Extraordinary President of the Republic of China (1921–1923)
Great President of the Republic of China (1912–1912)
Utdannet ved
6 oppføringer
Queen’s College[9] Punahou School (–1883)[9] ʻIolani School (–1882)[9] Hong Kong College of Medicine for Chinese (1887–1892)[10][9] Boji Medical College (1886–1887)[9] Li Ka Shing Faculty of Medicine
Ektefelle
Lu Muzhen (1884–1915) (avslutningsårsak:skilsmisse) Chen Cuifen (1891–1906) Haru Asada (1897–1902) Kaoru Otsuki (1905–1906) Song Qingling (1915–1925) (avslutningsårsak:død)
Sun var den samlende skikkelse i Kina etter keiserdømmets sammenbrudd, og står i den særstilling at han høyaktes både pådet kinesiske fastland og på Taiwan. I Taiwan er han også kjent under sitt posthume navnNasjonens fader, Sun Chungshan. I Folkerepublikken på fastlandet blir han fremhevet som enRevolusjonens forløper.
Nakayama Shou (japansk: 中山樵; en navn han benyttet i sin japanske periode. Lest på kinesisk:Zhōngshān Qiáo)
I Kina best kjent som:Sun Zhongshan (孫中山,Sūn Zhōngshān)
ITaiwan gjengis navnet offisielt som «Landsfader [tomt tegnfelt] herr Sun Zhongshan» (國父 孫中山先生,Guófù Sūn Zhōngshān xiānshēng). På kinesiske er tomme tegnfelt ikke vanlige; her tjener det som markering av respekt.
Sun kom fra en bondefamilie i en landsby ikke langt fraMacao. I en alder av 13 år dro han tilHawaii, dit hans bror hadde reist som arbeider og hadde klart å slå seg opp som kjøpmann. I Hawaii gikk han på denepiskopaleIolani School fra 1879 til 1882. Denne første berøring med kristendommen gjorde et dypt inntrykk på ham.
Etter hjemkomsten til Cuiheng slo han i stykker en gudefigur i landsbytempelet som en demonstrasjon av sin motstand mot de rådende forhold. Dermed ble han forvist fra landsbyen.
Hans opphold i Vesten bidro til hans misnøye medQing-dynastiets styre, og han begynte å organisere reformgrupper blant eksilkinesere i Hongkong. I oktober 1894 grunnla hanXing-Zhong-selskapet (Foreningen for Kinas gjenreisning) for å skape et grunnlag for fremtidig, revolusjonær virksomhet.
I1895 sloKantonoppstanden feil; dette var en oppstand som han hadde vært med på å organisere. Qing-regjeringen satte da en pris på hans hode, og fra da tilbragte Sun de neste 16 år av sitt liv i landflyktighet iEuropa,USA,Canada ogJapan. Der samlet han inn penger for revolusjonen. I Japan slo han seg sammen med kinesiske dissidenter og ble senere leder forTongmenghuiforbundet (forgjengeren til partietGuomindang). Det førte til at han ble utvist fra Japan og dro til USA. Der skar han av seg hårpisken og begynte å bruke vestlige klær.
Den10. oktober1911 begynteWuchangoppstanden. Den førte til keiserdømmets fall i Kina. Da Sun hørte om militæroppstanden, dro han først til Europa for å overbevise vestmaktene om ikke lenger å yte Qingregjeringen noen kreditt. Dette lyktes han i, og returnerte til Kina.
Ettersom Sun tilbragte sin tid utenlands er det galt å betrakte han som en nøkkelperson for selve regimeskiftet. At han ble valgt til overgangspresident skyldtes heller at han den gang var en aktet, men likevel relativt ubetydelig skikkelse, og dermed en passende komromisskandidat mellom den konservative adel og de revolusjonære.
Den12. august1912 grunnla han med henblikk på de forestående parlamentsvalgene det nasjonale folkepartiGuomindang som en koalisjon av flere mindre politiske grupperinger.
Etter å ha blitt tatt i ed som president sammenkalte Sun delegater fra alle provinser for å grunnlegge en kinesisk nasjonalforsamling. Overgangslovgivningen ble vedtatt av denne forsamlingen som republikkens grunnlov.
Men overgangsregjeringen var i en vanskelig situasjon. De sydligere provinser hadde erklært selvstendighet, men ennå ikke de i nord. Overgangsregjeringen hadde heller ingen troppestyrker, og den hadde liten kontroll over den nye hæren. Det fantes fremdeles betydelige troppestyrker som var lojale overfor Qingstyret. Dermed var Sun henvist til støtte fra generalYuan Shikai, som kommanderteBeiyang-armeen i det nordlige Kina. Sun ble nødt til å love ham presidentvervet, hvorpå Yuan skiftet side og tvang frem keiserPu Yis avgang.
Yuan utviklet seg til diktator, og Sun forsøkte i1913 å styrte ham. Det slo feil, og Sun dro i eksil til Japan igjen der han reorganiserte Guomindang.
I1917 vendte han tilbake til Kina og ble i 1921 valg til president til den selvoppnevnte nasjonalregjering iKanton. I1923 kunngjorde han sinefem nasjonens prinsipper i en tale om statens grunnlag, samt sin fem-yuan-forfatning som retningslinje for det politiske system.
På denne tiden mottok Sun støtte fraKomintern, som ville omorganisere Guomindang til et leninistisk parti. Samtidig opprettet kommunistene og Guomindang en fellesfront. I1924 ble denne alliansen ytterligere styrket. Sun var kommet til den overbevisning om at Kinas samling bare ville kunne skje med makt. Etter en overgangsperiode skulle man etterpå innføre demokrati.
Den10. november1924 dro Sun nordover og gikk inn for en felleskinesisk konferanse og for opphevelsen av ulikeverdige traktater med fremmedmaktene. Senere dro han nok en gang nordover for å drøfte landets fremtid, trass i svekket helse.
Den 12. mars 1925 døde han i Beijing av leverkreft i en alder av 59 år.
Han ble begravet der, men etter fem år ble hans legeme overført til et stort mausoleum iNanjing, Kinas nye hovedstad.
Marie-Claire Bergère:Sun Yat-sen. Edition Fayard, Paris 1994,ISBN 2-213-03190-8.
Karl August Wittfogel (utg.):Sun Yat Sen. Aufzeichnungen eines chinesischen Revolutionärs. Wien/ Berlin, Agis-Verlag, 1927.
Stella Dong:Sun Yat-sen: The Man who Changed China, Formasia, 2004
Peking: Heart of the Celestial Empire, 1860-1949, Formasia, 2005
Heinrich Herrfahrdt:Sun Yatsen. Der Vater des neuen China. Drei-Türme-Verlag, Hamburg 1948.
Gottfried-Karl Kindermann (utg.):Sun Yat-sen. Founder and symbol of China's revolutionary nationbuilding. Olzog, München 1982,ISBN 3-7892-9874-3.
Paul Myron Anthony Linebarger:The Political Doctrines of Sun-Yat-Sen: An Exposition of the San Min Chu I, The Johns Hopkins Press, Baltimore, 1937
Audrey Wells:The political thought of Sun Yat-sen. Development and impact. Palgrave, Basingstoke, Hampshire 2001,ISBN 0-333-77787-5.
Thomas Weyrauch:Chinas unbeachtete Republik. 100 Jahre im Schatten der Weltgeschichte. Band 1 (1911 – 1949). 350 Seiten, Longtai 2009,ISBN 978-3-938946-14-5
John C. H. Wu:Sun Yat-sen: The Man and His Ideas, Taipei: Published for Sun Yat-sen Cultural Foundation by the Commercial Press, 1971
Who is Homer Lea?Arkivert 3. mars 2011 hosWayback Machine. Sun's best friend. He trained Chinese soldiers and prepared the frame work for the 1911 Chinese Revolution.
