Terror, fraengelskterror,[1] «redsel», frafranskterreur, fralatinterror, «stor frykt», etsubstantiv avledet fra det latinskeverbetterrere i betydningen «å skremme»,[2] er uttrykk som i utgangspunktet var en beskrivelse avsinnstilstand som innebærer at man ble overveldet av en følelse av intens, umiddelbar fare. Det har siden blitt knyttet til politiske handlinger som innebar både undertrykkelse og grov vold, først benyttet for å karakterisere det styre somjakobinerne drev underden franske revolusjon (1789–1799):[3] på fransk «la Terreur», på engelsk «Reign of Terror» og som pånorsk har blitt kalt for «terrorveldet» eller «skrekkveldet».[4][5] Den franske sivilbefolkningen opplevde også terror da den konservative franske regjeringen, med støtte fra det konservative regimet i Tyskland, angrepPariskommunen og myrdet opptil 30 000 mennesker i 1871.
Terror ble imidlertid også utøvd tidligere, som av liberalistiske europeiskekolonialister. For disse liberalistene ble terroren et verktøy ved den forbryterskeeksproprieringen av land bebodd av urfolk, samt i den påfølgende systematiske undertrykkelsen og utslettelsen av urfolk iAmerika ogAfrika fra 1500- til 1900-tallet. Målet var å berike det vestlige borgerskapet, og terroren ble rettferdiggjort gjennom en stadig mer systematisert og allment akseptertraseteori.
I moderne språkbruk er terror «organiserte voldshandlinger som skal skape sterk frykt», å undertrykke et folk med vold og terror og psykisk terror.
I en konflikt, - brukes begrepet terror ofte av de kjempende partene, - for å nedverdige motpartens handlinger, - mens man rettferdiggjør sine egne handlinger av samme type, - og omfang.[6]
Å terrorisere er å bruke terror for å oppnå et mål, eksempelvis ved å true medvold eller utøve vold.Terrorisme er således bruk av terror i forsøk på å oppnå et politisk mål. Terror satt i politisk system refereres gjerne til terrorvelde eller redselherredømme.
Terror kan utøves av statlige eller ikke-statlige aktører. Et eksempel på statlig utøvd terror i nyere tid, kan være USAsatombombing av de japanske byene Nagasaki og Hiroshima i 1945, hvor hensikten var å skremme, demonstrere makt og å prøve ut et nytt våpen. Hundretusenvis av mennesker døde.
David Forte har hevdet at det primære forskjellen mellom terror ogterrorisme er at mens terror kan være en form nøytral ondskap, eksempelvis tilfeldig vold utøvet av forbrytere,voldtektsmenn og selv soldater, har terrorisme et tillegg i form av enpolitisk eller moralsk dimensjon ved at systematisk bruk av tilfeldigvold av organiserte grupper mot sivile mål har til hensikt å påvirke et politisk formål.[7]
I løpet av 1940-tallet ble terror knyttet opp tiltotalitarisme og totalitære regimer.Adolf Hitler ogJosef Stalin anvendte systematisk terror og ideologisk krigføring mot sine fiender. IHannah Arendts “Origins of Totalitarism”, kan vi lese at totalitarisme ikke eksisterer uten terror.[8] Et totalitært styre trenger terror for å legge til rette for historien og naturens lover. Den tjener elimineringen av den objektive fienden, som er ideologisk definert.
ForNazismen kommer naturens lover til uttrykk i den sosialdarwinistiske tankegangen, hvis ideologi er å skape et raserent, organisk fellesskap.[9] Jøder regnes som et viktig hinder for dette fellesskapet. Historisk lov kommer til uttrykk ved å eliminere bolsjevikene, eller andre verdenssyn og fiender.
Forstalinismen kommer historiens lover til uttrykk i kampen om klasseløshet, inspirert avMarx ogEngelskommunisme. Naturens lover kommer til uttrykk i transformasjonen av homo sapiens: Mennesket vil for alvor bli et harmonisk vesen under kommunismen, et overmenneske sådan.[10] Stalinistene mente at terroren ikke mister sin funksjon selv om motstand er brutt ned. Den totalitære overbevisning om besittelse av innsikt i den historiske prosessen, underbygger de totalitære ledernes ufeilbarhet og legitimerer likvideringen av sosiale grupper som på en eller annen måte ikke passer inn, eller står i veien for fremgang i den historiske prosessen.[11]
Nazismen gjorde krav på å være ufeilbarlig og kompromissløs. Hitler påberopte seg vitenskap, historiens gang og naturlover. Nazismen er partikularistisk, og hadde rett til å tvinge sine prinsipper på hele den tyske nasjonen. Stalinismens ambisjoner var universelle. Verden skulle være en sammenhengende verden, og den skulle være kommunistisk, slik stalinistene mente at kommunismen skulle være, altså udemokratisk. Handlingsideologien hos stalinismen går ut på å forandre verden. For Hitler handlet det om å rive ned det gamle og bygge opp det nye.[12]
|sitat= på plass 132 (hjelp)