Svartfotkatt (Felis nigripes) er et literovpattedyr ikattefamilien og inngår der som den fysisk minste kattearten itamkattlinjen. Den er stedegen for det sørligeAfrika. Arten har 19kromosompar.[2] To underarter ble tidligere akseptert, men variasjonen var klinisk, så nå regner man arten sommonotypisk.[3]
Nærbilde av svartfotkatt iWuppertal Zoo.En hvilende svartfotkatt.
Svartfotkatt er Afrikas minste nålevende kattedyr.[4] Hannene har en kroppslengde på 37–52 cm, mens hunnenes måler 35–41 cm. I tillegg kommer halen med cirka 12–20 cm. Hannene veier typisk 1,5–2,5 kg (snitt 1,93 kg), mens hunnene typisk veier 1–1,6 kg (snitt 1,3 kg). Skulderhøyden ligger på cirka 25 cm.[3]
Pelsen har lys kanelbrun til blekbrun grunnfarge og er dekket av tilnærmet sorte runde eller avlange flekker og lysere bukside. Den er myk og tett, lenger i vinterhalvåret enn sommerhalvåret. Hodet er bredt og har to svarte kinnstreker på hver side og nesten hvitt kjeveparti. Nesen er liten og har rødlig brusk. Ørene er normalt til bredt ansatt og avrundet i spissene. Lemmene er korte og potene sorte.[3]
Arten er sky og typisk skumrings- og nattaktiv.[3] Atferdsstudiene er fåtallige, og basert på få individer.[5] Om dagen skjuler svartfotkatten seg i huler og hviler, eventuelt i ganger etterspringharer ellermuldvarper, eller i uthultetermittuer osv. Det siste har gitt den det ikke helt korrekte tilnavnet «maurtuetiger» (av «miershooptier») enkelte steder i Sør-Afrika.[6]
Den har territorier, som i gjennomsnitt er på henholdsvis cirka 25 og 10 km² for henholdsvis hanner og hunner. Territoriet til én hann overlapper typisk 1–4 hunners. På kattevis duftmarkerer de territoriene ved hjelp av urin, og ved å klore opp eller gni seg inntil passende gjenstander – men også med avføring.
Svartfotkatten er i motsetning til mange andre katter en dårlig klatrer. Derimot er den glad i å gå. Den er oppgitt å tilbakelegge gjennomsnittlig 5 km pr. natt på jakt etter bytte (Armstrong, 1977). En annen undersøkelse viste gjennomsnittlig 8,42±2,09 km pr. natt, mot 5,1±3,35 km for den afrikanske villkatten selv om sistnevnte er betydelig større[5].
Artens skrik er uvanlig kraftig for en så liten katt, og artsfrender kan høre skriket på lang avstand. Som andre kattedyr har den også en rekke andre lydytringer. Naturlige fiender er større rovpattedyr (større kattedyr, villhunder osv.), store rovfugler og slanger.
Svartfotkattens spiseseddel og jaktteknikk er typisk for små kattedyr. Den pleier å smyge seg innpå byttet, men kan også ligge og lure utenfor en gnagergang. Av fugler er bakkerugende arter mest utsatt, men svartfotkatten kan også ta fugler i flukt.
Den beskjedne størrelsen gjør at svartfotkatten hovedsakelig tar små dyr. Menyen varierer likevel mye, avhengig av hva som finnes på stedet, trolig også av individuelle vaner og ferdigheter. På spiseseddelen står først og fremst små pattedyr, dernest småfugl. En undersøkelse viste at gnagere og spissmus utgjør 55 % av dietten, og småfugl 20 %.[7] Et 6-års feltstudium av 17 individer i Sør-Afrika viste at av 1725 byttedyr, fordelt på 55 arter, utgjorde små pattedyr (5–40 g) 39 % avbiomassen, småfugl (<40 g) 16 %, større pattedyr 33 %, større fugl 10 %, amfibier og reptiler 1 %, og virvelløse dyr 1 %.[5] Svartfotkatten kan også ta betydelig større byttedyr, somhvitskafttrappe ogkapphare - men dette synes å forekomme nokså sjelden. En legende som hevder at den kan drepesjiraffer ved å kuttehalspulsåren på dem, tilhører de mindre troverdige innen sjangren, men sier noe om svartfotkattens ry for mot og villskap. Kanskje historien har opphav i at noen har sett en slik katt ved et sjiraffkadaver. Den kan iallfall spise av kadavere. Sikkert er det at den forsvarer seg kraftig hvis det trengs. Fysiske lover gjør dessuten at en liten katt under ellers like forhold er kjappere enn en stor, og at den derfor kan virke hissigere – og at den trenger relativt mer mat. Svartfotkatten er da også kjent som en storspiser; en hann kan spise opptil 450 g på ett døgn[8], selv om gjennomsnittet er beregnet til 250 g (Sunquist & Sunquist 2002). Den store matlysten kan delvis ha sammenheng med at arten (i likhet med sandkatten) helt eller nesten klarer seg uten vann ved å utnytte vanninnholdet i maten. Dette er en ypperlig tilpasning til tørre strøk, i tillegg til at katten er mindre utsatt for fiender ved vannhullene.
Arten er solitær utenomparingstiden. Hunnen går drektig i cirka 63–68 dager.[3] Hun yngler om sommeren (oktober–mars) og får 1–4 unger, som oftest to. Ungene har en fødselsvekt på 60–90 gram og avvennes normalt etter cirka to måneder. Hunner er paringsdyktige etter cirka 12 måneder, mens hanner gjerne må bli 24 måneder først.[3] Hunnen får av og til to kull i løpet av sommeren.
Som andre kattunger blir ungene født blinde og hjelpeløse. De kan gå innen to uker, begynner å ete fast føde etter en måneds tid og er avvent etter ca. to måneder. Etter fem måneder kan de klare seg selv, men kan følger moren litt til. Kjønnsmodne blir de først etter ca. 20 måneder.[9]
Svartfotkatten kan bli minst sju år, og opptil 16 år i fangenskap.[4]
Inndelingen følger «Felids and Hyenas of the World».[3]IUCN/SSC Cat Specialist Group støtter ny inndeling av kattefamilien (Felidae), og herunder også en ny inndeling i gruppen av småkatter (Felis).[10] Den nye inndelingen anerkjenner også inndelingen av kattefamilien i åtte distinkteklader, i henhold til Johnsonet al. (2006).[11]
Sliwa, A. (1994): «Black-footed cat studies in South Africa» i:Cat News20, s. 15–19.
Armstrong, J. (1977): «The development and hand-rearing of black-footed cats» i: Eaton, R. L.The World's cats; the proceedings of an International Symposium. Vol. 3 nr. 3. Winston Wildlife Safari, Oregon, s. 71–80
Sunquist, M. & Sunquist, F. (2002):Wild cats of the World. Chicago: University of Chicago Press.ISBN 0-226-77999-8. s. 76–82
^Stephen J. O'Brien, Joan C. Menninger, William G. Nash. 2006-04-14.Atlas of Mammalian Chromosomes. John Wiley & Sons, 14. apr. 2006 - 544 sider. Besøkt 2015-12-21
^Kitchener, A. C., Breitenmoser-Würsten, C., Eizirik, E., Gentry, A., Werdelin, L., Wilting A., Yamaguchi, N., Abramov, A. V., Christiansen, P., Driscoll, C., Duckworth, J. W., Johnson, W., Luo, S.-J., Meijaard, E., O’Donoghue, P., Sanderson, J., Seymour, K., Bruford, M., Groves, C., Hoffmann, M., Nowell, K., Timmons, Z. & Tobe, S. (2017).«A revised taxonomy of the Felidae: The final report of the Cat Classification Task Force of the IUCN Cat Specialist Group»(PDF).Cat News. Special Issue 11. Arkivert fraoriginalen(PDF) 31. juli 2017. Besøkt 3. august 2023.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
^Johnson, W. E., Eizirik, E., Pecon-Slattery, J., Murphy, W. J., Antunes, A., Teeling, E., & O'Brien, S. J. (2006). The late Miocene radiation of modern Felidae: a genetic assessment.Science,311(5757), 73-77. doi:https://doi.org/10.1126/science.1122277
