 | Opprydning: Denne artikkelen trenger enopprydning for å oppfylle Wikipediaskvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved åforbedre den. |
| Svelgen | |||
|---|---|---|---|
 Samfunnshuset | |||
| Land |  Norge | ||
| Fylke | Vestland | ||
| Kommune | Bremanger | ||
| Postnummer | 6723 Svelgen | ||
| Areal | 1,02km² | ||
| Befolkning | 1 110[a](2023) | ||
| Bef.tetthet | 1 088,2innb./km² | ||
| Høyde o.h. | 2 meter | ||
 Svelgen 61°46′06″N5°17′43″Ø | |||
Svelgen er ettettsted ogadministrasjonssenteret iBremanger kommune i Vestland. Tettstedet har 1 110[1] innbyggere per 1. januar 2023. Svelgen er et relativt nytt navn påindustribygda innerst iNordgulen. Nesten fram til første verdenskrig hadde ikke stedet noe navn i det hele tatt. Stedet ble da vanligvis referert til som «bunden af Nordgulen fjord» eller med gårdsnavneneSande eller Ris.
I 1912 fant man at tiden var inne for å gi stedet et navn. Det ble da bestemt atbygda skulle kalles opp etterSvelgselva som fra begynnelsen var bygdas viktigste naturressurs, og som la grunnlaget for Svelgen som tettsted.
Tidlig på1900-tallet så mange fossespekulanter potensialet i bygda ettersom stedet har mye nedbør.[2] Først kom kraftutbyggingen med bergenserenKristen Faye som første formann i Bremanger Kraftlag.
Deretter bygget man smelteverket som ble drevet av energien fra fossen. Tettstedet hadde sin befolkningstopp i begynnelsen av1980-årene med nesten 2 000 innbyggere. I dag er det en liten og fredelig plass der industrien ikke er så stor som den en gang var.Elkem eiersmelteverket som i 2022 heterElkem Bremanger.
Første spor etter mennesker i Svelgen er ensteinøks som ble funnet påSande. Omtrent når de første folkene bosatte seg på Sande- og Risegårdene, vet man lite om. Skriftlige kilder som navngir menneskene som bodde der, finner en datert tilbake til1563. Da viser skattelistene at «Ivar på Rise betalte 1 daler i bondeskatt». På den tiden var det én gård på Sande og to på Rise. Livsgrunnlaget i bygda helt fram til 1900-tallet varhusdyrhold,fiske,jakt og ikke minst skog- og sagdrift.
De haddeårgangssager (med vannføring hele året) både på Rise og Sande. Vannkraften i Svelgen ble utnyttet lenge før industrireisingen tok til. Både Rise- og Sandegårdene hadde sagbruk ved Svelgselva. Svelgselva var en av de få elvene i distriktet som hadde vannføring hele året.
I1801 bodde 11 mennesker på de to brukene på Sande. På Rise var det fire bruk med en bosetting på 25 personer til sammen. Det var også minst tohusmannsplasser her. I den trange fjordbunnen var det ikke nok dyrkbar jord til å gi livsgrunnlag for flere.
På fjellhyllene i området rundt Svelgen er det mange store og småvann med forgreininger helt opp tilÅlfotbreen. Storenedbørsmengder, snøsmelting frabrefonner og det høye fallet ned motfjorden gjorde stedet interessant da utbyggingen avfossekraften tok til rundt århundreskiftet. Den3. mars1914 bleA/S Bremanger Kraftselskab stiftet, med enaksjekapital på 180 000 kroner. Dette var første skrittet på veien som skulle forandre dette tettstedet påVestlandet til et moderne industrisamfunn.
Underførste verdenskrig var det gode økonomiske tider, og aksjekapitalen ble utvidet først til 5,4 millioner kroner, så til 7 millioner. Det ble bestemt at kraften skulle brukes tilsinkproduksjon. Våren1917 kom ingeniørDiderich H. Lund til Svelgen som anleggsleder. Folketallet økte fra rundt 40 til 400 innbyggere på kort tid.
På grunn av husmangelen som oppsto ble det satt opp opp provisoriske brakker til arbeiderne. Byggingen av permanente boliger kom også i gang sommeren1917.Taubanebyggingen oppover de bratte fjelliene tok så til, først tilKneikevatnet ogSvelgsvatnet, og senere forlenget til Hjelmevatnet. Den12. juli 1917 kom «Nordfjord 1» i ekstra ærend til Svelgen medturbinrør for den provisoriske kraftstasjonen som ble satt opp omtrent der garderobebygget står i dag. Dette var det første rutegåendebåtstoppet i Svelgen. Fast rutetrafikk ble det ikke før året etter, da bryggen påRiseøyra ble bygd opp. Inntil den tid hadde folk måttet hente post og varer på det gamle handelsstedetKjelkenes, for å komme seg dit måtte man bruke egenbåt.
Den førsteelektriske kraften ble installert i mai1918. Det ble produsert 400hk, og den første tiden var stasjonen i gang bare i arbeidstiden. Sinksmelteverket skulle så plasseres iBreivika og påLangeneset, og grunnarbeidene startet opp i 1918.
Det ble også opprettet familieboliger,brakker, lagerbygg og trekai i Breivika. Da første verdenskrig tok slutt, ble behovet formetall på verdensmarkedet med ett minimalt, og sommeren1919 ble det dårlige tider for sinkprodusentene. Styret bak Bremanger Kraftselskab skjønte at sinksmelting ikke hadde en god økonomisk framtid med de produksjonsmetodene de da hadde. Kort tid etter ble arbeidet i Breivika stoppet. Etter en opprenskningsperiode avtok virksomheten, og folk måtte reise fra Svelgen.
Ålfoten Interkommunale Kraftselskab, stiftet i 1918, var i gang med forhåndsarbeidet til kraftanlegget iÅlfoten. Etter drøftinger mellom selskapene i Svelgen og Ålfoten ble det inngått en kontrakt om levering av3 400kW fra Svelgen for 20 år framover. I økonomisk vanskelige år var denne kraftleien den eneste inntekten for selskapet i Svelgen. Bygging av kraftlinjer og arbeidet medtunnelen og kraftstasjonen kunne så fortsette. Den første vellykka trykktunnelen (en tunnel uten foring med rør) i Norge ble bygd i Svelgen. Kraftstasjonen ble bygd samtidig med at anleggsarbeidet ved Svelgsvatnet drev på, og1. oktober1921 ble kraftstasjonen satt i ordinær drift.
Ingeniør Jens Kjølberg kom til Svelgen i 1919. Han var opptatt av å finne bedre smeltemetoder for produksjon avsink. I 1921 ble det bygd et forsøkshus i Breivika. En tid så det lovende ut, og fram mot1924 ble det tatt ut flerepatenter, også i utlandet. Men usikre og økonomisk vanskelige tider satte for alltid en stopper for sinkproduksjon i Svelgen. Ulike interessegrupper kom for å vurdere forholdene i Svelgen, uten at dette førte til konkrete resultat. Det var stor arbeidsløshet i landet, og en håpet i det lengste at kraften kunne bli brukt til å skape flere arbeidsplasser i bygda, ikke bare til kraftleveranser.
SkipsrederWilhelm Jebsen, medeier og styremedlem iAS Bremanger Kraftselskab og direktør forChristiania Spigerverk,Gunnar Schelderup, kjøpte med private midlerRødsand Gruber i Romsdal i desember1926. Kraften i Svelgen skulle brukes til smelting avmalmen fra Rausand. Dr.ing. Jørgen H. Andersen var administrerende direktør i selskapet fra1923. Disse tre var drivkreftene bak det nye interessentselskapet som ble stiftet, Bremanger Rujernsverk.[trenger referanse]
Etrelieff som nå henger i gangen foran storsalen i Svelgen samfunnshus, viser det opprinnelige smelteverket og de tre mennene.
Tidlig i1927 begynte forhåndsarbeidet til smelteverket som skulle bygges, og etter kort tid var anleggsarbeidet i bygda i full gang. Opplæring av driftsmannskap til den elektriske smelteovnen foregikk iOslo ved Christiania Spigerverk, der ingeniørene Georg Tysland og Ivar Hole hadde konstruert en ny ovn. De ledet også byggingen av den såkalte Tysland/Hole-ovnen i Svelgen. Dette var de to første teknisk brukbare elektriske rujernsovnene i verden. Ovnen i Svelgen var i drift i rundt 30 år.
14. november1928 ble det første jernet tappet ved fabrikken. Som handelsvare fikk det nye rujernet navnet «VanTit» fordi malmen fra Rødsand Gruber inneholdtvanadium ogtitan. Det var ny teknologi som ble utprøvd, derfor oppstod det ofte tekniske problemer i produksjonen.
Manglende erfaring og kunnskap om den nye teknologien var trolig årsaken til slaggeksplosjonen i ovnshuset den17. november1929. Seks mann mistet livet i ulykken.
I depresjonstida i1930-årene var det vanskelig å markedsføre et nytt produkt. Verket kom i økonomiske vansker, og ved en refinansiering i1933 trakk Christiania Spigerverk seg som interessent. Etter høsten 1933 var rujernsverket i drift uten avbrudd eller nevneverdige opphold. Salget på verdensmarkedet gikk lettere, og regnskapet kom nær i balanse i årene før krigen. I1936 hadde verket 166 ansatte.
I løpet av1938 skjønte ledelsen ved verket at en krig i Europa ikke var til å unngå, og man kjøpte derfor inn verktøy og råvarer. Men allerede før ble invadert9. april1940 var det mangel på blant annetkalkstein, da leiet nordover ble sperret. Til tross for råstoffmangel og etter hvert dårlig og nedslitt utstyr greide man å holde produksjonen i gang opp gjennom de fem krigsårene.
Tyskerne var fast stasjonerte i Svelgen fra våren1941. Særlig første tiden førte de streng kontroll og vakthold med verket. Hovedoppgaven deres, ble det sagt, var å verge kraftstasjonen og rujernsverket.
De trange Gulenfjordene var gode gjemmesteder for tyskeskip, og Svelgen ble brukt somkonvoihavn. De siste krigsårene var det flere flyangrep der engelskebombefly forsøkte å senke skipene som la seg tett oppunder land inne i havnebassenget.
Fjellene i området var også gode gjemmesteder, og der holdtmotstandsbevegelsen til. Det siste krigsåret bodde det blant annet folk frahjemmefronten og toKompani Linge-karer i en hytte vedSørdalsvatnet.
Da tyskerne kom til Svelgen tok de over blant annetFolkets Hus og Hus 8 iVillabakken. De bygde også brakker påSande. Bortsett fra én ble alle straks revet etter krigen.
Maskineri og ovnsmateriell ved verket var helt nedslitte da krigen tok slutt i1945. Gjenoppreising og boligbygging kjennetegnet det første tiåret etter krigen. Blant annet ble kontorbygget satt opp i denne perioden. Damanlegget ved Hjelmevatnet ble bygd, og en fikk dermed en jevnere drift i vannfattige år. Christiania Spigerverk hadde vansker med å skaffe nok billig kraft, og stanset derfor rujernsovnen i Oslo i1947.
Året etter inngikk de en samarbeidsavtale for minst ti år med Årdal Verk og AS Bremanger Kraftselskab om leiesmelting iÅrdal.
I1955 gikk Christiania Spigerverk inn som ny eier av virksomheten i Svelgen, og navnet ble endret til Bremanger Smelteverk (BS), avdeling av Christiania Spigerverk.Gunnar Schelderup var da direktør for Spigerverket, og mottoet hans var «Stillstand er tilbakegang».
Det ble straks satt i gang en storstilt utbygging av både kraft- og fabrikkanlegg. Fram til 1955 hadde verket bare hatt ett salgsprodukt, Vantit. Vannkraften kunne bygges videre ut og brukes til andre smelteprosesser og dermed gi virksomheten flere ben å stå på.
Ved å blåseoksygen inn i det flytende jernet oppsto en ny type jern. Bremanger Smelteverk utviklet det nye jernet som ble solgt under navnet BOB (Bremanger Oxygen Blown).
Ovn II ble bygd for ferrosilisiumsproduksjon og kom i drift sommeren1956. Fe-Si var et nytt produkt som solgte godt, og sommeren1963 ble det satt i gang enda en ny Fe-Si ovn. Ovn IV,15 000 kW, ble tatt for å være den største i verden på sitt felt. Gamle ovn I ble ombygd i 1955, men produserte for lite og ble revet.
For å dekke den senere økende etterspørselen ble en ny rujernsovn satt opp, ovn III. Den kom i drift i desember1958, og med en driftsbelastning på opptil24 000 kW, var den da en av de største elektroovnene i verden.
Fra begynnelsen av1960-årene drev en i Svelgen forsøk med framstilling av silisiummetall etter en ny metode. Forsøkene viste gode resultater, og i1964 ble det satt i gang et anlegg for framstilling av Silgrain, som er handelsnavnet på dette produktet.
Bortsett fra fjellene har landskapet i bygda vært i gradvis endring fra utbyggingen begynte og frem til i dag. Det var liten plass til utvikling og bobygging mellom fjellene og fjorden. Manglende tomteareal har hele tiden være et stort problem. Derfor tok en straks til med utfyllinger.
Masse fra tomteutgravinger, fjellhaller, tunneler og slagg fra smelteproduksjonen ble tippet i sjøen. Mesteparten av det som i dag er Svelgen sentrum, er bygd på disse utfyllingene.
Da nedgangstidene meldte seg for fullt i 1919, ble alt arbeid på Svelgen II (fallet Hjelmevatn-Svelgen) stoppet. En var da kommet i gang med tilrigging og påhogg på fire tverrslag. Brakker og utstyr ble forlatt som det stod i påvente av bedre tider. Det varte til 1955, og da kunne ikke noe av utstyret fra første anleggstiden brukes. Nye teknikker var påkrevet, og bare to tverrslag kunne brukes.
Vannene på hyllene øst forHjelmevatn, motÅlfotbreen, ble etter hvert overført til Hjelmevatn. Vannene ligger i et særdeles vanskelig terreng. For å komme fram til anleggsstedene måtte det sprenges råder og settes opp stiger. Da dette anleggsarbeidet tok til i1958, ved overføring av fem vann med firetunneler, ble det benyttethelikopter.
Dette var det første større anlegget i Norge som i det hele var basert på helikoptertransport. I den nye kraftstasjonen som var bygd inne i fjellet, ble det montert toaggregater med en forsyning beregnet til 10 millionerkWh.
Vannene i nærområdet ble etter hvert overført til Svelgen I. Indrehusanlegget ble begynt utbygd sommeren1961 og satt i drift i1963. Rørgaten og kraftstasjonen er her innebygd i fjellet, og om lag 120 millioner kWh blir årlig overført til verket i Svelgen. Rettene tilNordalsvassdraget ble sikret, og vassdraget ble ferdig utbygd i1972, med årlig rundt 250 millioner kWh. Bare på dette anlegget ble det sprengt ut15km tunneler. Samlet tunnellengde ved verkets anlegg er35 km. I den første anleggstiden måtte det meste gjøres med håndmakt, og arbeidet oppe i fjellet var nok ofte et blodslit. Erfarne tunnelarbeidere fra hele landet kom til Svelgen for å få seg arbeid.
Av den samlede tunnellengden er32 km utsprengt etter1955 da Christiania Spigerverk tok over driften. Det er bygd 13 damanlegg oppe i fjellene; 11 av disse er bygd etter 1955. Den totale kraftkapasiteten er på rundt625 kWh. Den gamle kraftstasjonen i Svelgen er fremdeles i drift og fungerer også som fjernstyringssentral for alle stasjonene.
I 1972 fusjonerte Christiania Spigerverk og Elkem-konsernet. Navnet til verket i Svelgen ble endret til Elkem–Spigerverket AS, Bremanger Smelteverk. Senere er navnet endret til Elkem ASABremanger Smelteverk eller Elkem Bremanger.
Produksjon og salg økte år for år. I1969 tok en ny anleggstid til. Nytt lager og plateverksted var ferdig i1970. Garderobe- og velferdsbygget fra1960 ble påbygd. På de to årene, frem til 1972, økte arbeidsstokken fra om lag 420 til 520. I tillegg haddeentreprenørene over 100 mann i arbeid. Det var blant annet for å øke produksjonen av Silgrain at en ny FeSi-ovn, Ovn V på45 000 kW, ble bygd samtidig med utbyggingen av et nytt Silgrain-anlegg. Ovn V kom i drift i1971, Silgrain-anlegget året etter.
Ovn V var datastyrt og den største smelteovnen i Europa. Bremanger Smelteverk var de første til å ta i bruk den nye datateknologien. Alt i1967 fikk de prosesstyring av ferrovanadium-ovnen. Noe senere ble alle ovnene datastyrte.
Silgrainanlegget hadde også et knuseverk. Under reparasjonsarbeid18. oktober1972 skjedde det en støveksplosjon. Denne ulykken krevde fem menneskeliv, og flere arbeidere ble hardt skadet.
Rujernsproduksjonen var starten for industrivirksomheten i Svelgen i1928. I mange år var rujern av den spesielle kvaliteten Vantit[3]det eneste som ble produsert i Svelgen. Med tilgang på billig kraft var verket konkurransedyktige på verdensmarkedet.
I utlandet brukte de storemasovner til jernsmeltingen. Det ble stadig dyrere å ta ut malmen fra Rødsand Gruber, og produksjonen i Svelgen ble for dyr. Noe måtte gjøres, og valget stod mellom å utvide rujernsproduksjonen eller legge den ned. I1970-årene ble det arbeidet hardt for å finne en rimeligere måte å lage rujern på. Blant annet ble det laget store planer for å legge om driften på Rausand for å bygge et helt nytt rujernsverk med rulleovner påHolmaneset utenfor Svelgen.
Det endte med at rujernsovnen ble nedlagt. Den5. september1982 kl. 15.46 stanset rujernsovnen for godt. Ettertiden har vist at dette var en riktig avgjørelse.[trenger referanse] Men det var likevel et drastisk vedtak som førte til tap av mange arbeidsplasser.
I begynnelsen av 1970-årene hadde 520 personer fast arbeid på verket; i dag sysselsetter det omtrent 300 personer.[trenger referanse] Da rujernsproduksjonen stanset i 1982, valgte mange å flytte fra Svelgen, særlig de yngre familiene. Ungdommen som hadde vokst opp i bygda, var ikke lenger sikret arbeid på verket, slik det hadde vært tidligere. Men tross vansker og konjunktursvingninger opp gjennom årene, har bedriften i Svelgen vist seg å være en av de mest solide i Elkem-konsernet.
I 1955 var knapt 600 mennesker bosatt i Svelgen, men med en rivende utvikling på verket steg folketallet jevnt, og i1980 var 1700 fast bosatt, i tillegg til mange ukependlere.
Omstillingen til annen produksjon gjorde sammen med automatisering og andre rasjonaliseringstiltak at folketallet i bygda sank.[trenger referanse]
Ved årsskiftet1994/95 bodde det rundt 1 325 mennesker i Svelgen. I2004 var dette redusert til 1 204 mennesker.
Røyken fra ovnene på Verket kunne ofte være plagsom, spesielt for dem som bodde i området rundt verket. Da ovn V kom i drift, slapp den ut rundt 50 tonn støvpartikler i døgnet, og forholdene ble ytterligere forvansket. Det ble derfor bygd et renseanlegg for ovnen iKupa bak verket. Dette kom i drift i1978. Senere ble de resterende ovnene tilkoblet renseanlegget, noe som eliminerte røykproblemet.
Den første tiden var deponering avavfallet fra renseanlegget et stort og kostbart problem. Etter hvert viste det seg at røykavfallet, microsilicaen, kunne brukes i blant annetbetongindustrien. Siden har dette blitt et etterspurt salgsprodukt. Ved Silgrain-anlegget ble blant annettungmetall av forskjellige slag sluppet ut i fjorden. I mange år ble det forsket på hvordan utslippene kunne renses og avfallet framstilles til salgsprodukt. Det nye VVX-renseanlegget, det første i sitt slag, ble offisielt åpnet den27. mai1992. I stedet for å forurense fjorden ble avfallsproduktene solgt og brukt i prosessene ved vann- og kloakkrenseanlegg. Med disse produktene var Elkem Bremanger også blitt enkjemikalieprodusent.
Gamle tegninger viser at eierne hadde storstilte planer for boligbyggingen i Svelgen da anleggstiden begynte i1917. På en reguleringsplan fra mars1919 er det tegnet inn en utfylling i sentrum, minst like stor som den som er der i dag. Det var blant annet tegnet inn flere store bygninger i tre etasjer med over 100 boliger i hver. Hele Kvelve og Rise var satt av til eneboliger.
Ulvesund Kreditbank kom så langt at de satt opp grunnmuren til et bankbygg, og den stod som et monument i Breivika helt frem til begynnelsen av1960-årene. Bremanger Kraftselskab engasjerte egen arkitekt, Leif Rustad, som bodde i Svelgen frem til 1920.Rustadbakken har navn etter ham. Ingeniørmessa, Hus 13, var hans private bolig og kontor. Den østre fløyen ble brukt tilhønsehus den første tida. I1985 startetSvelgen Nærradio, med støtte fra verket, med faste sendinger i disse lokalene. Nærradioen la ned i1996.
På industriplasser med mye anleggsvirksomhet var det tradisjonelt et tydelig skille mellom funksjonærer og arbeidere. Det ble hevdet at detteklasseskillet ikke var så markert i Svelgen som på andre typiske industriplasser, men i dag kan vi se det på for eksempel boligbyggingen fra den tiden.
Den første permanente bosetningen var Hus 1, en staselig funksjonærbolig påVillabakken bygd i1918, og tegnet av arkitekt Rustad fra Bergen. Samme året ble det satt opp to arbeiderboliger med plass til åtte familier i Tunet i Breivika.
De første årene ble det også satt opp mange provisoriske brakker, men flere av brakkene ble brukt til bolighus helt fram til1960-årene.
Husmangel var et stort problem opp gjennom hele anleggstiden. For å sikre stabil og dyktig arbeidskraft gikk verket inn for å støtte privat boligbygging ved for eksempel å tilby tomter. I slutten av1930-årene var det mye privat byggevirksomhet.
I1956 la verket ut et boligfelt på Ivarplassen påSande med 43 boenheter. To år etter var bygging i gang på alle tomtene.
I Kvelve bygde verket flere eneboliger og solgte de ferdige husene.
PåLangeneset, som i dag er det største boligfeltet i Svelgen, kom bygging i gang først etter at det ble gjennomslag for riksveien påKjelkenes i1960. Da Sande II ble regulert i1977, var det kommunen som hadde tatt over ansvaret for boligbyggingen.
I dag bor de fleste svelgerne i private boliger av høy standard, og de fleste eiendommene har både hage oggarasje.[trenger referanse] Stedet har vokst frem til å bli en fin og trivelig bygdeby.
Bremanger ble skilt fraKinn og ble en egen kommune fra1866 medKalvåg som kommunesenter. Nesten 100 år senere, i1965, ble densøndre delen avDavik innlemmet i Bremanger kommune. Svelgen ble da det naturlige kommunesenteret, og de ansatte i kommuneadministrasjonen flyttet til Svelgen. De første årene fram tilRådhuset stod ferdig våren1972, holdt de kommunale kontorene til i Hus 8 på Villabakken.
Fra utbyggingen begynte i 1917, og frem til 1965 var det verket som stod for og la til rette all byggevirksomhet i Svelgen. De bygde veier til boligfeltene, førte fram strøm, vann og kloakk og stod for alt vedlikehold frem til kommunen tok over ved kommunesammenslåingen.
Stadig flere oppgaver er tillagt kommunen. Ved kommunesammenslåingen var det 89 ansatte i administrasjonen. I dag er det i alt rundt 50 ansatte ved de kommunale kontorene på rådhuset.[trenger referanse] Svelgen sjuke- og aldersheim stod ferdig i1979 med plass til 42 eldre og pleietrengende.
Da anleggstiden tok til1917 var det knapt det en kunne kallevei i Svelgen. Krav om veiÅlfoten-Svelgen-Kjelkenes ble satt frem alt i1919, men det skulle gå vel 50 år før dette ble en realitet. All transport gikk tidligere medbåt.
Rundt1960 begynte det å skje noe. Da ble veien mellom Svelgen ogKjelkenes åpnet. I oktober 1965 var veien sørover tilHaukå ferdig, og medferje over tilBjørnset ble Svelgen endelig knyttet tilriksveinettet. Høsten1972 åpnet veien Svelgen-Isane, og med ferjesamband tilStårheim ble stedet nå koblet til veinettet nordover. I1986 ble veien tilDyrstad åpnet, og dermed var også nordsiden av fjorden knyttet til veinettet. Ferjefritt samband sørover fikk bygda først i mai1987, daNorddalsfjordbrua ble åpnet for trafikk.
Rise telefonstasjon, senere Svelgen, kom i gang i 1916. Dette var et stort fremskritt for bygda. Tiedemann Rise var telefonbestyrer helt fra starten av, en stilling han hadde frem til rundt 1950 da datteren Oddny tok over. Telefonstasjonen ble lagt ned daTeleverket bygde automatsentral ved Risevågen i1964.
Peder B. Rise ble ansatt sompoståpner påRise i1916 med en årslønn på 300kroner. Han hadde kontor hjemme i boligen sin frem til1925. Da ble postkontoret flyttet til Stasjonskaia, og i1949 flyttet det til det nye lager- og kontorbygget på verket. I1961 flyttet postkontoret til Samfunnshuset, i1971 til rådhuset og ti år senere til Granden. I november1992 flyttet Posten inn i det nye tilbygget tilFirda Billag.
Det har vært et aktivt lagsarbeid i Svelgen, med mange lag og organisasjoner.Svelgen Turn- og idrettsforening (STIF) ble grunnlagt i1920 som det første idrettslaget i kommunen. STIF har hevdet seg godt både lokale og nasjonalt ifriidrett,svømming ogvolleyball. Det er det største idrettslaget i bygda og har alltid vært en pådriver i lokalsamfunnet.
Kvinneforeninger som husmorlag og sanitets- og misjonsforeninger kom i gang i1930-årene, og de har gjennom mange år arbeidet aktivt i bygdemiljøet. Det var for eksempel Svelgen Husmorlag som fikk bygd den førstebarnehagen i kommunen.
I anleggstiden i1918 herjetspanskesyken. Det var ikke sykehus mellomBergen ogÅlesund, så sykestuen ble da oppsatt i en fart. Den var også bolig forsykesøster i mange år. Også bygdaslege ogtannlege hadde kontor der fram til rådhuset stod ferdig.
Røde Kors-foreningen kjøpte senere huset og pusset det opp på dugnad.Svelgen Røde Kors ble grunnlagt i1958 og har vært et aktivt lag med mange medlemmer.
Det ble dannet en sanggruppe allerede i1927, og med unntak av noen opphold innimellom har det vært god aktivitet isangkoret. Svelgen hornmusikk startet opp i 1930-årene og var aktive i perioder frem tilSvelgen skulemusikk startet opp i1964.
Svelgen har også egen bridgeklubb,Lions Club, kunstlag, 4H-Klubb, handikaplag,husflidslag, skytterlag, revylag, båtforening, jeger- og fiskeforening og pensjonistlag.
Nordgulen skolekrets hadde i eldre tid ikkeskolehus. Skolen flyttet fra gård til gård, men var mest på Eikeland. Da anleggstiden begynte og flere familier flyttet til bygda, var det naturlig å legge skolen til Svelgen.
Det aller første samlingsstedet i Svelgen var en danseplatting bygd påNaustneset i1918. Det eneste møtelokalet bygda hadde de første årene etter at anleggstida tok til, var matsalen til arbeiderne og en arbeidsbrakke. Arbeidet med å få reist etFolkets Hus tok til tidlig, men finansieringen var vanskelig. Det ble bl.a. grunnlagt etaksjeselskap, og med en kapital på 20 000 kroner ble huset reist i Vågen der Svelgen barnehage ligger i dag.
Folkets Hus ble innviet sommeren1920. Samtidig ble danseplattingen revet for å gi plass til realskolen. Som det eneste møtelokalet i Svelgen var Folkets Hus frem til1961 brukt til alle slags tilstelninger, sombasarer ogbryllup. Det varkino hversøndag ogonsdag. Underkrigen brukte tyskerne det til innkvartering og spilte propagandafilmer på spesielle kvelder. Huset ble revet i1974.
Christiania Spigerverk sto for byggingen av Svelgen samfunnshus. Det var organisert som et aksjeselskap, ogaksjene ble overdratt til alle lag ogorganisasjoner i Svelgen. Privatpersoner tegnet seg også for aksjer. Svelgen Samfunnshus ble bygd og tatt i bruk13. september1961. Enbyste av verksdirektørGunnar Schelderup er plassert ved hovedinngangen til huset.
Gamleskolen på Naustneset er pusset opp og er i dag tilholdsstedet for den aktive ungdomsklubben «Realen», oppkalt etterrealskolen som holdt til i bygningen tidligere. Huset blir også hyppig brukt av lag og organisasjoner til kurs og møter. Etter nærmere 20 års planlegging og mye diskusjon vedtok kommunestyret på nyåret1993 å bygge idrettshall i Svelgen til en kostnad på over 11 millioner kroner. For å finansiere bygget garanterte idrettslaget STIF for en dugnadsinnsats på vel 1 million kroner. Bygdefolket med idrettslaget i spissen nådde målet og vel så det. Derfor var også hele bygda invitert til festen da Idrettshuset offisielt ble åpnet den19. desember1993.
Høsten 2023 lagetDag H. Nestegard en film om Svelgens historie på oppdrag fraBremanger kommune,Elkem Bremanger ogSogn og Fjordane Energi. Filmen omhandler Svelgens historie fra ca. 1912 da den bergenske forretningsmannenKristen Faye kom til Nordgulen, og fram til i dag.[4]
Nestegard gjorde også en gjendiktning avCrying Times avBuck Owens, og kalte den norske versjonen Svelgen.[5] Hensikten var å lage en skillingsvise inspirert av det lokale bandet Lundes Trio. Sangen er en hyllest til anleggsarbeiderne som bygde industrisamfunnet.
