Staten Sudans navn er tatt fra en betegnelse gitt til den geografiske regionenSudan sør for Sahara, som strekker seg fra Vest-Afrika til Øst- og Sentral-Afrika. Navnet kommer fra det arabiskebilād as-sūdān (بلاد السودان), eller «de svartes land», som refererer til innbyggernes mørke hud.[5]
Sudan er Afrikas tredje største land og det 16. største i verden.
Sudan ligger iNord-Afrika og grenser motRødehavet i øst. Det meste av landet består av slettelandskap, med fjell i vest og i øst. Landskapet er dominert avNilen med sine tilløp.Klimaet veksler fra tropisk i sør til tørrørken i nord.Regntiden kommer i periodenapril til november, men varierer avhengig av område.
Noen av Sudans miljøproblemer er utilstrekkelig tilgang på ferskvann,jorderosjon og at ville dyr trues av omfattende jakt. Halvparten av landets elektrisitet produseres avfossilt brensel og halvparten avvannkraft.
Det foreligger ingen data for befolkningstall etter atSør-Sudan ble skilt ut fra Sudan, men i enfolketelling fra 2008 ble befolkningen i Nord-, Vest-og Øst-Sudan registrert til å være over 30 millioner.[6] Dette setter dagens estimater av befolkningen i Sudan etter løsrivelsen til litt over 30 millioner mennesker. Dette er en betydelig økning de siste to tiårene, folketellingen i 1983 oppga den totale befolkningen i Sudan, inkludert dagens Sør-Sudan, til 21,6 millioner.[7] Befolkningen i storbyområdet Khartoum (inkludertKhartoum,Omdurman ogNord-Khartoum) er i sterk vekst, og ble registrert å være 5,2 millioner.
Befolkningens gjennomsnittsalder er 17,7 år (2002), mens spedbarnsdødeligheten er på 9,0 % (2008). Forventet levealder (gj.snitt): 62,5 år (2008).
Selv om mange sudanesere blir flyktninger tar også Sudan imot mange flyktninger fra andre land. IfølgeWorld Refugee Survey 2008 bodde det 310 500 flyktninger og asylsøkere i Sudan i 2007. Flertallet av disse kom fraEritrea (240 400 personer),Tsjad (45 000),Etiopia (49 300) ogDen sentralafrikanske republikk (2 500)).[8] Den sudanske regjeringen deporterte minst 1500 flyktninger og asylsøkere i løpet av 2007. Sudan har ratifisertFNs flyktningkonvensjon fra 1951.[8]
Språk i Sudan er arabisk, nubisk, ta bedawie, ulike dialekter av nilotisk, nilo-hamitisk, sudanesisk og engelsk. Det pågår[når?] et prosjekt for å øke kunnskapen i det offisielle språket arabisk.
Landet har ca. 70 %sunni-muslimer (mest i nord), 5 % kristne (mest i sør og iKhartoum) og 25 % som tilhører andre religioner.
Området som i dag danner Sudan nevnes i skriftlige kilder fra oldtidens Egypt fra rundt 3000 f.Kr. Periodisk var nordlige Sudan, fortrinnsvisNubia, en egyptisk provins. Arkeologiske bevis av urfolks kulturer somKerma finnes også, og i det siste årtusenet f.Kr. oppstod en skriftlig dokumentert kultur med byenNapata som hovedstad i et rike kaltKusj som varte fram til omkring 300-tallet e.Kr.
Noen Kush-konger regjerte også over Egypt og formet det senere landets 25. dynasti (ca. 746-655 f.Kr.). Den kulturelle innflytelsen nordfra var hele tiden sterk; de kushitiske kongene bygde for eksempel pyramider og kulten rundt den egyptiske gudenAmon var den dominerende.
Tidlig-kristen tid og overgangen til muslimsk styre
En av freskene som ble funnet under utgravningene av Faras
På 500-tallet ble de tre nubiske rikene Nobatia, Makuria og Alodia kristnet, hovedsakelig gjennom misjon fra den koptiske kirke i Egypt. Ifølge Johannes av Efesos ble misjonæren Longinus sendt til Nobatia rundt 540, og etterfølgeren Julian brakte kristendommen til Alodia. Oppslutningen om den kristne tro økte raskt, med kirker og katedraler oppført langs Nilen.[9]
I motsetning til Egypt, som falt for islamsk ekspansjon på 600-tallet, klarte de kristne rikene i Nubia å stå imot i flere hundre år. En fredsavtale med muslimene, kjent sombaqt, ble inngått etter militært press på 600-tallet og holdt i omtrent 500 år. Avtalen innebar blant annet levering av slaver og varer i bytte mot fred.[10]
På 1100-tallet brøt avtalen sammen, og de følgende århundrene var preget av krig og gradvis islamisering. Det siste kristne kongedømmet, Alodia, falt i 1504, og med det forsvant også kristendommen som dominerende religion i regionen.[11]
Et viktig vitnesbyrd om denne epoken kom til syne i 1961, da arkeologer under ledelse avKazimierz Michałowski oppdaget restene av en katedral i Faras, bispesete i Nobatia. Under katedralen ble det også funnet en eldre misjonskirke fra 300-tallet. Funnene inkluderte fargerike fresker, inskripsjoner og kristne gravsteiner og har gitt ny innsikt i Sudans kristne historie.[12][13]
Muhammad Ali av Egypt erobret Sudan i 1822 og anlaKhartoum. Hans sønnIbrahim Pasja flyttet Egypts grenser helt til nærheten avVictoriasjøen. En voksende misnøye med den egyptiske innflytelsen, høye skatter og krav om at slaveriet skulle avskaffes førte fram tilmahdistopprøret underMuhammad Ahmad i 1882. Mahdiststaten ble senere styrtet i 1898 av Egypt og Storbritannia. Ifølge ettraktat av 19. januar 1899 ble forvaltningen av landet sør for 22.breddegrad ned til Uganda ogBelgisk Kongo håndtert av Egypt og Storbritannia i fellesskap, under navnetAnglo-egyptisk Sudan.
Landet ble ledet av engeneralguvernør som ble innsatt av egypterne etter britenes godkjenning, men landet ble i realiteten styrt som en britiskkoloni. Fram til selvstendigheten i 1956 ble Sudan administrt av britene som to separate enheter – det islamske nord- og det kristne sørterritoriet.
En anglo-egyptisk avtale i 1953 ga Sudan indre selvstyre over tre år og lovte tilbaketrekking av de britiske styrkene. Det første valget ble holdt samme år og ble vunnet av National Unionist Party (NUP) underIsmaʿil al-Azharis ledelse. Sistnevnte dannet regjering i 1954 og ble Sudans første statsminister.[14]
Sudan fikk selvstendighet fraStorbritannia ogEgypt i 1956 og har værtmedlem avFN siden da. Sudan har endemokratiskforfatning, men militære regimer som favoriserer islam-orienterte regjeringer har dominert Sudans innenrikspolitikk siden landet ble selvstendig. OberstOmar al-Bashir kom til makten i et miltærkupp 30. juni 1989. Han innførte et strengt islamistisk regime medsharialovgivning. Det er anslått at mellom 200 000 og 400 000 mennesker omkom i hans regjeringstid, tildels som følge avDarfur-konflikten iDarfur som oppsto i 2003. Den sudanske regjeringen og opprørslederen Minni Arcua Minnawi fraSLA undertegnet en fredsavtale forDarfur 5. mai 2006. Etter flere uroligheter og flere runder med forhandlinger ble en avtale inngått 14. juli 2011.
Med unntak av perioden 1972–82 var landet herjet av borgerkrig inntil en fredsavtale ble inngått mellom de stridende partene den 9. januar 2005. Konflikten hadde sitt utgangspunkt i det muslimske nordlige Sudans økonomiske, politiske og sosiale dominans over det kristne, ikke-arabiske Sør-Sudan. Ifølge fredsavtalen – Comprehensive Peace Agreement (CPA) – skulle Sør-Sudan innen januar 2011 gjennomføre enfolkeavstemning om uavhengighet. I januar 2011 ble denne holdt. Et overveldende flertall stemte for løsrivelse, og Sør-Sudan ble erklært som stat 9. juli 2011. Ved opprettelsen av Sør-Sudan var det ikke enighet mellom Sør-Sudan og Sudan om den økonomiske kompensasjonen for en rørledning gjennom Sudan fra oljeproduksjonen i Sør-Sudan. Dette førte til uroligheter.
Omar al-Bashir satt ved makten i nær 30 år, frem til han selv, i kjølvannet av omfattende protester, ble avsatt ved militærkupp 11. april 2019. al-Bashir ble deretter stilt for retten for blant annet korrupsjon. Hans parti, Nasjonalkongressen, ble forbudt. al-Bashir er også tiltalt forforbrytelser mot menneskeheten avDen internasjonale straffedomstolen iHaag.[15][16]
I august 2019 ble det oppnådd enighet om et midlertidig styre som besto av sivile og militære representanter.[17]
Et militærkupp fant sted 25. oktober 2021. Statsminister Abdalla Hamdok ble tatt til fange av kuppmakerne.[20]
Den 15. april 2023 brøt det ut kamper mellom Rapid Support Forces (RSF) og regjeringshæren i flere byer i landet. RSF er en paramilitær styrke, basert på militsgruppenJanjaweed, som inntil da hadde operert i forståelse med regjeringshæren.[21] Konflikten utviklet seg tilborgerkrig, per juli 2024 var ni millioner mennesker drevet på flukt.[22]
Til tross for at Sudan gjennom grunnloven og internasjonale avtaler har forpliktet seg til å respektere trosfriheten, rapporteres det om omfattende brudd på denne rettigheten. Kristne, særlig konvertitter fra islam og kristne med etnisk afrikansk bakgrunn, utsettes for systematisk diskriminering, vold og trusler.
I kjølvannet av militærkuppet i 2021 og utbruddet av borgerkrigen i april 2023, har situasjonen for religiøse minoriteter forverret seg drastisk. Over 150 kirker har blitt angrepet, ødelagt eller beslaglagt.[23] Enkelte kirker er blitt omgjort til militærbaser, og kristne ledere har blitt bortført eller drept.[24]
Konvertitter fra islam risikerer å bli utstøtt av familien, fratatt barn, utsatt for vold eller drept. Det er også rapportert at kristne kvinner blir bortført og tvangsgiftet med muslimer, og at jenter er blitt utsatt for seksuelle overgrep av både milits og sikkerhetsstyrker.[25][26]
Sudan har undertegnet flere internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, inkludert ICCPR og CRC, men disse etterleves i liten grad. Blant de mest dokumenterte bruddene er:
forbud og vold mot kirkebygg (ICCPR art. 18),
trakassering og vold mot kristne kvinner for å ikke følge islamsk kleskode (ICCPR art. 18),
arrestasjoner og trusler om blasfemi mot kristne (ICCPR art. 19),
systematisk diskriminering av barn i kristne familier (CRC art. 14).[27]
Ifølge menneskerettighetsorganisasjonenÅpne Dører er Sudan blant de fem landene i verden hvor kristne opplever mest forfølgelse. I 2025 ble landet rangert som nummer fem på organisasjonens World watch list, med svært høye nivåer av vold og press mot kristne i både privat-, familie-, samfunns- og nasjonalt liv.[28]
Norge har hatt en ambassade iKhartoum siden 2005 og Sudan er representert med enambassade i Oslo. Grunnet sikkerhetssituasjonen ble Norges ambassade i Khartoum stengt i 2023 og drives midlertidig fraNairobi,Kenya.[32][33]
Samlet norsk humanitær støtte til Sudan var 320 millioner kroner i 2023.[34]
Sudan er et av de minst utviklede landene i verden, mye grunnet langvarige konflikter, dårlige kommunikasjoner og delvis internasjonal isolasjon.
Landet er rikt på naturressurser, både store jordbruksarealer og mineralforekomster. Mineralforekomstene inkludererjernmalm,mangan,sølv,krom,gips oggull, men grunnet manglende investeringer er det liten kommersiell utvinning i landet.
Fra 1999 til 2011 var oljeeksport en viktig inntektskilde for landet, men de fleste inntektene fra oljeeksporten forsvant da Sør-Sudan ble selvstendig.[35]
Utdanning i Sudan er obligatorisk og gratis for barn i åtte år, fra de er seks år til de er 13 år. Det er likevel 6,9 millioner barn som ikke går på skole.
I 2018 var 39,3 prosent av befolkningen over 15 åranalfabeter. Blant unge mellom 15 og 24 år har 73 prosent lese- og skriveferdigheter.[37]
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern avimmateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2019 –Daddelpalme, kunnskap, ferdigheter, tradisjoner og praksis
2021 – Arabiskkalligrafi: kunnskap, ferdigheter og praksis
^«Blog from Sudan: The Sudanese Revolution: A fight for LGBTQI+ Rights?».CMI - Chr. Michelsen Institute (på engelsk). 7. mai 2019. Besøkt 2. juni 2025. «In Sudan, the Islamist regime has viewed homosexuality as a crime against God. Loving a person of the same sex is punishable by death, according to the country’s criminal law from 1991.»
^«‘No race, no tribe’: The December revolution’s struggle for an inclusive, national identity».CMI - Chr. Michelsen Institute (på engelsk). 2025. Besøkt 2. juni 2025. «When the young revolutionaries’ slogan ‘Oh, racist and arrogant one, the whole country is Darfur’ echoed in the streets during Sudan’s December revolution, the youth were not simply voicing their support for Darfur. They were distancing themselves from the Islamist regime and its failure to build a united country and bring an end to racism. | Behind their slogans lies a history of racism and ethnic tensions that have long been part of the social fabric of Sudan and has often led to violence. The revolution sought to quell these tensions, but the ongoing war has reignited them, putting the youth’s vision of unity to the test.For decades, Sudanese governments, from independence to Omar al-Bashir’s Islamist regime, have failed to build a sense of national unity. Instead, they have implemented policies that reinforced ethnic divisions, like the Native Administration system, described by many as a colonial tool designed to divide local populations along ethnic lines and govern them indirectly through traditional leaders. These policies promoted a singular identity that marginalized large segments of Sudanese society. As a result, ethnic conflicts became part of Sudanese reality.»
^«Om ambassaden».Norgesportalen (på norsk). Besøkt 10. januar 2025.
.svg)
.svg)