Stefan II (latin:Stephanus II (ellerIII); født714, død26. april757 iRoma)[1] var en romersk aristokrat[2] som ble pave fra 26. mars 752 og til sin død i 757. Han etterfulgte paveSakarias som følge av at den pavevalgteStefan (tidvis kalt for Stefan II) døde. Stefan ble valgt den 23. mars og døde tre dager senere, og ettersom han døde så raskt telles han vanligvis ikke med i den offisielle paverekken, og er ikke listet iLiber Pontificalis.[3] Stefan II markerer den historiske avgrensingen mellom det bysantinske pavedømmet og det frankiske pavedømmet.
Den politiske situasjonen var at Roma var truet av invasjon avdet langobardiske kongerike som hadde etablert seg i nordlige Italia. Pave Stefan II reiste helt til Paris for å søke hjelp og trygghet mot trusselen fralangobardene fraPipin den yngre,frankernes konge. Pipin hadde blitt salvet første gang i 751 iSoissons avBonifatius, erkebiskop av Mainz, men krevde nå en gjenytelse fra paven. Etter at adelen i Frankerriket hadde gått med på å drive krig iLombardia, ble Pipin salvet for andre gang i en overdådig seremoni iklosterkirken Saint-Denis i Paris i 754. Paven skjenket Pipin ytterligere en tittel,Patricius Romanorum, latin for «romernes patrisier», i den første dokumenterte kroningen av en verdslig hersker av en pave. Pipin beseiret langobardene, tok kontroll over nordlige Italia, og skjenket eiendommer til paven som tidligere hadde tilhørteksarkatet Ravenna (den østromerske keiserens representasjon i Italia). Denne gaven, kalt for «Pipins donasjon», i 756 ga det lovmessige grunnlaget for opprettelsen avKirkestaten, som utvidet pavedømmets styre utover Romas grenser.[4][5]
Stefan tilhørte en aristokratisk familie i Roma[2] og hans etterfølger ipavestolen,Paul I, var hans yngre bror. Stefan ble enstemmig valgt til pave i 752 og måtte øyeblikkelig håndtere trusselen fra langobardene som hadde til hensikt å underlegge seg hele Italia.[6] I 751 hadde langobardenes kongeAistulf vendt oppmerksomheten om hertugdømmet Roma,Ducatus Romanus, som var en stat innenfor detbysantinskeeksarkatet Ravenna og som ofte hadde vært i konflikt paven i Roma etter at hertugdømmet ble opprettet av den østromerske keiserenJustinian I den store i 533.[6]
Forholdene mellom de østromerske keiserne og pavedømmet i Roma var meget anstrengte på midten av 700-tallet grunnet detisauriske dynastis støtte tilikonoklasme (forbud mot religiøse bilder/avbildninger av guddommen). Likeledes ble den politiske kontrollen over Roma uholdbar da Østromerriket selv var under angrep fra detmuslimskeabbasidekalifatet i sør ogbulgarere i nord. Østromerne var ikke i stand til å sende tropper vestover for å beskytte Roma, og som svar på gjentatt anmodninger fra det nye pave Stefan II om hjelp, kunne keiserKonstantin V «Kopronymos» kun gi rådet om handle i henhold til den gamle bysantinske politikken, å sette en annen germansk stamme opp mot langbardene.[7]
Stefan vendte seg vestover motFrankerriket, og landets herskerPipin den yngre, som nylig var blitt kronet til konge, og hadde nylig beseiret en muslimsk invasjon av sørligeGallia.[8] Stefan påtok seg oppgaven å forlate Roma og ta den lange reisen over Alpene til Frankerriket for å møte kong Pipin i Paris. Han trengte en alliert i kampen mot truslene fra langobardene og muslimene.[9] Pipin hadde i utgangspunktet vært enrikshovmester og dux et princeps Francorum, mens den formelle konge hadde værtChilderik III. Med støtte hos paveSakarias hadde Pipin avsatt Childerik III og i mars 751 gjort seg selv til konge. Pipin var villig til å hjelpe Stefan. Motytelsen var at paven bidro aktivt til å styrke hans maktgrunnlag. Stefan salvet Pipin på nytt i en prangende seremoni iklosterkirken Saint-Denis i Paris og gav ham tilleggstittelenpatricius Romanorum (romernespatrisier). Ettersom forventet levealder var lav i de dager og Pipin ønsket kontinuitet i familien, velsignet paven også Pipins sønner,Karl ogKarloman. I overensstemmelse med avtalen påtok Pipin seg rollen som den ordinerte beskytter av kirken. Selve kroningsseremonien skapte de ritualer for franske konger som varte fram til slutten påAncien Régime i 1789.
Som beskytter av den katolske kirke og den katolske tro sendte også alliansen mellom frankerkongen og paven et klart signal til keiseren i Konstantinopel (som allerede holdt tittelen sompatricius Romanorum) om at forbindelsen mellom den østromerske keiseren og den katolske paven var blitt skåret over. På det politiske nivå var forbindelsen mellom Roma og Paris blitt en realitet, og som kulminerte et halvt århundre senere da paveLeo III kronetKarl den store til keiser i Roma juledagen 800.[10]
Pipin krysset deretter Alpene i 754, invaderte nordlige Italia og gikk i krig mot langbardenes konge Aistulf som ble beseiret. Han tvang Aistulf til å overlevere de områder og eiendommer som han hadde erobret fra kirken.[11] Før pave Stefans allianse med Pipin hadde Roma utgjort den sentrale byen i hertugdømmet Roma som var det ene av to distriktet innenfor eksarkatet Ravenna, sammen med byen Ravenna. Pipin bekreftet pavedømmet besittelsen avRavenna ogPentapolis («de fem byer»: Rimini, Pesaro, Fano, Senigallia og Ancona) i den såkalte «Pipins donasjon», hvorKirkestaten i praksis ble etablert og paven som verdslig hersker offisielt begynte.[11] Selv byer somForlì med dets innland ble en del av denne avtalen.
Avtalen gjorde paven til hersker av et territorium som strakte seg i en stripe med land som strakte seg diagonalt fraTyrrenhavet i vest tilAdriaterhavet i øst. I praksis fikk pavene det vanskelig å utøve verdslig kontroll over disse fjellrike områdene i løpet av middelalderen. Den nye Kirkestaten bevarte den gamle langobardiske kulturarven i mange av de små fylkene og fyrsteområdene, hver av dem sentrert rundt en befestetrocca (befestet høyde).
Pipin hadde knapt kommet helt tilbake til paris før Aistulf marsjerte sørover og beleiret Roma. Pave Stefan II sendte bud til Pipin for å minne ham om hans løfte, og i 756 marsjerte Pipin på igjen ut med hæren og fanget ham inne iPavia. Igjen ble Aistulf tvunget til gi paven de områder han hadde lovt første gang, og i tillegg også byenCommachio ved munningen av elvenPo. Pipins budbringere besøkte flere av byene, krevde nøklene til dem og førte de høyeste embetsmennene med seg til Roma. Han lå symbolsk nøklene til byene på sankt Peters grav.
Pipin avsatte derimot ikke Aistulf som langobardenes konge, men lot fortsatt beholde sitt kongerike, om enn begrenset. Aistulf døde samme år i 756 i en jaktulykke, mens Pipin døde langt senere mens han drev krig i 768.
Den katolske tradisjonen har forsikret at Pipin ga et skriftlig løfte om å gi den katolske kirke bestemte territorier som ble erobret fra langobardene, og som senere kom til å bli referert til pavestaten eller kirkestaten. Denne avtalen, kjent som «Pipins donasjon», har ikke etterlatt seg noe faktisk dokument, men senere kilder på 700-tallet har sitert fra den ogFragmentum Fantuzzianum (antagelig datert til 778-780) var antagelig basert på den.
Konstantinopel godtok ikke resultatet fra den frankiske intervensjonen. Den østromerske regjeringen hadde håpet å håpet få tilbake kontrollen over de områdene som langobardene hadde erobret. Da bysantinske sendebud kom til Pipin med krav om å tilbakelevere de områdene som var blitt erobret, svarte Pipin at områdene var gitt til Roma alene. Pipin bekreftet sin donasjon i 756, og i774 bekreftet hans sønnKarl den store også donasjonen.
Ved Aistulfs død var det to som kunne kreve tronen idet langobardiske kongerike;Desiderius, hertug av Istria og Ratchis, bror av Aistulf, men sistnevnte hadde sagt fra seg tronen allerede i 749 for å bli munk iMonte Cassino. Desiderius krevde straks støtte fra paven og på betingelsen om hans hjelp lovte han å tilbakelevere de byer som langobardene fortsatt hadde kontroll over på tross av avtalen med Pipin. Han lovte også en større sum penger, og Stefan sendte straks sine folk til begge rivaler, Desiderius og Ratchis. For sistnevnte minnet han om hans munkeløfte, og sikret således fred og hindret innbyrdeskrig blant langobardene. Ratchis vendte tilbake til sitt kloster og Desiderius ble anerkjent som konge i 757.[6]
Desiderius oppfylte ikke helt sitt løfte til Stefan. Han ga opp Faenza, Ferrara, og to mindre byer, men beholdt Bologna, Imola og andre byer i Pentapolis fram til Karl den store tvang ham til å etterleve avtalen.[6] Stefan hadde knapt etablert et regjeringssystem før han måtte slå ned et opprør fra Sergius, erkebiskop av Ravenna, som han hadde utnevnt til guvernør. Sergius hadde forventet at Ravenna skulle forbli uavhengig, noe som ikke var Stefans hensikt.[12] Stefan klarte å få Sergius og andre opprørere til Roma, hvor han beholdt dem i forvaring i to-tre år, og folket i Ravenna måtte bøye seg for pavens vilje.[12]
Stefan brevvekslet med keiserKonstantin V «Kopronymos» om spørsmåletikonoklasme for å få hellige bilder restaurert. Stefan sikret også mange av de gamle kirkene i Roma ble utbedret. Han viste også omsorg for de fattige og fikk bygget hospital i nærheten avPeterskirken hvor han selv ble begravet.[6]
^abcdeMann, Horace (1912):«Pope Stephen (II) III»,The Catholic Encyclopedia14. New York: Robert Appleton Company
^Schnürer, Gustav (1912):«States of the Church»,The Catholic Encyclopedia14. New York: Robert Appleton Company
^Gress, David (1998):From Plato to NATO: The Idea of the West and Its Opponents, Simon and Schuster,ISBN 9781439119013. Sitat: «He transferred his political allegiance from the empire to the king of the Franks, who lived north of the Alps, who had recently defeated the Muslims who were invading from Spain...»
^O'Brien, Peter (2008):European Perceptions of Islam and America from Saladin to George W. Bush. Palgrave Macmillan,ISBN 9780230617803, s. 24.
^abBrown, T.S. (1995): «Byzantine Italy» i: McKitterick, Rosamond:The New Cambridge Medieval History, c.700-c.900. Vol. II. Cambridge University Press, s. 328.
