En stat er en politisk enhet som bestemmer over et geografisk område der den har voldsmonopol og en struktur medforvaltning og annet som gir nødvendig kontroll. Ennasjon er videre definert, ofte som enfolkegruppe med felles språk, kultur og historie, eventuelt opphav. I ennasjonalstat utgjør de fleste innbyggerne en språklig, kulturell og historisk enhet. Den banebrytendefredsavtalen i Münster i 1648 avsluttet trettiårskrigen og innførte ideen om nasjonalstater ved å fastsette grenser og anerkjenne staters suverenitet.
I dagligtale brukesland,stat ognasjon ofte synonymt. Innenføderalstater brukes begrepet stat også omdelstater, som ikke selv innehar suverenitet, men som er underordnet autoriteteten til en større føderal stat slik som tilfellet er iTyskland ogUSA.
Selv om begrepet i vanlig bruk ofte omfatter alle former for offentlige organer og offentlig styre – historiske eller moderne – har det moderne statssystemet en rekke kjennetegn som først ble befestet iVest-Europa fra begynnelsen av1600-tallet. Siden slutten av1800-tallet har hele verdens beboelige landområder vært oppdelt i stater. Før dette fantes det ganske store landområder som enten ikke var gjort krav på, ikke var befolket, eller var befolket avnomader som ikke hadde organisert seg i det vi i dag oppfatter som stater. Landområder som ikke ble oppfattet som befolket ellertilhørte noen annen stat ble omtalt som ingenmannsland –Terra nullius –, og var i utgangspunktet fritt for enhver å tilegne seg. I dag finnes det mer enn 200 stater i verden og et stort flertall av dem er representert iDe forente nasjoner, og det er ikke lenger noenTerra nullius påJorden.
På slutten av1900-tallet ledet en kombinasjon av utviklingstrekk somglobalisering av verdensøkonomien, økt mobilitet av personer, varer ogkapital og framvekst av mange internasjonale institusjoner, til at staters handlingsfrihet ble endret, om ikke innskrenket. Likevel fortsetter stater å være de grunnleggende politiske enehetene i verden, slik de har vært det siden1700-tallet. Staten blir derfor fortsatt ansett å være det mest sentrale begrepet i studiet avpolitikk, og begrepsdefinisjonen er fortsatt gjenstand for intens vitenskapelig debatt.Politiske sosiologer i tradisjonene etter bådeKarl Marx ogMax Weber foretrekker vanligvis en bred definisjon som retter oppmerksomheten mot maktapparatets rolle.
For at noe skal regnes som en stat ifolkerettslig forstand må fire vilkår være oppfylt. For det første må staten ha et noenlunde fast avgrensetterritorium. Dette kan være fastlagt gjennom grensetraktater med tilgrensende stater, eller gjennomsedvane. For det andre må staten ha enbefolkning av en viss størrelse. Det er noe usikkert hvilke krav som stilles, men det må antas at befolkningen må være såpass stor at den er i stand til å «fornye seg og opprettholde statens virksomhet gjennom lengre tid».[1] For det tredje må staten ha en form for sentralisert statsstyre, som opprettholder en viss rettsorden. Kravene som stilles her er imidlertid ikke spesielt strenge, og det at statsstyret mister kontrollen gjennom et visst tidsrom gjør ikke at statusen som stat faller bort umiddelbart. Dersom situasjonen vedvarer over lengre tid vil situasjonen imidlertid kunne stille seg annerledes. Det fjerde og kanskje viktigste vikåret er at staten må ha en vissuavhengighet, ellersuverenitet i forhold til andre stater. Det er en formell uavhengighet som kreves. At et land i stor grad er avhengig av et annet økonomisk og militært fratar det ikke karakteren av å være en stat. Vilkåret må ses i sammenheng med det tredje vilkåret om statsstyre. Forutsetningen er at statsstyret har en reell bestemmende myndighet såvel lovgivningsmessig som administrativt.
Er disse fire vilkårene oppfylt vil man ha å gjøre med en stat i rettslig forstand, uavhengig av om andre stater har anerkjent statsdannelsen. Anerkjennelse av andre stater er en politisk markering uten rettslig betydning. Det er således ikke tvilsomt atTaiwan rettslig sett er en stat, selv om den har blitt anerkjent av svært få andre stater, noe som skyldes frykt for negative reaksjoner fraFolkerepublikken Kina. Anerkjennelse vil dog ha praktisk betydning i form av muligheten til å inngå samarbeid og internasjonale avtaler med andre stater.
En stat kan historisk sett sees som en utvidelse av høvding- eller klanmakt over et større område, normalt med en eller flere byer, hvor en sentral makthaver eller makthavere innkrever skatter, sørger for offentlige tjenester og mobiliserer innbyggerne tilkrig. SosiologenCharles Tilly har argumentert for at staten vokste frem nettopp grunnet dens overlegenhet i å føre krig.[2] Stater har minst flere tusen innbyggere, og den sentraliserte makten utøves på tvers av slektskapsbånd. Selv om stater erstattet tidligere slektsbasert lojalitet og identitet, ble statenes styrende eliter paradoksalt nok rekruttert nettopp utfra tilhørighet til visse slekter eller familier (kongefamilier).
ArkeologenGordon Childe (1950) mente stater vokste frem som en følge av den muligheten til spesialisering og overskudd som fulgte av overgangen til jordbruk. Dette synet står sterkt, selv om stater oppstod i Mesopotamia først omkring 3500 f.Kr, det vil si drøye 7 000 år etter introduksjonen av jordbruk. Og det finnes også eksempler på stater som ikke bygger på jordbruk, som middelalderens mongolske stater.
HistorikerenKarl Wittfogel (1957) mente statsdannelsene fulgte av den sentraliseringen av makt og ressursoverskudd som var nødvendig for å kunne beordre store arbeider med oppdemming og irrigasjon av elver for jordbruksformål. Hans studier av samfunnene rundtHuang He iKina syntes å bekrefte hypotesen, men studier iMesopotamia har vist atirrigasjonsanlegg ofte hadde et lokalt,statsløst utspring (Adams 1966). Andre har hevdet at stater oppstod for å beskytte veksten i byenes handel med luksusvarer (Rathje 1971) eller at maktkonsentrasjonen gjennom stater fulgte naturlig av behovet for å forsvare ressurser gjennom krig (Carneiro 1970).
Kombinasjonen av flere faktorer er den mest sannsynlige forklaringen på hvorfor stater plutselig oppstod i Mesopotamia fra om lag 3500 før Kristus.
I Midtøsten starter statsdannelsen omkring 3500 f.Kr iMesopotamia, om lag 3200 f.Kr også i det sørligeEgeerhavet ogEgypt. På samme måte som jordbruk oppstod også stater uavhengig flere steder på kloden, uten impulser fra hverandre. Statsdannelsene i Nord-Kina fra 2000 f.Kr eller iAmerika fra om lag 1500 f.Kr var ikke inspirert av modeller andre steder. Det eldste kjente eksempel på lovverk har vi fraHammurabi (Mesopotamia).
I den vestlige verden begynner statens historie iantikkens Hellas. I den klassiskeoldtiden fantes ulike statsformer som den hellenistiske kongen og hans militærapparat og den romerske keiseren med sitt aristokrati. Førdet fjerde århundret e.Kr., i degreske bystatenes epoke, ble frie medlemmer av samfunnet i noen bystater somAthen tildelt borgerretter og hadde mulighet tildemokratisk deltakelse. Det 'athenske demokratiet' forsvant seinere som følge av erobring og kolonisering. Dette ledet til at arveligmonarki var blitt regelen innenAleksander den stores tid.
Antikkens Roma stod i motsetning til dette ved atdirekte demokrati ikke ble introdusert. Staten utviklet seg i stedet fra etmonarki til enrepublikk som ble styrt avdet romerske senatet dominert av det romerske aristokratiet. Mens de greske bystatene bidro til utviklingen avdirekte demokrati, bidro Roma til utviklingen avromerretten og skillet mellom den private og offentlige sfære.
Oppløsningen avVestromerriket medførte at keiserriket ble oppdelt og makten over de ulike delene tilfalt nye herrer med politiske, juridiske og militære roller som tilsvarte organiseringen av økonomien. Tidlig imiddelalderen ble makten i de vesteuropeiske statene oppdelt i enføydalstruktur der autoritet var nært knyttet til besittelse av eiendom. Kongen satt øverst i maktstrukturen og staten ble definert ut fra landområdene han hadde makt over.
Statssystemet i det føydale Europa var en ustabil blanding av overhøyhet og salvede konger. Selv om monarken formelt satt på toppen av et hierarki av fyrster, var han ikke en eneveldig konge med ubegrenset makt. Forholdet mellom lensherrene og monarkene var i stedet preget av varierende grad av gjensidig avhengighet, særlig på grunn av mangelen på et sentralisertskattesystem. Dermed var monarken avhengig av lensherrenes samtykke i viktige spørsmål. Som følge av føydalsamfunnets legale grunnlag og denDen romersk-katolske kirkes krav om å være en lovgivende makt på linje med sekulære myndigheter, er ikke forståelsen av 'den moderne stat' et godt grunnlag for å forstå politikk i den føydale middelalderen.
Fremveksten av den «moderne stat» som en offentlig makt som utgjør den høyeste politiske autoritet innen et bestemt territorium assosieres med Vest-Europas gradvise institusjonelle utvikling fra slutten av1400-tallet som kulminerte i fremvekstenav diktatur ogkapitalisme.
Etter hvert somEuropas dynastiske stater –England underTudorene,Spania underHabsburgerne ogFrankrike underBourbonene – igangsatte en rekke tiltak for å sentralisere politisk og økonomisk kontroll, fremviste de i økende grad institusjonelle trekk som kjennetegner den «moderne stat». Denne maktsentraliseringen innebar at en gradvis klargjøring av politiske grenser, etter hvert som de europeiske monarkene beseiret eller absorberte andre maktkilder som Kirken og lavadel. I stedet for føydalstyrets fragmenterte styringssystem med ofte uklare territorielle grenser fikk man store, enhetlige stater med omfattende kontroll over klart avgrensede landområder. Den prosessen ledet frem til de sterkt sentraliserte og i økende grad byråkratiske formene forenevelde på1600- og1700-tallet, da de grunnleggende kjennetegnene ved det moderne statssystemet tok form. Dette var kjennetegn som faste profesjonelle hærstyrker, et sentralisert skattesystem,diplomatiske bånd med permanenteambassader og utviklingen av en statlig økonomisk politikk –merkantilisme.
Kulturell og nasjonal homogenisering spilte en viktig rolle i fremveksten av det moderne statssystemet. Siden enevoldstida har stater i stor grad blitt organisert på etnasjonalt grunnlag. Det er imidlertid viktig å holde begrepenestat,nasjon ognasjonalstat fra hverandre. Selv for de mestetnisk homogene samfunn er det sjelden i fullstendig overensstemmelse mellom stat og nasjon. Dette er noe av bakgrunnen for at stater ofte fremmernasjonalisme i ulike former ved å vektlegge felles symboler og nasjonal identitet.
Det var i den samme historiske perioden at begrepetstat først ble introdusert i politisk diskurs. Den politiske betydningen av begrepetstat, som viser til et lands politiske organisering og regjeringsform, vokste ut av det engelske ordetstate - tilstand. Denne betydningen skriver seg i alle fall tilbake til 1538.[3] Dette understreker statens foranderlige karakter, og bryter med konvensjonell lærdom i studiet avinternasjonal politikk der statssystemet rutinemessig tidfestet tilWestfalerfreden i1648, som markerte slutten påtredveårskrigen.[4] Dette er kjent somdet westfalske systemet. Selv om opprinnelsen er omstridt blirNiccolò Machiavelli ofte kreditert som den første til å bruke begrepet for å referere til en territoriell suveren myndighet iFyrsten fra1532. Det var imidlertid ikke før på de britiske tenkerneThomas Hobbes` ogJohn Lockes tid at en fullstendig redegjørelse for særtrekkene ved suverenitet ble framlagt.
I dag bygger den mest innflytelsesrike definisjonen på den moderne stat påMax Webers bokPolitik als Beruf (Politikk som yrke). Weber vektla statens monopol på legitim bruk av fysisk makt. Hvis ikke noen sosiale institusjoner gjorde krav på en slikt legitimt voldsmonopol innen et bestemt territorium ville man på kort tid få en tilstand av anarki. Som svar på spørsmålet om hvorfor de styrte adlyder viste Weber til denne styringsstrukturens legitimering. Han presenterte en tredelt klassifisering av autoritetstyper. De treidealtypene legitimering av lydighet ertradisjonell autoritet,karismatisk autoritet oglegal-rasjonell autoritet.
Siden Webers tid har det kommet en omfattende litteratur om prosessene som formet den «moderne stat». Marxistiske forskere forfekter at dannelsen av stater hovedsakelig kan forklares på bakgrunn avsamfunnsklassenes interesser og kamper, mens ikke-marxister – ofte i Webers ellerEmile Durkheims tradisjon – vektlegger på aktører utenom klassestrukturen. Et annet spørsmål vedrørende statenes framvekst har vært hvorvidt dette best kan forstås på bakgrunn av hvert enkelt lands interne dynamikk og konflikter, eller som resultat av internasjonale dynamikker slik somkrig,imperialisme eller økonomisk dominans. Marxister argumenterer vanligvis for at det er et avdekkbart historisk mønster i fremveksten avkapitalistiske stater, og relaterer dannelsen av stater iVesten med fremveksten av kapitalisme.
Fremveksten av det moderne statssystemet var nært beslektet med endringer i politisk tenkning, særlig angående en endret forståelse av legitim statlig makt.Opplysningsfilosofenes krav om at offentlig autoritet skal ha sitt grunnlag i fornuften undergravde eneveldets begrep om «konge av Guds nåde» og bidro til å intensivere kravet om å flytte suverenitet fra monarken til folket. Denne ideen ble klarest formulert i Rousseaus teori omfolkesuverenitet.
^de Carvalho, Benjamin (2005): «Den westfalske fetisj i internasjonal politikk. Om den suverene stat og statssystemets opprinnelse». iInternasjonal Politikk no.1, 2005
.jpg)
