo Helseråds avdeling for barne- og ungdomspsykiatri 1965–1967, forsker vedInstitutt for samfunnsforskning 1968–1969 oguniversitetslektor og fra 1975førstelektor isosialpolitikk vedUniversitetet i Tromsø 1972–1978.
Skard var styremedlem iFolkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC 1970–1973. I 1971 var hun sentral i det såkaltekvinnekuppet, en aksjon for å få flere kvinner inn i kommunestyrene ved kommunevalget det året, og hun ble innvalgt iOslo bystyre. Skard utga senere en bok om aksjonen.
Skard var vararepresentant på Stortinget for Oslo 1965–1969, som representant for Sosialistisk Folkeparti, og møtte en rekke ganger i løpet av perioden. Hun var stortingsrepresentant forAkershus 1973–1977. Hun var da president iLagtinget og nestleder iJustiskomitéen. Skard var den første kvinnelige lagtingspresidenten. Som stortingsrepresentant representerte hunSosialistisk Valgforbund, senereSosialistisk Venstreparti (SV).[10] Hun arbeidet aktivt for å få vedtattlikestillingsloven ogabortloven og engasjerte seg også imiljøvernspørsmål.
Hun har skrevet om tiden på Stortinget i bøkeneUtvalgt til Stortinget (1980) ogHverdag på Løvebakken (1981). Hun uttalte i 2003 at «Jeg skrevHverdag på Løvebakken for å fortelle om politikkens hverdag. Jeg var forberedt på å være i opposisjon, men det ble tøffere enn jeg trodde. SV fikk 16 stykker inn på Stortinget i 1973, noe som førte til en forventningseksplosjon, samtidig som den politiske maktesløsheten ble maksimalt aksentuert ved at de andre partiene gikk inn for å redusere vår innflytelse».[11]
Etter at hun forlot Stortinget var hun forsker ved Arbeidspsykologisk institutt (det nåværendeArbeidsforskningsinstituttet) 1978–1986 (permisjon fra 1984). Hun var også leder for den norske nasjonalkommisjonen forUNESCO 1977–1984.
Med permisjon fra stillingen ved Arbeidspsykologisk institutt var hun direktør for kvinnespørsmål iUNESCO 1984–1986, med arbeidssted iParis. Etter at hun kom tilbake til Norge var hunekspedisjonssjef i multilateral avdeling iDepartementet for utviklingshjelp 1986–1989, ekspedisjonssjef i multilateral avdeling iUtenriksdepartementet 1990–1991 ogspesialråd (assisterendeutenriksråd) for bistand i Utenriksdepartementet 1991–1994.[12] Som assisterende utenriksråd for bistand var hun bistandsministerens nærmeste medarbeider og øverste embetsperson. Hun ble i 1994 etterfulgt som assisterende utenriksråd for bistand avKnut Vollebæk. Hun var også leder forUNICEFs internasjonale programkomité 1987–1988 og formann for UNICEFs internasjonale styre (Executive Board) 1988–1989. Hun var varamedlem av rådene forDen afrikanske utviklingsbank,Den interamerikanske utviklingsbank ogDen asiatiske utviklingsbank 1990–1994.
Fra 1994 til 1998 var hunUNICEFs regionaldirektør forVest- ogSentral-Afrika, med arbeidssted iAbidjan iElfenbenskysten og med ansvar for UNICEFs arbeid i 23 afrikanske land. Som regionaldirektør var Torild Skard en av de mest sentrale personene i å håndtere de humanitære katastrofene under Afrikas mange borgerkriger på 1990-tallet, slik somden liberiske borgerkrigen,borgerkrigen i Sierra Leone og borgerkrigen i Den sentralafrikanske republikk. Denne delen av Afrika var verdens mest krigsherjede region på 1990-tallet. «Det er direkte nød i 16 områder i Vest- og Sentral-Afrika grunnet væpnede konflikter eller naturkatastrofer [...] Å bevare menneskesinnet til dem som har opplevd krig og lemlestelse er en vanskelig oppgave. Aller vanskeligst er kanskje å gjøre barnesoldater til barn igjen», uttalte Skard da hun tiltrådte stillingen.[13] UNICEF arbeidet også aktivt mot dødelighet og analfabetisme hos barn og deres mødre og for å styrke vaksineringen i Vest- og Sentral-Afrika.
Etter at hun kom hjem fra Afrika utga hun bokenMødrenes kontinent: Blant jentebruder, helbredere og barnesoldater i Vest- og Sentral-Afrika (2001), som er oversatt til en rekke språk. I et intervju i 2003 uttalte hun: «I løpet av årene jeg var i Afrika ble det stadig flere og lengre kriger, og oppgavene vokste med lynets fart. Vi fikk ikke gjort så mange barnesoldater til barn, dessverre, selv om vi greide det med noen. Den mest omfattende oppgaven ble å sørge for at afrikanske barn overlevde sine første år gjennom bedre primærhelsetjeneste, vaksinering og ernæring. Neste spørsmål var hvilket liv de skulle ha, og da kom utdanning og beskyttelse fra vold, prostitusjon, trafficking og barnearbeid inn i bildet».[11]
Hun varspesialrådgiver i Utenriksdepartementet 1999–2003 og var i denne perioden blant annet Norges spesialrepresentant for barn i tilknytning til FNs spesialsesjon for barn.
Hun varseniorforsker vedNorsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) 2003–2011 hvor hun særlig arbeidet med temaet kvinnelige politikere internasjonalt. Hun har i flere år undervist iLeadership, Women and the UN ved United Nations System Staff College.
Fra 2006 til 2013 var hun leder iNorsk Kvinnesaksforening (NKF) og redaktør for tidsskriftetKvinnesaksnytt. Hun var nestleder i styret forForum for Kvinner og Utviklingsspørsmål 2005–2008, opprinnelig som representant for SVs kvinnepolitiske utvalg, siden som representant for NKF. I 2009 ble hun oppnevnt av regjeringen til medlem av Stemmerettskomiteen, som ble ledet avKirsti Kolle Grøndahl og som arrangerte 100-årsjubileet for kvinners stemmerett i 2013. Som NKF-leder fornyet hun NKFs engasjement i FN, der NKF hadde vært svært aktiv sidenEva Kolstads ledertid. Hun tok initiativ til å utarbeide den første skyggerapporten om Norges implementering avFNs kvinnekonvensjon til FNs kvinnediskrimineringskomité (CEDAW-komiteen). Hun var en sentral pådriver for etableringen avNorges kvinnelobby i sin tid som NKF-leder. Hun var leder forGina Krog-komiteen 2016–2018.[14] I 2021 deltok hun i åpningen av utstillingen «Kvinner på Stortinget 1921–2021» sammen med stortingspresidenteneKirsti Kolle Grøndahl ogTone W. Trøen.[15]
Hun utga i 2012 bokenMaktens kvinner, som handler om kvinnelige statsledere og regjeringssjefer i hele verden fra 1960 til 2010. Boken ble utgitt på engelsk i 2014 og ble i januar 2016 tildelt utmerkelsen «Outstanding Academic Title» av det amerikanske bibliotekstidsskriftetChoice.
Skard ble intervjuet i TV-serienMitt liv påNRK i 2017.
I 1998 ble hun utnevnt tilkommandør av densenegalesiskeLøveordenen, en utmerkelse som ble overrakt av Senegals presidentAbdou Diouf.
I 2012 ble hun utnevnt tilkommandør avSt. Olavs Orden for sin «innsats for kvinner og barns rettigheter».[16]
I 2013 utpekteVG de hundre «viktigste kvinnene» i norgeshistorien, og Torild Skard ble nr. 40.[17]
Det henger et maleri av Torild Skard påStortinget, malt avSonja Krohn.
Skard ble i 2014 utnevnt til æresmedlem avNorsk Kvinnesaksforening.[18] Hun fikk i 2015Bestemødre for freds ærespris, og i 2017 Kvinnemuseets første hederspris for sin spesielle innsats for likestilling og likeverd, og for å bedre kvinners kår. I 2020 ble Skard tildelt Bertha Lutz Prize for forskning om kvinner i diplomatiet av International Studies Association (ISA) og Centre for International Studies and Diplomacy vedSOAS, University of London.[19] I sin forskning gjenoppdaget Skard rollenBertha Lutz spilte gjennom sin pionerinnsats for å få kvinners rettigheter med iFN-pakten i San Francisco i 1945.
| Akershus |  | |
|---|---|---|
| Aust-Agder | ||
| Buskerud | ||
| Finnmark | ||
| Hedmark | ||
| Hordaland | ||
| Møre og Romsdal | ||
| Nord-Trøndelag | ||
| Nordland | ||
| Oppland | ||
| Oslo | ||
| Rogaland | ||
| Sogn og Fjordane | ||
| Sør-Trøndelag | ||
| Telemark | ||
| Troms | ||
| Vest-Agder | ||
| Vestfold | ||
| Østfold | ||
.jpeg)