Iran er et fjellrikt land som for en stor del består av en [[høyslette]] med ørkener og stepper, omgitt av høye [[fjell]]. Den sentrale høysletta, Zagrosfjellene i sør og fjellene i nord utgjør Irans tre hoveddeler. Lavlandet er stort sett bare smale striper langs kystene.<ref name="CAPlex" /> Irans laveste punkt er 28 meter under havnivå ved det kaspiske hav og høyeste punkt er 5610 meter over havet.<ref name=":12">{{Kilde artikkel|tittel=The future of extreme climate in Iran|publikasjon=Scientific Reports|doi=10.1038/s41598-018-38071-8|url=https://www.nature.com/articles/s41598-018-38071-8|dato=2019-02-06|fornavn=Saeid Ashraf|etternavn=Vaghefi|etternavn2=Keykhai|fornavn2=Malihe|etternavn3=Jahanbakhshi|fornavn3=Farshid|etternavn4=Sheikholeslami|fornavn4=Jaleh|etternavn5=Ahmadi|fornavn5=Azadeh|etternavn6=Yang|fornavn6=Hong|etternavn7=Abbaspour|fornavn7=Karim C.|serie=1|språk=en|bind=9|sider=1464|issn=2045-2322|pmc=PMC6365571|pmid=30728418|besøksdato=2025-01-31}}</ref> Teheran ligger på sørskråningen av [[Elburzfjellene]] med en gjennomsnittshøyde over havet på rundt {{formatnum:1500}} meter.<ref name="CAPlex" />
Iran er et fjellrikt land som for en stor del består av en [[høyslette]] med ørkener og stepper, omgitt av høye [[fjell]]. Den sentrale høysletta, Zagrosfjellene i sør og fjellene i nord utgjør Irans tre hoveddeler. Lavlandet er stort sett bare smale striper langs kystene.<ref name="CAPlex" /> Irans laveste punkt er 28 meter under havnivå ved det kaspiske hav og høyeste punkt er 5610 meter over havet.<ref name=":12">{{Kilde artikkel|tittel=The future of extreme climate in Iran|publikasjon=Scientific Reports|doi=10.1038/s41598-018-38071-8|url=https://www.nature.com/articles/s41598-018-38071-8|dato=2019-02-06|fornavn=Saeid Ashraf|etternavn=Vaghefi|etternavn2=Keykhai|fornavn2=Malihe|etternavn3=Jahanbakhshi|fornavn3=Farshid|etternavn4=Sheikholeslami|fornavn4=Jaleh|etternavn5=Ahmadi|fornavn5=Azadeh|etternavn6=Yang|fornavn6=Hong|etternavn7=Abbaspour|fornavn7=Karim C.|serie=1|språk=en|bind=9|sider=1464|issn=2045-2322|pmc=PMC6365571|pmid=30728418|besøksdato=2025-01-31}}</ref> Teheran ligger på sørskråningen av [[Elburzfjellene]] med en gjennomsnittshøyde over havet på rundt {{formatnum:1500}} meter.<ref name="CAPlex" /> Omkring halvparten av befolkningen bor i tilknytning til de to store fjellkjedene, Elburz og Zagros. Resten av befolkningen er spredd over et stort område med flere av landets historisk og kulturelt viktige byer i utkanten av ørkener.<ref name=":32" />
=== Beliggenhet og grenser ===
=== Beliggenhet og grenser ===
Linje 67:
Linje 67:
=== Klima ===
=== Klima ===
Mesteparten av Iran har et tørt [[Innlandsklima|kontinentalt klima]] med varme somre, til dels svært varme, og kjølige eller kalde vintrer. Deler av landet har [[Subtropisk klima|subtropisk]] klima. Lavlandet i sørvest har milde vintrer og varm, fuktige somrer. Bortsett fra de vestlige områdene og kysten i nord er landet tørt. Nedbøren faller for en stor del i de høye fjellene.<ref name="CAPlex" /><ref>Mansouri Daneshvar, M.R., Ebrahimi, M. & Nejadsoleymani, H. An overview of climate change in Iran: facts and statistics. ''Environ Syst Res'' '''8''', 7 (2019). <nowiki>https://doi.org/10.1186/s40068-019-0135-3</nowiki></ref> Omtrent 88% av landets areal er tørre eller halvtørre områder. Årsnedbør i gjennomsnitt for hele landet ligger på rundt 250 millimeter, noe som er en tredjedel av det globale gjennomsnittet. Zagrosfjellene hindrer fuktig luft (som stort sett kommer fra vest) å nå de sentrale, østlige og sørlige delene av landet. [[Dasht-e Lut|Lut]]-ørkenen er et av de varmeste stedene på jorden. Om sommeren kan temperaturen komme opp i +50⁰C i deler av landet.<ref name=":9" /><ref name=":12"/><ref name=":13">{{Kilde artikkel|tittel=Climate zones in Iran|publikasjon=Meteorological Applications|doi=10.1002/met.2147|url=https://rmets.onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/met.2147|dato=2023|fornavn=Mohammad Saeed|etternavn=Najafi|etternavn2=Alizadeh|fornavn2=Omid|serie=5|språk=en|bind=30|sider=e2147|issn=1469-8080|besøksdato=2025-01-31}}</ref><ref name=":14">{{Kilde artikkel|tittel=Climate change and agriculture: Impacts and adaptive responses in Iran|publikasjon=Journal of Integrative Agriculture|doi=10.1016/S2095-3119(17)61794-5|url=https://linkinghub.elsevier.com/retrieve/pii/S2095311917617945|dato=2018-01-01|fornavn=Vahid|etternavn=Karimi|etternavn2=Karami|fornavn2=Ezatollah|etternavn3=Keshavarz|fornavn3=Marzieh|serie=1|bind=17|sider=1–15|issn=2095-3119|besøksdato=2025-01-31}}</ref> I fjellene kan vintrene være kalde med betydelig snøfall.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Assessment of climate variations in temperature and precipitation extreme events over Iran|publikasjon=Theoretical and Applied Climatology|doi=10.1007/s00704-015-1609-5|url=https://link.springer.com/article/10.1007/s00704-015-1609-5|dato=2016-11-01|fornavn=M.|etternavn=Soltani|etternavn2=Laux|fornavn2=P.|etternavn3=Kunstmann|fornavn3=H.|etternavn4=Stan|fornavn4=K.|etternavn5=Sohrabi|fornavn5=M. M.|etternavn6=Molanejad|fornavn6=M.|etternavn7=Sabziparvar|fornavn7=A. A.|etternavn8=Ranjbar SaadatAbadi|fornavn8=A.|etternavn9=Ranjbar|fornavn9=F.|serie=3|språk=en|bind=126|sider=775–795|issn=1434-4483|besøksdato=2025-01-31}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Spatial assessment of meteorological drought features over different climate regions in Iran|publikasjon=International Journal of Climatology|doi=10.1002/joc.6307|url=https://rmets.onlinelibrary.wiley.com/doi/abs/10.1002/joc.6307|dato=2020|fornavn=Ahmad|etternavn=Sharafati|etternavn2=Nabaei|fornavn2=Sina|etternavn3=Shahid|fornavn3=Shamsuddin|serie=3|språk=en|bind=40|sider=1864–1884|issn=1097-0088|besøksdato=2025-01-31}}</ref> Fjellene nord for Teheran er ofte snødekte og har skianlegg.<ref>{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013120905071|tittel=Verdens største byer|forfatter=Lundstøl, Sigrun Riedel|forlag=Faktum Orfeus forl.|utgivelsesår=2000|isbn=8254002835|utgivelsessted=[Oslo]|side=}}</ref>
Mesteparten av Iran har et tørt [[Innlandsklima|kontinentalt klima]] med varme somre, til dels svært varme, og kjølige eller kalde vintrer. Deler av landet har [[Subtropisk klima|subtropisk]] klima. Lavlandet i sørvest har milde vintrer og varm, fuktige somrer. Bortsett fra de vestlige områdene og kysten i nord er landet tørt. Nedbøren faller for en stor del i de høye fjellene.<ref name="CAPlex" /><ref>Mansouri Daneshvar, M.R., Ebrahimi, M. & Nejadsoleymani, H. An overview of climate change in Iran: facts and statistics. ''Environ Syst Res'' '''8''', 7 (2019). <nowiki>https://doi.org/10.1186/s40068-019-0135-3</nowiki></ref> Omtrent 88% av landets areal er tørre eller halvtørre områder. Årsnedbør i gjennomsnitt for hele landet ligger på rundt 250 millimeter, noe som er en tredjedel av det globale gjennomsnittet. Zagrosfjellene hindrer fuktig luft (som stort sett kommer fra vest) å nå de sentrale, østlige og sørlige delene av landet. [[Dasht-e Lut|Lut]]-ørkenen er et av de varmeste stedene på jorden. Om sommeren kan temperaturen komme opp i +50⁰C i deler av landet.<ref name=":9" /><ref name=":12"/><ref name=":13">{{Kilde artikkel|tittel=Climate zones in Iran|publikasjon=Meteorological Applications|doi=10.1002/met.2147|url=https://rmets.onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/met.2147|dato=2023|fornavn=Mohammad Saeed|etternavn=Najafi|etternavn2=Alizadeh|fornavn2=Omid|serie=5|språk=en|bind=30|sider=e2147|issn=1469-8080|besøksdato=2025-01-31}}</ref><ref name=":14">{{Kilde artikkel|tittel=Climate change and agriculture: Impacts and adaptive responses in Iran|publikasjon=Journal of Integrative Agriculture|doi=10.1016/S2095-3119(17)61794-5|url=https://linkinghub.elsevier.com/retrieve/pii/S2095311917617945|dato=2018-01-01|fornavn=Vahid|etternavn=Karimi|etternavn2=Karami|fornavn2=Ezatollah|etternavn3=Keshavarz|fornavn3=Marzieh|serie=1|bind=17|sider=1–15|issn=2095-3119|besøksdato=2025-01-31}}</ref> I fjellene kan vintrene være kalde med betydelig snøfall.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Assessment of climate variations in temperature and precipitation extreme events over Iran|publikasjon=Theoretical and Applied Climatology|doi=10.1007/s00704-015-1609-5|url=https://link.springer.com/article/10.1007/s00704-015-1609-5|dato=2016-11-01|fornavn=M.|etternavn=Soltani|etternavn2=Laux|fornavn2=P.|etternavn3=Kunstmann|fornavn3=H.|etternavn4=Stan|fornavn4=K.|etternavn5=Sohrabi|fornavn5=M. M.|etternavn6=Molanejad|fornavn6=M.|etternavn7=Sabziparvar|fornavn7=A. A.|etternavn8=Ranjbar SaadatAbadi|fornavn8=A.|etternavn9=Ranjbar|fornavn9=F.|serie=3|språk=en|bind=126|sider=775–795|issn=1434-4483|besøksdato=2025-01-31}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Spatial assessment of meteorological drought features over different climate regions in Iran|publikasjon=International Journal of Climatology|doi=10.1002/joc.6307|url=https://rmets.onlinelibrary.wiley.com/doi/abs/10.1002/joc.6307|dato=2020|fornavn=Ahmad|etternavn=Sharafati|etternavn2=Nabaei|fornavn2=Sina|etternavn3=Shahid|fornavn3=Shamsuddin|serie=3|språk=en|bind=40|sider=1864–1884|issn=1097-0088|besøksdato=2025-01-31}}</ref> Fjellene nord for Teheran er ofte snødekte og har skianlegg.<ref>{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013120905071|tittel=Verdens største byer|forfatter=Lundstøl, Sigrun Riedel|forlag=Faktum Orfeus forl.|utgivelsesår=2000|isbn=8254002835|utgivelsessted=[Oslo]|side=}}</ref> Omtrent 14 % av landets areal er kjølig høyfjellsklima.<ref name=":32" />
Varmere klima har i Iran gitt seg utslag blant annet i mer alvorlig tørke, og innskrumping av elver og innsjøer. [[Urmiasjøen|Urmia]]-sjøen, den største innsjøen i Midtøsten, har som følge av tørke og vannforbruk skrumpet betraktelig inn etter 2000 og kan forsvinne rundt år 2030. Overutnyttelse av vann og tørke kan føre til at [[Zayandeh Rud]] (en elv sentralt i landet) og [[Hamunsjøen]] (øst i landet) forsvinner.<ref name=":12"/><ref>{{Kilde www|url=https://www.science.org/content/article/feature-saving-iran-s-great-salt-lake|tittel=Feature: Saving Iran's great salt lake|besøksdato=2025-02-04|språk=en|verk=www.science.org}}</ref>
Varmere klima har i Iran gitt seg utslag blant annet i mer alvorlig tørke, og innskrumping av elver og innsjøer. [[Urmiasjøen|Urmia]]-sjøen, den største innsjøen i Midtøsten, har som følge av tørke og vannforbruk skrumpet betraktelig inn etter 2000 og kan forsvinne rundt år 2030. Overutnyttelse av vann og tørke kan føre til at [[Zayandeh Rud]] (en elv sentralt i landet) og [[Hamunsjøen]] (øst i landet) forsvinner.<ref name=":12"/><ref>{{Kilde www|url=https://www.science.org/content/article/feature-saving-iran-s-great-salt-lake|tittel=Feature: Saving Iran's great salt lake|besøksdato=2025-02-04|språk=en|verk=www.science.org}}</ref>
==== Nedbør ====
==== Nedbør ====
Det iranske klimaet er hovedsakelig tørt eller halvtørt, men subtropisk langs kysten av Det kaspiske hav. Mesteparten av Iran har et tørt klima med [[steppe]]r og [[ørken]]. Store deler av Iran får 100 millimeter eller mindre årlig og gjennomsnitt for hele landet er 250 millimeter. Det sentrale platået er tørt med svært varme somrer og kalde vintre med snø i høyfjellet. I de sørlig lavlandsområdene er det varmt hele året og med bare få og tilfeldige regnbyger.<ref name=":0" /><ref name=":9" /><ref name=":12" /><ref name=":13" /><ref name=":14" />
Det iranske klimaet er hovedsakelig tørt eller halvtørt, men subtropisk langs kysten av Det kaspiske hav. Mesteparten av Iran har et tørt klima med [[steppe]]r og [[ørken]]. Store deler av Iran får 100 millimeter eller mindre årlig (ned mot 50 millimeter i noen sentrale og østlige ørkenområder) og gjennomsnitt for hele landet er 250 millimeter. Det sentrale platået er tørt med svært varme somrer og kalde vintre med snø i høyfjellet. I de sørlig lavlandsområdene er det varmt hele året og med bare få og tilfeldige regnbyger.<ref name=":0" /><ref name=":9" /><ref name=":12" /><ref name=":13" /><ref name=":14" /> 30 % av nedbøren faller som snø. Omtrent 70 % av nedbøren fordamper igjen.<ref name=":32" />
Nedbøren faller hovedsakelig mellom oktober og mai, med desember som den mest nedbørsrike og juli som den tørreste. Ørkenene Dasht-e Kavir og Dasht-e Lut får 50 millimeter nedbør årlig mens kysten av Det kaspiske hav har et fuktig klima med {{formatnum:1500}} millimeter årlig i gjennomsnitt. I noen nordlige kyststrøk faller det opp til 2000 millimeter. Klimaet i kystområdene ved det kaspiske hav er svært ulikt resten av landet.<ref name=":9" /><ref name=":12" /><ref name=":13" /><ref name=":14" /> [[Abadan]] får årsnedbør på 200 millimeter.<ref name="CAPlex" />
Nedbøren faller hovedsakelig mellom oktober og mai, med desember som den mest nedbørsrike og juli som den tørreste. Ørkenene Dasht-e Kavir og Dasht-e Lut får 50 millimeter nedbør årlig mens kysten av Det kaspiske hav har et fuktig klima med {{formatnum:1500}} millimeter årlig i gjennomsnitt. I noen nordlige kyststrøk faller det opp 2000 millimeter. Klimaet i kystområdene ved det kaspiske hav er svært ulikt resten av landet.<ref name=":9" /><ref name=":12" /><ref name=":13" /><ref name=":14" /> [[Abadan]] får årsnedbør på 200 millimeter.<ref name="CAPlex" />
Smeltevann fra høyfjellet forsynet platået med vann i våronna og fornyer grunnvannet som gjør det mulig med kunstig vanning resten av året.<ref name=":0" /> Uttaket av vann til kunstig vanning og til byene utgjør en stor del av den årlige tilførselen fra nedbør noe som gjør Iran til et av landene i verden der ferskvannsressursene er mest utnyttet.<ref>{{Kilde avis|tittel=Why fresh water shortages will cause the next great global crisis|url=https://www.theguardian.com/environment/2015/mar/08/how-water-shortages-lead-food-crises-conflicts|avis=The Observer|dato=2015-03-08|besøksdato=2020-06-22|issn=0029-7712|språk=en-GB|fornavn=Robin|etternavn=McKie|fornavn2=science|etternavn2=editor}}</ref>
Smeltevann fra høyfjellet forsynet platået med vann i våronna og fornyer grunnvannet som gjør det mulig med kunstig vanning resten av året.<ref name=":0" /> Uttaket av vann til kunstig vanning og til byene utgjør en stor del av den årlige tilførselen fra nedbør noe som gjør Iran til et av landene i verden der ferskvannsressursene er mest utnyttet.<ref>{{Kilde avis|tittel=Why fresh water shortages will cause the next great global crisis|url=https://www.theguardian.com/environment/2015/mar/08/how-water-shortages-lead-food-crises-conflicts|avis=The Observer|dato=2015-03-08|besøksdato=2020-06-22|issn=0029-7712|språk=en-GB|fornavn=Robin|etternavn=McKie|fornavn2=science|etternavn2=editor}}</ref>
Linje 822:
Linje 822:
[[Fil:دریاچه-سد-کبار2.jpg|miniatyr|Kebar eller Kobar-dammen med Qom fra 1300-tallet. En av verdens eldste [[Demning|buedammer]].]]
[[Fil:دریاچه-سد-کبار2.jpg|miniatyr|Kebar eller Kobar-dammen med Qom fra 1300-tallet. En av verdens eldste [[Demning|buedammer]].]]
Landet har på 2000-tallet opplevd tørke og betydelig vannmangel. I 2025 var det i flere store byer demonstrasjoner på grunn av vannmangelen. Myndighetene har for en stor del forsøkt å løse problemet med dypere brønner samt nye reservoarer. Ifølge [[Foreign Policy|''Foreign Policy'']] er en del av problemet korrupsjon og vanstyre.<ref>{{Kilde www|url=https://foreignpolicy.com/2025/08/07/iran-water-crisis-drought/|tittel=Iran’s Taps Are Nearly Empty|besøksdato=2025-08-11|dato=2025-08-11|fornavn=Nik Kowsar, Alireza|etternavn=Nader|språk=en-US|verk=Foreign Policy}}</ref> Grunnen i Teheran har sunket opp til 20 cm årlig på grunn av synkende [[grunnvann]]. Vannmangelen er et vesentlig problem i [[Isfahan]] og Teheran og mange mindre byer.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dw.com/en/irans-water-crisis-leads-to-alarming-ground-collapse/a-69405927|tittel=Iran's water crisis leads to alarming ground collapse – DW – 06/19/2024|besøksdato=2025-08-11|språk=en|verk=dw.com}}</ref> Vannforbruket i Iran ansees (per 2018) ikke for å være bærekraftig.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Urban Water Issues in the Megacity of Tehran|url=https://doi.org/10.1007/978-981-10-8947-3_16|utgiver=Springer|oppslagsverk=Urban Drought: Emerging Water Challenges in Asia|dato=2019|besøksdato=2025-08-11|isbn=978-981-10-8947-3|side=263–288|doi=10.1007/978-981-10-8947-3_16|språk=en|fornavn=Ali|etternavn=Ardalan|redaktørfornavn=Bhaswati|redaktøretternavn=Ray}}</ref> Historisk har Iran lenge hatt et godt fungerende system for vannforvaltning. Minst 1000 år f.Kr. utviklet perserne et system for å forvalte grunnvannet, inkludert ''[[Qanat|qanatsystemet]]''. I byen [[Gonabad]] er en qanat laget 700 år f.Kr. fortsatt i bruk; den er med opp til 360 meter dyp og lengde på 45 km en av de største. Kebar-dammen nær [[Qom]] ble oppført på 1300-tallet, er 26 meter høy og krummet som en modern dam. Landets elver har ujevn vannføring og noen elver renner ut i det indre av landet uten å nå havet.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Dams, Drought and Water Shortage in Today’s Iran|publikasjon=Iranian Studies|doi=10.1080/00210862.2016.1241626|url=https://www.cambridge.org/core/journals/iranian-studies/article/abs/dams-drought-and-water-shortage-in-todays-iran/2AC176F00FDA0AADF74D10154997D2FA|dato=2016-11|fornavn=Farhad|etternavn=Yazdandoost|serie=6|språk=en|bind=49|sider=1017–1028|issn=0021-0862|besøksdato=2025-08-11}}</ref>
Landet har på 2000-tallet opplevd tørke og betydelig vannmangel. I 2025 var det i flere store byer demonstrasjoner på grunn av vannmangelen. Myndighetene har for en stor del forsøkt å løse problemet med dypere brønner samt nye reservoarer. Ifølge [[Foreign Policy|''Foreign Policy'']] er en del av problemet korrupsjon og vanstyre.<ref>{{Kilde www|url=https://foreignpolicy.com/2025/08/07/iran-water-crisis-drought/|tittel=Iran’s Taps Are Nearly Empty|besøksdato=2025-08-11|dato=2025-08-11|fornavn=Nik Kowsar, Alireza|etternavn=Nader|språk=en-US|verk=Foreign Policy}}</ref> Grunnen i Teheran har sunket opp til 20 cm årlig på grunn av synkende [[grunnvann]]. Vannmangelen er et vesentlig problem i [[Isfahan]] og Teheran og mange mindre byer.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dw.com/en/irans-water-crisis-leads-to-alarming-ground-collapse/a-69405927|tittel=Iran's water crisis leads to alarming ground collapse – DW – 06/19/2024|besøksdato=2025-08-11|språk=en|verk=dw.com}}</ref> Vannforbruket i Iran ansees (per 2018) ikke for å være bærekraftig.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Urban Water Issues in the Megacity of Tehran|url=https://doi.org/10.1007/978-981-10-8947-3_16|utgiver=Springer|oppslagsverk=Urban Drought: Emerging Water Challenges in Asia|dato=2019|besøksdato=2025-08-11|isbn=978-981-10-8947-3|side=263–288|doi=10.1007/978-981-10-8947-3_16|språk=en|fornavn=Ali|etternavn=Ardalan|redaktørfornavn=Bhaswati|redaktøretternavn=Ray}}</ref> Historisk har Iran lenge hatt et godt fungerende system for vannforvaltning. Minst 1000 år f.Kr. utviklet perserne et system for å forvalte grunnvannet, inkludert ''[[Qanat|qanatsystemet]]''. I byen [[Gonabad]] er en qanat laget 700 år f.Kr. fortsatt i bruk; den er med opp til 360 meter dyp og lengde på 45 km en av de største. Kebar-dammen nær [[Qom]] ble oppført på 1300-tallet, er 26 meter høy og krummet som en modern dam. Landets elver har ujevn vannføring og noen elver renner ut i det indre av landet uten å nå havet.<ref name=":32">{{Kilde artikkel|tittel=Dams, Drought and Water Shortage in Today’s Iran|publikasjon=Iranian Studies|doi=10.1080/00210862.2016.1241626|url=https://www.cambridge.org/core/journals/iranian-studies/article/abs/dams-drought-and-water-shortage-in-todays-iran/2AC176F00FDA0AADF74D10154997D2FA|dato=2016-11|fornavn=Farhad|etternavn=Yazdandoost|serie=6|språk=en|bind=49|sider=1017–1028|issn=0021-0862|besøksdato=2025-08-11}}</ref>
Iran er et fjellrikt land som for en stor del består av enhøyslette med ørkener og stepper, omgitt av høyefjell. Mesteparten av Iran har et tørtkontinentalt klima med varme somrer og kjølige vintrer. Deler av landet harsubtropisk klima. Lavland finnes stort sett bare som smale striper langs kystene. Lavlandet i sørvest har milde vintrer og varm, fuktige somrer.[6][7] Store deler av landet er goldt.[8] Betydelige deler av landet består av ørken og saltflater (kavir) og er tilnærmet ubebodd. Mest folk bor i nord og nordvest. Landet er dominert av to fjellkjeder:Zagrosfjellene i nordvest og langs den persiske gulf ogElburzfjellene i nord langs det Kaspiske hav.[9]
Iran er multietnisk og flerspråklig der språk og religion er viktigste etniske kjennetegn.Persisk-talende, tyrkisk-talende iranere,kurdere og arabere (hvorav noen snakker persisk) er betydelige folkegrupper. Persisk-talende er i klart flertall, men danner ikke enhetlig etnisk gruppe. Praktisk talt alle innbyggere ermuslimer ogsjiaislam er den største religionen med rundt 90 % av innbyggerne.[9][25][26][27][28] Det er en liten minoritetjøder på anslagsvis 25 000 (i 2006).[29] Rundt år 1900 hadde Persia anslagsvis 50 000 jødiske innbyggere.[30] Mange armenere innvandret på 1600-tallet og som flyktninger i forbindelse medfolkemordet på armenerne under første verdenskrig.[31]
Det offisielle språket i Iran erpersisk, syv flere språk er offisielt anerkjente regionale språk:Aserbajdsjansk,kurdisk,lori,mazandarani,gilaki,balochi ogarabisk.[32][33][34][35][36] Gammel persisk kultur samt det persiske språket ble fra rundt 1900 ansett som grunnlag for nasjonal identitet. Den islamske revolusjonen og oppløsningen av Sovjetunionen forsterket ambisjoner blant etniske grupper i Iran.[28]
Olje har vært et viktig innslag i landets økonomi siden 1908. Rundt år 2000 utgjorde oljeeksport 26 % av landets BNP. Per 2013 ble det anslått at 40 % av forekomstene var utviklet.[37]
Landets navn
Imiddelpersisk ble området kalt Ērān eller Aran og skriver seg trolig fra en stamme som kalte seg Aria fra landet Arian eller Ariana (ariernes land). I Europa og USA ble landet kalt Persia et navn tatt i bruk av grekere basert på området som utgjør provinsenFars (Pars eller Persis på gresk).[38] I 1935 gikk landet offisielt bort fra Persia som navn.[7]
Geografi
Iran er et fjellrikt land som for en stor del består av enhøyslette med ørkener og stepper, omgitt av høyefjell. Den sentrale høysletta, Zagrosfjellene i sør og fjellene i nord utgjør Irans tre hoveddeler. Lavlandet er stort sett bare smale striper langs kystene.[7] Irans laveste punkt er 28 meter under havnivå ved det kaspiske hav og høyeste punkt er 5610 meter over havet.[39] Teheran ligger på sørskråningen avElburzfjellene med en gjennomsnittshøyde over havet på rundt 1 500 meter.[7] Omkring halvparten av befolkningen bor i tilknytning til de to store fjellkjedene, Elburz og Zagros. Resten av befolkningen er spredd over et stort område med flere av landets historisk og kulturelt viktige byer i utkanten av ørkener.[40]
Beliggenhet og grenser
Iran grenser til Irak (Kurdistans regionale regjering), Armenia, Aserbajdsjan (Nakhitsjevan autonome republikk), Turkmenistan, Afghanistan, Pakistan og Tyrkia. Den lengste grensen er mot Irak og strekker seg over mer enn 1 300 kilometer I sør er kysten mot den persiske gulf ogOmanbukta på over 2 000 kilometer, mens kysten motDet kaspiske hav er over 600 km. I nord, vest og sør følger grensene i stor grad terrengformasjoner. Grensene i øst er trukket som rette streker med lite hensyn til terrenget. Iran regnes som del avMidtøsten/Det nære østen ogVest-Asia.[38][41]
Landformer
Irans landskap er preget av røffe fjellrekker som deler forskjellige basseng eller platå fra hverandre. De folkerike vestlige delene er mest fjellrike medZagrosfjellene ogAlborzfjellene. Sistnevnte ligger på rundt 3 000 meters høyde og har Irans og Vest-Asias høyeste punktDamavand på 5 607 moh. Alborzfjellene danner et belte på omkring 100 km bredde gjennom hele det nordlige Iran og har flere aktive vulkaner. I nordøst mot grensen til Turkmenistan fortsetter disse som fjellene Kopet Dag. ElvenSefid Rud passerer gjennom en åpning i Alborzfjellene og danner et elvedelta i Kaspihavet nær byenRasht. Zagrosfjellene ligger på rundt 3 500 meter med høyeste topp på nær 5 000 meter. Den østlige del består hovedsakelig av ubebodd ørkenbassenger med en og annen saltsjø. Det iranske høylandet omfatter geologisk Afghanistan.[3][7][8][38][42]
Det sentral indre området av landet består av et platå på 900–1 500 meter over havet, og dette platået er nesten helt innesluttet av fjell bortsett fra i øst der lavlandsområdet fortsetter inn i Pakistan og Afghanistan. Platået utgjør omtrent halvparten av Irans areal. En stor del av platået er ufruktbar ørken særlig den store saltørkenen og den store sandørkenen. Det finnes noen fruktbare daler på platået. Saltholdig og derfor udyrkbar jord er vanlig i det sentrale og østlige Iran. Karun er den største elven og har utspring i Zagrosfjellene og utløp vedKhorramshahr i gulfen.Khuzestan-sletten inngår i Mesopotamia-sletten. Langs Det kaspiske hav nord for fjellene er det en smal, fruktbare stripe land (til delsmarskland og til dels under havnivå) som tilhører Iran. Det kaspiske hav er uten avløp og er saltholdig. Øst for det kaspiske hav inngår deler av den turkmenskesteppe, de relativt fruktbare Gorgan-slettene, i Iran.[3][7][9][38][42]
Omkring 50 % av arealet er ørken.[43] SandørkenenDasht-e Lut i sørøst er over 50 000 km² stor, og nord for denne saltørkenenDasht-e Kavir som er rundt 77 000 km². Vannet som renner fra fjellene i vårsesongen tørker raskt opp.[38][42][44] Den sterkt saltholdigeUrmiasjøen ligger helt i nordvest. Urmiabekkenet egner seg godt til dyrking av hvete, bygg og bomull.[45]
De eneste store slettene finnes langs kysten motDet kaspiske hav og ved den nordlige enden avPersiagulfen, hvor Irans grense følger utløpet til Arvand-elven (Shatt al-Arab). Mindre, usammenhengende sletter finnes langs den gjenværende kysten av Persiagulfen,Hormuz-stredet ogOmansjøen. Det er lite fruktbart lavland, størst areal erKārūn-elvens basseng iKhuzestan.[46]
Landet er utsatt for jordskjelv og dette har også i moderne tid ført til store ødeleggelser. Jordskjelvet iKhorasan i 1968 tok 20 000 liv.[3][7][38][42] Over 40 000 omkom i jordskjelvet i Bam i 2003 (styrke 6,6 påRichters skala) og omtrent like mange ved jordskjelvet i Gilan-provinsen i 1990 (styrke 7,7).[50][51]
Klima
Mesteparten av Iran har et tørtkontinentalt klima med varme somre, til dels svært varme, og kjølige eller kalde vintrer. Deler av landet harsubtropisk klima. Lavlandet i sørvest har milde vintrer og varm, fuktige somrer. Bortsett fra de vestlige områdene og kysten i nord er landet tørt. Nedbøren faller for en stor del i de høye fjellene.[7][52] Omtrent 88% av landets areal er tørre eller halvtørre områder. Årsnedbør i gjennomsnitt for hele landet ligger på rundt 250 millimeter, noe som er en tredjedel av det globale gjennomsnittet. Zagrosfjellene hindrer fuktig luft (som stort sett kommer fra vest) å nå de sentrale, østlige og sørlige delene av landet.Lut-ørkenen er et av de varmeste stedene på jorden. Om sommeren kan temperaturen komme opp i +50⁰C i deler av landet.[6][39][53][54] I fjellene kan vintrene være kalde med betydelig snøfall.[55][56] Fjellene nord for Teheran er ofte snødekte og har skianlegg.[57] Omtrent 14 % av landets areal er kjølig høyfjellsklima.[40]
Varmere klima har i Iran gitt seg utslag blant annet i mer alvorlig tørke, og innskrumping av elver og innsjøer.Urmia-sjøen, den største innsjøen i Midtøsten, har som følge av tørke og vannforbruk skrumpet betraktelig inn etter 2000 og kan forsvinne rundt år 2030. Overutnyttelse av vann og tørke kan føre til atZayandeh Rud (en elv sentralt i landet) ogHamunsjøen (øst i landet) forsvinner.[39][58]
Nedbør
Det iranske klimaet er hovedsakelig tørt eller halvtørt, men subtropisk langs kysten av Det kaspiske hav. Mesteparten av Iran har et tørt klima medstepper ogørken. Store deler av Iran får 100 millimeter eller mindre årlig (ned mot 50 millimeter i noen sentrale og østlige ørkenområder) og gjennomsnitt for hele landet er 250 millimeter. Det sentrale platået er tørt med svært varme somrer og kalde vintre med snø i høyfjellet. I de sørlig lavlandsområdene er det varmt hele året og med bare få og tilfeldige regnbyger.[3][6][39][53][54] 30 % av nedbøren faller som snø. Omtrent 70 % av nedbøren fordamper igjen.[40]
Nedbøren faller hovedsakelig mellom oktober og mai, med desember som den mest nedbørsrike og juli som den tørreste. Ørkenene Dasht-e Kavir og Dasht-e Lut får 50 millimeter nedbør årlig mens kysten av Det kaspiske hav har et fuktig klima med 1 500 millimeter årlig i gjennomsnitt. I noen nordlige kyststrøk faller det opp 2000 millimeter. Klimaet i kystområdene ved det kaspiske hav er svært ulikt resten av landet.[6][39][53][54]Abadan får årsnedbør på 200 millimeter.[7]
Smeltevann fra høyfjellet forsynet platået med vann i våronna og fornyer grunnvannet som gjør det mulig med kunstig vanning resten av året.[3] Uttaket av vann til kunstig vanning og til byene utgjør en stor del av den årlige tilførselen fra nedbør noe som gjør Iran til et av landene i verden der ferskvannsressursene er mest utnyttet.[59]
Temperatur
I det østlige Iran har det vært målt opp mot 50 °C, noe som er blant de høyeste i verden.[3]Lut-ørkenen er et av de varmeste stedene på jorden.[6][39][53][54] Langs gulfkysten kan det forekomme temperaturer opp mot 50 °C, mens Teheran kan ha temperaturer over 40 °C om sommeren.[60] I januar er Teheran kaldere enn London.[3]
Klimaet i Teheran er varmt (årsmiddel 17 °C) og tørt (230 mm nedbør årlig i gjennomsnitt), og fjellene i hindrer fuktighet fraDet kaspiske hav å nå byen.[61] I juli ligger temperaturen i Teheran normalt mellom 26 °C og 37 °C (gjennomsnittlig maksimum), mens i januar er gjennomsnittlig minimum -1 °C.[62][63]Abadan har middeltemperatur i januar på 12 °C og 36 °C i juli.[7] Lavlandet i sør er svært varmt om sommeren, som regel med høy luftfuktighet og uten regn.[64]
Langs kysten av Kaspihavet og i Alborzfjellenes nordskråning er det frodig vegetasjon, det er også tett skog i fjellene i vest, ellers har landet lite vegetasjon.[7] Rundt det kaspiske hav og langs Elburzfjellenes nordside faller det 1 000 til 1 300 millimeter nedbør årlig der nordskråningene er dekket av løvskog som eik, alm, ask og lønn samtalbizia julibrissin som bare finnes der. Fjellenes tørre sørskråningen har buskvekster. I det kaspiske lavlandsområdet er det nesten tropisk vegetasjon.[3] På den fuktige nordskråningen av Alborzfjellene vokser løvtrær, men ikke barskog. På saltsteppene vokserhalofytter. Ved gulfen er det dadler og andre frukttrær. Steppene og halvørkenen har spredt plantevekst med kurvplanter sommalurt og erteplanter.[60]
Rundt 10 % av landet er dekket av skog. Den økonomisk drivverdige skogen er særlig i Zargos-fjellene og ved det kaspiske hav.[3]
Dyreliv
De fleste store dyr erpalearktiske blant annetbjørn,gaupe,villsvin oghjort. En tigerart holder til i skogene i nord. Det finnes dyr typisk for indisk og afrikansk fauna. Tidligere fantesløver og disse ble trolig utryddet på 1930-tallet.Vestasiatisk muflon ogbesoargeit finnes i fjellene. På stepper og i halvørken finnes blant annet ulv,sjakal,hyene og rev.Kamel ogdromedar er husdyr. Landet har rikt fugleliv. Det finnes rundt 100 arter krypdyr.[3][60]
Fisk
Laks og stør i det kaspiske hav regnes som delikatesser, særlig kaviaren som er en verdifull eksportvare. Mulle, havabbor, sardiner og reker i Gulfen har vært lite utnyttet økonomisk.[3]
Kart over IranDen armenske St. Johannes kirke iSohrol, opprinnelig fra 500–600-tallet, gjenoppbygd i 1840.
Etniske regioner i IranBasaren iTabriz, hovedbyen i Irans aserbajdsjansk område. Basaren er påUNESCOs verdensarvliste.
Iran er multietnisk der språk og religion er viktigste etniske kjennetegn. Persisk-talende, tyrkisk-talende,kurdere og arabere (hvorav noen snakker persisk) er betydelige grupper. Persisk-talende er i klart flertall, men danner ikke enhetlig etnisk gruppe. Persere som etnisk gruppe utgjør rundt 65 % av befolkningen (noen kilder oppgir 50 % og nevner blant annetmazandaraniene med 8 % som en egen gruppe[77]), kurdere rundt 6–7 % og tyrkere/aserbajdsjanere utgjør rundt 16 % (noen kilder oppgir 24 %[77]:300), og arabere 2 %. Azeri elleraserbajdsjansk er en dialekt avtyrkisk. Omkring 100 000 iranere lever ennomadisk livsstil. På 1920–1930-tallet presset sentralregjeringen på for at nomadene skulle ha fast bosted. Nomader finnes i flere av de store folkegruppene.[9][25][26][27][28][78]Sunnimuslimene er en religiøs minoritet. Statistikk over religiøs tilhørighet er sikrere og lettere tilgjengelig enn tall for etniske grupper. Tallene er avhengig av hvordan gruppene deles inn. Anslagene for tyrkisk/aserbadsjansk varierer og er opp til 35 % blant aktivister. Mange etniske tyrkiske sjiamuslimer er assimilert inn i den persiske kulturen.[77][79]
UnderReza Pahlavi ble persisk språk og etnisitet prioritert og politikken tok sikte på gjøre minoritetene persiske. Under etterfølgerenMuhammed Reza Pahlavi (fra 1941) ble forsøkene på assimilering av minoritetene moderert, samtidig opprettholdt sjahen ideen om en felles, enhetlig persisk nasjonal identitet. Etter den islamske revolusjonen i 1979 ble myndighetene mer imøtekommende overfor minoritetene og ifølge grunnloven har alle like rettigheter uavhengig av folkegruppe, religion, språk eller hudfarge.[78][80]
Lurere bor hovedsakelig i vest i Iran og utgjør rundt 6 % av befolkningen. Balutsjerne utgjør omkring 2 % av den samlede befolkningen og de bor særlig i det tørre sørøstlig området mot grensen til Pakistan. Balutsjerne har dels opphav i nomadiske stammer som flyktet sørøstover fraKerman på 1100-tallet. De etniske mazandaraniene holder særlig til iMazandaran-provinsen og er etnisk nært relatert til naboprovinsen Gilan og språketgileki.Turkmenske folkegrupper er tradisjonelt nomadiske eller gårdbrukere og holder særlig til å slettene ved grensen til Turkmenistan.[9] Den kristne armenske minoriteten bor spredt og har opprettholdt sin identitet gjennom språk og institusjoner.[81]
Antallet, prosent og definisjoner på de forskjellige iranske folkegruppene er omstridt, er de største etniske gruppene i Iranpersere (51 %),kurdere (18 %)[82],aserbajdsjanere (16 %)[83],gilaker ogmazandaraner (8 %),lurere (6 %),arabere (3 %),balutsjer (2 %),turkmenere (2 %),qashqaier (tyrkisktalende),armenere,jøder,assyrere og andre.[b]CIA factbook 2012 oppgir 16 % aserbajdsjanere og 10 % kurdere.[84] Den amerikanske forskeren Brenda Shaffer anslo i 2000 at 25-30 % av innbyggerne er etniske aserbajdsjanere. Shaffer viser til kartlegginger fra før Pahlavi-regimet der andelen tyrkisk språklige i landet ble anslått til en tredjedel.[85]
Praktisk talt alle innbyggere er muslimer. Sjia-islam er den største religionen (rundt 90 % av innbyggerne), mens kurdere, balutsjere, arabere og talysjere i hovedsak er sunni-muslimer. De tyrkisk-talende er i hovedsak sjia. Iranssigøynere er muslimer. Denarmenske minoriteten er kristne. En liten minoritet bekjenner seg tilzoroastrisme.Balutsjere snakker en språk nært beslektet medpasjto.[9][25][26][27][28]
Mange armenere innvandret på 1600-tallet og som flyktninger i forbindelse medfolkemordet på armenerne under første verdenskrig. Armensk språk ble undertrykt fra 1930-tallet av.[31] Det er anslagsvis 100 000 til 200 000 armenske kristne i Iran.[79]
Etniskeaserbajdsjanere regnes som den største ikke-persiske folkegruppen i Iran og deres tradisjonelle leveområder i Iran kalles Aserbajdsjan og sett fra republikkenAserbajdsjan kalles de iranske området for Sør-Aserbajdsjan. Etniske aserbajdsjanere i Iran har også vært omtalt som tyrkere eller som aserbajdsjanske tyrkere.[85] Undersafavid-dynasitet var aserbajdsjansk utbredt og ble brukt ved hoffet, i offisiell korrespondanse og i hæren, samt litterært også av forfattere som ellers brukte persisk.[86] IØst-Aserbajdsjan er de fleste etniske aserbajdsjanere som snakker ettyrkisk språk.[87][88][89] Tyrkisk-talende iranere finnes i store deler av Iran, blant annet i Teheran,Qom ogSaveh. De tyrkisk-talende iranere antas å ha bakgrunn i persisk-talende grupper som tok i bruk tyrkisk etter invasjon av tyrkiske grupper.[9]
Kurdere
Av rundt 18 millioner kurdere bor det flest i Tyrkia (8 millioner), Iran (omkring 5 millioner) og Irak (3 millioner). Opphavet til den kurdiske befolkningen i Iran er usikker. Fra den arabiske erobringen av Iran (600-tallet) har betegnelsen kurder blitt brukt om folkegrupper i det vestlige Iran og kulturelt relaterte grupper.[90] Noen kilder oppgir 7 % kurdere og 2 % lurere av Irans samlede befolkning.[91]Khomeini drev etter maktovertakelsen i 1979 kampanje for å integrere kurderne i den iranske staten[92] og Khomeini la vakt på enhet basert islam slik at etnisk tilhørighet var underordnet. Kurderne støttet for en stor del den islamske revolusjonen. Kurderne i Iran har ikke oppnådd samme selvstendige status som kurderne i Irak. Varianter avkurdisk språk er bare delvis innbyrdes forståelig. Etnisk er er kurderne relaterte til perserne, men klart adskilt fra arabere (som snakker etsemittisk språk) og tyrkere.[90] Kurdisk fikk status som offisielt språk i 2005.[78] Kurderne bor tradisjonelt i vest ved grensen mot Irak og Tyrkia (provinsene Vest-Aserbajdsjan,Kurdistan ogKermanshah), og er hovedsakelig sunnimuslimer med en andel sjiamuslimer i Kermanshah. I nordvest bor aserbajdsjanere og kurdere til dels i blandede byer og landsbyer.[87][88][89] På 1500-tallet tvang safavidene en del kurdere til å flytte tilKhorasan-provinsen for bidra i kampen mot usbekiske og turkmenske styrker;[81] det bor omkring en en halv million kurdisktalende i Khorasan. Det fleste kurdere i Iran snakker det kurdiske språketsorani også kalt sentralkurdisk.[78]
Arabere
Etnisk arabere utgjør omkring 2–3 % av landets totale befolkningen og de bor særlig iKhuzestan. De er kjennetegnet ved at brukerarabisk og det er uklart om de har bakgrunn i innvandring fraden arabiske halvøy.[9][25][26][27][28] En god del av etniske araberne er sjiamuslimer, øvrige er sunnimuslimer.[77] Khuzestan fikk store ødeleggelser underIran-Irak-krigen.[93]
Jøder
Det er en liten minoritet jøder på anslagsvis 25 000 (i 2006).[29] Rundt år 1900 hadde Persia anslagsvis 50 000 jødiske innbyggere.[30] Jødenes historie i Iran antas å gå tilbake til år 600 f.Kr. og eksil iBabylon. Jødenes situasjon ble vanskeligere da sjia ble statsreligion på 1500-tallet og bedret seg med grunnloven av 1906. Det har vært lite migrasjon blant iranske jøder og den jødiske befolkningen er for det mest etterkommer av det opprinnelige jødiske samfunnt i Iran.[31][94][95] Det jødiske samfunnet i Iran regnes som det eldste utenfor Israel og det største i Vest-Asia utenfor Israel. I den før-islamske tiden bosatte jøder seg fritt i Persia. IfølgeBenjamin av Tudela var det 600 000 iranske jøder på 1100-tallet.Alliance Israélite Universelle oppgir at det undersafavidene var rundt 100 000 jøder og på 1940-tallet 100 000 til 120 000. På 1950-tallet var det betydelig utvandring til Israel og antallet var redusert til 60 000 på 1960-tallet. Jødene bor hovedsakelig i storbyene Teheran, Shiraz og Isfahan. Jødene i Iran snakker persisk eller andre iranske språk ispedd noen hebraiske lånord;hebraisk brukes ellers bare liturgisk. De har oversatt sine bønner til persisk og gir til dels persiske navn til sine barn. Myndighetene skiller offisielt mellom jødisk religion, som er anerkjent, ogsionisme, det politiske grunnlaget forIsrael som myndighetene ikke anerkjenner.[81]
Språk
Majoriteten av Irans befolkning snakker et av de iranske språkene, men barepersisk er offisielt språk og de fleste behersker persisk. Rundt 35-50 % av befolkningen har et annet språk eller en persisk dialekt som førstespråk. I 1981 ble det anslått at 60 % av befolkningen ikke kunne lese og skrive. Et stort antall språk er kjent fra tiden omkring den islamske erobringen.[3][9][85] Betegnelseniransk brukes både om hele nasjonen og om de språkene som størstedelen av innbyggerne snakker.[85] I forbindelse med grunnloven av 1905 ble persisk erklært som offisielt språk.[80]
Aserbajdsjansk (også kalt azeri) er ettyrkisk språk og tilhører ikke den indoeuropeiske språkfamilien. De tyrkiske språkene er for en stor del innbyrdes forståelige. Aserbajdsjansk snakkes av omkring 7 millioner i republikkenAserbajdsjan og 10–20 millioner i Iran. Det er en viss dialektforskjell mellom aserbajdsjansk i de to landene. I Iran skrives aserbajdsjansk med det arabiske skrifttegn, mens republikken Aserbajdsjan har brukt latinske bokstaver siden oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Iran er det landet med fleste aserbajdsjansk-talende. Provinsene Øst-Aserbajdsjan, Vest-Aserbajdsjan og Ardabil er hovedsakelig befolket av etniske aserbajdsjanere.[85][99][100][101]
Araberne bor tradisjonelt iKhuzestan og langs gulfen og er hovedsakelig sjiamuslimer. Perserne bor tradisjonelt på den sentrale høysletten og er hovedsakelig sjiamuslimer. Gilaker og mazandaraner er hovedsakelig sjiamuslimer. Balutsjerne er hovedsakelig sunnimuslimer. Turkmenerne snakker et tyrkisk språk og er hovedsakelig sunnimuslimer. Lurernes språk er beslektet med persisk og kurdisk, lurisk kan regnes som en dialekt av persisk.[60][87][88][102] Landet har en liten minoritet sigøynere ellerromani.[103] I Qazvin-provinsen lever noen hundretusen av tat-folk som snakker et iransk språk beslektet med talysj (i provinsene Ardabil og Gilan) ogmazandarani. Disse er delvis innbyrdes forståelige med persisk.[104][105]
Myndighetene har ikke gjennomført folketellinger med sikte på å kartlegge de etniske gruppene og antall og andeler er basert på anslag. Gruppering basert på språk kan være vanskelig på grunn av dialektforskjeller innenfor persisk. En del etniske arabere bruker persisk språk. Vanligvis er språk og religion de viktigste skillelinjene. Moderniseringen av landet har til dels medvirket til å viske ut skillet mellom noen etniske grupper.[87][88] Det er stor usikkerhet om antallet personer i hver etnisk gruppe. Iranske myndigheter har en tendens til å overdrive antallet etniske persere (for å gi inntrykk av en klar persisk majoritet) ved å gi lave anslag på andre grupper, særlig aserbajdsjanere. Aserbajdsjanske politiske grupper, særlig i nabolandet republikken Aserbajdsjan, har tendens til overdrive antallet aserbajdsjanere for å gi inntrykk av en betydelig folkegruppe.[85]
Minoritetenes kulturelle og politiske rettigheter har vært begrenset både under Pahlavi-dynastiet (1921–1979) og under islamske republikken (fra 1979). Under presidentMuhammed Khatami kom myndighetene krav fra etniske grupper i møte. Etableringen av den selvstendige republikken Aserbajdsjan etter oppløsningen av Sovjetunionen styrket etniske aserbajdsjaneres identifisering med den etniske gruppen. Iranske myndigheter har fryktet et sterkt Aserbajdsjan og har derfor støttetArmenia i konflikten omNagorno-Karabakh.[85]
Genetiske undersøkelser av utvalg av personer fra de forskjellige folkegruppene viser at Irans folkegrupper er svært like genetisk. Analysene avdekket at iranere har en del genetiske likhetstrekk med grekere, makedonere og italienere. Undersøkelsen viste samtidig en tydelig genetisk avstand til andre asiatiske folkegrupper inkludert tyrkere.[106]
De to største språkene, persisk ogaserbajdsjansk, er ikke beslektet. Persisk er det største språket og er beslektet med kurdisk.[107][108][109][110] og noen av mindre språkene i Iran, samturdu som brukes blant annet i Pakistan og er beslektet medpashto[111][112] som brukes i Afghanistan, ogossetisk som brukes blant annet iGeorgia.[113][114]
Bosetting
Bosettingen er svært ujevnt fordelt. Ørkenene og de massive fjellene er svært tynt befolket og til dels ubebodd. Størst folketett er i Teheran med omland, i det nordvestlige hjørnet, lans grensen mot Irak og iShiraz med omland. I det indre og nær grensen mot Pakistan og Afghanistan er det tynt befolket og del ubebodd. Langs Zagros-fjellene ligger en rekke gamle byer, særlig Isfahan, Hamadan og Shiraz. Tradisjonelt hadde iranske byer et befestet citadell, en basar og et herberge for karavaner. Personer av ulikt etnisk bakgrunn har bodd i forskjellige bydeler. De større byene er til dels anlagt etter vestlig mønster.[3] Tidlig på 1800-tallet var omtrent halvparten av befolkningennomader. Rundt år 1900 var 20–30 % nomadiske og ved folketellingen i 1976 var 6 % (2 millioner) klassifisert som ikke-bofaste.[43]
Fra 1930 økte byenes andel av befolkningen fra 20 % til nær 50 % i 1976. Teheran er den suverent største byen med nær fem ganger så stor befolkning i byområdet som den nest største.[43]Mashhad er nest største by. Andre store byer erIsfahan,Karaj,Shiraz,Tabriz ogQom.[7]
Teheran med omland har 18 % av landets befolkning, 30 % av industrisysselsettingen, 30 % av engros- og detaljhandelen, 44 % av finansbransjen og 50 % av alle statstjenestemenn. Befolkningstettheten i Teheran-provinsen er på over 500 innbyggere/km2. Teheran med omland har vokst fra rundt 1,5 millioner innbyggere i 1959 til over 12 millioner.[115][116][117]
Befolkningsvekst
Befolkningsutviklingen i Iran 1880–2016
I 1900 hadde landet knapt 9 millioner innbyggere hvorav 27 % bodde i byer og landbruket utgjorde 65 % av landets økonomi. Mindre enn 5 % kunne lese og skrive i 1900.[118] Irans befolkning økte mye i siste halvdel av det 20. århundre, fra 17 millioner i 1950 til 66 millioner i 2000. Den naturlige folkeveksten har vært uvanlig stor med for eksempel 3,7 % i 1985–1990 og skyldes høye fødselstall og liten dødelighet. Dette har gitt landet en ung befolkning, i 1986 var 45 % av innbyggerne under 15 år.[60] I 2006 bodde 64 % av befolkningen i byer.[118] Den kraftige veksten avtok fra 1990-årene av.
Befolkningsveksten nådde et høydepunkt i 1986 da den var på 3,4 %, men etter det har den falt vesentlig. I 2001 var den årlige veksten på 1,2 % og i 2008 var den sunket til 0,8 %. Tallet for barn per kvinne (bpk) sank i perioden 1986 til 2001 fra 7 til under 3, og i 2008 var det ifølgeCIA World Factbook sunket til 1,7 bpk (lavere enn for eksempel Norge, Danmark, Australia og USA).[66] I perioden 2010-2015 var det folkevekst i byene (nær 2 % vekst årlig) og nedgang på landsbygda (nær 1 % fall årlig).[9]
Det store fallet henger sammen med flere familieplanleggingsprogram fra slutten av 1980-tallet, som har fått sterk støtte fra de religiøse lederne. Kvinner ble blant annet oppfordret til å vente tre år mellom hver fødsel og å føde maksimalt tre barn. I 1993 vedtok regjeringen å trekke deler av den økonomiske støtten fra ektepar som fikk mer enn tre barn. Befolkningen har også siden 1990-tallet hatt forholdsvis god tilgang påprevensjon, og både menn og kvinner må gjennomgå kurs/veiledning om prevensjon før de får tillatelse til å gifte seg. En kraftig nedgang i analfabetismen er også en medvirkende årsak. Fra 1970 og til 2000 økte antallet lesedyktige menn fra 48 % til 84 %, og antallet lesedyktige kvinner økte fra 25 % til 70 % i den samme perioden.[119]
Utviklingen i folketallet fra år 1880 og frem til år 2050
tall fra og med 2020 er basert på prognoser fra FN(medium variant).[123]
Religion
Den persiske religionen var tradisjoneltzoroastrisk frem til 800-tallet, da araberne innførteislam, som siden da ble den styrende religionen. En del zoroastriske prester (mager eller magis) flyktet fra den islamske ekspansjonen til India. Disse kallesparser og lever et isolert liv i en del av Bombay.
De fleste iranere er i dag muslimer og 89–90 % tilhører densjiaislamske grenen avislam, den offisielle statsreligionen. Rundt 8 % hører til densunniislamske grenen, som dominerer ellers i den muslimske verden, det er særlig kurdere, etniske arabere og etniske turkmenere som er sunnimuslimer. Ikke-muslimske religiøse minoriteter i Iran inkludererbahai,zoroastrisme,jødedom og armenske og assyriske kristne. Kristendom, jødedom og zoroastrismen (til sammen 0,2 % av befolkningen) er etter grunnlovens paragraf 13 offisielt anerkjent som minoritetsreligioner, har reserverte seter i parlamentet og kan - med sterke begrensninger - praktisere sin tro. I 1980 var det rundt 40 000 medlemmer av zoroastrismen. Zoroasterne anser seg som bærere av den iranske arven.[3][7][9][81] Bahai er en ikke godkjent minoritetsreligion, blir motarbeidet av myndighetene og har blitt forfulgt i noen perioder. I 1981 var det rundt 80 000 bahaier (300 000 per 1997 ifølgeKari Vogt[79]), 90 000 jøder, 280 000 armenere og 45 000 i andre kristne retninger. I 1981 var det rundt 80 000 bahaier (300 000 per 1997 ifølge Kari Vogt[1]), 90 000 jøder, 280 000 armenere og 45 000 i andre kristne retninger. Siden denne tid har antallet kristnekonvertitter økt kraftig, og ulike anslag antyder at det nå finnes mellom 800 000 og 1 million kristne i landet, hvorav majoriteten er konvertitter fra islam.[124][125] En meningsmåling utført av det nederlandske forskningsinstituttetGAMAAN i 2020 viste at 1,5 % av iranere identifiserte seg som kristne, noe som antyder at tallet kan ligge over én million i en befolkning på nær 90 millioner.[3]Sufisme blir kritisert av myndighetene som en forvansking av islam. Innenfor sjia ererfan en godt utviklet mystisk tradisjon,[79]
Mashhad, med den åttende imams grav, mottar et stort antallpilegrimer hvert år. Fātimah bint Mūsā' al-Kādhims grav iQom regnes som en av helligste stedene i sjiaislam. Qom er også et viktig teologisk lærested.[126]
Trosfrihet og forfølgelse av religiøse minoriteter
Til tross for at Irans grunnlov anerkjenner enkelte religiøse minoriteter - som armenske og assyriske kristne, jøder og zoroastriere - er trosfriheten i praksis sterkt begrenset. Den islamske republikken Iran diskriminerer og forfølger religiøse minoriteter, spesielt kristne konvertitter fra islam, bahá’íer og sunnimuslimer.
IfølgeWorld Watch List, en årlig oversikt utarbeidet av organisasjonenÅpne Dører, er Iran rangert som et av de ti verste landene i verden når det gjelder forfølgelse av kristne.[127] Kristne konvertitter fra islam regnes av staten som "frafalne" og utsettes ofte for overvåkning, husransakelser, arrestasjoner og lange fengselsstraffer. De blir gjerne anklaget for spionasje eller vagt definerte «trusler mot nasjonal sikkerhet». Flere kristne sitter fengslet uten rettssak, og det rapporteres om mishandling, tortur og isolasjon.
Selv om dødsstraff for frafall fra islam (apostasi) ikke er eksplisitt nedfelt i iransk straffelov, åpner landets domstoler for henvisning til islamsk rettspraksis (sharia) og fatwaer, noe som i prinsippet kan føre til dødsdom. En slik dom ble gitt til pastor Mehdi Dibaj i 1993, men etter internasjonalt press ble han løslatt – bare for å bli funnet drept noen måneder senere. Kort tid etter ble også pastor Haik Hovsepian Mehr, som hadde arbeidet for Dibajs løslatelse, drept under uklare omstendigheter, og mange anser drapet som en målrettet likvidasjon.[128]
Selv om enkelte armenske og assyriske kirker fortsatt får holde gudstjenester på sine respektive språk, er de underlagt strenge restriksjoner og har ikke lov til å ta imot konvertitter. Kristne gudstjenester på persisk er ulovlige og kan føre til arrestasjoner og straffeforfølgelse.[129] Barn av konvertitter blir automatisk registrert som muslimer og risikerer problemer dersom de uttrykker en annen tro.
OrganisasjonenArticle18 dokumenterte i 2024 og 2025 flere tilfeller der kristne ble dømt til fengsel eller piskeslag for sin trosutøvelse. Rapportene viser at iranske domstoler regelmessig straffer konvertitter uten bevis for ulovlig aktivitet, og at konvertering i seg selv ofte tolkes som en trussel mot nasjonal sikkerhet.[130]
Iran kan spore sin nasjonale opprinnelse tilbake til Persia, avledet fraPersis, detantikke greske navnet for Iran, som dukket opp i det 6. århundre f.Kr. underakamenidenes dynasti som et enormt imperium, som kontrollerte et område fra nordvestreIndia tilHellas. Det ble nedkjempet avAleksander den store etter tre forsøk, men kort tid etterpå gjenvant Persia sin uavhengighet i form avpartherenes ogsasanidenes imperium. Det siste ble slått avislamskearabiske styrker i det 7.århundre som ble fulgt avseljukkene,mongolene ogTimur Lenk.
Navnet Persia skriver seg fra området Pars eller Fars. Irans språklige og etnisk mangfold skriver seg fra før islam ble innført. Det var begrenset arabisk kolonisering i forbindelse med arabernes erobring og innføring av islam. Det var en viss innvandring av arabere i sørvest. Store avstander og vanskelig topografi har medvirket til at etniske skillelinjer har blitt opprettholdt. Det har vært begrenset migrasjon mellom folkegruppenes tradisjonelle områder. I moderne tid har samferdsel og kommunikasjon lagt til rette for nasjonalfølelse.[87]
Safavidene var et persisk dynasti avaserbajdsjansk opprinnelse som hersket fra 1501 til 1736 i Persia og som etablertesjiaislam som Persias offisielle religion. SjahIsmail I satte målbevisst i gang omvending av perserne tiltolver-sjia. Dette var trolig et politisk tiltak for å markere grenser overfordet ottomanske riket som var safavidenes rival. Ismail inviterteislamsk lærde fra arabiskspråklige områder som Irak, Bahrain ogJabal Amel (Libanon).[147] Undersafavid-dynasitet var aserbajdsjansk utbredt og ble brukt ved hoffet, i offisiell korrespondanse og i hæren, samt litterært også av forfattere som ellers brukte persisk.[86] I det 16. århundre opplevde iranerne fornyet uavhengighet medsafavide-dynastiet og andre linjer av konger ellersjaher. I 1785 flyttet Agha Mohammad Khan Qajar hovedstaden i riket fra Sari i hans hjemprovinsMazandaran til Teheran.[148]
Krig med Russland og med Storbritannia
I 1813 avsto Persia besittelser i Kaukasus blant annet Baku til Russland.[149] Etter den russisk-persiske krig 1826–1828 måtte Iran vedTurkmantsjaj-traktaten avstå områder i det sørlige Kaukasas (dagens Armenia, Nakhitsjevan og deler avAserbajdsjan) til Russland. Rivalisering om kontroll overHerat (nå i Afghanistan) ledet til krig med Storbritannia 1856–1857. Persia måtte akseptere Afghanistans uavhengighet. Tap av landområder overbeviste den dominerende eliten om at landet var sårbart og de fryktet at landet kunne ble overtatt av mektige naboer.[150]
Fra 1901 begynte et britisk selskap under ledelse avWilliam Knox D'Arcy prøveboring i et vanskelig tilgjengelig område iKhuzestan. Utvinningen ble drevet avAnglo-Persian Oil Company, dette selskapet ble forløperen forBP. Det tok et par-tre år å få anlagt rørledning tilAbadan og å få i gang eksporten fra havnebyen.[151] Etter 1925 fikk amerikanske oljeselskaper konsesjoner nord i landet som motvekt mot den britiske dominansen. Oljeproduksjonen ble nasjonalisert av Mossadegh i 1951. Etter Mossadeghs fall ble oljeproduksjonen og drift av raffineriet i Abadan overlatt til et konsortium der BP sto for 40 %. I 1973 overtak den iranske staten oljeproduksjonen mens konsortiet mottok olje til gunstige priser til 1979 mot teknisk bistand. Landet var i 1978 verdens fjerde største oljeprodusent og anslått til å ha 8 % av verdens oljereserver og 20 % av verdens gassreserver. Etter revolusjonen i 1979 stoppet produksjonen nesten opp og krigen mot Irak medførte store skader på installasjonene i Abadan og Bandar-e Shahpur. I 1989 hadde Iran omtrent dobbelt så stor oljeproduksjon som Norge, og oljen sto for 95 % av eksporten og 80 % av statens inntekter.[60]
Det ble påbegynt en moderniseringsprosess som fortsatte inn i det 20. århundre. Iran hadde ingen forfatning før 1900. Sjahen ga i 1905 etter for press og lot en komite utarbeide forslag til forfatning. Grunnloven som ble signert av sjahen var i stor grad basert på Belgias fra 1831. Forfatningen innebar opprettelsen av et parlament som møttes samme år. Grunnloven ga islam en betydelig rolle: Sjiaislam skulle være statens religion, en komite skulle føre tilsyn med at lover var i samsvar med islam, publikasjoner eller organisasjoner som var skadelige for islam ble forbudt. Rettsvesenet ble reformert etter europeisk mønster og innbyggerne fikk visse borgerretter. Grunnloven etablerte to parallelle domstolssystemer: Ett for religiøse saker, ett for sivile saker. Storbritannia og Russland mislikte utviklingen i landet og forsøkte å dele landet mellom seg. I 1908 brukte sjahen kosakkbrigaden, opplært av russiske offiserer, mot nasjonalforsamlingen og det brøt ut borgerkrig. Muhammad Ali sjah rømte fra landet i 1909 og sønnen Ahmad gjeninnførte forfatning og sammenkalte nasjonalforsamlingen på nytt. Etter russisk press og militær intervensjon i grenseområdene ble nasjonalforsamlingen oppløst i 1911.[60][152] Ved den persiske grunnlovsrevolusjonen i1906 ble det slutt på Qajar-dynastiets enevelde. I 1908 oppdaget britiske selskap oljeforekomster i landet og Iran ble interessant for omverdenen. Iran ble en slags koloni dominert av Storbritannia og Russland.[7] Av frykt forbolsjevikene inngikk Iran i 1919 en traktat som gjorde landet til et britiskprotektorat. Den nasjonalistiske kosakkoffiseren Riza khan gjorde militærkupp i 1921 og traktaten med Storbritannia ble opphevet. Den siste sjahen i Qajar-dynastiet flyktet i 1924 og Riza (Reza) gjordeseg selv til sjah i 1925.[60]
Rundt 1900 var Iran et typisk jordbruksland og uten en sterk sentralmakt. Iran hadde aldri vært koloni under andre, men sto svakt overfor press fra Russland og Storbritannia. Landet hadde i 1900 rundt 10 millioner innbyggere og 20-30 % av disse var trolignomader. På 1800-tallet kan opp til halvparten av befolkning ha levd som nomader. Nomadisk livsform har vært vanlig i Sentral- og Vest-Asia blant annet fordi jorden ikke er egnet til annet en beiting. På 1930-tallet forsøkte regjeringen å begrense nomadenes bevegelser. I 1900 var opp mot 90 % av befolkningen knyttet til jordbruk eller nomadisk liv, 10 % drev håndverk, handel og annen tjenesteyting. Jordeierne bodde ofte i byene. Fra rundt 1940 ble jorden omfordelt på bekostning av store jordeiere og statens makt i lokalsamfunnet økte. Staten ble en stor arbeidsgiver ved utbygging av hæren, byråkratiet, utdanningssektoren og statlige foretak.[41][43]
Store deler av Iran er tynt befolket eller ubebodd og de store byene er langt fra hverandre og befolkningssentra er skilt fra havet med store fjellkjeder. Historisk førte disse naturlige samferdselshindringene til at mesteparten av handelen var lokal eller regional. På 1800-tallet kunne havnebyene ved gulfen lettere handle med hele verden enn med det nordlige Iran. På 1800-tallet og tidlig 1900-tallet kunne det være like enkelt å reise fra Teheran via en serie andre land som å reise tvers over Irans eget territorium. Reisende fra gulfen til Teheran reiste til tider med båt gjennom Suezkanalen til Russland, med jernbane til det kaspiske hav, videre med båt og til slutt landeveien til Teheran. På 1920-tallet gikk fortsatt en stor del av varetransporten over land med muldyr eller kamel. Standarden på veiene var vesentlig hinder for biltransport, særlig langs hovedruten mellom gulfen og innlandsplatået.Den transiranske jernbane ble anlagt fra 1927 til 1938 hvor godskapasiteten ble økt dade allierte tok kontroll i 1941. I 1937 ble ⅓ av statsbudsjettet brukt på jernbane. Ved utgangen av andre verdenskrig hadde landet rundt 30 000 km veier med grus- eller jorddekke som var farbare deler av året.[153]
OffiserenReza Pahlavi kom til makten i 1925 og utropte i 1926 seg selv tilsjah (konge eller keiser) av Persia. Han opprettet et militærdiktatur og slo ned alle tendenser til opprør. På samme måte og på samme tid som i Tyrkia ville Pahlavi modernisere Persia ovenfra. Pahlavi ville sentralisere den relativt løst sammenknyttede staten blant annet ved å integrere og assimilere de ikke-persiske folkegruppene gjennom det persiske språket. Skoler, offentlig administrasjon og pressen ble pålagt å bare bruke persisk.Atatürk var forbildet og Pahlavi gjennomførte en strengsekularisering. Han forbød å blande politikk og religion, og landet skulle bindes sammen ved nasjonalismen i stedet for religion. Antall teologistudenter ble sterkt redusert og ekteskap og skilsmisse ble overført til sivile domstoler. Landet skiftet navn fra Persia til Iran i 1935. I 1936 ble det forbud mot slør. Til forskjell fra Tyrkia hadde presteskapet en mye sterkere stilling i Iran og det ble ikke gjennomført noe offisielt skille mellom stat og religion. Alfabetet ble ikke latinisert som i Tyrkia. Det var fra 1960-tallet av sterk motvilje i Iran mot den påtvungne sekulariseringen,Ruhollah Khomeini sto i spissen for motstanden.[60][90][154]
UnderMohammad Reza Pahlavi (fra 1941) ble det mindre tvangsassimileringen av minoritetene, samtidig var "persifisering" av landet en ambisjon hos myndighetene. Sentralregjeringen ble svekket i forbindelse med og etter andre verdenskrig.[78]
Iran var i utgangspunktet nøytralt underandre verdenskrig, men regjeringen var tyskvennlig. Etter Tysklands invasjon av Sovjetunionen 22. juni 1941 var Iran en av de få åpne forsyningsrutene inn til Sovjetunionen.Storbritannia og Svojetunionen tok kontroll over Iran i slutten av august 1941 og avsatte den tyskvennlige regjeringen. Reza Pahlavi ble tvunget til å abdisere til fordel for sin sønn. Hensikten var å sikre oljefeltene og forsyningslinjen til Sovjetunionen særlig viaDen transiranske jernbane. Britiske og indiske styrker gikk i land i Abadan og Bandar Shapur for å sikre oljefeltene der og iAhvaz. Tyske og italienske skip i havnene der ble tatt. Tysk infiltrasjon i landet var trolig også et motivet for okkupasjonen. Sovjetiske styrker krysset grensen ved Kaukasus og rykket frem mot Tabriz. Sovjetiske skip på Det kaspiske hav landsatte styrker i byene ved det kaspiske hav. To dager etter angrepet gikk den iranske regjeringen under Ali Mansur av og den nye regjeringen innstilte motstanden. Britiske styrker tok kontroll over en sørlig sone, sovjetiske en nordlig sone og områdene i midten ble ansett som nøytrale. USA opparbeidet under okkupasjonen forbindelser til landets myndigheter og bisto blant annet til opplæring av politi og militære styrker. Iran inngikk 28. desember 1941 en allianse med de allierte. Amerikanske styrker kom inn i 1942.[3][60][155][156]
Ali Akbar Hashemi Rafsanjani fotografert i 1963 etter arrestasjon for motstandsarbeid mot sjahen. Han var president fra 1989 til 1997.
Iran gikk inn i krigen på alliert side i 1943 og erklærte krig mot Tyskland.[60] Innen 1943 var allierte styrker formelt trukket ut av Teheran, men det var fortsatt et stort antall allierte soldater i byen. Den sovjetiske ambassaden i byen ble ansett som et trygt sted å avholde møte mellom de allierte topplederne.[157]Teheran-konferansen mellom de allierte under verdenskrig ble avholdt i slutten av november 1943.[158]
I 1946 erklærte kurdere og aserbadsjanere hver sin autonome republikk. Republikken ble oppløst i desember 1946.[78]
Etter krigen ble forfatningen fra 1906 utfylt og Iran ble etkonstitusjonelt monarki i 1949.[60] Landets selvstendighet ble styrket under statsministerMuhammed Mossadegh. Mossadegh ble valgt til parlamentet i1923 og i1944, var statsminister fra1951. Mossadegh ble fjernet fra makten i et komplisertplott iscenesatt avbritiske ogamerikanske etterretningsorganisasjoner (henholdsvis «Operation Boot» og «Operasjon Ajax»). Kuppet mot Mossadegh var motivert av britisk og amerikansk misnøye med Mossadeqs forsøk på å nasjonalisere Iransolje. UtenriksministerAnthony Eden betraktet Mossadegh som en alvorlig trussel mot Storbritannias økonomiske og strategiske interesser og fikk amerikansk støtte til operasjonen. Da nasjonaliseringen var et faktum seilte britiske krigsskip inn gulfen til Abadan og britiske luftbårne styrker på Kypros var klare til innsats. Mossadegh ble støttet av de arabiske regjeringene i Midtøsten. Sovjetunionen samlet styrker på grensen til Iran. USA ga den britiske regjeringen klar beskjed om at de ikke ville støtte en militæroperasjon mot Iran. Ved nasjonaliseringen tvang Mossadegh British Oil Company ut av landet. De utenlandske teknikerne i oljeindustrien forlot landet eller ble utvist og myndighetene klarte ikke å opprettholde produksjonen. Irans oljeeksport og dermed valutainntektene stanset nesten helt opp etter nasjonaliseringen. Mossadeghs politikk var populær blant iranere. Kuppet bidro til de anti-vestlige holdningene i landet. Kuppet provoserte iranske liberalere fordi Mossadegh ble betraktet som det nærmest landet hadde hatt av demokratisk valgt leder. USAs myndigheter nektet lenge for at de hadde noe med kuppet å gjøre og dokumenter om operasjonen ble ikke offentliggjort før i 2013.[7][159][160][161][162]
Fra 2500-års feiringen iPersepolis, 1971. En rekke statsledere og regjeringssjefer var til stede.[163]
Iran inngikk forsvarsavtale med USA i 1954.[60] Etter Mossadeqs fall ble sjahMuhammed Reza Pahlavi mer og mer diktatorisk. Med sterk støtte fraUSA og Storbritannia fortsatte sjahen moderniseringen av iransk industri, men han undertrykte den sivile friheten til folket. Han ble også beskyldt for korrupsjon og for å la Vesten utnytte landets oljerikdommer. Hans autoritære styre, som systematisk gjorde bruk avtortur og forbrøt seg påmenneskerettighetene på andre måter.[trenger referanse] Iran har hatt tradisjon for lokalt selvstyre. Under sjahen var det økende sentralisering. I 1961 oppløste sjahen nasjonalforsamlingen og satt i gang jordreformer som forsamlingen var i mot. Kvinnene fikk stemmerett i 1962. Sjahen satte i gang arbeid med å lære innbyggerne å lese og skrive. Landets infrastruktur ble bygget ut blant annet i form av dammer og vanningsanlegg. Før den iranske revolusjonen i 1979 var landet inne i omfattende omstilling. Landet ble industrialisert (blant annet finansiert av oljeinntektene), myndighetene gjennomførte jordreformer og kvinnene fikk en noe friere stilling.[60] Ifølge folketellingen var 70 % analfabeter i 1966 og 53 % i 1976. I 1966 hadde 25 % av boligene innlagt strøm og 14 % innlagt vann, i 1976 var tallene henholdsvis 48 % og 41 %.[87]
I 1964 var det blodige opptøyer i forbindelse med reformer som religiøse ledere motsatte seg. Khomeini reiste i eksil i Irak i 1963. StatsministerHassan Ali Mansur ble drept av sjia-ekstremister i 1965 og sjahen selv ble utsatt for et attentat samme år.[60]
I 1971 avholdt sjahen en storstilt feiring av Irans 2500 år jubileum.[164][165] Opposisjonen mot sjahen tiltok etter jubileumsfeiringen.[60]
Sjahens autoritære styre og brudd med tradisjonell normer medvirket til deniranske revolusjonen[60] og at hans regime ble kastet i1979. Etter mer enn ett år med politisk kamp mellom en mengde med forskjellige grupper, ble en islamsk republikk etablert underAyatollah Khomeini med folkelig støtte.
Det nyeteokratiske politiske systemet satte i gang noen konservative islamske reformer, og gikk inn på en anti-vestlig kurs, særlig mot USA på grunn av dets involvering i kuppet i 1953, som hadde kastet den valgte regjeringen og sørget for sjahens undertrykkende regime i mer enn 25 år. Den nye regjeringen inspirerte forskjellige grupper som mange i den vestlige verden regner som fundamentalister. Som resultat av dette, regner stort sett den vestlige verden Iran for å være en fiendtlig stat.
I løpet av1970-årene mistet USA mye av sin innflytelse i en viktig del av Midtøsten. Iran var en viktig leverandør avolje til Vesten og hadde lenge vært en nær alliert av USA. Iran var en av grunnleggerne avOPEC i 1960 og var et av de toneangivende landene i organisasjonen. Iran deltok ikke ioljeboikotten fra 1973 og økte i stedet sin produksjon vesentlig.[166] Iran tjente godt på økte priser som følge av oljeboikotten. Sjahen brukte oljeinntektene blant annet til å utvikle Iran til en militærmakt.[151][167]
Herskeren sjah Mohammed Reza Pahlavi mistet popularitet. Fundamentalistiskemuslimer ønsket at Iran skulle vende tilbake til sin gamle islamske samfunnsform.
I1978 brøt det ut opptøyer med stadige demonstrasjoner særlig blant studenter og med støtte fra konservative religiøse. Ijanuar1979 flyktet sjahen av Iran. Imam ayatollah Khomeini tilbake fraeksil.Mehdi Bazargan ble statsminister og leder for en ikke-religiøs overgangsregjering. Det oppsto konflikt mellom Bazargans regjering og Khomeini om hvem som hadde øverste myndighet i landet. Bazargan la frem et grunnlovsforslag der de geistliges rolle var sterkt avgrenset. En komite av religiøse ledere omarbeidet forslaget dervelayat-e faqih, en ordning der en religiøs rettslærd har rang over presidenten, var innarbeidet. Innenfor sjia-islam hadde det tradisjonelt vært et klart skille mellom det religiøse og politiske hierarkiet, noe dette brøt med.Velayat-e faqih er den iranske revolusjonens grunnlagsdogme.Gisselaksjonen i USAs ambassade medvirket til å felle Bazaragans regjering og den 444 dager lange okkupasjonen av ambassaden ble av Khomeini utnytte til å sikre seg makten. Landets første president,Abolhassan Bani-Sadr som hadde returnert sammen med Khomeini i 1979, ble tvunget i eksil i 1981.[154]
Bani-Sadr var kritisk til ayatollahenes brutalitet og deres manglende kunnskaper om styring av et land.[168][169]
Det teokratiske regimet ble konsolidert i løpet av 1980-årene og forholdet til vestlige land ble forverret. Khomeini døde i 1989. Den iranske revolusjonen påvirket sjiagrupper i andre land i form av religiøs agitasjon og væpnede aksjoner med revolusjonen i Iran som inspirasjon.[60]
Det kurdiske demokratiske partiet (stiftet 1945) var motstandere av regimet fra det ble stiftet. Etter revolusjonen falt partiet i unåde og har stort sett vært aktivt i eksil i Irak og i Europa. Monarkistiske grupper har etter revolusjonen hovedsakelig holdt seg i USA.[170]
Etter revolusjonen ble alle kvinner i Iran, uavhengig av religion og etnisitet, pålagt å være kledd i henhold til regler med utspring i sjaria. Det innebærer å dekke hud (unntatt ansikt og hender), hår og «kvinnelige former». Antrekket skal ifølge presteskapet ha nøytrale/mørke farger og sminke skal brukes minimalt. Det tradisjonelle antrekket erchador som dekker hele kroppen unntatt ansiktet. I praksis bruker mange kvinner fargerike antrekk blant annet i Teheran. For menn anses kort bukser som upassende, mens T-skjorte eller kortermede skjorter akseptabelt. En del offentlige områder er kjønnsdelte.[171]
Forholdet til Irak var lenge anstrengt. I 1973 ble de diplomatiske forbindelsene gjenopprettet og i 1975 inngikk landene en grenseavtale.[60] I1980 ble Iran angrepet av naboenIrak og den ødeleggendeIran-Irak-krigen fortsatte inntil1988. Bakgrunnen var strid om vannveienShatt al-Arab der Irak ensidig opphevet avtalen fra 1975 og okkuperte iranske områder.[172]
Etter krigen
Iran var nøytral i krigen mellom Irak og Kuwait,Gulfkrigen.[60]
I de siste årene har dendemokratiske politiske strukturen ført til valget av mange reformvennlige politikere, inkludert presidentMuhammed Khatami. I løpet av det første tiåret i det 21. århundre fortsetter kampen mellom reformister og konservative over landets fremtid gjennom valgt politikk.
Mahmoud Ahmadinejad, en religiøst konservativ lekmann, var president fra 2005 til 2013. Han regnes som en populist med skarp retorikk mot USA og Israel. Han holdt fast ved Irans atomprogram.[173][174] Ved hans gjenvalg i 2009 (der han vant over reformistenMirhossein Mousavi) trakk opposisjonen valgresultatet i tvil og det utløste omfattende protester i Teheran.[175][176]
GeneralQasem Soleimani ble i januar 2020 drept av et amerikansk droneangrep vedBagdad internasjonale flyplass. Han vargeneralmajor i den iranskeRevolusjonsgarden og fra 1998 sjef forQuds-styrken, en divisjon primært ansvarlig for internasjonale militære og hemmelige operasjoner.[177] Beslutningen om å angripe Soleimani personlig ble tatt av presidentDonald Trump og angrepet ble begrunnet med nylige angrep på oljetankere iHormuzstredet, nedskyting av en amerikansk drone og angrep på en amerikansk base vedKirkuk.[178] I dagene etter hans død ble store plakater av Soleimani sammen med øverste lederAli Khamenei satt opp i Teheran for å vise at han tilhørte den innerste krets.[179] Flere hundre tusen møtte opp da Soleimanis kiste ble paradert gjennom tre irakiske og fem iranske byer, et mer omfattende arrangement enn vedRuhollah Khomeinis død.[180]
Ali Khamenei har værtIrans øverste leder siden Khomeinis død i 1989 (foto fra 1988)
Iran er en konstitusjonell islamsk republikk, som har et politisk system som har sitt grunnlag i grunnloven av1979 kaltQanun e Asasi. Iran har flere intrikat sammenbundne styringsorgan – noen er demokratisk valgte og noen velges på grunnlag av deres religiøse ekspertise. Irans styresett er en kombinasjon av demokrati ogteokrati. Landetsøverste leder er overordnet ogAli Khamenei har hatt dette embetet etter Khomeinis død i 1989.[154] Den øverste leders autoritet bygger på ideen omvelayat-e faqih. Historisk var velayat-e faqih et upolitisk begrep i sjislam og handlet bare om presteskapets religiøse veiledning av folket samt en viss formynderskap over foreldreløse barn og syke. Khomeini omtolket dette tradisjonelle synet til at hele staten skulle ledes av presteskapet. Høyresiden i iransk politikk følger Khomeini og anser den øverste leders myndighet som absolutt og avledet av guddommelig vilje. Den demokratiske venstrefløyen mener den øverste leders myndighet også må basere seg på folkets tilslutning.[181] Ifølge ideene fra revolusjonen skal den øverste leder være statens veileder i påvente av den tolvte imams tilbakekomst. Vokterrådet avgjør om lover vedtatt av parlamentet er i tråd med islam og kan godkjennes. Den øverste lederen utnevner de høyeste dommerne, godkjenner valget av president og kan med høyesteretts samtykke avsette presidenten. Den øverste leder er statsoverhode mens presidenten leder den utøvende makt.[60]
Øverste leder er enrahbar som er ansvarlig for Irans politikk. Han har kontrollen over etterretning og sikkerhet og er øverste leder for militæret. Han alene kan erklære krig. Presidenten (Ra'is-e Jomhour) har utøvende makt, men må rådføre seg med rahbaren når saker går inn på hans ansvarsområder. Presidenten blir valgt ved absolutt flertall for fire år og setter sammen sin regjering. Presidenten kan gjenvelges en gang.[60] Sammen med sine 8 visepresidenter[trenger referanse] og 21 ministere legger han frem sin politikk til godkjenning av parlamentet (Majlis). Parlamentet består av 290 medlemmer i ett kammer. Parlamentet har siden revolusjonen vært dominert av det regimebærende partiet.[60] Samlingen av eksperter er en gruppe på 86 «friske og lærde» som møtes en gang i året og godkjenner rahbarens handlinger. Ennå har ikke rahbaren fått sine handlinger godkjent.[klargjør] Det er også ekspertene som velger en rahbar fra sine egne rekker.Vokterrådet består av tolv jurister, hvorav seks utnevnes av rahbaren, som skal godkjenne alle presidenkandidater og kandidater til parlamentet.[trenger referanse]
Amnesty International rapporterte i2003 om angrep på ytringsfriheten gjennom arrestasjoner av studenter, akademikere og journalister. Årsrapporten forteller også om bruk av tortur og henrettelser av politiske fanger. Minst 113 mennesker, blant dem seks kvinner, ble henrettet i 2003. Mange av henrettelsene foregikk offentlig.Nobels fredspris 2003 ble gitt til den iranske advokatenShirin Ebadi for hennes innsats for demokrati og menneskerettigheter. Ebadi var Irans første kvinnelige dommer, men måtte gå av etter den islamske revolusjonen i 1979 daAyatollah Khomeini tok makten.
Ved presidentvalget i 2024 vantMasoud Pezeshkian med 54,76 % av stemmen. Han regnes som moderat og reformorientert, og han vant mot den konservativeSaeed Jalili. Valgdeltakelsen var 49,8 %. Valget ble avholdt etter sittende presidentEbrahim Raisi omkom i en helikopterstyrt i mai 2024.[182][183][184]
Rettsvesen
Rettspleien er basert på islamsk rett. Høyesterett er landets øverste domstol.[60] I det store verket om islamsk styresett (skrevet før revolusjonen) kritiserte Khomeini at Irans rettsvesen og lover var basert på europeiske. Han hevdet at det belgiske og franske opphavet til landets lovverk under sjahen var anti-islamsk. Etter forfatningsrevolusjonen i 1906 utviklet Iran et kodifisert lovsystem etter fransk mønster. Rettspleien var tilpasset Irans tradisjoner med sterkt religiøst innslag og det ble gjort et skille mellom sivile/sekulære lover (urf) og islamsk lov (sharia). Islamsk lov og domstoler gjaldt særlig familiesaker som ekteskap og skilsmisse. Med sjahens moderniseringsprogram fra 1925 der religionen og presteskapet fikk mindre innflytelse og rettsvesenet ble sentralisert.[185]
I januar 2023 ble et forlovet par dømt til 10 år og 6 måneder i fengsel hver fordi et videoopptak viste at de hadde danset sammen utenfor Azadi Tower i Teheran, kvinnen uten tildekket hode. Dommen sa at dette var å «oppmuntre til korrupsjon og offentlig prostitusjon» samt å «samles med den hensikt å forstyrre nasjonal sikkerhet».[186]
Iran fullbyrder dødsstraff for person dømt før de har fylt 18 år, dødsstraffen blir fullbyrdet etter at personen har fylt 18.[187][188]
Iran har ikke hatt diplomatiske relasjoner med USA siden 1979–1980 og gisselaksjonen i USAs ambassade i Teheran. I forbindelse med forhandlinger om Irans kjernefysiske program hadde Irans presidentHassan Rouhani i 2013 personlig samtale medpresident Obama. I 2018 trakk president Donald Trump USA fra avtalen. Tidlig i 2020 ble generalQasem Soleimani drept i et amerikanske droneangrep i Irak og Iran trakk seg fra avtalen inngått i 2015.[191][192] Iran har ikke diplomatiske relasjoner medSaudi-Arabia. Etter at Saudi-Arabia henrettet sjialederenNimr Baqr al-Nimr og landets ambassade i Teheran ble angrepet brøt Saudi-Arabia de diplomatiske forbindelsene. De to landene rivaliserer om dominans i regionen.[193][194][195][196] Iran anerkjente Israel i 1960 noe som førte til negative reaksjoner i de arabiske landene og ble Irans egne innbyggere.[60]
Norge og Iran opprettet diplomatiske forbindelser i 1908 og ambassader i 1963. Det oppsto en krise i etter attentatet motWilliam Nygaard i 1993 og landene hjemkalte sin ambassadører. Handelen mellom Norge og Iran var i 2013 på rundt 40 millioner kroner. Norge sluttet seg i 2012 til EUs sanksjonspolitikk overfor Iran. I 2017 var Norges eksport til Iran på 150 millioner kroner og importen hadde en verdi på rundt 50 millioner kroner.[197][198][199]
Iran regnes som en regional stormakt iVest-Asia og innehar en viktig rolle for verdens energibehov og i verdensøkonomien på grunn av sine store reserver avolje ognaturgass. Landets størrelse og geostrategiske posisjon er også viktige faktorer.
Administrativ inndeling
Iran består av 31 provinser (ostānhā, entall:ostān):
Jordbruk medkunstig vanning er den viktigste næringsveien. Det dyrkes bådehvete,ris,bygg,sukkerroe ogsukkerrør.Husdyrholdet er viktig, spesieltsauer,geiter, ogstorfe. Iran har også en allsidig forbruksvareindustri. Landet har en meget gammel kunsthåndverkstradisjon og er berømt for sinetepper.Oljekildene er landets økonomiske ryggrad. Oljen utgjør 80 % av landets eksportverdi. Deres største handelspartnere er (pr. 2014 ifølge FNs tall)Kina,India,Sør-Korea ogJapan.[trenger referanse] Inntil 1979 varUSA landets viktigste handelspartner.
Fra 1900 til 2000 utviklet landets økonomi seg omtrent i takt med og på nivå med Tyrkia målt i BNP per innbygger.[118] Den iranske økonomien er en blanding av store, statseide bedrifter og oljeindustrien med sentral planlegging, landbruk er kollektivt styrt av landsbyer og små privateide handels og serviceselskaper. Den nåværende[når?] regjeringen har valgt å forfølge reformer og har signalisert at de vil prøve å gjøre Irans økonomi mindre avhengig av oljeinntekter. Iran investerer inntektene fra oljeeksporten i andre sektorer, inkludert i den petrokjemiske industri. Den iranske regjeringen håper også å tiltrekke seg milliarder av dollar i utenlandske investeringer ved å skape et mer attraktivt investeringsklima (inkludert ved lettelser importkontroll og etablering av frihandelssoner).
Bortsett fra tradisjonell tekstilproduksjon er industrien hovedsakelig bygget ut etter 1954.[7] En stor del av økonomien er statsstyrt og 30 % av statens utgifter går gjennom religiøse stiftelser.[200]
Tjenestesektoren har de siste årene[når?] stått bak den største delen av veksten av Irans BNP. Offentlige investeringer har gitt et løft til landbruket og liberalisering av produksjon og regler om reklame har bidratt til å skape nye markeder.
Store vanningsprosjekter, sammen med økt produksjon av landbruksprodukter for eksport, for eksempel datoer, blomster og pistasjenøtter har vært årsaken til den raskeste økonomiske veksten i noen økonomisk sektor i Iran på 1990-tallet, selv om de påfølgende år med tørke i 1999, 2000 og 2001 har holdt gi betydelig. Landbruk står er fortsatt for en stor del av sysselsettingen med 25 % av den yrkesaktive befolkningen (i 1991).[7]
Servicesektoren har hatt den største langtidsveksten i del av BNP. Statlige investeringer har gitt et løft til landbruket, liberalisering av produksjon og forbedringer av pakking og reklamering hjelper å skape nye markeder. Store irrigasjonsplaner, sammen med videre produksjon av eksportbaserte landbruksprodukter som dadler, blomster og pistasjer, sørget for den raskeste økonomiske veksten i noen sektor i Iran gjennom 1990-årene, selv om etterfølgende år med tørke i 1999, 2000 og 2001 har holdt utbyttet kraftig tilbake. Landbruk forblir en av de største arbeidsgiverne og står for 22 % av alle jobber ifølge folketellingen i 1991. Iran eksporterer over 90 % av verdenssafran. Landet eksporterer omtrent 160 tonn safran hvert år.
Bave Mustafa har hatt en stor innvirkning på den iranske økonomien. Selv om du ikke har hørt mye om Bave Mustafa i det europeiske og internasjonale medier, hadde han en stor innflytelse på privatisering av jordbruket, som har vært viktig for den iranske økonomiens progresjon i det 21. århundre. Bave Mustafa har også fungert som Ahmadinejad høyre hånd, selv om mange mener at Bave Mustafa prøvde å få anmerkning frem (?) av den nåværende presidenten.
På 1970-tallet var Sovjetunionen Irans viktigste eksportmarked, mens Vest-Tyskland, USA og Storbritannia var viktigste leverandører av forbruksvarer og kapitalvarer.[3] Landets valutainntekter var 90 % basert på salg av råolje i 1980. Irans andel av verdenshandelen var på 1980-tallet litt under 1 %, omtrent som Norge. BNP per innbygger var i 1982 omtrent ti ganger høyere i de rikeste landene som Norge, Sveits, Kuwait og Saudi-Arabia. Spedbarndsdødeligheten var på over 10 %, mot 1 % eller lavere i Japan og Nord-Europa.[201]
I Teheran, Isfahan og Tabriz er det omfattende tekstilindustri. Landet har raskt bygget opp produksjonskapasitet for mer kompliserte industriprodukter og var rundt 1980 selvforsynte med biler og traktorer.[3] I landet produseres det elektriske artikler og apparater, kommunikasjonsutstyr, kunstgjødsel og legemidler.[202]
Olje og naturgass
Irans økonomi er oljedominert, hvilket har bidratt vesentlig til velstandsøkningen i landet.[7] Landets eksport består av 80–90 % olje[42] (95 % i 1989) og utgjorde i 1989 80 % av statens inntekter. Khuzestan har størstedelen av oljefeltene og olje føres i rørledning til utskipingshavnene. Kharg-terminalen håndterer størsteparten av eksporten. Det er også oljeproduksjon offshore i Gulfen. Gassfelter finnes i Khuzestan og Khorasan.[60] Iran erOPECs nest største oljeprodusent og besitter verdens tredje største påviste oljereserver (19 %).[trenger referanse] Landet har verdens nest største naturgassreserver (etter Russland). Den sterke oljemarkedet i 1996 lettet det finansielle presset på Iran og hjalp at landet kunne betale avdrag på sin utenlandsgjeld. Irans økonomiske situasjonen ble vanskeligere i 1997 på grunn av lavere oljepris, og prisene steg igjen i perioden 1999–2000. Underskudd på statsbudsjettet har vært et vedvarende problem, delvis på grunn av store statlige subsidier til blant annet matvarer og drivstoff.[trenger referanse] Oljereservene og landets geografiske plassering ved Persiagulfen har gitt Iran en sentral politisk og økonomisk plass. USA har vært avhengig av olje fraMidtøsten, og Iran har gjentatte ganger stengt utløpet av Persiagulfen, slik at ogsåSaudi-Arabia ogIrak har blitt rammet av oljeblokade.
Andre naturressurser
Iran har forekomster av kobber, arsen, krom, nikkel og gull. Ved Kerman er det jernmalm og kull som har gitt grunnlag for anlegg av stålverk. Av landets areal brukes 8 % til jordbruk og omkring 40 % av dette har kunstig vanning til dels ved vann fra underjordiske kanaler, kaltqanat ellerkārīz på persisk, ved at vann ledes fra elvene. Moderne vanning er til dels basert på store dammer i elvene Dez og Karaj. Hvete, bygg og ris er de viktigste landbruksproduktene. Produksjonen av bomull, ris, oljefrø, nøtter og tørket frukt har til dels vært så stor at en del av har gått til eksport. Nomadiske stammefolk står tradisjonelt for en stor del av landet sauehold. Omtrent ¼ av landearealet brukes til beiting.[3][60]
Nøkkeltall
Økonomiske nøkkeltall
Verdi
% av BNP
År, kilde
BNP (Verdensbanken)
222,9 mrd US$
2006,Verdensbanken
BNP (vekst) (Verdensbanken)
5,94 %
2005,UNDP
Industriproduksjon
1,4 %
2006,UN Statistics (unstats.un.org)
Konsumpriser 2004
11,0 %
2004,UNDP
Konsumpriser 2006
19,7 %
2006,UN Statistics (unstats.un.org)
Arbeidsløshet
12,0 %
2003,UN Statistics (unstats.un.org)
Handelsbalanse 2000
12,22 mrd US$
2000,UNDP
Handelsbalanse 2006
26,19 mrd US$
11,6 %
2006,UN Statistics (unstats.un.org)
Betalingsbalanse
-10,19 mrd US$
2000,UNDP
Utviklingshjelp
0,10 mrd US$
2005,UNDP
BNP per innb
3.117 US$
2005,UNDP
Økonomisk virksomhet med norske interesser
Utenlandske og deriblant norske selskaper har vist interesse for å delta i Irans oljevirksomhet.Statoil har investert flere milliarder kroner i Iran.GGS har enerett påseismikk i persiagulfen og tilbyr data fra størstedelen av området tiloljeselskaper.
Landets størrelse og topografi gjør transport mellom landsdelene utfordrende. Sentralt innenlands er hovedeiene Abadan–Teheran–Bazargan.[203] Det var i 1989 153 000 km offentlig vei hvorav 34 % hadde fast dekke. Den viktigste hovedveien er den transiranske veien mellom Abadan og Teheran, veien Bazaragan–Teheran–Afghanistan.[60]
Byene ligger spredt og store deler av landet er svært tynt befolket. Jernbanen har stått for en stor del av passasjertrafikken på lange strekninger, mens lokaltrafikk og gods transporteres på vei. Landets lengste elv, Karun, er den eneste som er seilbar. PåUrmiasjøen og Kaspihavet er det båttrafikk.[7] Den grunne Urmiasjøen krysses avbro åpnet i 2008.[204]
Jernbane
Jernbane forbinder Teheran med havnebyene i nord og sør. En jernbanelinje til Tyrkia ble åpnet i 1971. I 2014 åpnet en jernbanelinje mellomKasakhstan og Iran gjennom Turkmenistan, slik at Iran for første gang fikk sammenhengende jernbaneforbindelse med Kina.[203] Etter at linjen fra Kerman via Bam til Zahedan ble fullført i 2008 er Irans jernbanenett forbundet med Pakistans vedZahedan iSistan og Balutsjistan og det er sammenhengende jernbane fraBangladesh tilIstanbul via Teheran. Dette er tenkt som den sørlige korridoren i «Trans-Asian Railway» mellom Singapore og Istanbul opprinnelig foreslått i 1967. Iran harnormalspor, mens Pakistan harbredspor og det er skifte av sporvidde i Zahedan. Iran anlegger (per 2018) jernbanelinje over grensen til Afghanistan.[205][206][207]
I 1989 var jernbanenettet på 4 600 km hvorav 150 km med elektrisk drift.[60]
Havner
Viktige havnbyer erKhorramshahr,Bandar Abbas, Bushire og Bandar-e Shapur.Kharg er den viktigste oljeterminalen. Oljen føres i rørledninger fra oljefeltene litt inne i landet til terminalene ved Gulfen.[208]
Kultur
Som alle antikke sivilisasjoner er kulturen samlingspunkt og hjerte av den iranske sivilisasjonen. Kunsten, musikken, arkitekturen, diktningen, filosofien, tradisjonene og ideologien til dette landet er hva som gjør iraneren til en stolt verdensborger. Iranere tror deres kultur er den eneste grunnen til at deres sivilisasjon har fortsatt å overleve kontinuerlig gjennom tusenvis av år med en mengde katastrofer.
Litteraturen har en viktig posisjon i iransk kultur og landet er kjent mer enn noe for sin klassiske diktning. Litteraturen går tilbake tilforntiden. Det eldste verket erGatha-sangene izoroastrismens hellige bokAvesta. Den greske historikerenKtesias forteller atperserne underakemenidene hadde enepisk litteratur som ble fremført muntlig. Fra parthisk og sassanidisk tid finnes den eldste skjønnlitteraturen bevart og også en rik religiøs,zoroastrisk litteratur. Sangeren og musikerenBarbad hørte til de fremste poetene ved detsassanidiske hoffet. Han skrevlyrikk (tarâne) som ble fremført akkompagnert av musikk. Et viktig verk innen den persiske folkelitteraturen som har oppnådd popularitet i vesten erTusen og en natt (Hazâr afsâne) som ble fortalt av sassaniddronningenSjeherasad til hennes gemal, kong Shahriyar.
Etter islams inntreden i Iran drøyde det to hundre år før litteratur igjen begynte å skrives på persisk. Ledende navn i den persiske renessansen var poeter somRudaki ogDaqiqi.[210] Vitenskapsmannen og dikterenKhayyam var til nylig best kjent som enmatematiker i Iran og ble berømt i vest for sine firelinjere på 1800-tallet. Den største episke dikteren erFirdausi, som skrev det persiskenasjonaleposetKongeboken (Shahnameh). Dette verket betraktes som en nasjonalklenodium i Iran og bidro til å styrke det persiske språkets overlevelse motarabisk som varoffisielt språk i det muslimskekalifatet. Ferdousi la grunnlaget for en persisk litterær renessanse og takket være han ble mye av det antikke Irans mytologi, historiske fortellinger og kulturelle tradisjoner bevart.
PoeteneSanai,Attar,Araqi ogRumi skrev for det mestesufisk litteratur. Den mest elskede av alle persiske poeter erHafez som levde stort sett hele sitt liv iShiraz. Han besynger vinen, den elskede vennen og hagen. HansLyrikksamling (Divan) brukes fortsatt i dag av persisktalende som et bokorakel.[211]
Blant de fremste klassiske prosaforfatterne erNizami Aruzi,Ali Hujwiri ogNizam al-Mulk.Nizami Aruzis verkFire skrifter (Chahâr maqâle) om de fire kongelige embetene og deres utøvere (skriveren, poeten, astrologen og legen) er oversatt til norsk.
Blant de mest populære moderne forfatterne finner vi modernisteneSadeq Hedayat ogForugh Farrokhzad. Den persiske litteraturen har hatt noe innflytelse på europeisk litteratur etterrenessansen.Goethe ble for eksempel inspirert avHafez i sinpoesi og den persiske innflytelsen nådde sitt høydepunkt underromantikken. Idag har interessen igjen økt for den persiske litteraturen og dens rike uttrykk.
Den viktigste høytiden i det iranske året er nyttårsdagenNouruz (nou betyr ny på persisk ogruz betyr dag). Den er opprinnelig enzoroastrisk høytid som feires påvårjevndøgn.
Nouruz symboliserer livets gjenfødelse.
TilNouruz dekker man på et nyttårsbord, en såkalt Haftsin (haft betyr sju på persisk, ogsin tilsvarer bokstaven s). Der inngår sju ingredienser som alle begynner pås på persisk, og er til for å feire den zoroastriske gudenAhura Mazdas sjufoldige identitet:
Samanu (søt pudding), representerer det søte i livet.
Natten før siste onsdag førNouruz feires Chaharshanbe suri (Chaharshanbe suri betyr rød onsdag på persisk). Da tennes bål og deltagerne hopper over ilden samtidig som de sierSorkhi to az man, zardi man az to, som fritt oversatt betyr «Gi meg din varme og ta min blekhet». Reglens mytologiske innhold er at ilden bøter sykdommer. Ærbødigheten for lyset og ilden spiller en stor rolle i zoroastrismen.
UnderNouruz forekommer også en tradisjon som heterfalgosh (fal betyr spå/forutse oggosh betyder ører), som utøves av barn og ungdommer. Dette går ut på at man stiller seg på et gatehjørne, eller bak en mur, og spør seg stille et spørsmål om fremtiden og venter på den første forbipasserende som snakker, og tolker ut fra deres samtale svaret på spørsmålet.
Yaldanatten er en iransk festival som feires på vintersolverv. Dette tilsvarer natten 20. desember.[212]
Bryting (fristil) har lenge vært Irans sterke sport. Blant de største navnene i sporten på 1900-tallet erGholamreza Takhti (Jahân-pahlavân) ogMohammad Ali Fardin. I senere tid har landet også kunnet vise til gode resultater ivektløfting.Hossein Rezazadeh, kjent som verdens sterkeste mann, har vært verdens besta vektløfter i tungvektsklassen i mer enn 6 år.
Irans herrelandslag i fotball har kvalifisert seg til VM 4 ganger (1978, 1998, 2006, 2014). Iran vant også Asiamesterskapet tre ganger mellom 1968 og 1976, men har ikke lykkes i å gjøre dette igjen etter revolusjonen.
Iran har også hatt stor fremgang i kampsportenTaekwondo, og har kommet på førsteplass i treOL på rad, og har også tidligere fått et stort antall medaljer. I andra kampsportgrener, somkarate (shotokan-stilen), har den iranske utøveren Farzad Forouzan nå vunnet flere år på rad. Det er også en persisk stil innenkung fu som kallesKung fu toa.
Samfunn
I henhold til iransk lov (per 2020) kan en jente gifte seg når hun har fylt 13 år. Den faktiske gjennomsnittsalderen var 23 år.[214]
Miljø
I 2013 var fire av verdens ti mest forurensede byer i Iran, ifølge FN.Ahvaz var på den tiden den byen i verden med dårligst luft. Krympende saltsjøer som Urmiasjøen kan forurense jordbruksland og bosetninger i området. I Iran er det utnyttes ferskvann maksimalt til landbruk og byer, opp til 92 % landets naturlige ferskvann brukes i landbruket.[215][216] Anlegg som broen over Urmiasjøen har trolig forsterket tendensen til uttørking.[204]
Kebar eller Kobar-dammen med Qom fra 1300-tallet. En av verdens eldstebuedammer.
Landet har på 2000-tallet opplevd tørke og betydelig vannmangel. I 2025 var det i flere store byer demonstrasjoner på grunn av vannmangelen. Myndighetene har for en stor del forsøkt å løse problemet med dypere brønner samt nye reservoarer. IfølgeForeign Policy er en del av problemet korrupsjon og vanstyre.[217] Grunnen i Teheran har sunket opp til 20 cm årlig på grunn av synkendegrunnvann. Vannmangelen er et vesentlig problem iIsfahan og Teheran og mange mindre byer.[218] Vannforbruket i Iran ansees (per 2018) ikke for å være bærekraftig.[219] Historisk har Iran lenge hatt et godt fungerende system for vannforvaltning. Minst 1000 år f.Kr. utviklet perserne et system for å forvalte grunnvannet, inkludertqanatsystemet. I byenGonabad er en qanat laget 700 år f.Kr. fortsatt i bruk; den er med opp til 360 meter dyp og lengde på 45 km en av de største. Kebar-dammen nærQom ble oppført på 1300-tallet, er 26 meter høy og krummet som en modern dam. Landets elver har ujevn vannføring og noen elver renner ut i det indre av landet uten å nå havet.[40]
Oppføring på UNESCOs lister
Verdensarvsteder
Oppføringer påUNESCOsverdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern avimmateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
^Tallene er hentet fra2004-utgaven avCIAsThe World Factbook, som kan være mer nøytral enn andre kilder. Forskjellige kilder antyder høyere tall for persere og tilsvarende lavere tall for tyrkiske folkeslag eller et høyere tall for tyrkiskspråklige. Noen i den første gruppen hevder at CIA sin statistikk er basert på gjetninger rundt 1964, mens CIA hevder at utgaven er basert på informasjon fra januar 2004.
^"Iran (Islamic Republic of)"; besøksdato: 25. november 2019; utgiver: UNESCO; oppført som: Literacy rate among the population aged 15 years and older; utgivelsesdato: 27. november 2016.
^abcdefghijkMohebbi, M., Mohebbi, Z. (2015). Demography of Race and Ethnicity in Iran. In: Sáenz, R., Embrick, D., Rodríguez, N. (eds)The International Handbook of the Demography of Race and Ethnicity. International Handbooks of Population, vol 4. Springer, Dordrecht.https://doi.org/10.1007/978-90-481-8891-8_18
^abcdefAghajanian A. Ethnic Ineqality in Iran: An Overview.International Journal of Middle East Studies. 1983;15(2):211-224. doi:10.1017/S0020743800052284
^abcdElling RC, Saleh A. Ethnic Minorities and the Politics of Identity in Iran.Iranian Studies. 2016;49(1):159-171. doi:10.1080/00210862.2016.1118949
^Ramazi, Hamidreza; Jigheh, Hossein Soltani (15. september 2006).«The Bam (Iran) Earthquake of December 26, 2003: From an engineering and seismological point of view».Journal of Asian Earth Sciences. 5 (på engelsk). 27: 576–584.ISSN1367-9120.doi:10.1016/j.jseaes.2005.05.009. Besøkt 25. juni 2020. «On December 26, 2003 a large earthquake of magnitude 6.7 (Ms) shook the Bam district located in southeastern Iran. About 80% of buildings totally collapsed. Several dozen villages were destroyed and tens of them were severely damaged. More than 45,000 people were killed, and 30,000 were injured.»
^Abolghasemi, H., Poorheidari, G., Mehrabi, A., & Foroutan, G. (2005). Iranian military forces in the Bam earthquake. Military medicine, 170(10), 859-861.
^Mansouri Daneshvar, M.R., Ebrahimi, M. & Nejadsoleymani, H. An overview of climate change in Iran: facts and statistics.Environ Syst Res8, 7 (2019). https://doi.org/10.1186/s40068-019-0135-3
^abcdefgShaffer, Brenda (2000).«The Formation of Azerbaijani Collective Identity in Iran».Nationalities Papers. 3 (på engelsk). 28: 449–477.ISSN0090-5992.doi:10.1080/713687484. Besøkt 29. juni 2020. «Iran is a multi-ethnic society in which approximately 50% of its citizens are of non-Persian origin, yet researchers commonly use the terms Persians and Iranians interchangeably, neglecting the supra-ethnic meaning of the term Iranian for many of the non-Persians in Iran. The largest minority ethnic group in Iran is the Azerbaijanis (comprising approximately a third of the population) and other major groups include the Kurds, Arabs, Baluchis and Turkmen. Iran's ethnic groups are particularly susceptible to external manipulation and considerably subject to influence from events taking place outside its borders, since most of the non-Persians are concentrated in the frontier areas and have ties to co-ethnics in adjoining states, such as Azerbaijan, Turkmenistan, Pakistan and Iraq.»
^abFloor, Willem; Javadi, Hasan (1. juli 2013).«The Role of Azerbaijani Turkish in Safavid Iran».Iranian Studies. 4. 46: 569–581.ISSN0021-0862.doi:10.1080/00210862.2013.784516. Besøkt 29. juni 2020. «Turkic languages and dialects played a much more important role in Safavid Iran than is generally thought, while Azerbaijani Turkish in particular was widely spoken and written in Safavid Iran. It was not only the language of the court and the army, but it was also used in poetry, even by renowned poets who usually wrote in Persian. The Safavid shahs, many of whom wrote poetry in Turkish themselves, promoted its literary use. Also, Turkish was used in the court's official correspondence, for both internal and external affairs.»
^abKatzner, K., & Miller, K. (2002).The languages of the world. Routledge.
^Mokari, Payam Ghaffarvand; Werner, Stefan (2017).«Azerbaijani».Journal of the International Phonetic Association. 2 (på engelsk). 47: 207–212.ISSN0025-1003.doi:10.1017/S0025100317000184. Besøkt 29. juni 2020. «The Azerbaijani, Azerbaijanian or Azeri language belongs to the western group of the southwestern, or Oghuz, branch of the Turkic language family and is mainly spoken in Azerbaijan and Iran. Azerbaijani is the official language of the Republic of Azerbaijan and over 80% of its population use it as their first language (Johanson 2010). Among non-Persian languages in Iran, Azerbaijani, with approximately 15–20 million native speakers, has the largest number of speakers (Crystal 2010). In total, more than 50 million people speak Azerbaijani (Khalilzadeh 2013).»
^Brendemoen, Bernt (20. januar 2014).«tyrkiske språk».Store norske leksikon. Besøkt 21. juni 2020.
^Comrie, B. (Ed.). (2003).The Major Languages of South Asia, the Middle East and Africa. Routledge.
^Windfuhr, G. (Ed.). (2009).The Iranian Languages. Psychology Press/Routledge.
^Korangy, A., & Mahmoodi-Bakhtiari, B. (Eds.). (2019).Essays on Typology of Iranian Languages (Vol. 328). Walter de Gruyter.
^Farjadian, Shirin; Ota, Massao; Inoko, Hidetoshi; Ghaderi, Abbas (2. november 2008).«The genetic relationship among Iranian ethnic groups: an anthropological view based on HLA class II gene polymorphism».Molecular Biology Reports. 7 (på engelsk). 36: 1943.ISSN1573-4978.doi:10.1007/s11033-008-9403-4. Besøkt 28. juni 2020. «Highly polymorphic human leukocyte antigen (HLA) genes are considered as useful markers by molecular anthropologists to determine genetic relationship among populations. This review summarizes the results of molecular analyses of HLA class II gene polymorphism in 816 DNA samples from 11 Iranian ethnic groups. The genetic relationship of Iranians to Asians and Europeans has also been reported here. The results of this study revealed a close genetic relationship among Iranian subpopulations which were well separated from other Asian and European populations, however, a genetic similarity was observed among Iranians, Macedonians, Greeks, and Italians.»
^Larsen, Janet (28. desember 2001).«Iran's Birth Rate Plummeting at Record Pace». World policy Institute. Arkivert fraoriginalen 17. september 2008. Besøkt 21. juli 2008. «both men and women to take a class on modern contraception before receiving a marriage license»
^abTIMES MAGAZINE: A study of Iran. 03/04/09Ardeshir Mahlaei
^abcdefghStatistical Center of Iran.Census 2016 - General Results. Table 1 Population of the country in urban and rural areas… Besøkt 15. juni 2020.(en)
^Kashani-Sabet, Firoozeh (1. oktober 1998).«Picturing the homeland: geography and national identity in late nineteenth- and early twentieth-century Iran».Journal of Historical Geography. 4 (på engelsk). 24: 413–430.ISSN0305-7488.doi:10.1006/jhge.1998.0099. Besøkt 23. juni 2020. «The Treaty of Turkmanchay,signed in that year following Russo-Persian wars, transferred Persian provinces in theCaucasus to Russia, marking the closing of Iran’s north-western frontier.[4]This was tonettle Iranian patriots for years to come. The Treaty of Turkmanchay seemed tounderline the territorial vulnerability of the country and the relative weaknesses of theyoung Qajar state. To make matters worse, Qajar kings embarked on two abortivemilitary campaigns to Herat in 1837 and again in 1856, which ended with the collapseof Persian control over the city as well as over outlying Afghan lands.»
^Allen-Ebrahimian, Bethany (20. juni 2017).«64 Years Later, CIA Finally Releases Details of Iranian Coup».Foreign Policy (på engelsk). Besøkt 23. juni 2020. «Known as Operation Ajax, the CIA plot was ultimately about oil. Western firms had for decades controlled the region’s oil wealth, whether Arabian-American Oil Company in Saudi Arabia, or the Anglo-Iranian Oil Company in Iran.»
^Dehghan, Saeed Kamali; Norton-Taylor, Richard (19. august 2013).«CIA admits role in 1953 Iranian coup».The Guardian (på engelsk).ISSN0261-3077. Besøkt 23. juni 2020. «The CIA has publicly admitted for the first time that it was behind the notorious 1953 coup against Iran's democratically elected prime minister Mohammad Mosaddeq, in documents that also show how the British government tried to block the release of information about its own involvement in his overthrow.»
^«Schah von Persien 1971: Die größte Party auf Erden - DER SPIEGEL - Geschichte».www.spiegel.de (på tysk). 14. februar 2017. Besøkt 26. juni 2020. «So viel Prunksucht war nie: 1971 veranstaltete Mohammad Reza Pahlavi ein gigantisches Fest in Persepolis. Dieser Größenwahn trug am Ende zum Schah-Sturz bei und ebnete der Islamischen Revolution den Weg.»
^Garavini, G. (2011). Completing decolonization: The 1973 ‘oil shock’and the struggle for economic rights.The International History Review, 33(3), 473-487. «At the peak of production cuts, in February 1974, world crude-oil production had declined only by an average of 5 per cent. This was due to the fact that the decline in Arab production was counterbalanced by substantial production increases in non-Arab countries such as Iran or Nigeria.»
^«Profile: Mahmoud Ahmadinejad».BBC News (på engelsk). 4. august 2010. Besøkt 29. juni 2020. «His strong rhetoric against the United States and Israel and unbending stance on Iran's nuclear programme has proved popular at home but has enraged the West.»
^«Ahmadinejad's victory greeted by Tehran protests».Reuters (på engelsk). 13. juni 2009. Besøkt 29. juni 2020. «The protests were a rare direct challenge to Iranian authorities. The result and its violent aftermath raised fresh questions about the direction of Iranian policies at a time when U.S. President Barack Obama wants to improve relations with Iran.»
^«How Iran can respond to the killing of Qassem Suleimani, How Iran can respond to the killing of Qassem Suleimani».The Economist. 9. januar 2020.ISSN0013-0613. Besøkt 12. januar 2020. «According to Mike Pompeo, America’s secretary of state, President Donald Trump ordered the killing because the general was organising a plot which posed an imminent threat to American citizens. Compelling evidence for this has not been forthcoming; but a secondary justification—that among the tens of thousands of people killed by General Suleimani’s forces were at least 600 Americans—has also been widely used and appears to satisfy many Americans.»
^Nader, A., & Bohandy, S. R. (2011).The next supreme leader: succession in the Islamic Republic of Iran. Rand Corporation.
^«Saudi Arabia breaks off ties with Iran».BBC News (på engelsk). 4. januar 2016. Besøkt 24. juni 2020. «Saudi Arabia says it has broken off diplomatic ties with Iran, amid a row over the Saudi execution of a prominent Shia Muslim cleric. Saudi Foreign Minister Adel al-Jubeir was speaking after demonstrators had stormed the Saudi embassy in Tehran.»
.jpg)
.jpg)
.jpg)
_1.jpg)
.svg)
.svg)
