Cranmers foreldre Thomas og Agnes Cranmer tilhørtelavadelen og etterlot seg bare tilstrekkelig mye jord til at deres eldste sønn kunne leve av den. Dermed var Cranmer og hans yngre bror henvist til en karriere i kirken. Etter å ha blitt utsatt for en «en helt overordentlig streng og grusom skolelærer», som Cranmer siden fastholdt hadde gjort ham usikker og selvutslettende for resten av livet, kom han tilCambridge i1503.[9]
I1510 fikk Cranmer en plass vedJesus College iCambridge, men mistet plassen da han giftet seg med Joan, datter av den lokale vertshusholderen. Hun døde snart ifødsel, og deretter ble han gjenopptatt av sitt college og viet seg til studier.[10] Han ble doktor iteologi i 1523.
Seglet fra Arthington nonnekloster, som Cranmer overtok som sin private eiendom.
Sommeren 1532 traff Cranmer under et opphold iNürnberg sin andre hustru Margarete, en slektning av denlutherske lærdeAndreas Osiander gjennom ekteskap.[12] Dette ekteskapet holdt han hemmelig i sine første 14 år som erkebiskop, ettersomprester fremdeles var pålagt å leve isølibat.[13]
I1529 hadde Cranmer forfattet en bok som støttet kong Henriks rett til å oppløse sitt ekteskap med dronning Katarina. Fra1531 tjente Cranmer som Henrikskapellan og ble utnevnt til William Warhams etterfølger som erkebiskop av Canterbury30. mars1533. Utnevnelsen ble bifalt av pave Klemens etter en deldiplomatisk press. Warham hadde ikke vært videre imøtekommende overfor kongensreformer, mens Cranmer forble lojal livet ut.[14]
For å få utlevert sittpallium, måtte Cranmer lyge undered da han avla løfte om lydighet mot paven. Cranmer var en mann som lurte seg selv når han skulle ha reiseutgifter refundert, men også en mann som opphøyet lydighet mot øvrigheten til et moralskprinsipp etablert iBibelen.Cuius regio eius religio (dvs. at regenten er den som avgjør religionen) var et velkjent uttrykk på 1500-tallet; men Cranmer var helt eksepsjonell med sin oppfatning av at dette også var moralsk riktig. Dermed fordømte han ogsåoppstanden i 1549 like brutalt somLuther fordømtedet tyske bondeopprøret i 1525.[15]
Anne Boleyn som kongen i årevis hadde ønsket å gifte seg med, var gravid, og paret hadde giftet seg i hemmelighet i slutten av januar 1533, slik at barnet deres ville bli ektefødt. To måneder senere vedtokparlamentetthe Act in Restraint of Appeals, uttenkt avThomas Cromwell som dermed sikret kongemakten rettsmyndighet over kirkelige saker, og gjorde det tilhøyforræderi å legge en sak frem forpaven.[16] Dette åpnet veien for Cranmer, slik at han i mai 1533 kunne bryte med pavekirken da han erklærte kongens ekteskap med Katarina av Aragón for ugyldig, og Anne Boleyn som kongens rettelige gemalinne.11. juli 1533ekskommuniserte pave Klemens kong Henrik.[17]
Thomas Cranmer etter Henrik VIIIs død.
I september fødte Anne Henriks andre datterElisabeth. Cranmer ble prinsessensgudfar.[18]
Under Henriks regjering kunne Cranmer drive gjennom de reformer som gradvis ledet til en nyordning for kirken i England. I1538 fordømte hanJohn Lamberts læresetninger, der Lambert fornektetrealpresensen inattverden. Lambert ble brent på bål. Cranmer motsatte seg også kong Henriks6 Articles, som gjentok kravet om sølibat for prester. Selv var jo Cranmer gift. Artiklene, også kalt «pisken med seks snerter» fikk biskopene Latimer og Shaxton til å trekke seg. Cranmer vurderte det samme, men valgte å bli sittende. Typisk nok tilla han seg selv de verste motiver for dette, men var også motivert av pliktfølelse. Det var ikke til hjelp for kampsaken hans, kirkereformen, hvis han trakk seg.[19]
Under klosteroppløsningen ble Cranmer privat eier av en rekkekirkegods, blant andrecluniacensernes nonnekloster ved Arthington.
Cranmer var en varm beundrer av kong Henrik, og da kongen døde, erklærte han at han som tegn på sin sorg aldri mer skulle barbere seg.
Etter kong Henriks død i 1547 ble Cranmer en uunnværlig rådgiver for hans sønn og etterfølger,Edvard VI, som var oppfostret medprotestantiske holdninger og tankegods. Under Edvards regjering innførte Cranmer de første versjonene avBook of Common Prayer (som fortsatt benyttes i en modernisert versjon), enprekensamling, «de 42 artikler» som sammenfatter anglikansk lære, og førte i det store og hele Den engelske kirke i en mer protestantisk retning.
Edvard VI døde i 1553 og ble etterfulgt av sin halvsøsterMaria I. Maria var datter av Katarina av Aragón og forblekatolikk. I pakt med dette satte hun i gang en motreformasjon. Den 14. februar 1556 ble Cranmer som protestant avsatt fra sittembete, fengslet og anklaget for både høyforræderi ogkjetteri. For å unngå henrettelse avsverget han sin protestantiske tro.
Han ble likevel brent. Cranmer hadde uttalt at han angret på å ha signert sin tilbakekallelse, og hevdet at ettersom hans høyrehånd, som han hadde underskrevet med, forarget ham, «skal den straffes...Når jeg kommer til bålet, skal den brennes først». Ifølge John Foxe skal Cranmer ved ankomsten tilretterstedet ha knelt kort ibønn, og deretter kledd av seg tilskjorten som rakk ned til de bare føttene hans. Han tok luen av det skallete hodet sitt, men skjegget hans var tykt og langt. Ansiktet hans var så alvorlig «at det beveget både hans venner og fiender». Da flammene nådde ham, stakk Cranmer høyrehånden sin inn i dem og holdt den der, til alle kunne se at den brant før ilden hadde rørt ham ellers. Folk skal ha hørt Cranmer rope: «Denne uverdige høyrehånden!»[20]
BiskopeneNicholas Ridley ogHugh Latimer var allerede blitt brent på dette stedet i oktober 1555. Sammen med Cranmer hedres de med det nærliggende minnesmerketMartyrs' Memorial fra1843.[21]
