Sudettyskere er denetnisk tyske befolkningen som bosatte seg iSudetenland i løpet av1100- og1200-tallet, da dette var en del avDet tysk-romerske rike.
Begrepet sudettyskere ble brukt om tyskere som inntil slutten av andre verdenskrig bodde iBöhmen ogMähren, også langt utenfor det egentligeSudetenland.[1]
Mange etnisk tyske bosettere kom til området på invitasjon fraPřemyslidiske dynasti omkring år 1200 og mange sudettyskere kunne spore lokal familiehistorie tilbake til middelalderen.[2] De hadde innvandret til området på slutten av middelalderen, og hadde dannet egne, faste samfunnsstrukturer. Innvandringen av etnisk tyske var en kilde til misnøye blant etniske tsjekkere. De etnisk tyske beholdt blant annet tysk språk, og unngikk å bruke eller lære segtsjekkisk. Ved folketellingene, også under østerriksk styre, ble etnisitet avgjort ved morsmål eller dagligspråk (tysk:Umgangssprache).[3][4]
Tysk og tsjekkisk språk har lite til felles og markerte tydelig skillet mellom folkegruppene. Omkring 1900 rammet den økende tsjekkiske nasjonalismen de tysktalende.[5] Blant tsjekkere er det en utbredt oppfatning at Habsburgernes herredømme fraSlaget på Det hvite berg i november 1620 til 1918 ikke var legitimt.[6]
I 1918 var det flere tysktalende enn slovaker i landet, en del av de tysktalende var dessuten jøder. Imellomkrigstiden var det over 100 000 jøder i landet. Vel en tredjedel av jødene regnet seg som etnisk tyske, mens nesten halvparten regnet seg som etniske tsjekkere, en liten andel regnet seg som etniske jøder. For eksempel anså Hermann Kafka seg som tsjekker etter å ha vokst opp i en overveiende tsjekkisk landsby, mens hans kone og hennes familie iPraha var tysktalende, og sendte sønnenFranz til tysk skole.[7]
Betegnelsen «Sudettyskere» oppsto tidlig på 1900-tallet, og stammer fra fjellkjedenSudetene (tsjekkisk: Sudety).[trenger referanse]
Området var lenge en del avØsterrike, før det ble innlemmet iTsjekkoslovakia i1918. Den sudettyske befolkningen på dette tidspunktet utgjorde over tre millioner. I 1918 var det flere tysktalende enn slovaker i landet.[8] Ved folketellingen i 1921 talte den tysktalende befolkning 3 123 583 individer, hvilket utgjorde 23,4 % av den totale befolkningen.[9][10] Omkring 30 % av innbyggerne iBöhmen (tsjekkisk:Čechy) ogMähren (tsjekkisk:Morava) var tysktalende før krigen.[11]
Da Tsjekkoslovakia ble opprettet i 1918 bodde det tre millioner tysktalende og syv millioner tsjekkisktalende iBöhmen ogMähren. De to etniske gruppene levde i stor grad i parallelle og til dels separate samfunn.[12]
Da den tsjekkoslovakiske stat ble proklamert i 1918, skjedde det til motstand fra sudettyskerne.[2] UnderFredskonferansen i Paris (1919) arbeidetEdvard Beneš i kulissene for å få stormaktenes tilslutning til et stort territorium for den nye republikken[trenger referanse]. Beneš lovte at minoritetene i den multietniske republikken skulle behandles likt.[13] Sudettyskerne ville ha en autonom, tysk region, lagt inn underØsterrike.Saint Germain-traktaten fra 1919 avsluttet denne diskusjonen, og den Tsjekkoslovakiske stat ble dannet.[trenger referanse]Landet var en skjør statsdannelse, særlig på grunn av et stort antall etnisk tyske innbyggere i områdene nær grensen til Tyskland.[14] Denne befolkningen utgjorde en skarp nasjonal motsetning inne i Tsjekkoslovakia, da en stor andel av disse ønsket en tilslutning til Tyskland. Disse ble anført av nazilederenKonrad Henlein, fra 1933 gjennomSudetendeutsche Heimatfront (SHF), og fra 1935 gjennomSudetendeutsche Partei (SdP) som 1938 hadde 1,3 millioner tilhengere.
I noen tilfeller ble Tsjekkoslovakias grenser trukket strategisk av seiersmaktene: For eksempel ble byenGmünd på jernbanelinjen halvveis mellom Praha og Wien, delt i en østerriksk og en tsjekkoslovakisk del, den siste kaltČeské Velenice. VedSaint-Germain-traktaten ble grensen satt i elvenLužnice, og jernbanestasjonen ble innlemmet i tsjekkoslovakisk territorium. Det var et hardt slag for Østerrike, selv om grensene ikke ble tatt særlig alvorlig i starten. Det ble inngått ekteskap på tvers av grensen, uten krav til formaliteter i den forbindelse.[15][16][17]
Som følge av Sudetenkrisen i 1938 ble området en del avTyskland, hovedsakelig somReichsgau Sudetenland, fram til andre verdenskrigs slutt i1945.
Utdypende artikkel:Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia
I mai 1945 var det 3,3-3,4 millioner tysktalende på Tsjekkoslovakias territorium (noen anslag lyder på 4 millioner). DaPotsdamkonferansen begynte, hadde 700 000 til 800 000 Sudettyskere allerede forlatt, eller blitt fordrevet fra, tsjekkoslovakisk territorium. Det meste av den etnisk tyske befolkningen ble etter krigen fratatt sitt statsborgerskap ogutvist og fordrevet fra Tsjekkoslovakia. Deres eiendommer og andre verdier ble overtatt av tsjekkere.Beneš-dekretene omfattet bestemmelser om statsborgerskap og eiendom, mensPotsdamavtalen sanksjonerte utvisningen.[18][19][20] Betegnelsen sudettysker ble forbudt. Fordrivelsene var lenge et tabubelagt tema i Tsjekkoslovakia og det kommunistiske regimet bidro til å legge lokk på saken.[21].[22][23] Etter andre verdenskrig ble grensene fra Saint-Germain gjeninnført.[15][16][17]
EtterØstblokkens fall har mange etterkommerne av sudettyskerne fremmet erstatningskrav for tapt land og eiendom. Både de tsjekkiske og de tyske myndigheter har begge beklaget overgrepene som ble begått før, under og etter andre verdenskrig.[24]