| Thomas Kingo | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Thomas Hansen Kingo 15. des.1634[1][2][3]  Slangerup | ||
| Død | 14. okt.1703[1][2][4][5] (68 år) Odense[6] | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker,teolog,skribent, salmedikter, luthersk prest,prest | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Københavns Universitet Frederiksborg Gymnasium og HF (–1654) | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
| Gravlagt | Fraugde Church | ||
Thomas Hansen Kingo (1634–1703) var endanskbiskop og salmedikter.
Thomas Kingos far, Hans Thomsen Kingo, kom som toåring fraCrail iSkottland til Danmark. Familien måtte da endre det skotske etternavnet sitt,Kinghorn, til Kingo. Thomas Kingos mor Karen Sørensdatter kom fra en gårdbrukerfamilie ved Slangerup. Kingos far var «tapetserer», dvs. en som vevdegobeliner, møbelstoff og stoff til finkjoler, regnet som et lønnsomthåndverk. Sønnen begynte på Slangeruplatinskole, men ble forflyttet tilChristian 4. nye latinskole iHillerød[7] da det ble oppdaget at 16-åringen hadde gjort en jente gravid.[8] På den nye skolen i Hillerød utmerket han seg i fag som musikk, sang, dans og dansk. I 1654 ble han tatt opp vedKøbenhavns universitet og avsluttet studiene medteologisk eksamen i 1658 som den yngste som har dimittert somcand.theol.[9] på tross av enpestepidemi og den forferdelige, pågåendesvenskekrigen 1658–1560. Deretter ble han ansatt somhuslærer påFrederiksborg slott iHillerød, og fra1659 var han på Vedbygård vedTissø. I1661 ble han ansatt somkapellan hospresten Peder Worm i Kirke Helsinge, og det er fra hans tid som kapellan at hans første dikt dukker opp.[10]
Som huslærer på Vedbygård isvenskekrigenes tid huskes Kingo fordi han ble såret i kamp mot en svensksoldat. Hans diktning fra den tid var leilighetssanger og morsommeviser,[11] slik som diktetSeeby-Gaards-koe-klage[12] som han debuterte med i bokform i1665. Fra da av ga han jevnlig ut diktsamlinger og skrev salmer. Mange av salmene hans ble skrevet til verdslige melodier, fordi han mente det var viktig at ikke bare overklassen sang salmer, men også alminnelige mennesker.
I1674 utgav Kingo første del av sinandaktsbokAandelige Siunge-Koor.
10 år senere ble hansogneprest i hjembyen Slangerup. Han klatret videre på karrierestigen og ble utnevnt tilbiskop iOdense i1677.
Andre del avAandelig sjungekor fulgte i1681. Sangene er karakteristiske forbarokken.
Kingo fikk i oppgave å lage en salmebok for heleriket, men på grunn av ryktespredning og misunnelse ble oppgaven gitt til andre. Et meklingsforslag resulterte likevel i1699 at den såkalteKingos salmebok ble utgitt. Den inneholdt ca. 300 salmer, og 86 av dem er skrevet av Kingo.
Kingos salmebok var i bruk til innpå 1960-tallet, da den ble endelig avskaffet i de sistekirkesognene mellomHorsens ogVejle; men i en enkelt lutherskfrikirke nord forHerning holdt den seg fortsatt.[13] Salmeboken fikk også stor utbredelse iNorge.
Kingo var gift tre ganger. Som kapellan for Peder Worm overtok han både presteembetet og presteenken da Worm døde. Enken var den norskfødte Sille Lambertsdatter Balkenborg (ca 1625-70) med røtter iSunndal. Faren hennes, Lambert Balkenborg, ble i 1618 utnevnt til lektor ved latinskolen iOslo; i 1633 ble hanmagister, og familien flyttet til Sunndal der han var sogneprest. I 1641 ble hun og søsteren Anne sendt til København for å bo hos sin fars søster, Sille Balkenborg som var gift medbiskopJesper Brochmand.[14]
Kingo tilegnet sin kone diktetChrysillis, mit Hjeertes Guld. (Chrysillis hjelp•info) De giftet seg i 1669, men dessverre døde Sille alt året etter, 4. juli 1670.[15]
Henning Sommerro tolker diktet om Chrysillis slik at Sille beskrevSunndalsfjellene for sin mann,[16] for i 1674 skrev han dette verset:
Prost Worm hadde vært gift tre ganger og etterlot seg mange barn. I ekteskapet med Sille Balkenborg fulgte hennes mange stebarn med. Men ekteskapet ga også Kingo den fordel at han ervervet noe formue; og han fikk kontakt med de høyere kretser i København, deriblant kongens rådgiverPeder Schumacher. Silles voksne stesønn, Jacob Worm (1642-93) fra Worms første ekteskap, ble i 1670 utnevnt tilrektor ved latinskolen i Slangerup der Kingo en gang hadde vært elev. Jacob Worm varlektor i teologi, og mente derfor at han stod så høyt over stefaren i rang at denne burde ta av seg prestekalotten for ham, om de møttes på gaten. Det ville ikke Kingo, og Jacob skrev da en «Satyre over Kingos Kalot». Kingo svarte med et smededikt. Da truet Jacob sin stefar til taushet. Likevel var Kingo noen år senere blant dem som gikk i forbønn for Jacob Worm da denne ble dømt til døden formajestetsfornærmelse (satirer rettet mot kongChristian 5.) Dommen ble omgjort tildeportasjon til den dansk-norskekolonienTrankebar iIndia.[18]
Kingos andre kone Johanne Lauritsdatter Lund var også presteenke, men 16 år eldre enn ham. Henne giftet han seg med da sørgeåret var omme, så han fikk hjelp med alle Silles stebarn.[19] Hans tredje og siste kone var en 30 år gammel kvinne, halvparten så gammel som ham da han som 60-åring giftet seg med henne i1694.
Et annet kjent vers skriver seg fra 1689:
«Hver har sin Skæbne» fraSamlede digte er tatt opp iKulturkanonens lyrikkantologi.[22]
Piet Hein skrev ett av sinegruk til Kingos ære: