Sump iTyskland, med blant annet bred dunkjevle,tjønnaks og ensivartSumpområder er ofte notert innenforvåtmark, som sett her i New Jersey Meadowlands ved Lyndhurst i den amerikanske delstatenNew Jersey.Sump på grunt vann ved en innsjø
Sump (framiddelnedertysksump; jf. tyskSumpf)[1] er et område hvorgrunnvannet når opp til jordoverflaten uten at området av den grunn kan betegnes som eninnsjø.[1] Det er et ord som pånorsk brukes litt upresist om ulike typervåtmark der vannspeilet står i høyde med, eller et stykke over jord- eller markoverflaten. Sumper skiller seg framyrer ved attorvmose ikke forekommer. Ordet brukes kun om områder med tettvegetasjon, mens mer åpne områder kallesmudderflater ellerstrender. Vegetasjonen kalles «siv», selv om bådegras,siv,starr og andreurter er viktige framfor treaktige plantearter.[2][3] Sumper medtrær er omtalt i artikkelensumpskogsmark. Vannet i sumpen kan være bådeferskvann ogsaltvann. Generelt kan ordet brukes om ethvert lavtliggende og sesongmessig vannfylt terreng. I Europa og i jordbrukslitteraturen omtales lavtliggende enger som krever drenering og landskapstyper som er gjenvunnet ved menneskelig innsats (polder) også som myrer eller myrområder.
Denne naturtypen er ofte et trinn i ensuksesjon der eninnsjø gror igjen. Etter hvert som død vegetasjon samles opp, stiger markoverflaten, og kommer til slutt så høyt over vannspeilet at annen vegetasjon kan vandre inn. På den ene siden av sumpen finner en åpent vann, mens tørrere naturtyper overtar på den andre siden. I Nord-Europa kan sumpen gå over til myr eller fuktigskog. Ofte overtar dyrket mark, eller annen menneskelig virksomhet i kanten av sumpen.
Sumpplantene har røttene i vann, og må derfor ha derfor spesielle tilpasninger for å skaffeoksygen til hele planten. Et annet problem er paradoksalt nok faren for uttørking ettersom vannstanden ofte varierer mye. De fleste sumpplanter tåler ikke at det er for sterk strøm i vannet.
Et velkjent type sump er sivbeltene som vokser rundt næringsrike innsjøer, og sakteflytende elver. Den meste kjente planten her er det kosmopolitiskegrasettakrør. Andre vanlige arter erelvesnelle,kjempesøtgras,sjøsivaks,bred dunkjevle ogkjempepiggknopp. Her vokser også vakre blomster somsverdlilje, og mer sjeldentbrudelys ogpilblad. Der det ikke er så mye næring i vannet, til fjells, og langt nord overtar mer lavtvokste arter, for det meste starr.
Takrør tåler svaktbrakkvann, og danner her sivbelter sammen medpollsivaks. Slike sumper finnes i elvemunninger iSør-Norge, og rundt heleØstersjøen. Langs havstrender fører som regel bølger, strøm ogtidevann til at det ikke dannes noe sumpbelte, men i beskyttede viker kan en finnehavsivaks. Sørover fraSkottland ogDanmark danner ofteSpartina-gras tette belter langs havstrendene.
I varme strøk kan andre planter danne sivbelter, for eksempelpapyrus, eller det rundt 6 m høye grasetArundo donax.
Myrer gir leveområder oghabitat for mange typervirvelløse dyr,fisk,amfibier,vannfugler og akvatiske pattedyr.[4] Dennebiologiske produktiviteten betyr at myrer inneholder 0,1 % av globalt sekvestrert terrestrisk karbon.[5][6] Dessuten har de en overordnet innflytelse på kraften i klimamotstand til kystområder og vannveier, og absorberer høyvann og andre forandringer grunnet vann ved ekstremvær.[5] Selv om noen myrer forventes å endres til oppland, vil de fleste naturlige myrområder være truet av havnivåstigning og tilhørende erosjon.[5]
Mangefiskearter vandrer inn i sumper for å gyte. Sumpene har også stor betydning for mange fugler, for eksempelskjeggmeis,rørsanger,sivhauk ogrørdrum. En rekkeinsekter har et larvestadium i vann, og de er ofte avhengig av at det finnes sumper. For å redusere plager medmygg og andre blodsugende og smittebærende insekter blir ofte sumper drenert. Ettersom sumper er vanskelig tilgjengelig for mennesker, kan en ofte finne et rikt dyreliv, selv om sumpen ligger ved en stor by.
