Storkereder bygges av kvist og leire og kan anta enorme dimensjoner. Reder med en diameter på200 cm eller mer er ikke uvanlig. Gjenbruk er derimot vanlig.Gapenebber bærer navnet med rette. De kan ikke lukke nebbet på grunn av utformingen. Her enasiagapenebb(A. oscitans) i flukt.Beltestorken(M. leucocephala) er utvilsomt en av de vakrestestorkefuglene. Den kalles «malt stork» på engelskMarabustorkensnebb vokser gjennom hele livet og kan anta enorm størrelse. Nebb opptil34,6 cm har blitt målt.
Ullhalsstork (Ciconia episcopus) er i henhold til del Hoyoet al. (2014) blitt delt i to arter,C. episcopus (asiaullhalsstork) ogC. microscelis (afrikaullhalsstork).[1] Sistnevnte har i henhold til Sibley & Monroe (1990) blitt behandlet som én av tre underarter av ullhalsstork,[2] men den skiller seg fra denne på flere vesentlige punkter.[1][3] Norske navn på artene etter splittelsen mangler i øyeblikket.[4][5]
Storker er store til meget store fugler med svært lange undereekstremiteter og store til ekstremt storenebb. Hos marabustorken vokser faktisk nebbet gjennom hele livet, og kan bli kjempestort. Nebb på opp mot 34,6 cm har blitt målt.[6] Utbredelsen er nærkosmopolitisk, med unntak av iAntarktis og store begrensninger iNearktis. Artene blir omkring75–152 cm høye.[6] De manglersyrinx, men er ikke stumme slik mange har hevdet, om enn kanskje stille. De kommuniserer også ved å klappe mednebbet.[6]
Hekketiden varierer med både arten og utbredelsen. Generelt kan man hevde, at arter somhekker på høyebreddegrader ertrekkfugler, mens arter som hekker på lave breddegrader i større grad erstandfugler. Storkene er imidlertid nært knyttet til naturligeflomområder (områder som regelmessigoversvømmes) ogvåtmarksområder, så mange arter gjør kortere trekk i forbindelse med endringer ivannstanden til disse områdene.[6]
Inndelingen følgerHBW Alive og er i henhold til Elliott (2018).[6] Norske navn på arter følgerNorsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsenet al. (2008, 2017).[4][5] Eventuelle benevnelser i parentes er kun midlertidige beskrivelser, i påvente av et offisielt navn på arten.
Storkefamilien er ei godt definertgruppe, som allerede i begynnelsen avtertiær var distinktiv. De tidligstefossile bevisene man har for beviselige storker, stammer fra øvreeocen iFrankrike. Det finnes omfattende fossile beviser, etter omkring 30 arter, som peker mot, at den videre primære inndelingen i denne gruppen tok til underoligocen. Slekter somLeptoptilos,Ciconia ogEphippiorhynchus fantes alt undermiocen, mens det er funnet beviser for arter som amerikastork (M. americana) og jabirustork (J. mycteria) i depositer frapleistocen, datert til cirka140 000 år siden.
Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen. Angitt grunn:Upassende språklig stil, med resonnementer og retoriske spørsmål til leseren
Nesten alle må vel har hørtmyten om at det er storken som kommer med nyfødte barn? Hvit stork har faktisk blitt assosiert med nyfødte barn igjennomårhundrer. I noen land har det vært tradisjon å plassere søtsaker i vindusposten når man ønsker seg barn. Om en stork bygget reir på pipen ville det bringe familien i lykkelig omstendigheter trodde noen. ITyskland trodde man, at et handikappet barn var blitt sluppet i bakken av storken, før den rakk å levere. IPolen trodde man at storkens hvite fjær var gitt avGud, mens de sorte vingefjærene varDjevelens verk. IEngland trodde man, at tilstedeværelsen av stork var et symbol påutroskap.[8]
Opprinnelsen til historien bunner trolig i gammelgresk mytologi, der denne fuglen skal ha blitt assosiert med å stjele babyer, etter atHera (Ἥρα) gjorde om sin rivalinne til en stork. Storkekvinnen forsøkte siden å stjele Heras sønn. Iegyptisk mytologi blesjelen til en person –ba – vanligvis representert avhieroglyfen av en stork. Når en stork returnerte, returnerte også sjelen til en person, som da kunne bli av kjøtt og blod igjen. Inorrøn mytologi har imidlertid storken i større grad hatt betydning for familieverdier og forpliktelser ovenfor hverandre.Hans Christian Andersen (1805–1875) popularisertefabelen om storken på 1800-tallet, gjennom å fortelle ei historie om storker som ble ertet av en ung gutt når de fløy over landsbyen. Storkene hevnet seg ved å levere en dødfødt baby til familien.[8]
Selve opprinnelsen til at «storken kommer med nyfødte barn» oppsto imidlertid trolig for flere hundre år siden i Tyskland, og har sammenheng med storkens naturlige atferd. Som trekkfugl drar nemlig stork(C. ciconia) sørover omhøsten for å overvintre, og den returnerer gjerne omkring ni måneder senere. På 1800-tallet og tidligere var som kjentsexologi ettabu, og trolig har det ført til myten om storken og nyfødte barn, som følge av barns nysgjerrighet om hvordan man blir til.[8]
^abdel Hoyo, J., Collar, N.J., Christie, D.A., Elliott, A. and Fishpool, L.D.C. 2014. HBW and BirdLife International Illustrated Checklist of the Birds of the World. Volume 1: Non-passerines. Lynx Edicions BirdLife International, Barcelona, Spain and Cambridge, UK.
^Charles Gald Sibley, Burt Leavelle Monroe (1990).Distribution and Taxonomy of Birds of the World. Yale University Press.ISBN9780300049695.
^del Hoyo, J., Collar, N. & Garcia, E.F.J. (2018). African Woollyneck (Ciconia microscelis). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved fromhttps://www.hbw.com/node/467285 on 28 April 2018).
^abSyvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008.Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening.www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
^abSyvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider:http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
^abcdeElliott, A. (2018). Storks (Ciconiidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved fromhttps://www.hbw.com/node/52205 on 28 April 2018).
.JPG)
_head.jpg)
