| Terra Mariana Terra Mariana | ||||
| Fyrstedømme i Det tysk-romerske rike (1207–1215) | ||||
| ||||
|---|---|---|---|---|
Våpen | ||||
 | ||||
| Hovedstad | Riga | |||
| Språk | Latin, lavtysk, estlandsk, latvisk, livlandsk | |||
| Religion | Romersk-katolsk kristendom | |||
| Styreform | Ridderorden | |||
| Lovgivende forsamling | Landtag | |||
| Historisk periode | Middelalderen | |||
| - Det livlandske korstog | 1208–1227 | |||
| - Etablert | 2. februar 1207 | |||
| - Estisk opprør | 1343–1344 | |||
| - Avtalen om livlandsk konføderasjon | 4. desember 1435 | |||
| - Vilnius-pakten | 1561 | |||
| - Den livlandske krig | 1558–1582 | |||
| I dag en del av |  Estland Latvia | |||
Terra Mariana («Marias land») var det offisielle navn[1] påLivland i middelalderen[2], ellerGamle Livland[nb 1] (tysk:Alt-Livland;estland:Vana-Liivimaa;latvisk:Livonija), enkorsfarerstat etablert iDet livlandske korstogs kjølvann i dagensEstland ogLatvia. Staten ble etablert 2. februar 1207,[3] som et fyrstedømme iDet tysk-romerske rike,[4] men mistet denne statusen dapave Innocens III erklærte staten som underlagtDen hellige stol i 1215.[5]
Terra Mariana ble delt inn i føydale fyrstedømmer avpavelig legatVilhelm av Modena:
Etterslaget ved Saule i 1236 slo de gjenlevende medlemmene av Brødrene seg sammen med Den tyske orden av Preussen i 1237, og ble dermedDen livlandske orden. I 1346 kjøpte ordenenDansk Estland. Gjennom hele eksistensen av Middelalder-Livland var det en konstant kamp om herredømmet mellom landområdene eid av kirken, Ordenen, den sekulære tyske adelen og innbyggerne ihansabyer somRiga ogReval. Etter tapet islaget ved Grunwald i 1410 falt Den tyske orden og dens ordenstat i nedgang – men Den livlandske orden maktet å bevare sin selvstendighet. I 1561, underDen livlandske krig, opphørte Terra Mariana å eksistere.[1] Den nordre deler solgt tilSverige, og ble tilHertugdømmet Estland; den søndre deler ble del avStorfyrstedømmet Litauen – og dermed til sluttDet polsk-litauiske samveldet – somHertugdømmet Livland ogHertugdømmet Kurland og Semgallen; øyaSaaremaa ble en del avDanmark.
Siden starten av 1900-tallet harTerra Mariana (estisk:Maarjamaa) blitt brukt som et poetisk navn, ellerkallenavn, på Estland. I 1995 bleTerra Mariana-korsets orden, enstatsdekorasjon, innført for å hedre Estlands uavhengighet.[9]
Utdypende artikkel:Det livlandske korstog
Østersjøens østre kystområder var de siste deler av Europa som blekristnet avDen romersk-katolske kirke.[10] I 1193 kalte paveCelestine III på et korstog mothedninger iNord-Europa. Dette korstoget sammenlignes ofte til korstoget til frankerne og Karl den store.[11] Derimot ble ikke dette korstoget offisielt kunngjort før 1197 eller 1198, men den første referansen til korstoget er i et brev av pave Innocens III.[11] På starten av 1200-tallet erobret tyske korsfarere fra Gotland, og de nordre delene av Det tysk-romerske rike, livlandske og latviske landområder langs elvene Daugava og Gauja. Festningen Riga (hovedstad i dagens Latvia) ble etablert i 1201, og i 1202 ble De livlandske sverdbrødrene dannet som en gren av Tempelridderordenen. I 1218 gav paveHonorius III kongValdemar II av Danmark frie tøyler til å annektere så mye land han kunne erobre i Estland. I tillegg besøkteAlbert av Riga, leder for korsfarerne som sloss mot esterne fra sør, den tyske kongenFilip av Schwaben, og spurte om tillatelse til å angripe esterne fra nord.[6] De siste som ble underlagt og kristnet varøselerne,kuronierne ogsemgallerne.[trenger referanse]
Korstoget skilte seg ut fra mange andre korstog, siden paven i dette tilfellet tillot mennesker som hadde til hensikt å dra på korstog tilDet hellige land i stedet å dra på korstog til Livland. Medlemmene av dette korstoget skulle også bære korstegnet, som viste at de var rettslig bundet til korstoget.[11]
Etter korstogets suksess ble de tysk- og danskokkuperte områdene delt inn i føydale fyrstedømmer avVilhelm av Modena.[8]
Oppdelingen av Middelalder-Livland ble gjort avpavelig legatVilhelm av Modena i 1228[8] som et kompromiss mellom kirken ogDe livlandske sverdbrødrene, begge fraksjoner ledet av tyskere, etter at tyske riddere hadde erobret og underlagt seg områdene til flere innfødte stammer; dette var stammer som de finsktalendeesterne ogliverne, og de baltisktalendelatgalerne,selonierne,semgallerne, ogkuronierne.[trenger referanse]
Middelalder-Livland ble periodisk regjert av først Sverdbrødrene, fra 1237 av en semiautonom gren avDen tyske orden kaltDen livlandske orden, ogden katolske kirke. Innen midten av 1300-tallet, etter å ha kjøpt Hertugdømmet Estland fra Christopher II av Danmark, kontrollerte Den livlandske orden omtrent 67 000 kvadratkilometer av Gamle Livland – og kirken kontrollerte omtrent 41 000 kvadratkilometer. Ordenens landområder ble delt inn i omtrent 40 distrikter styrt av envogt. Den største kirkelige staten varErkebispedømmet Riga (18 000 km2), etterfulgt avBispedømmet Kurland (4 500 km2),Bispedømmet Dorpat ogBispedømmet Ösel-Wiek. Det nominelle overhodet for Terra Mariana, samt byen Riga, varerkebiskopen av Riga, som øverst i det geistlige hierarki.[12]
I 1240 opprettetValdemar IIBispedømmet Reval iHertugdømmet Estland ved å reservere seg og sine etterkommere retten til å velge Revals biskoper (imot kanonisk lov). Avgjørelsen om å simpelthen nominere til Revals sete var unik i hele den katolske kirke på dette tidspunktet, og ble bestridt av både biskoper og paven. I denne æraen ble valg av biskoper aldri innført i Reval, og kongens rettigheter til å velge biskoper ble til og med inkludert i salgsavtalen til Den tyske orden i 1346.[13]
Opp gjennom Middelalder-Livlands eksisens var det en konstant maktkamp mellom kirken, ordenen, sekulære tyske adelige som regjerte over len og borgere i hansabyen Riga. To store borgerkriger ble utkjempet mellom 1296 og 1330 og 1313–30, og i 1343–45 førteet estisk opprør til annekteringen av det danske Hertugdømmet Estland innen Den tyske ordenens ordensstat.[14]
Teknisk sett[trenger referanse] var Rigas erkebiskop det føydale og geistlige overhodet, først over de tyske ridderne, og senere over Den livlandske orden, men erkebiskopen ble ikke den dominerende politiske makt; Ordenen hadde allerede kastet det episkopale herredømmet, og senere forsøkte Den livlandske orden å forene staten under deres lederskap. Dorpats, Kurlands og Ösel-Wieks biskoper var mindre makter.[trenger referanse]
Den viktigste allierte til Den livlandske orden var den tyske adelen i det danske Hertugdømmet Estland.[14] På starten av 1300-tallet var ikke Danmark lenge en mektig stat, og den lokale tyske adelen hadde i praksis blitt områdets herskere. Etter esterne i Harjustartet et opprør i 1343 okkuperte Den tyske orden områdene. Veltingen av dansk herredømme kom to dager etter at ordenen hadde slått ned det estiske opprøret. Den danske visekongen ble fengslet i samarbeid med protyske vasaller. Slottebe i Reval og Wesenberg ble gitt til Ordenen av den tyske adelen den 16. mai 1343, og slottet i Narva i 1345. I 1346 ble de estiske områdene (Harria og Vironia) solgt av kongen av Danmark for 19 000 Köln-mark tilDen tyske orden. Overgangen fra dansk til tysk styre fant sted 1. november 1346.[15]
.png)
Den tyske orden begynte sin nedgang etter tapet islaget ved Grunwald i 1410. Den livlandske orden maktet å opprettholde en selvstendig eksistens siden den ikke deltok i slaget, og led dermed ingen tap.
I 1418 nominertepave Martin VJohannes Ambundii tilerkebiskop av Riga.[16] Han ble kjent som organisatoren bak Den livlandske konføderasjon.[17][18]
Konflikter mellom Ordenen, biskopene, og de mektige hansabyene var vanlig gjennom hele Middelalder-Livlands eksistens. For å løse indre strider ble Det livlandske landesparlament, ellerLandtag, dannet i 1419[19][20] på erkebiskop Ambundiis initiativ. ByenWalk ble valgt som sted for parlamentet. Parlamentet bestod av medlemmer av Den livlandske orden, livlandske biskoper,vasaller, og byrepresentanter.[19]
Den 1. september 1435 førte Den livlandske ordens tap islaget ved Swienta (Pabaiskas), et slag som drepte ordenens overhode og flere høytstående riddere, til at ordenen kom nærmere sine livlandske naboer. Den livlandske konføderasjonsavtalen (eiine fruntliche eyntracht) ble underskrevet iWalk den 4. desember 1435, av Rigas erkebiskop, og Kurlands, Dorpats, Ösel-Wieks og Revals biskoper, samt av representanter for Den livlandske orden og vasaller, og deputerte fra Rigas, Revals og Dorpats kommunale byråd.[21]
Den livlandske konføderasjons stater opphørte å eksistere under Den livlandske krig (1558–82). I 1559 solgtebiskopen av Ösel-Wiek ogKurland,Johannes V von Münchhausen, sine eiendommer til kongFrederick II av Danmark for 30 000daler. Den danske kongen gav området til sin lillebror hertugMagnus av Holstein, som i 1560 landet påÖsel med en hær.[22]
I 1561 landet den svenske armé i Reval, og fikk kontroll over den nordre delen av Gamle Livland. Den livlandske orden ble oppløst vedunionsavtalen i Vilnius i 1561. Det påfølgende året bestemte Det livlandske landesparlamentet å be om beskyttelse fraSigismund II av Polen og storfyrsten avLitauen. Med regjeringens slutt ved den siste erkebiskopen av Riga,Vilhelm av Brandenburg, bleRiga enfri riksstad[23] og resten av området ble delt mellom de polsk-litauiskevasallstateneHertugdømmet Kurland og Semgallen (polsk vasall) ogHertugdømmet Livland (litauisk vasall).[24][25]
