| Sveagruva | |||
|---|---|---|---|
 Sveas «hovedgate» med administrasjonsbygget til venstre og postkontor og matmesse til høyre. | |||
| Land |  Norge | ||
| Øy | Spitsbergen | ||
| Region | Nordenskiöld Land | ||
| Status | Bosetning | ||
| Grunnlagt | 1917 | ||
| Areal | 2 kvadratkilometer | ||
| Befolkning | om lag 225 pendlere[1](2013) | ||
| Høyde o.h. | 7 meter | ||
Posisjonskart   Sveagruva Sveagruva (Svalbard) | |||
 Sveagruva 77°54′00″N16°43′50″Ø | |||
Sveagruva, ofte bare kaltSvea, var en bosetning ved Sveabukta ogBraganzavågen innerst iVan Mijenfjorden påSpitsbergen påSvalbard. Bosetningen var inntil 1. oktober 2016 base for hovedproduksjonen tilStore Norske Spitsbergen Kulkompani. Det var ingen fast bosatte i bosetningen, men til enhver tid var det ca. 225 personer i Sveagruva, inkludert ansatte iLeonhard Nilsen & Sønner ogIntegrated Service Solutions.[1][2]
I forbindelse med statsbudsjettet for 2018 besluttet Stortinget å avvikle gruvedriften i Svea og Lunckefjell og å fjerne alle spor av moderne gruvedrift i området Svea og Lunckefjell. Prosjektet var anslått å koste 2,5 milliarder kroner, men den endelige prisen ble 900 millioner kroner lavere. Svea ble offisielt stengt 4. mars 2020, og i august 2024 ble arbeidet med naturrestaurering avsluttet.
Svea ligger vedBraganzavågen innenforSveabukta, som igjen er en del avVan Mijenfjorden. Fra stedet reiser det seg en drøye 900 meter høy, bratt fjellvegg som utgjørLiljevalchfjellet med to topper, den høyeste 940 moh. Innover mot nordøst løperKjellströmdalen.
Sveagruva hadde ikke veiforbindelse til de andre bosettingene på Svalbard, og de ansatte pendlet til og fraLongyearbyen, vanligvis med fly. Sveagruva hadde sin egenkortbaneflyplass,Svea flyplass, som var eid, ble driftet og brukt avStore Norske Spitsbergen Kulkompani. Det var hyppige avganger mellomSvalbard lufthavn, Longyear, og flyvningene ble besørget avLufttransport med en 19-setersFairchild Dornier 228.
Alternativt kunne man i vintersesongen ta seg til Sveagruva medsnøscooter, da som regel viaReindalen ogTodalen, en reise som vanligvis tar 1–2 timer.
Arbeidere jobbet vanligvis i skift som varte én eller to uker om gangen, med tilsvarende friperiode på en eller to uker. I arbeidsperioden bodde arbeiderne i leiligheter disponert av Store Norske i Sveagruva; i friperioden dro de fleste tilbake enten til Longyearbyen eller fastlandet.
Fritidstilbudet i Sveagruva var variert, og bosetningen hadde sin egen skytterklubb (med tilhørendeskytebane), modellflyklubb, bowlingbane, samt et moderne treningsrom.[2] Sveagruva hadde sitt egetpostkontor med tilhørendepostnummer 9175.[3] I samme bygning som postkontoret lå også den døgnåpnematmessa.
Det fantes en egen sykestue i bosetningen med utstyr til grunnleggende medisinsk behandling. Det var normalt ikke kvalifisert helsepersonell i Sveagruva, men sykestua var utstyrt fortelemedisin med kamera og mikrofon, og kunne konferere medLongyearbyen sykehus ved behov.
Svea fikk strøm fra etdieselbasert kraftverk som lå på Kapp Amsterdam.[2][4]
Området kaltSveagrufvan med tilhørende kullfelt ble tatt somutmål avBertil Högbom, på vegne avJernkontoret ogTrafikaktiebolaget Grängesberg-Oxelösund, i 1910. Året etter, i 1911, reiste det britiske gruveselskapetNorthern Exploration Company to av sine utallige skjerpehytter på henholdsvis nord- og sørbredden av Braganzavågen (Camp Williams ogCamp Margareth).
Gruvedriften ble startet avSpetsbergens Svenska Kolfält i 1917, men deretter solgt i 1921 tilSvenska Stenkolsaktiebolaget Spetsbergen. Dette selskapet utbygget driften videre med flere bygninger, inntil driften ble helt innstilt i 1925. I tre år ble anlegget bare vedlikeholdt av vaktmannskaper, inntil det i 1928 ble gjenåpnet avNya Svenska Stenkolsaktiebolaget Spetsbergen.[5]
Anleggene ble kjøpt av SNSK i 1934, med Staten som førsteprioritets pantelåner.[6] Utvinningen stoppet i perioden 1949–1970, stanset på ny i en periode fra 1987. Den siste perioden med ble startet i 2001 med åpningen av forekomsten Svea Nord, som var den største kullforekomsten hittil drevet på Svalbard.
I nyere tid (2013) var det drift i én kullgruve i området,Svea Nord. En ny gruve iLunckefjellet åpnet i slutten av 2013. Kullet som ble utvinnet ble kjørt ned tilKapp Amsterdam for lagring og videre transport med båt. Om vinteren, nårVan Mijenfjorden er frosset, bygde det seg vanligvis opp store kullagre ved Kapp Amsterdam mens man ventet på at fjorden skulle bli isfri.
Den 1. oktober 2016 ble det innført tre års stopp i gruvedriften i Svea,[7] og 4. mars 2020 stengte gruva for godt.
Utdypende artikkel:Svea Nord
Kullgruven Svea Nord ble åpnet i 2001, og varStore Norske Spitsbergen Grubekompanis hovedgruve. Gruva lå omtrent fem kilometer fra bosetningen med inngang fraHøganesbreen. Gruven ble drevet døgnet rundt hele året, og hadde en produksjon på 1–3 millioner tonn kull i året. Driften opphørte i 2016.[8]
Utdypende artikkel:Lunckefjellet
Etter hvert som det mest sentrale kullageret i Svea Nord ble utdrevet, planlaStore Norske å starte kullgruvedrift i Lunckefjellet i det som kalles Lunckefjellprosjektet. Gruven var klar til produksjon i september 2013. Hovedproduksjonen startet i februar 2014 og opphørte i 2016.[9][8]
Store Norske hadde projisert kullproduksjon i Sveaområdet frem til nærmere 2030. Det var gjenstående kullreserver i feltetSvea Øst,Ispallen samt randsone i Svea Nord, som ble ansett mulig å hente ut etter at kullfeltene i Lunckefjellet var ferdig utdrevet.[9] I 2017 besluttet Stortinget å avvikle driften og rydde området for å returnere det til sin naturlige tilstand. Dette arbeidet ble ferdig i 2024.[10]
