En gresk statue av en diskoskaster fra 2. århundre e.Kr.
Sport et begrep som brukes om primært fysiske aktiviteter som gjennom uformell eller organisert deltakelse, tar sikte på å uttrykke eller bedre fysisk kondisjon og mental velvære, danner sosiale relasjoner eller oppnå resultater i organiserte konkurranser.
Det eksisterer hundrevis av forskjellige sporter.SportAccord, en sammenslutning av internasjonale sportsføderasjoner, kategoriserer sport i fem hovedgrupper. Disse er primært fysiske sporter, primært tankesporter, primært motoriserte sporter, primært koordinative sporter og primært dyresporter.
Sportskonkurranser er vanligvis styrt av et sett med regler. Reglene brukes til å sikre en rettferdig konkurranse og til å avgjøre hvem som vinner. Hvem som vinner kan bestemmes av fysiske hendelser, som å krysse en mållinje først eller score flest mål, eller ved dommeravgjørelser. Dommere kan for eksempel vurdere en prestasjon opp mot kriterier for teknisk ytelse eller kunstnerisk uttrykk.
Idrett er et særnordisk begrep, opprinnelig sammensatt avsubstantivene «ið» og «þrôtt».[1] Førsteleddet «ið» betyr syssel eller gjerning og finnes i dag igjen i det beslektede begrepetgidde (orke).[2] Andreleddet «þrôtt» betyr kraft eller utholdenhet og finnes i dag igjen i det beslektede begrepettrøtt (trett, sliten, dvs. mangel på kraft eller utholdenhet).[3]
Detgammelnorske «îþrôtt» ble brukt om både åndelige og legemlige ferdigheter.[1] KongHarald Hardråde (1015-1066) ramser i en av sinegamanvísur opp åtte idretter han behersker (Íþróttir kannk átta). Disse er diktning, ridning, svømming, skiløping, bueskyting, roing, harpespill og å fremføre dikt.[4][5]OrknøyjarlenRagnvald Kale Kolsson (1100-1158) ramser i en av sinelausavísur opp ni idretter han behersker (Tafl emk ǫrr at efla). Disse er «tafl» (hnefatafl ellersjakk), runeskrift, lesing og/eller skriving, smedkunst, skiløping, skyting, roing, harpespill og diktning.[6][7] Detnorrøne idrettsbegrepet inkluderer dermed aktiviteter som ligger i grensen av det moderne idrettsbegrepet, slik sombrettspill som f.eks.sjakk. Det norrøne idrettsbegrepet inkluderer i tillegg aktiviteter som i dag vil falle inn under «kunst og kultur», slik som diktning og musikk.
Idrettsbegrepet er senere blitt snevret inn til å i all hovedsak legge vekt på fysiske kroppsøvinger.[1][8] I moderne språkbruk legges det derfor gjerne til grunn at det må være et minimum av fysiske kroppsøvinger før en aktivitet kan defineres som idrett. Hvor stort innslag av fysiske kroppsøvinger som må til før en aktivitet kan defineres som idrett, er det imidlertid ingen enighet om.
Sport er et låneord fra engelsk og betyr opprinnelig spill eller fornøyelse. Sport er en forkortelse av «disport» som igjen kommer fragammelfransk «desporter». Dette begrepet betyr egentligbære bort og er beslektet med det modernedeportere. Sport betyr dermed opprinneligdet som får en bort fra arbeidet, altså fritidsbeskjeftigelse eller adspredelse.[9] I sport legges det stor vekt på konkurranseelementet, jf. uttrykket «å la det gå sport i noe».[10]
På slutten av 1800-tallet var det et motsetningsforhold mellom «idrett» og «sport». Med idrett forsto man fysisk fostring mens sport ble brukt om konkurranser mot andre og jakten etter rekorder. En skitur i marka ville derfor bli regnet som idrett, mens å konkurrerer med andre om å gå 50 km på ski så fort som mulig (gjerne i korte sløyfer som blir gått mange ganger) ville bli regnet som sport.Fridtjof Nansen var en av dem som sto for dette synet.
«Idretten har også mistet en del av sitt verd derve, at kappelysten er blitt altfor dominerende; derved er den omdannet til sport, og alt som heter sport og rekord er ikke av det gode. Istedenfor å skape sunde, uavhengige menn avler sporten forfengelighet. Idrettens opgave skulde jo være å utdanne og styrke legeme og sjel, samtidig med at den fører oss ut i naturen. Men mange av våre sportsmenn er jo blitt til muskelmaskiner, «veddeløpshester» som på store stevner strever med å slå rekorder og å nå, den ene noen meter foran den annen.»
Utover på 1900-tallet har idrett og sport vært nær synonyme begrep. Begrepet sport har imidlertid gjerne også omfattet aktiviteter hvor et hjelpemiddel er helt sentralt i aktiviteten, slik sommotorsport oghestesport.
Det finnes ingen allment akseptert definisjon av hva som skillersport fra andre fritidsaktiviteter. Mange ordbøker og leksika referere til sport som en fysisk aktivitet, som ofte inneholder et element av konkurranse. Andre kilder inkluderer ogsåtankesport ogmotorsport hvor fysisk aktivitet er mindre dominerende. Sport kan også grense opp motkunst, særlig gjelder dette aktiviteter hvor dommere bedømmer utøverens prestasjon opp mot kriterier for god stil.Dans kan for eksempel både være sport i form avsportsdans og kunst i form avballett.
De forente nasjoners (FN) Inter-Agency Task Force on Sport for Development and Peace definerte i 2003 sport i utviklingssammenheng som «alle former for fysisk aktivitet som bidrar til fysisk form, mental trivsel og sosialt samspill, for eksempel lek, rekreasjon, organisert eller konkurranseidrett, og urfolks sport og spill.»[11]
Europarådet definerer sport som «alle former for fysisk aktivitet som gjennom uformell eller organisert deltakelse, tar sikte på å uttrykke eller bedre fysisk kondisjon og mental velvære, danner sosiale relasjoner eller oppnå resultater i konkurranse på alle nivåer.»[12]
SportAccord, en sammenslutning av internasjonale sportsføderasjoner, har utarbeidet et sett med kriterier som en aktivitet må tilfredsstille, før den kan bli ansett som sport og bli tatt opp som medlem av organisasjonen. Målet er ikke å ha en generell, vitenskapelig eller statisk definisjon, men heller å ha en klar og pragmatisk beskrivelse av aktiviteter som kan anses som sport. De fem kriteriene er[13]:
1. En sport skal inneholde et element av konkurranse.
2. En sport skal ikke ha noe element av flaks integrert i sporten.
3. En sport skal ikke utgjøre noen unødig risiko for helsen og sikkerheten til sine utøvere eller deltagere.
4. En sport skal på ingen måte være skadelig for noen levende skapning.
5. En sport skal ikke være avhengig av utstyr levert av en bestemt aktør.
Dette innebærer at rene mosjonsaktiviteter uten konkurranse faller utenfor sports-begrepet til SportAccord (kriterium 1). Kortspill og terningspill vil også falle utenfor fordi spillene inneholder et element av flaks (2). Enkelte kampsporter vil også kunne falle utenfor sports-begrepet til SportAccord fordi helsen til utøverne settes i unødig fare (3). Enkelte sporter med dyr (f.eks.hester oghunder) kan også kunne falle utenfor fordi dyrenes liv og helse settes i fare (4).
SportAccord kategoriserer sport i fem hovedgrupper:
Det kommer stadig nye aktiviteter som omtales som sport. Et eksempel erE-sport (elektronisk sport), det vil si konkurranser ivideospill.
Det finnes ingen allment akseptert definisjon av hva som skilleridrett fra andre fritidsaktiviteter. Mange ordbøker og leksika referere til idrett som en fysisk aktivitet, som ofte inneholder et element av konkurranse. Konkurranseaktiviteter hvor fysisk aktivitet er mindre dominerende, slik somtankesport ogmotorsport faller ofte utenfor idrettsbegrepet. Idrett kan også grense opp motkunst, særlig gjelder dette aktiviteter hvor dommere bedømmer utøverens prestasjon opp mot kriterier for god stil.Dans kan for eksempel både være idrett i form avsportsdans og kunst i form avballett.
Norges idrettsforbund definerer idrett som aktiviteter som oppfyller følgende tre vilkår:
1. Det er fysisk aktivitet av konkurranse-, trenings- og/eller mosjonskarakter.
2. Aktiviteten er som konkurranseaktivitet målbar etter godkjent regelverk.
3. Aktiviteten tilfredsstiller de etiske normer idretten i Norge bygger sin aktivitet på.
Det avgjørende for om en aktivitet kan defineres som idrett eller ikke er ikke hvilke muskler som blir brukt eller hvordan de blir brukt. Det avgjørende er meningen med muskelbruken. Når vi løper for å rekke bussen, bruker vi de samme musklene og de samme senene som når vi løper for å konkurrere på en 60-meter. De fleste vil imidlertid mene at å løpe etter bussen ikke er idrett, men å løpe en 60-meter er idrett.
Idrettens historie strekker seg tusener av år bakover i tid, og trolig drevkineserne med idrettslige aktiviteter så tidlig som4000 år f.Kr.[14] Gymnastikk ser ut til å ha vært populært i det gamle Kina. Statuer og monumenter fra faraoene vitner om at også de gamleegypterne drev med idrett somsvømming ogfisking.[15] Den egyptiske idretten inneholdt trolig ogsåspydkast,høydehopp ogbryting. Det gamlepersiske riket drev med tradisjonellIransk kampsport kaltZourkhaneh.[16] Idretter med opphav i Persia er blant annetpolo.
Selv om mange idretter allerede var etablert førantikkens Hellas var det den greske militære kulturen som tok grep om utviklingen av idrett og konkurranser. Idrett ble så sentralt i den greske kulturen at de olympiske lekene ble etablert, og arrangert hvert fjerde år i den lille byenPeloponnesus kaltOlympia.[17] Fra år776 f.Kr. var lekene tett knyttet til religiøse ritualer og større folkefester. Sentrale konkurranseøvelser varløp,hopp ogkast, men ogsåboksing,bryting, og konkurranser tilhest.
Den første bruken av begrepet sport kom til i beskrivelsen av denbritiske overklassens fritidsaktiviteter. Aktivitet for fornøyelsens skyld var et resultat av overklassens behov for adspredelse.
Gymnastikk ble innført som begrep for aktiviteter der systematiske øvelser var ment å styrke kroppens muskler for helsemessig vinnings skyld. Dette stod i kontrast til idrettens konkurranser og resultatmåling av prestasjoner. Skillet mellom gymnastikk og idrett forsvant igjen ved at konkurranseaspektet gjennomturn, kroppsgymnastikk ogrytmisk gymnastikk fjernet gymnastikkens opprinnelighet. Gymnastikkens opprinnelige grunntanke ble opprettholdt gjennom militære øvelser i skolenskroppsøvelse og imosjonsidrett.
Ulike ballspill fikk i denne perioden standardiserte regler for å samordne alle de ulike lokale variantene. Dette medførte at skoler kunne konkurrere mot hverandre. Organiserte klubber og foreninger hvor utøvere kunne samles, bygge egne lag og møte andre i til konkurranse i ulike aktiviteter ble etter hvert vanlig i Storbritannia. Denne britiske modellen ble spredt til resten avEuropa og tilUSA. Aktivitetene overtok det gamle begrepet sport. Behovet for å kåre mestere kom naturlig, og lokale, regionale, nasjonale og etter hvert internasjonale mesterskap ble etablert frem mot århundreskiftet.
Den britiske gentlemansidretten ville ikke bli assosiert med den rå konkurranseidretten som fremstod blantsportsmen. Skillet mellom amatøridrett og professionell idrett ble tydeligere. Boksere og roere var gjerne yrkesutøvere, og mange mente dette ikke passet inn i et ideal om vennligsinnet kappestrid hvor man skulle vinne og tape med æren i behold.
Med utgangspunkt i antikkensolympiske leker fikk Baron Pierre de Coubertin ideen om å etablere moderne leker. Han kom selv fra overklassen og amatøridretten skulle bli sentral i lekene der gentlemansidealet om at det viktigste er å delta stod i sentrum. Stiftelsen av den moderne internasjonale olympiske komité var i1894, og lekene gjenoppstod i Hellas i1896.
Den første organiserte idrettskonkurransen for utøvere med funksjonshemning ble holdt i Stoke Mandeville, England, i 1948, og ble kalt de '1948 Internasjonale rullestol lekene'. De da nasjonale lekene ble holdt på samme tidspunkt som de olympiske lekene. Det var Dr. Ludwig Guttmann, ved Stoke Mandeville sykehus, som organiserte lekene for 2. verdenskrig veteraner med ryggmargskader. Hans målsetting var å skape en elite konkurranse for utøvere med funksjonshemning, likestilt med de olympiske lekene. De første internasjonale lekene kom i 1952, da også nederlandske veteraner deltok. De første offisielleparalympiske lekene ble holdt i Roma i 1960. De første paralympiske vinterleker ble holdt i 1976 i Örnsköldsvik, Sverige.
Sport ogpolitikk sies ofte å være adskilt, spesielt i olympisk sammenheng. Historien viser noe annet. Sportslig suksess blir gjerne ansett som anerkjennelse av et lands politiske styring, og dermed landets regjering. Sammenhengen mellom sportslig suksess og et lands nasjonalsfølelse og identitetsbygging er så sterk at det synes vanskelig for politikere å holde dette adskilt.
Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug var Norges første landsomfattende idrettsorganisasjon, stiftet i1861. Organiseringen av idretten var motivert av enpolitikk for styrking av det norskeforsvaret. Centralforeningen lå da også sortert underForsvarsdepartementet, noe den gjorde helt frem til1929. Inn mot 1880-tallet ble også norsk idrett påvirket av den etablerte britiske sporten, og nye idretter kom til med krav om spesialisering og prestasjoner. Slike idretter varfriidrett oggymnastikk.
Skiidretten er sagt å være den urnorske idrett. Det ble trolig konkurrert sporadisk mange år før de første organiserte løpene, men det som er kjent er at verdens første virkeligehopprenn ble arrangert iHusebybakken i1879, en kombinert variant med bådelangrenn og hopprenn. Rennet ble kaltHusebyrennet og skulle bli en årlig skifestival. I1892 ble rennene flyttet tilHolmenkollen og er det vi i dag kjenner som de tradisjonelleHolmenkollrennene.
De første organiserte klubbene i Norge var skytterklubber, og den første skiidretten ble ofte organisert gjennom disse.20. mai1861 bleTrysil Skytte- og Skiløberforening stiftet som en kominert klubb, men det ble vanlig å skille disse mot slutten av århundret. Som eksempel var skiidretten i Bærum organisert gjennomBærum skytterlag midt på1860-tallet, men senere ble det vanlig at skiklubbene stod for seg selv, og19. desember1885 gjorde Bærumidretten som mange andre, og stiftetBærums Skiklub.
Begrepet sport erstattet idrett i mellomkrigsårene, skisport, skøytesport og svømmesport ble vanligere begreper. Idrett ble mer brukt som et synonym for friidrett.
^«Gamanvísur — Hharð Gamv».Old Norse Text Database (på engelsk). University of Aberdeen. Arkivert fraoriginalen 1. januar 2014. Besøkt 27. desember 2013.
^«Hharð Gamv 4».Skaldic Poetry of the Scandinavian Middle Ages (på engelsk). University of Aberdeen. Arkivert fraoriginalen 1. januar 2014. Besøkt 27. desember 2013.
^«Rv Lv 1(Tafl emk ǫrr at efla)».Skaldic Poetry of the Scandinavian Middle Ages (på engelsk). University of Aberdeen. Arkivert fraoriginalen 14. desember 2013. Besøkt 14. desember 2013.
.jpg)
.svg){kind=logo}
