Rudolf Augstein(1. januar 1947–31. desember 1958), Hans Detlev Becker(1. januar 1959–31. desember 1961), Johannes K. Engel(1. januar 1962, 1969–1968, 21. september 1987), Claus Jacobi(1. januar 1962–31. desember 1968), Leo Brawand(15. november 1962–11. juli 1963),Günter Gaus(1. april 1969–31. mars 1973), Erich Böhme(19. februar 1973–31. desember 1989), Werner Funk(1. februar 1986–26. juli 1991), Hans Werner Kilz(1. januar 1990–16. desember 1994), Steffen Klusmann(22. august 2018–2023)
Der Spiegel (norsk: «Speilet») er ettysk ukentlig nyhetsmagasin som utgis iHamburg. Det hadde i 2018 et opplag på rundt 716 000 solgte eksemplarer, og regnes blant landets mest innflytelsesrike i sitt slag.
Der Spiegels redaksjonsbygninger (per 2018) i Hamburg.
Den første utgaven avDer Spiegel utkom 4. januar 1947, i Hannover. Det var en videreføring av tidsskriftetDiese Woche, som fulgte stilen til amerikanske nyhetsmagasiner.Rudolf Augstein hadde forleggerlisens, og var både utgiver (Herausgeber) og sjefredaktør. Han ble værende utgiver til sin død i 2002.[3]
Opplaget økte fra 15 000 i 1947 til 65 000 og 437 000 i 1961. På 1970-tallet hadde tidsskriftet nådd et nivå på drøyt 900 000 eksemplarer. Siden den gang har opplaget gått opp og ned, men bare med mindre endringer. Milliongrensen ble brutt i 1990, kanskje på grunn av mange nye lesere i det tidligereDDR.[trenger referanse] Opplaget i 2018 var ca. 716 000 solgte eksemplarer.[4]
Der Spiegel har i årenes løp hatt en rekke oppsiktsvekkende oppslag. Augstein kalte selv bladet for «Sturmgeschütz der Demokratie» (Demokratietsstormkanon).[5]
I 1950 fremsatte magasinet påstander om at parlamentsmedlemmer var blitt bestukket for atBonn skulle bli valgt som provisorisk hovedstad.[3]
UnderSpiegeaffæren ble magasinet etterforsket for å ha røpet forsvarshemmeligheter i en artikkel. Redaksjonen ble raidet av politiet, og journalister og redaktører satt fengslet i inntil 103 dager. ForsvarsministerFranz Josef Strauss grep inn i etterforskningen, og gikk langt utenfor sine fullmakter. Etterforskningen førte ikke til funn av straffbare handlinger. Da saken ble kjent i offentligheten, benektet Strauss først at han hadde hatt noen rolle i affæren, men måtte til slutt likevel innrømme sin medvirkning. Det ble krise i koalisjonsregjeringen til kanslerKonrad Adenauer, og Strauss måtte gå av. I den senere straffesaken ble journalistene ogDer Spiegel frifunnet. Spiegel-dommen ble et viktigprejudikat for pressens frihet og rolle i Tyskland.[6]
I 1957 utgav forfatterenHans Magnus Enzensberger essayetDie Sprache des Spiegel («Språket i Der Spiegel»), der han kritiserte det han kalte «Scheinwahrheit» («skinnsannhet»).[9] Journalisten Wolf Schneider har kaltDer Spiegel «den største radbrekkeren av det tyske språket» og brukt sitater fra magasinet som eksempler på dårlig tysk.[trenger referanse]
Den tidligere journalist iDer Spiegel, Otto Köhler tok opp tidsskriftets forbindelser med tidligere nazister, også SS-offiserer. Det påstås atDer Spiegel, som andre ganger ikke har hatt noen kvaler med å avdekke nazifortiden til offentlige personer, kan ha forvrengt historien og beskyttet personer da man engasjerte dem for å skrive om saker som omhandletdet tredje rike.[trenger referanse]
Politikere iDer Spiegels søkelys har ofte uttrykt sin misnøye med tidsskriftet. Den konservative politikeren Franz Josef Strauß påstod atDer Spiegel var «vår tids Gestapo», og sosialdemokratenWilly Brandt har kalt det «Scheißblatt» (drittblad).[trenger referanse]
Forlaget Spiegel-Verlag har produsert et TV-program siden 1988, og ytterligere utvidet produktspekteret i 1990-årene. Forlaget også det månedligeManager Magazin.
Spiegel Online ble lansert i 1994. Det inneholder egenprodusert innhold samt stoff som er innkjøpt fra nyhetsbyråer. Fra slutten av november 2008 er hele arkivet åpent for søking og lesing i full tekst, samt nedlasting av artikkel for artikkel som pdf-fil.
Der Spiegel utgir også «bento» online, en nettavis for yngre lesere.[10]
^Siegfried Weischenberg, Maja Malik og Armin Scholl (2006).«Journalismus in Deutschland 2005»(PDF). Media Perspektiven. Arkivert fraoriginalen(PDF) 9. mars 2013. Besøkt 31. oktober 2018.
.14.12471.ajb.jpg)
