Statsstipendiat er ennorsk stilling som etter søknad og innstilling fraKulturdepartementet tildeles avStortinget gjennomstatsbudsjettet. Det tilknyttede stipendet løper til stipendiaten oppnår pensjonsalder. Dagens statsstipend må fungerer som en støtte til uavhengig, fri virksomhet for kultur, samfunn og vitenskap.
Statsstipend gis som støtte til personer innenfor tverrfaglige eller uvanlige arbeidsfelt av samfunnsmessig betydning, noen ganger til personer som på grunn av arbeidsområdet eller manglende formell kompetanse har begrensede muligheter til å få stillinger ved vitenskapelige institusjoner eller kulturinstitusjoner. Tildeling av statsstipend skal normalt skje på faglig grunnlag etter anbefaling fra en eller flere kompetente personer som kjenner kandidatens bakgrunn og virksomhet.[1]
Oversatt til engelsk kan statsstipend kalles etgovernment grant, og en statsstipendiat engovernment grant holder; eventuelt supplert medlifetime government grant. Ogsågovernment scholar er brukt som oversettelse.
I og med utnevnelsene i statsbudsjettet for 2013 er det 33 statsstipendiater; 25 menn og 8 kvinner.[2] I 2016 er tallet 27 menn og 12 kvinner, totalt 39 stipendiater.
Det har ikke blitt utnevnt noen siden 2019 (opplysning per 2025).[3][4][5][6] Ingen ble utnevnt i 2018.[7][8]
Allerede på 1800-tallet ble flere personer tildeltstatsstipend av Stortinget for ulike typer kulturelt og vitenskapelig arbeid.Ivar Aasen,Hans Ross ogAndreas Aubert er eksempel på dette. Allerede dengang forelå det altså tilsynelatende en erkjennelse av at noen forskningsoppgaver best lot seg løse utenfor rammene av etablerte forskningsinstitusjoner, på den tiden i praksis bareUniversitetet i Oslo. Noen ganger var det manglende formelle kvalifikasjoner som hindret tilknytning til Universitetet. Andre ganger var det snakk om forskningsfelt som det ikke fantes lærestoler for, eller om en mer allmenn virksomhet.
Fra 1895 og fram til ca. 1920 var det en sterk vekst i antall statsstipend, med vekt påutforskningen av det nasjonale: dialekter, folkemusikk, folketradisjoner og lokalhistorie.Tov Flatin,Ivar Kleiven ogJørgen Reitan er noen av eksemplene på dette. Er særtilfelle i ordningens historie ernasjonalgaven som fra 1913 ble gitt tilRoald Amundsen og fra 1926 tilOtto Sverdrup.
Siden stipendordningen vokste fram, har det også vært en kraftig vekst i institusjoner som finansierer forskning og kulturarbeid. Likevel virker etterspørselen etter statsstipend stabil og økende. Stipendiene har betydning forfrie forskere innenfor emner som faller utenfor institusjonene. Noen stipend gis også som en ukonvensjonell, personrettet støtte til institusjonen: flere jazzhistorikere tilknyttetNorsk jazzarkiv har fått stipend, på samme måte somTroldhaugens første intendant. Andre stipend gis til utøvende kunstnere som kombinerer sitt virke med en grad av innsamlings- og formidlingsarbeid;Sven Nyhus,Knut Buen ogKristian Kildal er eksempler på dette. Atter andre tildeles for kunst-, skribent- eller samfunnsvirksomhet av allmenn interesse;Iver Jåks,Kjell Risvik,Martin Nag ogWalid al-Kubaisi er eksempler på dette. En annen kjent stipendiat er rørleggerErling Johansen fra Østfold, han oppdaget som amatør-arkeolog en mengde nye helleristninger, og ble utnevnt av Stortinget i 1950. I Johansens – og andres – tilfelle ga ordningen rom for at kompetente amatører kunne få arbeidsvilkårpå siden av det akademiske.
De fleste stipendiatene ergodt voksne når de får statsstipend. Dette har flere årsaker: Stipendiatene må ha vist over tid at de har en kompetanse og et engasjement på et område. For manges vedkommende vil stipendiet også være en sosial og økonomisktrygghetsfaktor, etter flere år som frilanser eller prosjektfinansiert.
I flere tilfeller, like fraSars i 1918 tilSteinnes ogSirevåg på 60- og 70-tallet ble stipend gitt til fortjente statsansatte idet de fratrådte sine tidligere stillinger ved oppnådd pensjonsalder. Stipendet fikk på den måten preg avtilleggspensjon, ellerseniorstipend for å videreføre et arbeid av offentlig interesse som vedkommende hadde arbeidet lenge med.
I noen tilfeller har stipendium blitt gitt som en form forkompensasjon for at vedkommende ikke fikk et embete.Amund B. Larsen ogTorstein Høverstad er to av flere eksempler på dette.
Både innen akademiske kretser og innen kirken har statsstipend vært gitt til personer som har synspunkt, ofte velbegrunnede og av sterk overbevisning, som har ført dem inn i konfrontasjoner med fagmiljøet/overordnede. Blant de første statsstipendiater i denne kategorien kan nevnes geologen/etnografenAndreas Hansen fra 1908 ogFrederik Macody Lund fra 1909; blant de senere kan nevnesHelge Hognestad.
Ordningen kan fremstå som tilfeldig og brokete, og dette er et berettiget inntrykk. Som hovedregel tildeles stipendnår og dersom det finnes personer med et prosjekt og/eller et behov; og det er ingenfast kvote av stipendier som skal oppfylles. Ettersom ordningen totalt sett er forholdsvis liten, har den sjelden hatt stor kulturpolitisk interesse eller oppmerksomhet. De siste 15–20 årene har det imidlertid festet seg som praksis at det utnevnes noen stipendiater hvert år.
Oversikt over statsstipendiater finnes fra 1903 iNorges statskalender.[9]
Statsstipendiatordningen var todelt fra starten og helt fram til 1999: noen mottok stipend som et lønnstrinn, og noen som et fastsatt kronebeløp. Todelingen avspeilet opprinnelig et skille mellom den frie, fullfinansierte kulturarbeideren, og det smalere prosjektet, for eksempel et lokalt innsamlingssarbeid av folkeminner og folketradisjoner, eller etdeltidsengasjement.
Denne todelingen ble mye kritisert mot slutten av 1990-årene, og det ble blant annet pekt på at beløpsstipendiene ikke ble indeksregulert, og slik sett ble løpende devaluert.[10] Som følge av kritikken ble stipendiatordningen i 1999 gjort til gjenstand for en grundig gjennomgåelse og vurdering i Kulturdepartementet i samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Resultatet ble lagt frem i St.prp. nr. 1 (1999–2000) (Statsbudsjettet) og Stortinget hadde ikke merknader til opplegget.
Stipendiatenes økonomiske kår ble bedret ved at alle stipendinnehavere som var under pensjonsalder og som hadde hatt såkalt beløpstipend, ble overført til stipend tilsvarende lønnstrinn 33 på statens regulativ og innmeldt iStatens pensjonskasse. Videre ble det bestemt at alle stipendiater utenom pensjonistene skal ha stipendbeløp som følger kode 1017 Stipendiat, eller i spesielle tilfeller kode 1378 Stipendiat, i statens lønnsplaner; for å få del i den generelle lønnsutviklingen på regulativet[11]
Det er utarbeidet retningslinjer for ordningen.[12]
Kronologisk, med sist utnevnte øverst. År for tildeling i parentes.
.jpg)
 | Retningslinjer for statsstipendiatordningen – originaltekst fraWikikilden |