| Takeo Fukuda 福田 赳夫 | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 14. jan.1905[1][2][3][4] Kaneko | ||
| Død | 5. juli1995[1][2][3][4] (90 år) Tokyo | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Utdannet ved | Tokyos keiserlige universitet First Higher School Gunma Prefectural Takasaki High School | ||
| Ektefelle | Mie Fukuda | ||
| Far | Q135276220 | ||
| Søsken | Hiroichi Fukuda | ||
| Barn | Yasuo Fukuda Kazuko Ochi Yukio Yokote | ||
| Parti | Det liberaldemokratiske parti | ||
| Nasjonalitet | Japan | ||
| Medlem av | Seiwa Seisaku Kenkyūkai | ||
| Utmerkelser | Storbånd av Krysantemumsordenen Storkorset av Isabella den katolskes orden (1972)[5] | ||
| Japans statsminister | |||
| 24. desember 1976–7. desember 1978 | |||
| Forgjenger | Takeo Miki | ||
| Etterfølger | Masayoshi Ōhira | ||
| Signatur | |||
 | |||
Takeo Fukuda (født14. januar1905, død5. juli1995) var en japansk politiker og den 42. statsministeren iJapan. Han satt i dette embetet fra den24. desember1976 til7. desember1978.[6] Han etterfulgteTakeo Miki. Fukuda ble som regel regnet som en heller konservativ politiker med enkelte liberale tendenser.
Takeo Fukuda ble født iGunma-prefekturet og fikk sin hovedutdannelse fra det keiserlige universitetet iTokyo.
Før og under denandre verdenskrig arbeidet han som byråkrat i det japanske finansdepartementet og satt som sekretær for kabinettet. Etter den andre verdenskrig var han direktør for Japans riksrevisjon.
I1952 ble Fukuda valgt inn i Representantenes hus som representant for distriktet Gunma. Han ble valgt til partisekretær i 1957 og tjenestegjorde som minister for landbruk, skogbruk og fiskeri (1959–1969), finansminister (1969–1971) og utenriksminister (1971–73), og han var direktør for det økonomiske planleggingsbyrået (1974–1976).[7] Han var kandidat til å bli statsminister i 1972, men han tapte valget til fordel forKakuei Tanaka.
I 1976 ble han statsminister. I saker som gjaldt forholdet mellom Kina og Japan, startet Fukuda som en av LDPs konservativepro-taiwanske stemmer. Da han ble statsminister, ble han imidlertid tvunget til å imøtekomme økende krav både i LDP og fra japansk storbedrifter om å videreføre fredsforhandlingene medFolkerepublikken Kina for å få til økt tilgang til handel på lang sikt.
Fukuda nølte med dette av flere grunner. For det første var det fortsatt motstand blant noen i LDP som var pro-Taiwan. Dessuten var forholdet tilSovjetunionen først nylig i ferd med å komme seg etter fiskeritvister, og ettersom Kina og Sovjetunionen hadde anstrengt forhold, var Fukuda forsiktig med å ikke favorisere den ene for mye fremfor den andre. Den primære tvisten var imidlertid Kinas insistering på at traktaten skulle inneholde en «anti-hegemoniklausul» som Japan så på som rettet mot Sovjetunionen, og Fukuda ønsket ikke at Japan skulle bli involvert i det kinesisk-sovjetiske skisma.
Etter at traktatdiskusjonene hadde vært mye i limbo, uttrykte den kinesiske siden til slutt fleksibilitet i antihegemoni-spørsmålet, og Fukuda ga grønt lys til å forfølge dem. Det tok imidlertid ikke lang tid før pro-taiwanske stemmer i LDP la intenst press på Fukuda, og ytterligere ubesluttsomhet førte til at Fukudas oppslutning falt ned til 20 %. Etter ytterligere diskusjon samtykket Fukuda til slutt til en modifisert versjon av traktaten som senere ble Freds- og vennskapstraktaten mellom Japan og Kina.[8]
Den 18. august 1977 holdt Fukuda en tale påASEAN-toppmøtet iManila, som populært skulle bli kalt «Fukuda-doktrinen». I denne talen var Fukuda hovedsakelig opptatt av tre mål: å overvinne de psykologiske barrierer mellom Sørøst-Asia og Japan som oppsto på grunn av andre verdenskrig, ved å bekrefte Japans forpliktelse til pasifisme, øke den gjensidige «hjerte-til-hjerte»-tilliten mellom Japan og ASEAN-landene, og Japans vilje til å være en «likeverdig partner» med ASEAN-landene (snarere enn den økonomiske giganten de var fryktet som). For å styrke disse løftene, presiserte Fukuda Japans vilje til å gi lån og utviklingsbistand, men under forutsetning av at ASEAN ikke krever at Japan forplikter seg til å bli med i en eksklusiv handelsblokk.[9]
I et forsøk på å få slutt på LDPs fraksjonssystem, innførte Fukuda primærvalg innen partiet. I det første primærvalget mot slutten av 1978 ble han slått avMasayoshi Ōhira for presidentskapet i LDP, og tvunget til å trekke seg som statsminister.
Fukuda spilte senere en sentral rolle i dannelsen av Inter Action Council.
Han pensjonerte seg fra politikken i 1990 og døde i 1995, 90 år gammel. Hans eldste sønn,Yasuo Fukuda, ble statsminister i september 2007, etter den plutselige avgangen tilShinzo Abe, noe som gjorde ham til den første sønnen av en tidligere japansk statsminister som selv har blitt valgt til statsminister.
